lada1

Dart? Pistol-skyting? Menn har fordeler her også? Synkronsvømming? Er ikke Norges beste i bridge en kvinne? Man har vel ikke "kvinneklasser" i kortspill vel?

Bare av nysgjerrighet: det finnes vel konkurranse-muligheter der kvinner har en fordel fremfor menn? Kanskje det er slik at tradisjonelt har menn definert hva det bør konkurreres i og da fokuserer man på hva menn er best i? "Husmorhjerne" er vel ikke et helt tomt begrep? Og konkurrerer man der sosiale evner er viktig så vil kvinnene dominere? De dominerer jo allerede innen grunnskolen/VGS 🙂 Innen film/teater så har kanskje kvinner gjerne fordeler som kan forklares biologisk? I mange såpeoperaer er det jo kvinner som har størst register å spille på. Er det ikke? Et relatert unntak angående scenekunst: jeg lurer på om menn har fordeler innen komikk. Er det mye tilfeldig at kvinnelige komikere helst må ty til seksualiserte vulgariteter for å være morsomme? Menn kan kanskje lettere være morsomme selv om de fremfører noe som er kjemisk fritt for seksualiteter. Eller er det slik at dersom en mannlig komiker fremfører seksualiserte vulgariteter, så blir dette liksom bare feil?

Her gjorde jeg meg nok skyldig i å bli missforstått: jeg mente å si at det var vel Henrik som "startet det hele" i betydningen at det er vel han som har den største delen av æren av løper-suksessen i familien?

Ikke at det behøver å ha noe med saken å gjøre: Jeg trodde at det var Henrik som startet det hele.

For meg betyr språkbruk (eller språk generelt) veldig lite. Greia er *hva* en sier. Om en vil si/skrive det samme som (mange) andre har sagt/skrevet presist likt en av disse andre har gjort det tidligere, så betyr ikke dette noe slik jeg ser det. En kan for meg gjerne lage (klippe/lime) en collage/montasje av andre sine tekster og likevel gjøre et bidrag 🙂

En bør fokusere på argumentene i en diskusjon. Og så er det et poeng å lete frem argumenter både for og imot mulige konklusjoner. "Kampanje-argumentasjon" er ikke interessant.

I den sammenheng mener jeg at det er liten grunn til å erklære som "juks" at en leverer oppgaver med feil som er enkel (fort gjort) å rette og der det er urimelig å tro at en "jukset med vilje". Spesielt i ettertid.

Det burde ikke eksistere noen "toppkarakter" i fag som matematikk. Begrepet "toppkarakter" tilsier at det er en øvre grense for god karakter man kan oppnå. Dette skiller jo ikke mellom en middelmådighet og et geni. Det kan sammenlignes med å sette 14 sekunder som maks prestasjon på å løpe 100 m og så ta ut OL-laget basert på dette. Svært gode prestasjoner på enkelte områder burde kunne trumfe dårlige prestasjoner i andre fag ved opptak til studier. Forresten: Er det ikke litt slik angående opptak til musikk-studier?

Akurat. Dette er en av grunnene til å ha fagfellevurdering. Og som regel er "dumme feil" og slurv lett å rette opp. Det er 1000 ganger vanskeligere å "rette opp" mangel på bidrag. Slik sett teller ikke "dumme feil" like mye som vesentlige feil og mangel på innhold/bidrag. For å terge i denne tråden: kanskje gjorde Kjerol bare noen "dumme feil" 🙂

Det er vel argumentene som gjelder og ikke antagelser om person 🙂 Konsekvent rendyrking av (de høyeste) prestasjonene eller alternativt "feilfrihet" vil sikkert uansett fort bli feil avhengig av fag og innretning av en akademisk studie. Evaluerer en etter "feilfrihet" så forsvinner mange av talentene og evalueringene kan fort bli helt meningsløse. Eksempel: jeg gjorde høyere "universitet-matematikk" da jeg gikk på VGS - men jeg fikk bare en 5-er på eksamen som jeg vil påstå var en tulleeksamen. Et system som la vekt på de høyeste prestasjonene kunne evaluere helt annerledes og for eksempel gi 10 i karakter 🙂 Da ville opptak til høyere studier i hvert fall bli *litt* mer rasjonelt. Når det gjelder medisin-studier så er det sikkert "feilfrihet" som er viktigst.

Jeg sliter med å finne ditt bidrag her. Min "akademiske filosofi" er altså at det er topp-prestasjonene som bør telle i hvert fall innen realfag. Dette gjelder helt ned til VGS. Eksempel: En karakter i matematikk fra VGS studie-spesialisering bør (mye i motsetning til i dag) settes ut fra hvor vanskelige oppgaver man klarer å løse samt originalitet - ikke ut fra hvor mange feil og dumheter man gjør. Slik er det jo innen forskning. Alle mine dumheter teller ikke der. Det som teller er hva jeg har bidratt med av nyvinninger. Helst nyttige nyvinninger. Dette kan sammenlignes med idrett. Der er det topp-plasseringene som teller. Resten er "støy" 🙂

Alt som er bra. Er du kritisk til å bruke det i en eller annen sammenheng, så er du ond og bør knebles 🙂

Det er noe jeg lurer på (språklig): Har "Krigen mellom Hamas og Israel" en annen klang enn "Krigen mellom Israel og Hamas" ? Jeg legger merke til at formuleringen "Krigen mellom Hamas og Israel" brukes lite. Jeg mener også å ha sett formuleringen "Krigen på Gaza(stripen)" og spørsmål om "Våpenhvile på Gazastripen".

Jeg husker da jeg gikk på VGS og løste oppgaver i matematikk på universitetsnivå - men så manglet det en minus foran et kvadratrot-tegn i eksamen-besvarelsen. 6-ern røyk 🙂 Det er ofte slikt i skoleverket. En trekker oftest på feil - men gir skjeden ekstrapoeng for gull.

Stenges kontoene som mottar slike penger? Kriminelle får ha vips-konto for å motta penger under ran/trusler?

Innen topp-idretten er det helst bare gull som teller. Den kulturen er jo ikke spesielt inkluderende selv om alle kan prøve seg. Ingen forbyr deg å bli verdensmester på 10.000 meter løping, men nåløyet er trangt 🙂 Det er kanskje en liten positiv korrelasjon mellom "feilfri" og "høye prestasjoner" på linje med korrelasjon mellom kroppsvekt og evne til å løpe - men du kan ikke forutsi høye prestasjoner i løping ut fra "perfekt kroppsvekt". Helst må en vente på prestasjonene før en kan si noe om dem 🙂

Ja. Dette bildet kan dog modifiseres. En type sertifisering (som en master kan bli sett på som) går mye ut på å unngå å gjøre feil. Eksempler på dette er flyvere/sjåfører, leger og visse typer ingeniør-stillinger (kanskje advokater også). En annen type (akademisk) sertifisering går ut på å prestere. Da er det eksempler på "gull" som gjelder. Man gir for eksempel helst ikke støtte til eller ansetter forskere som bare er flinke til å unngå feil. Slike "forskere" er bare udugelige og deres arbeid havner med stor sannsynlighet på historiens søppelhaug. Slike forskere forstår som regel at de er udugelige selv om de har topp-karakterer fra sin utdannelse, og de søker seg som oftest raskt over til administrative stillinger🙂 Skulle jeg dele ut stipend til noen for å gjøre et forsker-arbeid, så ville jeg bare se etter om de viser tegn til å finne "gull". Om de også har skrevet mye "søppel" og strøket på eksamener er ikke interessant. "Record breakers" og "perfekte" er som regel helt forskjellige typer. Husk at man sponser helst idrettsutøvere som tar medalje - ikke de som bare blir blant de 20 beste 🙂

Du har sikkert rett, men jeg berører vel et poeng likevel: når autoritære styresmakter misslykkes med å prøve å erobre at annet land som de først tror er lett å ta, så er sannsynligheten stor for at dette utvikler seg til en langvarig/omfattende krig eller et stort nederlag. Litt riktig?

Er det ikke påfallende ofte ved erobrings-forsøk at de som starter undervurderer oppgaven og går på trynet? Jeg tenker på bl.a. Napoleon, WW1, WW2,...

Det at jeg skriver om mine egne tekster har ikke noe med å unngå/skjule plagiat å gjøre. Poenget er effektiv kommunisering av kognitivt avansert/matematisk orientert (originalt) vitenskapelige bidrag. Det er ikke alltid så enkelt. Mitt bidrag ønskes å være lettlest verden over og til alle tider. "Moteuttrykk" etc er forbudt. Også tidsskriftet og fagfelle-vurderingene legger vekt på dette. Det hender rett som det er at anonym referee foreslår forbedringer av tekster eller påpeker svakheter som må rettes. Det virker som at dagens regler for master-oppgaver er formet på en annen planet i slike sammenhenger. Det passer kanskje for lek på ungdoms-skolen? 🙂 Dersom jeg skulle vurdere Kjerkol sin oppgave, så ville jeg hovedsaklig se etter om hun hadde noen innslag med vesentlige (innholds-messige) bidrag i oppgaven sin. Resten ville jeg sett på som "fyllekalk" eller støy og ignorere i min vurdering. Dette kan sammenlignes med å lete etter gull på en søppelplass med metall. Det meste er uinteressant. Tekstlikheter uten referanse i forbindelse med kjent stoff kunne dog trekke ned å karakteren. Å skrive om "lett stoff" er trivielt og å referere til det er et spørsmål om kanskje 2 min arbeid 🙂 Når det gjelder sammenhenger der prestasjoner er det vesentlige, så vurderer jeg bare de beste i prestasjonene. Northug gjorde mange mange dårlige skiløp - men det betyr jo ikke at han var en dårlig skiløper 🙂

En annen morsom historie: nå har jeg "jobbe ræva av meg" og omskrevet min egen tekst kanskje 25 ganger uten å referere til meg selv i noen av utgavene. Jeg bruker gjerne andre som anonyme språklige sparring-partnere. Dette gjelder en vitenskapelig publikasjon for noe litt komplekst og teknisk. Hadde dette vært en master-oppgave, så ville jeg vel da per definisjon ha svindlet grovt 🙂 Og i det aktuelle tidsskriftet liker de ikke referanser til grålitteratur. Det er ikke uten videre godtatt å referere til tanta mi som rettet et par komma-feil i teksten. Form/språk er egentlig ikke interessant som annet enn et verktøy for kommunikasjon og kognitive prosesser.

Jeg prøver bare å diskutere hvordan verden er i praksis.

Morsom historie: jeg snakket nylig med en student som sa at nå passer de bedre på å omskrive litt i stedet for "cut/paste". Greia er å skjule sine tyverier bedre - og slik holde seg innenfor regelverket 🙂

Var det norsk kongehuset representert der?

Og disse plagiat-reglene har sine vesentlige mangler. De er nært ved å si at de aller fleste forskere jukser som del av sitt arbeide dersom disse student-reglene for maste-oppgaver skulle gjelde 🙂 Og nesten alle PhD-avhandlinger vil være befengt med "juks". Jeg kan lage meg "regler" som sier at alle rundt meg "jukser" - men har dette mening?