Puzzlefuzz

Var med fra open beta høsten 2004, og ble hekta umiddelbart. Har gjennom årenes løp brukte 11-12.000 timer i spillet, men har nå hatt en lang pause. Spillet ga meg mange helt uforglemmelige opplevelser, ikke minst gjennom karrakteren dere ser i avataren min; Winzy Puzzlefuzz of The Gnomish Rescue Squad. Guildet er fortsatt aktivt på rollespillserveren Argent Dawn, og er nok et av de absolutt lengstlevende guilds der. Jeg er litt stolt av at jeg var med å grunnla dette, og bygget opp et guild som nesten savner sidestykke i World of Warcraft. Hadde noen fantastiske år her, men så kom oppoverbakken, da Blizzard ga ut Cataclysm. Den fragmenterte verdenen ble nesten umulig for meg å leve godt og naturlig i. Storhetstiden var i Northrend, det kontinentet var fullstendig minblowing, og var en fantastisk verden å dra på eventyr i. Vi hadde til og med raids in-character, helt uforglemmelige opplevelser! Så fikk vi Pandaria og Dreanor, de fungerete begge bare sånn passelig, men de gjorde fortsatt at jeg holdt det gående, og guildet var fortsatt høyst aktivt og hadde masse flotte RP-events, så kjedelig var det fortsatt ikke blitt. Så fikk Blizzard plutselig den ideen at kvinnelige gnomer skulle se ut som Dolly Duck. De kvinnelige gnomene ble rett og slett endret til noe som lignet på ei botoxgås, det var nesten ikke noe gnomete igjen ved min kjære Winzy. De gjorde også mange andre designvalg knyttet til utseendet til karakteren min, så mye at jeg rett og slett ikke kjente henne igjen, jeg klarte ikke lenger å rollespille karakteren troverdig, fordi karakterens visuelle uttrykk ikke lenger passet med den personligheten jeg hadde bygget. Dette ble faktisk spikeren i kista for WOW for meg. Har vendt tilbake til annenhver ekspansion de siste 7-8 årene, og spilt meg gjennom solo-innholdet alene. Får aldri den gløden jeg hadde tilbake, og med den abonnementsordningen Blizzard har nå, så blir de korte intense rush ved annenhver expansion. Men, uansett, de ti mest aktive årene min i Azeroth, de glemmer jeg aldri. Må nok si at World of Warcraft er det viktigste spillet jeg noen gang har spillt, og jeg er rimelig trygg på at det ikke kommer til å rives ned fra den tronen. Magic:The Gathering og Heroes of Might & Magic-serien, er vel de eneste spillene som kanskje kunne klart det, men de når ikke WOW til anklene når det handler om hvor mye følelser spillet har gitt meg. Gleder meg veldig til å se "Ibelin", er nok en god del jeg kan gjenkjenne der. Bør vel kanskje se den i enerom, er redd det kan bli litt i overkant mye snufsing. 😉