Imis

 

Jeg var sammen med en og sliter ennå pga en eks som manipulerte og masse mer.

Han bedro meg også med venninnen sin, men det jeg ikke klarer å forstå er hvor lenge de har vært sammen når han er slik. De kjente hverandre en stund via nett før han bedro meg

 

Hvis hun er lik han, hvordan fungerer det i et forhold? At begge er manipulerende mener jeg. Eller er sjansen størst for at hun er totalt blind?

Finner ikke noen artikler der begge parter kan være manipulerende, men bare der den ene parten er det.

Trodde liksom ikke at slike befant seg i å bli "tatt kontroll" over når de er sånn selv.

Haha... Dette her er bare rot...

 

1. Du var sammen med en fyr (A), og sliter ennå på grunn av en eks (B?) som manipulerte.

 

2. Du sliter ennå fordi du lurer på hvor lenge eksen din (B) var sammen med veninna si når han er en fyr som manipulerer. Har dette noen sammenheng med punkt #1? Har det at han manipulerer noen sammenheng med lengden på et eventuelt forhold han har med ei dame?

 

3. Du kan ikke forstå hvor lenge eksen din og venninna hans var sammen, men de kjente hverandre gjennom "nett" (internett?) før de hooka opp. Det høres rart ut at du ikke "forstår" hvor lenge de har vært sammen. Mener du ikke simpelthen at du ikke "vet" hvor lenge de har vært sammen? Men samtidig vet du at de møttes på nett først..? Vet du kanskje... når... de møttes på nett? Start der.

 

4. Du spekulerer rundt hvorvidt hun manipulerer. Hittil ser jeg ikke noe grunnlag for denne spekulasjonen overhodet. Hvor kom dette fra?

 

5. Jeg har heller ikke hørt noe om hvordan han har manipulert deg eller noen andre. Du virker veldig famlende. Jeg kan ikke forestille meg at det er vanskelig å manipulere deg. Jeg tror at en eventuell manipulator ikke nødvendigvis er klar over at han manipulerer deg - fordi du sannsynligvis gjør mye av jobben selv.

 

6. Selve spørsmålet henger ikke på greip med innledningen.

 

Illustrasjon:

"Jeg dro hjem fra jobb etter kl 18.00 for to dager siden. Det var en lang vei med flere svinger. En sving kan være krapp, men noen ganger ligger det en ball der. Det jeg lurer på er om en ball er like rund som en annen ball dersom den er helt pumpet opp? Hvordan kan den være helt lik som en annen?"

 

 

Ja, ble nok litt famlete skrevet og lite forstående for de "utenfor"..

De hadde kontak lenge og møttes sjelden, men han møtte henne en gang for en øl da han var sammen med meg og på besøk hos meg. Mot slutten da jeg begynte å stille spm ovenfor oppførselen hans osv (han gjorde mye rart!), så inviterte han henne hjem og siden den gang har de vært sammen, noe han fikk meg til å tro var oppspinn. Kunne lagt fakta på bordet og han ville likevel nektet. Men jeg hadde rett og gjennomskuet han. Men problemet mitt er nok at jeg ikke forstår hvordan han kunne oppføre seg så psycho med meg og jeg fant det ut, mens med henne varer det ennå. Han klarte ikke manipulerer meg ordentlig fordi jeg fant jo ut at ting ikke stemte. Men jeg er ikke over det, og forstår ikke hvordan hun fortsatt er sammen med han når han er som han er.

 

Beklager dårlig formulering. Derav lurer jeg på om hun er lik han og ikke bryr seg om det eller at hun er blind.Har det bare fryktelig vondt fordi jeg fikk all den dritten med en sengeliggende fyr (spilte syk for å skjule alle problemene sine), mens med henne ble han "frisk" og kunne være offentlig sammen og "komme på beina" igjen. trøkket meg kraftig ned. Derfor uforstående for folk at jeg savner en fyr som han. Aner ikke hvordan de to har det sammen, men jeg ønsker det hun får på en måte. Fikk ingenting. Derfor jeg lurte på om hun er lik han og bare ikke bryr seg om at han lyver og manipulerer. Jeg vet jeg ble brukt, men å bli brukt på en "vanlig" måte foregår ikke sånn. Jeg/vi gjennomskuet han.

 

Skjønner at det ikke nytter å spørre folk som ikke vet, mtp på svaret ditt. Følte meg ikke bedre, men takk for bryet med å svare anyways! Ha en fin dag:)

 

anbefaler deg å legge dette bak deg og finne på noe annet å gjøre enn å bruke energi på fortiden.

Klar over det, men ønsker bare noe informasjon for å øke forståelsen litt:)

Ikke alltid det er så lett, når man har det vondt.

Jeg var sammen med en og sliter ennå pga en eks som manipulerte og masse mer.

Han bedro meg også med venninnen sin, men det jeg ikke klarer å forstå er hvor lenge de har vært sammen når han er slik. De kjente hverandre en stund via nett før han bedro meg

Hvis hun er lik han, hvordan fungerer det i et forhold? At begge er manipulerende mener jeg. Eller er sjansen størst for at hun er totalt blind?

Finner ikke noen artikler der begge parter kan være manipulerende, men bare der den ene parten er det.

Trodde liksom ikke at slike befant seg i å bli "tatt kontroll" over når de er sånn selv.

Thomas: 

 

Jeg har hele tiden hatt for meg at kjærligheten skal vare livet ut, selv om man har nedturer i et i forhold - skal man prate om det og FIKSE det. Ikke kaste det bort... Men det var ikke hennes tanke. Jeg liker ikke tanken at det er en neste, også kanskje neste... Og vi hadde det jo bra, det var ingen krangling, vi var snille med hverandre, men fordi vi ble mer som gode venner så gjorde hun det slutt. Men sånn blir det vel etterhvert uansett? Det er vel sånn det blir i forhold, at man mer som bestevenner. Men nå har jeg egentlig mistet håpet på kjærligheten, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal gi så mye til en ny person noensinne igjen, jobbe så mye for å være sammen resten av livet. 

 

Sliter veldig å finne livsglede, og jeg føler meg mye ensom. Og som han over sier, jeg blir skremt når jeg ser andre forhold som er dårlige osv... 

 

Samtidig har jeg ikke noe valg enn å komme meg videre, siden hun ikke vil. Er bare så vanskelig det her...

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

Ts her igjen:

Åh, jeg får så vondt av å lese det du skriver, Thomas..vi tenker utrolig likt og det er vanskelig å akseptere det! Du har enda grunn til å føle det sånn i og med at det har gått såpass "kort" tid, ikke sant? Så ikke føl at det er dumt, for sorg tar forskjellig tid på alle. Bare se på meg som har hatt det så lenge,

men jeg bare vil ikke at du skal bli hengende fast i det slik som meg. Det har ikke gått en dag hvor jeg ikke tenker på scenarioer osv. Det skjedde mye mer som jeg klandrer meg selv for, da jeg fikk all skyld og ble trøkket fullstendig ned, selv om det er HAN som feiler noe. Jeg er helt enig i at man skal prate og fikse ting,

men noen mennesker går istedet! Du kan sikkert føle at du fortsatt står stille..samme gjorde jeg og jeg sa det høyt også til de rundt meg at jeg kommer for svarte INGEN vei og om jeg kommer et steg videre, faller jeg tre tilbake! Men de rundt meg merker at man kommer et steg videre, noe man ikke ser selv. Det kan ta tid før den

viljestyrken vi leter etter kommer, for det er DEN som er nøkkelen. Man vil, men samtidig vil man ikke og noe holder en igjen. For vi mennesker kan faktisk fortrenge det om vi vil, men likevel drar man i den tanken og man hoper seg inn i mer og mer og så blir det bare kaos som igjen fører til at man kjenner på det vonde.

Jeg har lært mye av forskjellige, både folk og terapi..at det er bare følelser, det er FRYKTELIG VONDT, men det er ikke farlig. Det har holdt på å ta livet av meg, men vil jeg virkelig la en person som gjorde meg så vondt og trøkket meg ned med å lyve og bedra vinne? Nei, ikke svarten om han fortjener det! Likevel har jeg dager hvor jeg prøver å tenke at det er bare tanker og følelser og man føler gjerne at de fortsatt er i livet ditt, men å høre at de ikke er det, gjør veldig vondt..

Det kommer til å komme bedre dager og noen dager hvor du er nede igjen.. På din side er jeg glad for din skyld at du fikk en slags avslutning og forklaring iallefall, det har MYE å si. Og jeg håper så inderlig på dine vegner at du kommer deg på beina fortereog den dagen skal komme skal du se! Ting tar bare tid selv om man hater å høre det mer enn noe annet!

Det blekner mer og mer, ja..det gjør vondt nå og da selvfølgelig... men da må du bare takle det der og da. Trener du? Løping og trening gjør at du blir fysisk sliten istedet for psykisk, og det hjelper mye på nattesøvn iallefall!

Nå husker jeg ikke hvor gammel du er, men som de andre sier så vokser vi og kanskje en dag ser vi at det ikke hadde funket med dem i det lange løp. Jeg vet ikke og jeg har ikke stolt på noen angående alt det de sier om at man kommer over alle kjærlighetssorger EN GANG. Jeg håper og jeg vil tro at det venter noe ENDA BEDRE for oss begge!

Men ja, lov meg og ikke bli hengt fast i det, for det er farlig når det blir en vane (slik som meg). Man idealiserer og setter dem på en pidestall, noe som er farlig.

Bare send mld om du føler for det! Kom i snakk med en del eldre mann her for lenge siden og vi pratet sammen og har nå og da spurt hvordan ting går med hverandre.

Det er godt å dele og hjelpe selv om man ikke kjenner vedkommende!

 

 

Det er jo selvfølgelig lett for deg å si, men når du er midt oppe i det selv så er det ikke lett å tenke sånn. Spesielt ikke når det er første kjærligheten jeg noen gang har hatt, og vi var sammen i 4 år fra 19 til 23 som gjorde at jeg formet livet mitt sånn. Ser man på det her utenifra, så selvfølgelig har du rett. Jeg burde tenke sånn, og bare komme meg videre.

 

I mitt hodet var dette den personen jeg skulle dele resten av livet med, og få barn med. Når det plutselig blir knust pga vi ble for komfortable med hverandre i følge henne, og mer som venner - så er det ekstremt vondt. I tillegg har jeg blitt så godt kjent med henne og hennes familie at det å skulle få en ny person så nære i livet mitt igjen er nesten umulig å forestille seg. Og vanene er også ille, savner alt. Føles ut som om det aldri kommer til å gå over... Samtidig prøver jeg å stole på de som sier at det går over med tid. 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

Hei igjen, Thomas:)

Det har du rett i, når man er midt i det så vet man ikke bedre og iallefall ikke når vi har aldri opplevd det før. Men lurte på om vi skal lage en deal? Jeg har bestemt meg for å stole på det de eldre og erfarne sier om dette. At det SKAL gå over. Kanskje ikke nå, men at det vil det! Gråtingen kommer sjeldnere, det vet jeg for det opplever jeg. Og når du føler for å gråte igjen

så er det så godt, for da får du tømt deg. Så hvis du må, så gjør du det og gjør hva enn som er best for deg, men lov meg å ikke bli hengt fast i det slik jeg er. Du er i en altfor fersk sorg at du må tenke over det og ikke la det skje! Så hvis vi sier til oss selv at det er ok å gråte og hyle osv. men at vi skal stole på det de eldre sier? Du har vel foreldre som kanskje kunne ha pratet

med deg og som også har vært der? Det er utrolig hva de har vært gjennom på sin vei og hva de har erfart. Det hadde jeg ikke fått vite eller fått så mye hjelp med dersom de ikke hadde vært der selv.

- TS

 

 

Thomas: 

 

Ja jeg er helt enig med deg. Gråtingen er også sjeldnere enn før, det merker jeg jo. Men plutselig kommer det. Men er som du sier, er litt godt noen ganger også, får liksom tømt meg litt...  Jeg velger også å stole på det de sier. 

 

Ja jeg prater med både foreldre og venner som har vært igjennom det samme. Prater spesielt mye med foreldrene mine, da begge har erfart dette. Og det hjelper å høre, da alt jeg forteller og sier kjenner de seg igjen i. Så vi er hvertfall ikke alene om dette her! 

 

Jeg tror det verste for min del, er at jeg føler skyldfølelsen. Siste halvåret så har vi ikke funnet på så mye. Angrer på at jeg ikke tok mer intiativ på å gjøre ting. Hun har sagt i ettertid at det har gjort at hun har mistet følelser. Men, uansett hvor mye jeg angrer og tenker at jeg skulle gjort det og det, så er det i fortiden og det hjelper jo ikke hva enn jeg gjør nå... Hun vil jo ikke prøve mer. Men det er fortsatt vondt med skyldfølelsen.

 

Rart hvordan jeg tenker at det skal være henne og meg, jeg trodde jeg hadde møtt den spesielle for meg i livet, samtidig vet jeg jo at hun ikke vil lenger. Og da er det jo ikke meningen, og må jo være gjensidig kjærlighet.. Bare trodde VIRKELIG at hun følte det samme om meg, at vi skulle være sammen resten av livet. Men sånn er det ikke, og da må jeg bare tvinge meg selv til å komme videre på en måte. Bare å skrive her hvis du føler for det, jeg er på forumet daglig. 

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Når det kommer er det bare godt å få det ut, det er veldig viktig! Det er godt å høre at du prater med dem om det.. veldig godt å få ut og få forståelse for det osv!

Skyldfølelse tror jeg er noe alle tenker på når noe tar slutt.. man føler at man burde gjort ditten og datten, men det er to om forholdet og sånn sett burde hun også sagt mer om det tidligere og vært åpen om det. Men ofte sier de jo at en part har tenkt over det lenge, så hun har nok vært gjennom prosessen den siste tiden. Derfor føler du nok kanskje at ting er så mye lettere for henne nå, ikke sant?

Men skyldfølelse trøkker oss bare lenger ned, og det gjør det veldig mye mer vondere.. Jeg håper den slipper taket hos deg snart!

Ja, bare å si ifra du også ! Jeg er litt treigere med å svare osv, men jeg er innom av og til og sjekker

 

Det er jo selvfølgelig lett for deg å si, men når du er midt oppe i det selv så er det ikke lett å tenke sånn. Spesielt ikke når det er første kjærligheten jeg noen gang har hatt, og vi var sammen i 4 år fra 19 til 23 som gjorde at jeg formet livet mitt sånn. Ser man på det her utenifra, så selvfølgelig har du rett. Jeg burde tenke sånn, og bare komme meg videre.

 

I mitt hodet var dette den personen jeg skulle dele resten av livet med, og få barn med. Når det plutselig blir knust pga vi ble for komfortable med hverandre i følge henne, og mer som venner - så er det ekstremt vondt. I tillegg har jeg blitt så godt kjent med henne og hennes familie at det å skulle få en ny person så nære i livet mitt igjen er nesten umulig å forestille seg. Og vanene er også ille, savner alt. Føles ut som om det aldri kommer til å gå over... Samtidig prøver jeg å stole på de som sier at det går over med tid. 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

Hei igjen, Thomas:)

Det har du rett i, når man er midt i det så vet man ikke bedre og iallefall ikke når vi har aldri opplevd det før. Men lurte på om vi skal lage en deal? Jeg har bestemt meg for å stole på det de eldre og erfarne sier om dette. At det SKAL gå over. Kanskje ikke nå, men at det vil det! Gråtingen kommer sjeldnere, det vet jeg for det opplever jeg. Og når du føler for å gråte igjen

så er det så godt, for da får du tømt deg. Så hvis du må, så gjør du det og gjør hva enn som er best for deg, men lov meg å ikke bli hengt fast i det slik jeg er. Du er i en altfor fersk sorg at du må tenke over det og ikke la det skje! Så hvis vi sier til oss selv at det er ok å gråte og hyle osv. men at vi skal stole på det de eldre sier? Du har vel foreldre som kanskje kunne ha pratet

med deg og som også har vært der? Det er utrolig hva de har vært gjennom på sin vei og hva de har erfart. Det hadde jeg ikke fått vite eller fått så mye hjelp med dersom de ikke hadde vært der selv.

- TS

Klart det kan føles trist i en periode, men å gråte over et forhold som glapp er som å gråte over at man kastet ut et brød med mugg. Er det gått ut på dato så er det bare å innse fakta og komme seg videre. Skal man fortsette med et forhold som ikke funker for begge parter? Skal man late som alt er fint?

 

Hvis man ikke kan ha det bra på egen hånd kan man ikke ha det bra i et forhold heller. Det er bedre å være enslig enn i et forhold som ikke fungerer.

 

En gang brukte jeg flere år på å komme over et forhold og det vil jeg i dag karakterisere som sjanseløst.

Det er selvfølgelig en måte å tenke på, og det er sant det.. men man har jo hatt det bra på egenhånd før man møtte de, ellers hadde det jo ikke fungert da.. og når det blir dratt vekk og du blir såret/trøkket på, så er det vanskelig å tenke rasjonelt midt oppi det!

Ja, da har du på en måte vært der og forstår hva vi mener og føler.. men når du har kommet over den første og forstår at det er mulig, så lærer man at okei..klarer man det, så skal man klare det neste også !

Jeg har for lite scrollehjul for denne tråden. 

Haha, merket selv at det ble mye å scrolle;D

- ts

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble sammen og var av og på med min første kjærlighet i 3 år og tror jeg har brukt opp til 2 - 3 år på å komme over han. Er en håpløs romantiker, men har ikke klart å forelske meg og slippe noen så mye inn siden det. Var sammen med en etter på i litt over 2 år og jeg merket at jeg lot meg ikke knytte så lett til han eller forelske meg på samme måte. Problemet er vel at jeg ikke har lyst å føle meg sårbar eller så avhengig av en person igjen.

Uff. Håper det går bra med deg. Selv sliter jeg innmari nå. Min første kjærlighet gjorde det slutt med meg først etter 2,5 år ca. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få henne tilbake, klarte å få henne tilbake etter 1 måned ca. Aldri vært så glad i hele mitt liv. Etter ca 1,5 år gjorde hun det slutt igjen... Hadde endelig begynt å føle meg trygg i forholdet igjen, men hun ville ikke mer. Vi hadde det helt fint, ingen krangling og var et fint brudd. Men hun mente at vi var mer venner, fant ikke på noe lenger, som et gammelt ektepar. Har så skyldfølelse, og vil ingenting annet enn å gå tilbake. Hun var perfekt i mine øyne, og alle drømmene om å gifte seg/få barn er knust. Det kom som et sjokk.

 

Samtidig får jeg ikke gjort noe med det... Fordi hun ikke tror på at vi skal fortsette å gjøre ting, men jeg vet at vi kan fikse det. Føles ut som jeg aldri kommer over dette. Er så vondt nå. Var hun og meg fra 18-23. Hun ville også se om det var grønnere på andre siden av hekken, og vil gjerne være venner med meg, men det klarer jeg ikke. 6 uker siden dommedagen... Hilsen Thomas, 23...

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Ja jeg skjønner godt hvordan du har det. Syns også det var utrolig vondt. Vi kranglet veldig mye da jeg ikke kunne stole på han. Vi gjorde det slutt mange ganger og jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv, men for hver gang ble det litt lettere. Jeg var egentlig så forelsket at det var nesten litt farlig fordi uansett hva han gjorde så til gidde jeg han. Han sa faktisk i etterkant at han brukte det mot meg. Han viste liksom at jeg alltid kom til å komme tilbake. Etter videregående flyttet jeg vekk og begynte på høyskolen og da ville han fortsatt ha meg tilbake, men jeg sa jeg hadde funnet en annen. Men jeg tror ikke jeg var over han når jeg ble sammen med han nye for jeg tenkte fortsatt mye på han og drømte om han. Jeg også følte at han var den rette og alt det der, men det var bare aldri ment at det skulle være oss. Kjærligheten er ikke lett, du må vel bare tenkte igjennom om det er verdt det. Du er sikkert en super person og det er veldig kjipt når hun ikke vil det samme som deg. Men hey! jeg klarte det, selv om det tok noen år. No må jeg bare bruke tid på meg selv og slappe av så vil nok den rette dukke opp når tiden er inne. Hilsen jente 21

 

Thomas:

Takk for svar! Å ikke kunne stole på en person er en kjip følelse... Jeg har også grått mye, og gråter mye fortsatt. Selv om jeg merker at det følelsemessig er blitt bedre nå enn det var uke 1. Så sånn sett kan jeg si at det er jo en smule bedre... Men kan ha dager hvor jeg er i kjelleren. Merker at det hjelper å være med venner og familie.

 

Litt av det jeg sliter med også, er å gi slipp. Fordi jeg har engang dratt tilbake og fått henne tilbake, så får jeg lyst til det nå... Forskjellen er at det var så vidt jeg greide det i fjor, og nå har hun liksom helt bestemt seg... Så jeg skjønner at det ikke kommer til å fungere. Samtidig får jeg hele tiden lyst å gå tilbake til henne, og det er så tungt å måtte gi slipp og akseptere at det ikke blir henne og meg. Hører at det går bedre med tiden, men akkurat nå er det så vanskelig å tenke det.

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Ja jeg gikk tilbake til han mange ganger selv om han ikke var bra for meg. Men til slutt etter alt en har vert igjennom har det blitt så ødelagt at jeg hadde ikke stolt på han igjen. Jeg skjønner at det er tungt å at du vil ha hun tilbake. Det vet jo hva du går til også er det jo ganske trygt. Men hun er såpass usikker og jeg tror også at du kommer til å ha en indre uro om at hun kanskje kommer til å bli lei og slå opp igjen også må du igjennom samme driten. Det er veldig viktig at du bruker tid på deg selv og gjøre ting som du liker å gjøre. Holde deg opptatt, gå ut på byn og flørt litt. Viktig å bruke tid og jobbe seg igjennom det. Tenk på alt det fine dere hadde og ta det med deg videre. Når jeg ser på eksen min hvor langt han har kommet så er jeg veldig glad på hans vegne. Men sitter jo av og til å lurer på hvorfor ikke dette kunne vert meg eller hvorfor jeg måtte gjennom alt drite mens hun nye dame får alt det bra. Men av og til funker det bare ikke og en dag vil det komme en søt dame og kapre deg!

 

Ja vanskelig å gi slipp, så skjønner det. Hvis han ikke var bra for deg, så er det jo bra at du er kommet deg videre da. Og at du tenker i ettertid at det var for det beste.

 

Setter pris på det du sier! Er litt godt å høre det av en som har vært igjennom det samme (Selv om det ikke er noe hyggelig selvfølgelig). Men ja, det er som du sier. At hun er så usikker... Og det du sier med indre uro også er veldig sant! Får høre det av familien også. Samtidig vil jeg tilbake, men jeg må gjøre som du sier ja, og tvinge meg selv til å tenke at uansett hvor mye jeg vil ha henne tilbake, får jeg ikke gjort noe med det og må komme meg videre på en måte...

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Takk for det. Må bare sende en melding vist du trenger noen å prate med.

 

Dette er tråden jeg er starter av og det er så fint at folk fortsatt kommenterer her! At vi er flere med en enorm sorg (ikke at det er bra, men man føler seg ikke så alene) som kan være godt å få ut! Utrolig fint å lese om Klem fra trådstarter som ennå har det fryktelig etter halvannet år!

Heier på dere!

 

Anonymous poster hash: 5ac02...f03

 

Thomas her, som skrev tidligere i tråden. Halvannet år er veldig lang tid! Hvordan går det med deg? 

 

Selv er jeg redd for at det skal ta veldig lang tid. Jeg tror også mye av grunnen til hvorfor jeg har det så vondt er fordi jeg tenker masse og spekulerer mye på det her fortsatt. Nå har det bare gått 6 uker da... Og jeg aksepterer at det tar tid, men jeg er livredd for at det aldri går over, og at jeg kommer til å tenke at hun var den eneste og rette for meg. Jeg tror det først blir lettere å komme over det når jeg bestemmer meg for det, og klarer å gi helt slipp. Det er det jeg sliter med nå. Å tenke at nå er det slutt. Tenker at det kaaan være jeg får en sjanse hvis jeg gjør ditt og datt... Det å si "Nei, nå må jeg bare komme meg videre" er kjempevanskelig.  (Hun var min første kjærlighet, sammen i 4 år, gjorde det slutt pga hun var usikker/følte at vi var litt som et gammelt ektepar). 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Hei Thomas:) Halvannet år er veldig lenge! Det har gått i daler, og nå er jeg nede i en veldig mørk dal igjen. Det som er rart å si er at jeg var sammen med en i bare 4 mnd, som viste seg å være psykopatisk og jeg ble manipulert, lurt og løyet til. Han spilte syk, noe som også var løgn. Han bedro meg med venninnen sin og fikk meg til å tro at det var oppspinn. Ligger mye mer bak det. Men det som er vanskelig er at jeg ikke forstår

det ennå. At de fortsatt er sammen, han er helt fin igjen og det har ikke tatt slutt mellom dem. Tror for meg er at jeg savner den gode friske gutten som hun får og at jeg på en måte ufrivillig venter på at han skal komme tilbake eller se at hun blir behandlet likt. Sikkert merkelig å forstå, men jeg henger fast i det og ble fryktelig tråkket på fordi jeg fikk all skyld og har følt meg som søppel da han gikk til henne med en gang det gikk galt. Ingen verdig avslutning fikk jeg heller og ikke tegn til noe som helst dårlig samvittighet. Jeg ble holdt litt skjult for jeg vet han skjulte noe, men hun blir vist til verden. Jeg er 21 år og det var mitt første "forhold", så jeg vet ikke bedre..Angst utviklet jeg også, så det er i tillegg en del av min vonde hverdag.

 

Jeg forstår veldig godt at du tenker det samme, nå er jo 4 år syykt mye lenger enn mitt, men folk takler det forskjellig og hun var din første akkurat som min. Man vet jo ikke hvor mna skal herfra, ikke sant? 6 ukers sørging synes ikke jeg er mye, noen sier at etter 2 mnd bør du begynne å ta deg sammen, men jeg tror ikke det er så lett for alle jeg! Jeg tenker akkurat det samme som deg at h*n skulle jo være den rette og man finner ikke viljestyrken til å komme over dem. Det er den som er nøkkelen, men det er den jeg ikke finner og det er nok den du heller ikke finner ennå. Avslutning er viktig, men håpet om å få dem tilbake (noe jeg ikke burde håpe på egt, men kan ikke la være) gjør at man ikke vil slippe.

Var du hennes første også? Om hun er usikker, så gir jo det fortsatt håp for deg vil jeg tro? Det skumler er bare at man kan ende opp med å vente i årevis og det er bortkastet.. og da er det iallefall vanskelig. Men det sies jo at jo fortere man kommer over noen, så endrer du energi. Du lar deg ikke høre fra og da kommer det på en radar som sier at "Jøss, han har jo forsvunnet helt.." og da begynner lampen hos henne å blinke.Sånn som jeg ser det, så er hun usikker og da kan det jo henne at hun finner ut at et liv uten deg ikke er så bra likevel|

Tror ikke vi må være redd for at det kommer til å ta så lang tid, for det samme sa jeg.. jeg leste om folk som har brukt år..og da ble jeg skikkelig redd! Men her er jeg da... halvannet år etter og fortsatt er det fryktelig vondt, men det er BEDRE og man lærer seg å takle det. Det er følelser, ikke noe farlig Å grine er veldig godt, og alle følelser du har, må du bare få ut! Jeg har grått fryktelig masse, sinne har jeg også, men den får man ikke ut på personen så det er verre.. da er trening bedre enn ingenting iallefall. Så slipp alt ut når du må, det er viktig:)

 

Thomas:

 

Takk for et veldig fint svar! Skjønner deg jeg, selv om 4 måneder er kort. En kompis av meg var sammen med exen i 8 måneder og han sleit veldig lenge, så 4 år er på en måte mer av det samme. Han var jo i nyforelskafasen, det var jo ikke jeg. Problemet mitt er pga vi ble sammen så unge, så har jeg formet livet mitt sånn, og jeg er så vant til det livet. Ja jeg var hennes første kjæreste også. 

Jeg hadde en siste avslutningssamtale med henne i går da jeg er nødt til å hente noen ting som er igjen hos henne. Da fikk jeg bekreftet at det ikke er noen følelser igjen som sier at hun vil prøve på nytt. Mente at vi ble mer som familie/venner enn kjærester. Så selv om det var tungt å høre at det er null håp, så vet jeg nå at det ikke er noe vits å ta kontakt, så hvis det skulle bli henne og meg en gang må hun ta kontakt. Men nå er jeg bare nødt til å tvinge meg til å komme meg videre på en måte. Kjærlighetssorg er vondt...

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Ja, man ser hvor forskjellig folk tar det..noen sliter kort og fortrenger det, andre sliter leeenge! Rart det der:)Åja, men jeg tror det gjør veldig mye for deg at du fikk en avslutningssamtale.. at hun sa det som det var! Det er fryktelig vondt å høre uansett..men da VET du det! Nå gjenstår det bare å få det til å gå videre.. for deg er det nok best med null kontakt på alle mulige måter selv om det er er grusomt, men det skjermer deg og å slipper du å se hva enn hun skulle drive på med!

 

Thomas: Mhm, sant det. Er veldig redd selv, ettersom jeg er en veldig følsom person, og tar sånne ting som det her veldig tungt. Er også litt fært til å tenke mye på ting. Men når jeg pratet med henne så merket jeg at hun var 110% sikker på at hun ikke vil noe mer. Hun hadde det veldig bra, så jeg skjønner jo at det er null sjangs. Samtidig har jeg så sykt skyldfølelse for at jeg ikke tok mer vare på forholdet, og ikke var flink nok til å være mer kjæreste og gjøre mer romantiske ting... Man blir så etterpåklok, og det gjør så vondt. 

Jeg tror også det er lurt å kutte ut kontakt, selv om jeg ikke klarer å slette henne fra facebook og snapchat... Hun la ut noe på snapchat her om dagen, og kjente at det stakk i hjertet en god stund... 

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Forstår deg, jeg er også altfor følsom, men det er ikke noe vi kan hjelpe for! Vi har en tendens til å kverne om og om igjen på ting.. det er helt forferdelig slitsomt! Vondt å høre at hun var så sikker og hadde det såpass bra.. Men dit kommer nok du også en dag! Ja, men blir veldig etterpåklok og det er skummelt fordi man sitter igjen med mye skyldfølelse, men man handler utifra det som er riktig der og da har jeg lært:) Du har nok vært en bedre kjæreste enn du tror, så sånn må du ikke tenke!

Åh, det er ikke mye gøy å se eller høre.. det stikker noe sinnsykt! Så uansett om det er vondt, så er det verre å se alt det hun driver på med eller om hun eventuelt skulle legge ut noe du absolutt ikke vil vite! Det er for din skyld at du må kutte alle bånd. Kanskje ikke nå, men du burde ikke drøye det for lenge

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble sammen og var av og på med min første kjærlighet i 3 år og tror jeg har brukt opp til 2 - 3 år på å komme over han. Er en håpløs romantiker, men har ikke klart å forelske meg og slippe noen så mye inn siden det. Var sammen med en etter på i litt over 2 år og jeg merket at jeg lot meg ikke knytte så lett til han eller forelske meg på samme måte. Problemet er vel at jeg ikke har lyst å føle meg sårbar eller så avhengig av en person igjen.

Uff. Håper det går bra med deg. Selv sliter jeg innmari nå. Min første kjærlighet gjorde det slutt med meg først etter 2,5 år ca. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få henne tilbake, klarte å få henne tilbake etter 1 måned ca. Aldri vært så glad i hele mitt liv. Etter ca 1,5 år gjorde hun det slutt igjen... Hadde endelig begynt å føle meg trygg i forholdet igjen, men hun ville ikke mer. Vi hadde det helt fint, ingen krangling og var et fint brudd. Men hun mente at vi var mer venner, fant ikke på noe lenger, som et gammelt ektepar. Har så skyldfølelse, og vil ingenting annet enn å gå tilbake. Hun var perfekt i mine øyne, og alle drømmene om å gifte seg/få barn er knust. Det kom som et sjokk.

 

Samtidig får jeg ikke gjort noe med det... Fordi hun ikke tror på at vi skal fortsette å gjøre ting, men jeg vet at vi kan fikse det. Føles ut som jeg aldri kommer over dette. Er så vondt nå. Var hun og meg fra 18-23. Hun ville også se om det var grønnere på andre siden av hekken, og vil gjerne være venner med meg, men det klarer jeg ikke. 6 uker siden dommedagen... Hilsen Thomas, 23...

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Ja jeg skjønner godt hvordan du har det. Syns også det var utrolig vondt. Vi kranglet veldig mye da jeg ikke kunne stole på han. Vi gjorde det slutt mange ganger og jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv, men for hver gang ble det litt lettere. Jeg var egentlig så forelsket at det var nesten litt farlig fordi uansett hva han gjorde så til gidde jeg han. Han sa faktisk i etterkant at han brukte det mot meg. Han viste liksom at jeg alltid kom til å komme tilbake. Etter videregående flyttet jeg vekk og begynte på høyskolen og da ville han fortsatt ha meg tilbake, men jeg sa jeg hadde funnet en annen. Men jeg tror ikke jeg var over han når jeg ble sammen med han nye for jeg tenkte fortsatt mye på han og drømte om han. Jeg også følte at han var den rette og alt det der, men det var bare aldri ment at det skulle være oss. Kjærligheten er ikke lett, du må vel bare tenkte igjennom om det er verdt det. Du er sikkert en super person og det er veldig kjipt når hun ikke vil det samme som deg. Men hey! jeg klarte det, selv om det tok noen år. No må jeg bare bruke tid på meg selv og slappe av så vil nok den rette dukke opp når tiden er inne. Hilsen jente 21

 

Thomas:

Takk for svar! Å ikke kunne stole på en person er en kjip følelse... Jeg har også grått mye, og gråter mye fortsatt. Selv om jeg merker at det følelsemessig er blitt bedre nå enn det var uke 1. Så sånn sett kan jeg si at det er jo en smule bedre... Men kan ha dager hvor jeg er i kjelleren. Merker at det hjelper å være med venner og familie.

 

Litt av det jeg sliter med også, er å gi slipp. Fordi jeg har engang dratt tilbake og fått henne tilbake, så får jeg lyst til det nå... Forskjellen er at det var så vidt jeg greide det i fjor, og nå har hun liksom helt bestemt seg... Så jeg skjønner at det ikke kommer til å fungere. Samtidig får jeg hele tiden lyst å gå tilbake til henne, og det er så tungt å måtte gi slipp og akseptere at det ikke blir henne og meg. Hører at det går bedre med tiden, men akkurat nå er det så vanskelig å tenke det.

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Ja jeg gikk tilbake til han mange ganger selv om han ikke var bra for meg. Men til slutt etter alt en har vert igjennom har det blitt så ødelagt at jeg hadde ikke stolt på han igjen. Jeg skjønner at det er tungt å at du vil ha hun tilbake. Det vet jo hva du går til også er det jo ganske trygt. Men hun er såpass usikker og jeg tror også at du kommer til å ha en indre uro om at hun kanskje kommer til å bli lei og slå opp igjen også må du igjennom samme driten. Det er veldig viktig at du bruker tid på deg selv og gjøre ting som du liker å gjøre. Holde deg opptatt, gå ut på byn og flørt litt. Viktig å bruke tid og jobbe seg igjennom det. Tenk på alt det fine dere hadde og ta det med deg videre. Når jeg ser på eksen min hvor langt han har kommet så er jeg veldig glad på hans vegne. Men sitter jo av og til å lurer på hvorfor ikke dette kunne vert meg eller hvorfor jeg måtte gjennom alt drite mens hun nye dame får alt det bra. Men av og til funker det bare ikke og en dag vil det komme en søt dame og kapre deg!

 

Ja vanskelig å gi slipp, så skjønner det. Hvis han ikke var bra for deg, så er det jo bra at du er kommet deg videre da. Og at du tenker i ettertid at det var for det beste.

 

Setter pris på det du sier! Er litt godt å høre det av en som har vært igjennom det samme (Selv om det ikke er noe hyggelig selvfølgelig). Men ja, det er som du sier. At hun er så usikker... Og det du sier med indre uro også er veldig sant! Får høre det av familien også. Samtidig vil jeg tilbake, men jeg må gjøre som du sier ja, og tvinge meg selv til å tenke at uansett hvor mye jeg vil ha henne tilbake, får jeg ikke gjort noe med det og må komme meg videre på en måte...

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Takk for det. Må bare sende en melding vist du trenger noen å prate med.

 

Dette er tråden jeg er starter av og det er så fint at folk fortsatt kommenterer her! At vi er flere med en enorm sorg (ikke at det er bra, men man føler seg ikke så alene) som kan være godt å få ut! Utrolig fint å lese om Klem fra trådstarter som ennå har det fryktelig etter halvannet år!

Heier på dere!

 

Anonymous poster hash: 5ac02...f03

 

Thomas her, som skrev tidligere i tråden. Halvannet år er veldig lang tid! Hvordan går det med deg? 

 

Selv er jeg redd for at det skal ta veldig lang tid. Jeg tror også mye av grunnen til hvorfor jeg har det så vondt er fordi jeg tenker masse og spekulerer mye på det her fortsatt. Nå har det bare gått 6 uker da... Og jeg aksepterer at det tar tid, men jeg er livredd for at det aldri går over, og at jeg kommer til å tenke at hun var den eneste og rette for meg. Jeg tror det først blir lettere å komme over det når jeg bestemmer meg for det, og klarer å gi helt slipp. Det er det jeg sliter med nå. Å tenke at nå er det slutt. Tenker at det kaaan være jeg får en sjanse hvis jeg gjør ditt og datt... Det å si "Nei, nå må jeg bare komme meg videre" er kjempevanskelig.  (Hun var min første kjærlighet, sammen i 4 år, gjorde det slutt pga hun var usikker/følte at vi var litt som et gammelt ektepar). 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Hei Thomas:) Halvannet år er veldig lenge! Det har gått i daler, og nå er jeg nede i en veldig mørk dal igjen. Det som er rart å si er at jeg var sammen med en i bare 4 mnd, som viste seg å være psykopatisk og jeg ble manipulert, lurt og løyet til. Han spilte syk, noe som også var løgn. Han bedro meg med venninnen sin og fikk meg til å tro at det var oppspinn. Ligger mye mer bak det. Men det som er vanskelig er at jeg ikke forstår

det ennå. At de fortsatt er sammen, han er helt fin igjen og det har ikke tatt slutt mellom dem. Tror for meg er at jeg savner den gode friske gutten som hun får og at jeg på en måte ufrivillig venter på at han skal komme tilbake eller se at hun blir behandlet likt. Sikkert merkelig å forstå, men jeg henger fast i det og ble fryktelig tråkket på fordi jeg fikk all skyld og har følt meg som søppel da han gikk til henne med en gang det gikk galt. Ingen verdig avslutning fikk jeg heller og ikke tegn til noe som helst dårlig samvittighet. Jeg ble holdt litt skjult for jeg vet han skjulte noe, men hun blir vist til verden. Jeg er 21 år og det var mitt første "forhold", så jeg vet ikke bedre..Angst utviklet jeg også, så det er i tillegg en del av min vonde hverdag.

 

Jeg forstår veldig godt at du tenker det samme, nå er jo 4 år syykt mye lenger enn mitt, men folk takler det forskjellig og hun var din første akkurat som min. Man vet jo ikke hvor mna skal herfra, ikke sant? 6 ukers sørging synes ikke jeg er mye, noen sier at etter 2 mnd bør du begynne å ta deg sammen, men jeg tror ikke det er så lett for alle jeg! Jeg tenker akkurat det samme som deg at h*n skulle jo være den rette og man finner ikke viljestyrken til å komme over dem. Det er den som er nøkkelen, men det er den jeg ikke finner og det er nok den du heller ikke finner ennå. Avslutning er viktig, men håpet om å få dem tilbake (noe jeg ikke burde håpe på egt, men kan ikke la være) gjør at man ikke vil slippe.

Var du hennes første også? Om hun er usikker, så gir jo det fortsatt håp for deg vil jeg tro? Det skumler er bare at man kan ende opp med å vente i årevis og det er bortkastet.. og da er det iallefall vanskelig. Men det sies jo at jo fortere man kommer over noen, så endrer du energi. Du lar deg ikke høre fra og da kommer det på en radar som sier at "Jøss, han har jo forsvunnet helt.." og da begynner lampen hos henne å blinke.Sånn som jeg ser det, så er hun usikker og da kan det jo henne at hun finner ut at et liv uten deg ikke er så bra likevel|

Tror ikke vi må være redd for at det kommer til å ta så lang tid, for det samme sa jeg.. jeg leste om folk som har brukt år..og da ble jeg skikkelig redd! Men her er jeg da... halvannet år etter og fortsatt er det fryktelig vondt, men det er BEDRE og man lærer seg å takle det. Det er følelser, ikke noe farlig Å grine er veldig godt, og alle følelser du har, må du bare få ut! Jeg har grått fryktelig masse, sinne har jeg også, men den får man ikke ut på personen så det er verre.. da er trening bedre enn ingenting iallefall. Så slipp alt ut når du må, det er viktig:)

 

Thomas:

 

Takk for et veldig fint svar! Skjønner deg jeg, selv om 4 måneder er kort. En kompis av meg var sammen med exen i 8 måneder og han sleit veldig lenge, så 4 år er på en måte mer av det samme. Han var jo i nyforelskafasen, det var jo ikke jeg. Problemet mitt er pga vi ble sammen så unge, så har jeg formet livet mitt sånn, og jeg er så vant til det livet. Ja jeg var hennes første kjæreste også. 

Jeg hadde en siste avslutningssamtale med henne i går da jeg er nødt til å hente noen ting som er igjen hos henne. Da fikk jeg bekreftet at det ikke er noen følelser igjen som sier at hun vil prøve på nytt. Mente at vi ble mer som familie/venner enn kjærester. Så selv om det var tungt å høre at det er null håp, så vet jeg nå at det ikke er noe vits å ta kontakt, så hvis det skulle bli henne og meg en gang må hun ta kontakt. Men nå er jeg bare nødt til å tvinge meg til å komme meg videre på en måte. Kjærlighetssorg er vondt...

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Ja, man ser hvor forskjellig folk tar det..noen sliter kort og fortrenger det, andre sliter leeenge! Rart det der:)Åja, men jeg tror det gjør veldig mye for deg at du fikk en avslutningssamtale.. at hun sa det som det var! Det er fryktelig vondt å høre uansett..men da VET du det! Nå gjenstår det bare å få det til å gå videre.. for deg er det nok best med null kontakt på alle mulige måter selv om det er er grusomt, men det skjermer deg og å slipper du å se hva enn hun skulle drive på med!

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble sammen og var av og på med min første kjærlighet i 3 år og tror jeg har brukt opp til 2 - 3 år på å komme over han. Er en håpløs romantiker, men har ikke klart å forelske meg og slippe noen så mye inn siden det. Var sammen med en etter på i litt over 2 år og jeg merket at jeg lot meg ikke knytte så lett til han eller forelske meg på samme måte. Problemet er vel at jeg ikke har lyst å føle meg sårbar eller så avhengig av en person igjen.

Uff. Håper det går bra med deg. Selv sliter jeg innmari nå. Min første kjærlighet gjorde det slutt med meg først etter 2,5 år ca. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få henne tilbake, klarte å få henne tilbake etter 1 måned ca. Aldri vært så glad i hele mitt liv. Etter ca 1,5 år gjorde hun det slutt igjen... Hadde endelig begynt å føle meg trygg i forholdet igjen, men hun ville ikke mer. Vi hadde det helt fint, ingen krangling og var et fint brudd. Men hun mente at vi var mer venner, fant ikke på noe lenger, som et gammelt ektepar. Har så skyldfølelse, og vil ingenting annet enn å gå tilbake. Hun var perfekt i mine øyne, og alle drømmene om å gifte seg/få barn er knust. Det kom som et sjokk.

 

Samtidig får jeg ikke gjort noe med det... Fordi hun ikke tror på at vi skal fortsette å gjøre ting, men jeg vet at vi kan fikse det. Føles ut som jeg aldri kommer over dette. Er så vondt nå. Var hun og meg fra 18-23. Hun ville også se om det var grønnere på andre siden av hekken, og vil gjerne være venner med meg, men det klarer jeg ikke. 6 uker siden dommedagen... Hilsen Thomas, 23...

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Ja jeg skjønner godt hvordan du har det. Syns også det var utrolig vondt. Vi kranglet veldig mye da jeg ikke kunne stole på han. Vi gjorde det slutt mange ganger og jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv, men for hver gang ble det litt lettere. Jeg var egentlig så forelsket at det var nesten litt farlig fordi uansett hva han gjorde så til gidde jeg han. Han sa faktisk i etterkant at han brukte det mot meg. Han viste liksom at jeg alltid kom til å komme tilbake. Etter videregående flyttet jeg vekk og begynte på høyskolen og da ville han fortsatt ha meg tilbake, men jeg sa jeg hadde funnet en annen. Men jeg tror ikke jeg var over han når jeg ble sammen med han nye for jeg tenkte fortsatt mye på han og drømte om han. Jeg også følte at han var den rette og alt det der, men det var bare aldri ment at det skulle være oss. Kjærligheten er ikke lett, du må vel bare tenkte igjennom om det er verdt det. Du er sikkert en super person og det er veldig kjipt når hun ikke vil det samme som deg. Men hey! jeg klarte det, selv om det tok noen år. No må jeg bare bruke tid på meg selv og slappe av så vil nok den rette dukke opp når tiden er inne. Hilsen jente 21

 

Thomas:

Takk for svar! Å ikke kunne stole på en person er en kjip følelse... Jeg har også grått mye, og gråter mye fortsatt. Selv om jeg merker at det følelsemessig er blitt bedre nå enn det var uke 1. Så sånn sett kan jeg si at det er jo en smule bedre... Men kan ha dager hvor jeg er i kjelleren. Merker at det hjelper å være med venner og familie.

 

Litt av det jeg sliter med også, er å gi slipp. Fordi jeg har engang dratt tilbake og fått henne tilbake, så får jeg lyst til det nå... Forskjellen er at det var så vidt jeg greide det i fjor, og nå har hun liksom helt bestemt seg... Så jeg skjønner at det ikke kommer til å fungere. Samtidig får jeg hele tiden lyst å gå tilbake til henne, og det er så tungt å måtte gi slipp og akseptere at det ikke blir henne og meg. Hører at det går bedre med tiden, men akkurat nå er det så vanskelig å tenke det.

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Ja jeg gikk tilbake til han mange ganger selv om han ikke var bra for meg. Men til slutt etter alt en har vert igjennom har det blitt så ødelagt at jeg hadde ikke stolt på han igjen. Jeg skjønner at det er tungt å at du vil ha hun tilbake. Det vet jo hva du går til også er det jo ganske trygt. Men hun er såpass usikker og jeg tror også at du kommer til å ha en indre uro om at hun kanskje kommer til å bli lei og slå opp igjen også må du igjennom samme driten. Det er veldig viktig at du bruker tid på deg selv og gjøre ting som du liker å gjøre. Holde deg opptatt, gå ut på byn og flørt litt. Viktig å bruke tid og jobbe seg igjennom det. Tenk på alt det fine dere hadde og ta det med deg videre. Når jeg ser på eksen min hvor langt han har kommet så er jeg veldig glad på hans vegne. Men sitter jo av og til å lurer på hvorfor ikke dette kunne vert meg eller hvorfor jeg måtte gjennom alt drite mens hun nye dame får alt det bra. Men av og til funker det bare ikke og en dag vil det komme en søt dame og kapre deg!

 

Ja vanskelig å gi slipp, så skjønner det. Hvis han ikke var bra for deg, så er det jo bra at du er kommet deg videre da. Og at du tenker i ettertid at det var for det beste.

 

Setter pris på det du sier! Er litt godt å høre det av en som har vært igjennom det samme (Selv om det ikke er noe hyggelig selvfølgelig). Men ja, det er som du sier. At hun er så usikker... Og det du sier med indre uro også er veldig sant! Får høre det av familien også. Samtidig vil jeg tilbake, men jeg må gjøre som du sier ja, og tvinge meg selv til å tenke at uansett hvor mye jeg vil ha henne tilbake, får jeg ikke gjort noe med det og må komme meg videre på en måte...

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Takk for det. Må bare sende en melding vist du trenger noen å prate med.

 

Dette er tråden jeg er starter av og det er så fint at folk fortsatt kommenterer her! At vi er flere med en enorm sorg (ikke at det er bra, men man føler seg ikke så alene) som kan være godt å få ut! Utrolig fint å lese om Klem fra trådstarter som ennå har det fryktelig etter halvannet år!

Heier på dere!

 

Anonymous poster hash: 5ac02...f03

 

Thomas her, som skrev tidligere i tråden. Halvannet år er veldig lang tid! Hvordan går det med deg? 

 

Selv er jeg redd for at det skal ta veldig lang tid. Jeg tror også mye av grunnen til hvorfor jeg har det så vondt er fordi jeg tenker masse og spekulerer mye på det her fortsatt. Nå har det bare gått 6 uker da... Og jeg aksepterer at det tar tid, men jeg er livredd for at det aldri går over, og at jeg kommer til å tenke at hun var den eneste og rette for meg. Jeg tror det først blir lettere å komme over det når jeg bestemmer meg for det, og klarer å gi helt slipp. Det er det jeg sliter med nå. Å tenke at nå er det slutt. Tenker at det kaaan være jeg får en sjanse hvis jeg gjør ditt og datt... Det å si "Nei, nå må jeg bare komme meg videre" er kjempevanskelig.  (Hun var min første kjærlighet, sammen i 4 år, gjorde det slutt pga hun var usikker/følte at vi var litt som et gammelt ektepar). 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c31e...fe8

 

Hei Thomas:) Halvannet år er veldig lenge! Det har gått i daler, og nå er jeg nede i en veldig mørk dal igjen. Det som er rart å si er at jeg var sammen med en i bare 4 mnd, som viste seg å være psykopatisk og jeg ble manipulert, lurt og løyet til. Han spilte syk, noe som også var løgn. Han bedro meg med venninnen sin og fikk meg til å tro at det var oppspinn. Ligger mye mer bak det. Men det som er vanskelig er at jeg ikke forstår

det ennå. At de fortsatt er sammen, han er helt fin igjen og det har ikke tatt slutt mellom dem. Tror for meg er at jeg savner den gode friske gutten som hun får og at jeg på en måte ufrivillig venter på at han skal komme tilbake eller se at hun blir behandlet likt. Sikkert merkelig å forstå, men jeg henger fast i det og ble fryktelig tråkket på fordi jeg fikk all skyld og har følt meg som søppel da han gikk til henne med en gang det gikk galt. Ingen verdig avslutning fikk jeg heller og ikke tegn til noe som helst dårlig samvittighet. Jeg ble holdt litt skjult for jeg vet han skjulte noe, men hun blir vist til verden. Jeg er 21 år og det var mitt første "forhold", så jeg vet ikke bedre..Angst utviklet jeg også, så det er i tillegg en del av min vonde hverdag.

Jeg forstår veldig godt at du tenker det samme, nå er jo 4 år syykt mye lenger enn mitt, men folk takler det forskjellig og hun var din første akkurat som min. Man vet jo ikke hvor mna skal herfra, ikke sant? 6 ukers sørging synes ikke jeg er mye, noen sier at etter 2 mnd bør du begynne å ta deg sammen, men jeg tror ikke det er så lett for alle jeg! Jeg tenker akkurat det samme som deg at h*n skulle jo være den rette og man finner ikke viljestyrken til å komme over dem. Det er den som er nøkkelen, men det er den jeg ikke finner og det er nok den du heller ikke finner ennå. Avslutning er viktig, men håpet om å få dem tilbake (noe jeg ikke burde håpe på egt, men kan ikke la være) gjør at man ikke vil slippe.

Var du hennes første også? Om hun er usikker, så gir jo det fortsatt håp for deg vil jeg tro? Det skumler er bare at man kan ende opp med å vente i årevis og det er bortkastet.. og da er det iallefall vanskelig. Men det sies jo at jo fortere man kommer over noen, så endrer du energi. Du lar deg ikke høre fra og da kommer det på en radar som sier at "Jøss, han har jo forsvunnet helt.." og da begynner lampen hos henne å blinke.Sånn som jeg ser det, så er hun usikker og da kan det jo henne at hun finner ut at et liv uten deg ikke er så bra likevel|

Tror ikke vi må være redd for at det kommer til å ta så lang tid, for det samme sa jeg.. jeg leste om folk som har brukt år..og da ble jeg skikkelig redd! Men her er jeg da... halvannet år etter og fortsatt er det fryktelig vondt, men det er BEDRE og man lærer seg å takle det. Det er følelser, ikke noe farlig Å grine er veldig godt, og alle følelser du har, må du bare få ut! Jeg har grått fryktelig masse, sinne har jeg også, men den får man ikke ut på personen så det er verre.. da er trening bedre enn ingenting iallefall. Så slipp alt ut når du må, det er viktig:)

Sykt mange frekke kommentarer her synes jeg og av voksne erfarne folk! Gutten trenger hjelp og råd..

Selv om jeg har null peiling på samboerskap med kjæreste og delte utgifter, er jeg 21 år og vet hva vanlig folkeskikk er!

Jeg har selv lånt bort masse penger som jeg kunne se langt etter og trodde helhjertet at personen ikke skulle svikte ved å betale tilbake, noe jeg tipper du også gjorde,

for du stolte vel på dama di? At hun itillegg forlot deg på den måten er hjerteskjærende! Jeg foreslår at du sender en basic kald melding og sier at pengene du lånte vil du gjerne ha tilbake, for det er vanlig folkeskikk,

og at oppførselen er avskyelig og at du trodde bedre om henne etter så mange år. Noe hun burde være voksen nok til å se selv!

Normale folk får dårlig samvittighet for sånn oppførsel i ettertid... om hun ikke kan gi dem nå, iallefall være klar på at du skal få dem når hun får råd.

Selv om jeg sikkert ikke kan hjelpe så mye, så håper jeg uansett at du ikke gir deg på ditt.. 7000 er mye penger og ikke bare småtteri!

Du kan iallefall bevise med de dokumentene du har Heier på deg!

Ps - linjene her ville ikke samarbeide helt her med meg.. hehe!

Et forhold er aldri bra dersom du ikke har det bra..

Synes du skal ta det opp med han igjen, og kanskje for en gangs skyld

bevise at du faktisk går hvis det ikke endrer seg. Jeg vet ikke mye om forhold,

men jeg vet at er man ikke lykkelig (noe du ikke virker mesteparten av tiden),

så er det ikke bra. Du fortjener å høre en gang iblant at du er fin og god

som gjør alt for han! Lett for oss andre å si at du bør gå på ekte hvis det

ikke endrer seg helt, men igjen..det skal gå begge veier!

Du fortjener å bli satt pris på

Klem til deg!

Nå er ikke jeg noen fagperson eller så mange råd annet enn det du sier med å prate med

de nærmeste og oppriktig si at du ikke føler du får riktig hjelp..

Men en ting sikkert er at jeg husker at jeg på den tiden også følte tomhet i hverdagen og

at alt var rutine for man "må".

Du går på skole, gjør det du skal gjøre og så er dagen over uten mål og mening.

Men er det en ting jeg er nokså sikker på er at det kommer en dag da du merker at

du er på riktig vei og at du finner noe du virkelig liker.. Du er ennå ung og skal fullføre

viktig skole som har mye å si for fremtiden din! Tenk på det som midlertidig i livet ditt.. litt som at du

brekker et bein og midlertidig må gå på krykker.

Begynn på trening eller annet du kanskje tror kan fylle på dagen din, eventuelt kanskje finne en

jobb du synes hadde vært spennende?

Angående valg av skolefag er det ikke alle som vet hva som er det riktige.. men om det er mulig å bytte,

synes jeg du skal prøve å ordne det, da du sier det ikke føles riktig! Man surfer seg dessverre ikke gjennom

skole og det er hardt arbeid, men tenk på alt du kan komme videre på når du har fullført!

Som sagt, fortell oppriktig hvordan du føler det og ikke gi deg før du føler at du er hjulpet på vei

Det ordner seg!

 

For noen fine historier, råd og veiledning dere kommer med!

Kan virkelig relatere og rart hvor forskjellig hvert menneske tar det..

Men håper virkelig at nøkkelordet er å ta tiden til hjelp, selv om det er

det man minst vil høre..

Takk alle som svarer og meddeler <3

Det er sant. Det er så merkelig at folk tar kjærlighetssorgen helt forskjellig. Noen sørger kun i noen dager, noen i en måned, og noen i flere år. <3. Mitt råd er å akseptere dine følelser. La det få ta den tid det tar. Kjærlighetssorgen betyr bare at du elsket. Det kan på en måte sammenlignes med et dødsfall. Den tiden du hadde med vedkommende var et kapittel i livet ditt. Og det var en del av ditt liv.

 

Vi er virkelig skapt forskjellig! Må nok prøve å akseptere, selv om det er en vanskelig del!

Det skumle er å prøve å holde fast i personen, fordi det forsvinner og det er vondt,

men håper samtidig jeg en dag ikke bryr kjenner noe, fordi vedkommende ikke fortjener det!

Takk <3

For noen fine historier, råd og veiledning dere kommer med!

Kan virkelig relatere og rart hvor forskjellig hvert menneske tar det..

Men håper virkelig at nøkkelordet er å ta tiden til hjelp, selv om det er

det man minst vil høre..

Takk alle som svarer og meddeler <3

 

 

Lærte at en ikke dør av det, selv om det kan føles slik. Nå, mange år senere, så merker jeg at jeg ble betydelig sterkere rent mentalt.

Det har føltes som at det skal ta livet av meg, men målet er som du sier å bli sterkere som du sier.. håper jeg blir det!

Det er sant. Det er slik det føles. La det ta tiden til hjelp. Som noen sier: det kan ta 2 år før du er helt over det. Men la det ta tiden til hjelp. Tren, og nyt naturen, og forsøk å få en indre ro. Skriv gjerne en blogg om dine tanker når de blir for vanskelige. Mine tips. Nyt dem som er glad i deg. Hilsen en som forstår godt hvordan du har det akkurat nå.

Takk ska du ha <3

Lærte at en ikke dør av det, selv om det kan føles slik. Nå, mange år senere, så merker jeg at jeg ble betydelig sterkere rent mentalt.

Det har føltes som at det skal ta livet av meg, men målet er som du sier å bli sterkere som du sier.. håper jeg blir det!

Jeg har blitt hardere, mer kynisk og beregnende av kjærlighetssorg. Før kunne jeg bli veldig preget hvis det gikk skeis med ei jeg likte. Skjer tilsvarende i dag er det glemt dagen etterpå, så å si. Lite annet å gjøre enn å se fremover, fokusere på de tingene man kan få gjort noe med og la det andre være som det er.

 

Edit: og selvfølgelig, kutte alle former for kontakt med henne når løpet er kjørt.

Høres vel fornuftig ut at man blir det etter en sorg, og med all grunn!

Takk <3

 

Lurte på om noen har en solskinnshistorie om hvordan kjærlighetssorg har forandret deg som person?

Hvordan føles det mår man er gjennom på andre siden? Om det i det hele tatt er mulig..

Jeg føler jeg ennå står stille og jeg husker ikke hvordan det føles å kjenne seg ordentlig lykkelig alene..

 

Hadde blitt glad for noen fine historer 

 

 

Anonymous poster hash: 5ac02...f03

Kjærlighetssorg er ikke akkurat noe solskinn. Men det som det har lært meg er at man eier ingen mennesker. Man er ikke garantert å ha en partner livet ut. Jeg må innrømme at jeg har gjort så mye dumt når jeg har hatt sorg. Mistet en venn. Ja de som støtter kan til og med føle seg sviket selv av at de forsøker å støtte en i sorg. Og det er forståelig. Viktig å våkne opp! Livet skal gå videre! Det andre var et kapittel i boken. Og så er det klart for nye kapitler.

Måtte spørre far til barna mine i dag om hvordan han oppfattet meg da jeg hadde kjærlighetssorg etter at han gikk. Om han så på meg som psyko. Jeg har følt meg som en psyko når jeg får kjærlighetssorg noen ganger. Men da sa han : slapp av, jeg vet at du er bare utrolig følsom og lar følelsene renne kraftig over, men du er ingen psyko. Det er noe å lære av. Lære å forstå sine reaksjoner, og samtidig forsøke å bli flink og tøff!. Man kan bli sterk av motstand og. Man kan lære seg selv å kjenne på en helt ny måte. La det ta tiden til hjelp, og forsøk å bygg deg opp til å bli et reflektert menneske. Man blir jo følsom av sorger. Og da lærer man å reflektere mer over livet på en ny måte. Bli tøffere, og sterkere! Lære å takle motstand bedre!. 

 

Og vet du : kjærlighetsorgen er et resultat at du følte noe. Og at du hadde noe som du elsket. Du hadde en lykkelig tid i forelskelsen i det kapitellet i boken, selv om det tok slutt. Tenk sånn. 

 

En sak til : man lærer å tenke på de som er der for seg. Ikke glem de oppi det hele. Det er for lett å dykke ned i sorgen. 

 

Du kan også bli flinkere til å fylle dagene dine med aktiviteter. Bli flinkere å trene. Det har man godt av. Bli flinkere å nyte naturen. Og å finne nye hobbyer

 

Alt blir bra tilslutt Lykke til. 

 

En film å se om dette emnet : Bra film! :  

 

Tusen takk for et veldig fint svar! Helt sant det du sier.. tar bare så enormt med tid, og det er skummelt hvor lavt man kan komme..

Men tusen takk <3

Bedratt, pause, samme hva DU vil kalle det..Uansett usaklig kommentar når trådstarter klart ber om råd/hjelp fordi hun har det vondt!

Jeg vil kalle det å bli bedratt, når partner iallefall ikke har nok respekt til å la naboen være samme om det var pause eller ei. Ikke greit!

Dette gjorde meg fryktelig vondt å lese da jeg har opplevd å bli bedratt jeg også!
Du feiler overhodet ingenting..vær du trygg! Han derimot..feiler en stor dose dritt!

Håper alt ordner seg, du fortjener bedre enn det avskyelige mennesket der <3

Synes enkelte svar her inne er ganske frekke.. som at "han vil ikke ha deg".. er det vits å strø salt i såret liksom? For enkelte er det å dvele noe man ikke kan noe for dessverre.. og man lurer på hvorfor av ren natur! Det spiller ingen rolle for enkelte, og nei..det gjør stort sett ikke det.. men for noen er det vanskelig når man ikke forstår, det er vanskelig når sånne ting skjer og man ikke får en verdig avslutning! Hadde man ikke dvelt, hadde ikke kjærlighetssorg eksistert tenker nå jeg. 

Kjære trådstarter, jeg føler med deg av hele mitt hjerte og jeg kan love deg at du gjorde ikke noe galt her! Han burde ikke blitt sur når du spurte om det du gjorde hvis han var oppriktig glad i deg.. han er for å si det rett ut et egoistisk drittsekk av et svin som ville slippe billig unna, noe som resulterte i at han såret deg! Det gjør fryktelig vondt, tro meg..jeg vet.. men stol på at han ikke fortjener deg overhodet! Han kan ta seg en bolle  Gjør hva du føler for, grin, le, vær forbannet, skrik .. hva som helst! Jeg håper det ordner seg og en dag finner du en som fortjener deg og som ikke har øye for noen andre enn deg! Klem 

Du skal bare takke deg lykkelig for at du ikke fikk barn med dritten, selv om du blei behandla som dritt, så er du kvitt'n og du kan finne deg noen som faktisk behandler deg som et menneske.

 

Du får heller tenke over at du slapp unna mye skit med han fremover.

 

Bli ekstra godt kjent med nestemann og ta det litt piano, så skal du se at livet smiler til deg igjen

Jeg burde vel egentlig det.. Se det som positivt at jeg ikke er den neste han ødelegger..

Håper virkelig at livet vil smile igjen.. det er lenge siden, hehe!

Takk for svar og innspill ! 

Tilgi deg selv!

 

Og forøvrig, tilgi alle!

 

Jobber med saken! .. hehe