Audi s4 q

Veldig enig med deg, godt beskrevet😊

Takk til alle som har tatt seg tid til å svare! Mye gode innspill og visdom! Er veldig enig med breezy, mye er styrt av frykt for det ukjente og en brist i forventingene om at alt er et eventyr. Alle har bagage og kamper som må kjempes, så det handler vel til syvende og sist om man ønsker å stå i kampene, eller ikke. Så prøver jeg å se på meg selv, er hun et traumebånd for meg, trenger jeg hennes bekreftelse for å ikke føle meg avvist... osv. Jobber med å se på meg mine forbedringspotensiale, fremfor å kun fokusere på alt hun gjør feil. Min bagage er tillit, etter veldig harde foreldre, mye mobbing oppigjennom, kjæreste på vgs som var utro, og denne jenta som slo opp 1 mnd før bryllupet. Så jeg tror jeg har mye å vinne på å stole på henne, gi henne og meg en skikkelig sjanse, selv om det er endel usikkerhet. Men selvsagt også mye å tape, men er det ikke slik livet er da?:)

Takk for et innsiktsfult svar! Er forsåvidt enig med deg, men når jeg ser store endringer fra sist vi var ilag, og hvor mye selvinnsikt hun har når hun forteller om egne utfordringer knytter til følelser, behov etc så er det lett å få håp! Feks at hun ser for seg at hennes potensielle ektemann er borte i lengre enn ei natt, bunner i frykt for at ektemannen skal bli lik hennes far, som stakk titt og ofte bort med andre damer. Får lett for å tenke at når hun blir helt trygg på meg og mine prioriteringer mot henne, vil mye løse seg. Kan godt hende jeg er naiv, er fullstendig klar over det!

Interessant svar må jeg si. Er dog nysgjerrig på hvorfor du mener jeg er desperat? Har hatt et veldig fint liv i di siste årene, ikke tatt kontakt eller oppsøkt henne. Når hun jeg skulle gifte meg med vil prøve på nytt, vil ikke alle syntes det hadde vært vanskelig å latt vær? Jeg ser vel jenta bak alle sårene og følelsene og har et håp om at ting blir bedre etter at hun har fått jobbet med seg selv hos psykolog. Er fantastisk å leve med henne, vi har det veldig bra ilag. Er kun disse sårene som gjør ting vanskelig i perioder. Og nei, full respekt og forståelse fra foreldre og venner. Dem ønsker oss det beste.

Hei. Gjør en ekstremt lang historie ekstremt kort: Var forlovet med ei for 8 år siden, aldri glemt henne og alltid håpet på henne. Hun forlot meg av flere grunner, men mye pga jeg ikke møtte henne emosjonelt og klarte ikke å prioritere henne. Men og pga hun slet mye med barndomssår. Nå har vi tatt opp tråden og blitt ilag igjen etter innsj fra henne. Mye er veldig bra, og kjenner det er mye følelser knyttet til dette. Både på godt og vondt. Men kjenner jeg blir bekymret av at ho har brutt kontakt med foreldrene, søster og har et avklart forhold til flere veninner. Min mor vil hun heller ikke før vi evt blir forlovet igjen. At hun ikke vil møte foreldrene forstår jeg, maken til dårlige foreldre. Søstra har jeg ikke fått så mye innsikt i hva greia er,men tror det handler om måten hun føler seg møtt på. Mamma vil hun ikke pga mamma blanda seg veldig mye sist vi var sammen, og jeg gikk mye til min mor med våre forholdsproblemer. Samt at mamma var litt hard med henne etter at hun valgte å gå 1mnd før bryllupet. Jeg klarte ikke å møte henne slik hun trengte da dette kom på banen, og stilte spm og delte at jeg synes det er vondt og oppleves som voldsomt å ikke møter mamma før vi blir forlovet. Noe som endte i en følelsesdrama uten like. Hun har et ekstremt behov for å bli møtt, vist empati til og omsorg rundt vonde ting. Kan forstå det på et vis, men og ganske slitsomt. Nå, etter hennes forslag har vi avstand, ringes kun 1 gang i uka, og skal ikke treffes i min neste friperiode. Hun mener det er lurt pga at jeg skal hente meg inn og få energi igjen, og hun syns det er vanskelig å være sårbar når jeg ikke klarer å møte henne på disse tingene uten å grave litt. Kjenner det trigger mine sår om at hun kan stikke av igjen og at det er pga meg igjen. Kunne jo dødd for denne jenta, og vil ikke ha noe annet enn henne. Hun har vært sykmeldt i 2 år og går til psykolog for å bearbeide en mangelfull barndom og hva det fører til i dag. Hun er ærlig på at hun er sliten, deprimert og i en veldig følsom tid i livet og at mye av følelsene og triggerne hennes stammer fra oppveksten. Er det håp siden hun får hjelp, og aktivt jobber med ting, eller hopper jeg inn i en fremtid med kaos og følelser opp og ned mon tro?

Fikk røntgen, legen mente han kunne se at d var en skade som kunne være fra skulder ute av ledd. Men kjenner meg ikke igjen sånn smertemessig.. Takk for tips, går jo an å holde seg på flatmark ja!

Hei. Noen som har fått skulderen ute av ledd her? Fikk det muligens for ca 10 dager siden. Falt av snøscooteren og det føltes ut som at skuldra var litt ute av ledd før den spratt på plass igjen av seg selv. Var vondt i kanskje 5 min før det gikk seg til og jeg fortsatte turen min. Kjørte heim igjen uten problemer, men fikk veldig vondt på kvelden og dagen etterpå. Dro til legevakt og fikk tatt røntgen. Legen sa det kunne se ut som om skuldra har vært ute av ledd, men syns ikke han virka helt sikker. Fikk vite mer på 10 dagers kontrollen, som ble utsatt med ei uke.. Problemet er at jeg ikke har noe vondt, enkelte bevegelser som jeg kjenner river litt, men ikke noe verre enn om jeg har strekt en muskel. Er så lei av å ta det med ro, vil ut på ski og kjøre med en tur på scooteren. Så lurer egentlig på om det er flere her som har fått skulder ute av ledd og kan fortelle meg litt om jeg kan følge smerten når det gjelder aktivitet osv. Noen med noen tanker rundt om hvor aktiv jeg kan være, fikk så dårlig info av legen