Milhouse85

Nja, ser poenget ditt. Normal praksis er vel inkasso, dersom man så ikke betaler, blir saken sendt til Namsmannen som tar begjærer utleggsforretning - som igjen kan føre til lønnstrekk, eller beslag av verdier. Når jeg tenker saksøkt, så tenker jeg først å fremst på en rettslig prosess der den som går til sak - mangler et rettslig pålegg (eller hva man skal kalle det) for å kreve inn gjeld. Men dersom en bank allerede har betalt ut et lønn som er misligholdt, har jo allerede banken gjeldsbevis og alt de trenger ift dokumentasjon for å kreve inn gjelden via Namsmannen. Noe jeg tenker er en utenomrettslig prosess. At en sak havner i Forliksrådet skjer vel kun dersom en av partene er uenige om noe. At saken havner hos SIS eller Nasmammen, vil jeg ikke si er det samme som å bli "saksøkt".

Tja, de som er desperate etter lån - kan jo finne på kreative metoder, som foralskning av lønnslipper og andre dokumenter. Da vil nok banken anmelde deg for dokumentforfalskning. Tror det er langt større sannsynlighet for anmeldelse enn at man blir saksøkt.

Stemmer det. Jeg var bare for sent ute. Du eller dine pårørende kan klage så lenge du er under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, og inntil tre måneder etter at vernet har opphørt. https://www.helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/psykisk-helsevern/klage-pa-tvungent-psykisk-helsevern/ og Dersom det brukes tvang eller makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 overfor personen, har vedkommende likevel journal selv om det ikke ytes helsehjelp overfor personen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 9-10 som pålegger personellet dokumentasjonsplikt ved bruk av slike tiltak. https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/pasient-og-brukerrettighetsloven-med-kommentarer/rett-til-journalinnsyn Meget spesielt at tvang på sykehus, når man er innlagt - ikke er å regne som helsehjelp. Man er altså på et rom, får ikke lov til å forlate dette rommet. Det sitter en ufaglært 20-åring i dørsprekket foran deg og ser på deg hele tiden, selv når du dusjer. Du blit tvunget til å ta en masse medisiner, nekter du, blir du lagt i belter og får medisin satt intravanøst. ;P Er det rart jeg søkte om erstatning? ^^ Men dette var i 2007. Året etter, i 2008 kom det et gigantisk helseløft innen psykiatrien. Og slike ting jeg ble utsatt for, er heldigvis ikke så vanlig i dag. Så slapp helt av, dere som leser dette.

Ah, det er en logisk forklaring på hvorfor du ønsker innsyn. Jeg tror det meste av nyttig informasjon for din del her, er selve henvisningen som er gjort til BUP. Det med diagnoser er jeg personlig ikke så fan av. Jeg tenker det er et stempel de setter i panna på folk, for å bare gi dem et svar. Det er urovekkende mange her i landet som er feildiagnosert... ta bare bølgen av "nye" med ADHD de siste årene. Jeg kaller det trend-diagnoser... Ingen andre enn deg selv kan hjelpe deg! Norske helsevesen, spesielt psykiatrien er nokså konservativ og "gammeldags" - i motsetning til annen moderne og mer tradisjonell helseomsorg. Det var kanskje også derfor jeg ble nokså godt likt blant mine brukere/pasienter, kanskje spesielt da jeg jobber for barnevernet. Jeg ga litt faen (på en respektabel måte, håper jeg..) og var mer meg selv, som medmenneske, en en-eller-annen fjott som svarer det som er forventet å si. Nå kjenner ikke jeg din problematikk, din historie eller noe som helst... Jeg nevnte litt at jeg var ganske så syk i 2006 til 07, det begynner å bli noen år siden. Men jeg klarte å "bryte meg ut" fra denne endeløse spiralen i helsevesenet. Det tok noen år. Et år etter brukte jeg absolutt ingen medisiner. For meg løste jeg koden ved å reise på backpacker-tur alene rundt i europa et par måneders tid... bodde på billige hostels, brukte Couchsurfing og brukte nesten ikke noe penger på turen. Minmalt med planlegging. Jeg bare loffet rundt. Da oppdager jeg at mennesker er ganske så forskjellige, unike og anderledes fra hverandre - og at vi her hjemme i Norge er nokså trangsynte i forhold til mangfold.... vi kler oss likt, gjør de samme tingene, ser på de samme tingene - så det å "høre til flokken" her hjemme, altså, det er lett å falle ut.... og, ehhh... få en diagnose på det. Dersom man ikke hører helt til flokken. Jeg har tro på kunnskap. Belær deg selv om det du måtte slite med, og gå litt utenfor den tradisjonelle boksen. Nå tenker jeg ikke på disse IDIOTISKE sosiale medier av influensere som vil du skal drikke en Tiktok-te for å bekjempe depresjon eller hva faen de holder på med. Men gjerne søk etter folk som har lignende problematikk / utfordringer som deg selv, jakt på personlige historien.... Hvordan fant de ut av det? Hva skjedde med dem? Her er et eksempel, https://www.imdb.com/title/tt3511124/ God dokumentar. Men det finnes også veldig mye piss der ute, som tar for seg dette "alternative universet". De som sliter med hukommelsestap osv... mange påstår de har fått god hjelp av ayahuasca. Jeg vil ikke anbefale det. Men sjekk det ut. Det er interessane er hva slags tilbud som finnes der ute..... utenfor den "tradisjonelle" ruta, som er et hav av byråkratisk blablabla.... Neste uke flyr jeg til Paris for å gå en pilgrimsrute på 780 km. "Den franske veien". https://en.wikipedia.org/wiki/French_Way Mange som går denne turen trenger litt "oppvask" i topplokket, noe alle har godt av. Det å vedlikeholde hodet, gjøre litt sunne ting, gjøre ander ting enn det man vanligvis gjør..... det er det beste du kan gjøre for seg selv! Du trenger ikke gå like "hard core " som meg. Men her er et forslag: - Bestill en t/r med buss/tog til et sted du aldri har vært før, i Norge. - Book den absolutt billigste og enkleste overnattingen du finner. - Legg igjen mobilen hjemme! Du skal reise 100% offline, ingen musikk, ingen bøker, ingen laptop. - Du våkner og går ut TIDLIG, helst før alle andre.... gjerne 06.30. - Du er ute hele dagen, alt du har med deg er en penn og en notatblokk. - Observer de små tingene i livet, men ikke la deg stimulere av andre ting, ikke gå unødvendig inn i butikker, kjøpesentre.... osv. Oppsøk parker. Kirkegårder. Alt mulig rart. - Når du ikke har med mobil, blir du av og til tvunget til å snakke med folk.... og du må tenke litt selv. - De første 2-3 dagene er de tøffeste. Så går det enklere etterhvert. Det er nok 99,98% sannsynlig at du ikke gjør dette. ;p Dørstokkmila er tøff nok for de fleste av oss... og det å legge igjen mobilen hjemme??? OMG lizzom... ^^ Neida. Men hva har du å tape? Er det bedre å sitte hjemme å la seg torturere enn å prøve noe helt nytt? Vente på neste psykologtime, neste torsdag kl 10.30. Ugh! ^^ Nei, jeg er glad jeg slutta i denne helseomsorgen... (eller, jeg har jo en deltidsjobb ennå når jeg tenker meg om ;p haha).

Dette med journalskriving er i grunn kun for å kvalitetsikre behandligen, dokumentere ift tilsyn / kontrollkommisjonen, til tverfagelig samarbeid på tvers av avdelingen / behandlere / innvolverte. Jeg tror mange tenker en journal er en "fortellende historie" om vedkommende, der du blir sitert nærmest ordrett gjennom samtalereferatene. Slik er det ikke. Behandler og andre velger det de tenker er relevant eller det som skiller seg ut, og/eller det som er aktuelt ift sykdomsbildet / behandlingen. Har en person utfordringer med å spise, legges det ekstra stor vekt på måltider og tiden før og etter måltidet i journalen. Har personen atferdsutfordringer i sosial omgang med andre, legges det vekt på dette... osv. Samtalereferatene fra psykologer osv.... er sjelden mer enn et A4-ark. Og det gjengir ikke alt som er sagt gjennom 1-2 timer. Så med andre ord, ekstremt lite. Og man vil garantert føle at mye er utelatt. Men så eri kke disse referatene tiltenkt meg heller. Vel, nå kjenner ikke jeg til TS og h*ns psykolog... Men av erfaring, vet jeg at man som oftes blir frarådet å be om innsyn på denne måten, da det har lite for seg. Men det kan jo være det er enkelte ting som de tenker kan være interessant. Så jeg aner ikke; men jeg er nysgjerrig på utfallet av dette. Kanskje jeg tar feil.

Gratulerer med en mulig åpenbaring! Personlig syns jeg at alt for mange, spesielt her i Norge bor seg ihjel - og betaler alt for mye penger i å bare være hjemme / bo flott. Jeg syns livet for enhver person hadde blitt mye rikere, derso man bor mer nøkternt, og dermed frigir kapital man kan bruke på opplevelser, reise, sanselige opplevelser, mat og lignende. Ved å ha en enklere livsstil, vil man også sette mer pris på tingene man har, og gjerne bli mer restriktiv i forhold til innkjøp og nytterveriden av dette. Det gir god trening spesielt for barn. Dessuten er det enklere å komme seg ut dersom man bor mer enkelt... Bor man i et "slott" - så er det alt for komfortabelt å være hjemme. Jeg hadde nok oppfordret dama til utdannelse... om dere er 33 år er det ikke for sent, og du har jo kapital nok til å hjelpe henne på veien. Et så stort gap mellom inntekt tror jeg skaper turbulens senere i livet. Med mindre du er happy med å forsørge henne. For det er jo det du gjør. Jeg tenker det er helt greit å flytte når ungene er 7 og 4 år. I den alderen er ikke vennskap like "satt" som når man er i tenårene... og man vil få nye venner lett som bare det, over alt hvor man flytter. Hadde de vært i tenårene, hadde det nok blitt langt mer dramatisk. Flott at du også tar hensyn til dama sine meninger, men jeg syns det er litt naivt også. Du skriver det selv. Få ambisjoner, vil bare være rundt huset der dere bor, ønsker ikke å flytte på seg... Og det var henne som "etter planen" skyte inn arv i boligen, noe det ikke ble noe av.... Da er jo avtalen/planen allerede brutt. Du stor allerede for mesteparten av betalingene, så da har også du mest å si i forhold til de store valgene.... Dersom hu bidrar 20%, har hun også 20% stemmekraft vil jeg påstå. Man kan flytte ganske langt på 30 min kjøring fra de fleste steder i Norge.... så det er jo ikke slik at man "legger igjen" hele nettverket, venner og full pakke. Men når dama allerede "hviler" på skuldrene dine, og ikke ønsker å gjøre så mye.... kan jeg jo forstå at det enkleste for henne er å bare bli boende. Mindre styr, mindre å forholde seg til, slipper å styre med nye ting... nye personer. Dersom hun er villig til å "gi litt gass" - gjerne ved å ta en utdannelse, eller bidra litt mer til felleskassa. Så kanskje det lar seg gjøre å bli boende. Men så lenge hun ikke ønsker så mye... Det å jobbe 20% er jo absolutt ingen ting.

Dette skjedde hos meg... Korthistorien: Da jeg var innlagt på psykiatrisk post under tvang et titalls ganger over en toårsperiode i 2006-07, ønsket jeg å vite hva som skjedde ift alle tvangsinnleggelser, skjerming og andre personlige ting. Edit: Dette var i 2020 hvis jeg husker rett. Jeg fulgte vanlig rutine, søkte først via Helsenorge - og fikk umiddelbart tilgang til noen svært begrensa dokumenter, kun henvisninger og noe annet. Etter en stund kom en liten bunke papirer i posten, noe som så ut til å være en "tilfeldig" utskrift på 40-50 sider... med tildels ufullstendige opplysninger, så på grensen til sensurert ut. (Hva vet vet jeg). Sendte så fysisk brev, to - tre ganger... Direkte til sykehuset, og først etter ca 6 mnd. Fikk jeg en beklagelse, etterfulgt av en større bunke papirer (120 sider+). Men ikke et ord om tvang, tvangsinnleggelser, skjerming og den slags. Tok derfor saken videre til Norsk Pasientskadeerstatning. Da de tok opp saken, fikk jeg beskjed om at de skulle hente inn alt av opplysninger. Interessant tenkte jeg, og ba deretter Norsk Pasienterstatning sende meg dette..... Da fikk jeg ca 530 sider (!) med fullstendig utskrift i en gigantisk pdf-fil. Men igjen; ikke et ord om tvang. Viser seg nemlig.... at når man er innlagt på tvang/skjerming. Er ikke det å regne som helsehjelp. Selv om man er innlagt på sykehus og full pakke. Dermed har man heller ikke krav på erstatning ved "overgrep", fordi Norsk Pasientskadeerstatning ikke ser på saker som dreier seg om pasienter som er innlagt på tvangsparagraf. > Ser du skriver at "gjøres i samarbeid med psykolog". Den eneste nyttverdien jeg ser for meg noe slikt kan ha. Er at det (kanskje) kan hjelp i forhold til realitetsoridientering som er en viktig del av en behandling. Der man skal gi bruker/paisent selvinnsikt i egen situasjon, til å selv se utfordringer man måtte ha. På den måten vil X antall rapporteringer som gir et konkret svar på noe du kanskje selv ikke har innsett... eller er enig i; kunne "gi deg en rett i fleisen..". ;P ehh,,, eller noe slikt? Flåsete skrevet kanskje. Kan jo nevnte at etter min erfaring som pasient.... startet jeg ironoisk nok å jobbe innenfor psykiatrien, der jeg siden tok utdannelse og har en ganske så allsidig bakgrunn i feltet. Så jeg har sittet på begge sider av bordet. For å si det slik. Jeg er fremdeles skeptisk til hva du gjør. Men for all del; Kanskje jeg tar feil. Veldig kjekt om du kan holde meg/oss oppdatert på hva som skjer. Når du fikk dokumentene, hva du følte når du gikk gjennom dette.... og en eventuell nyttverdi du måtte ha. PS: I jobbsammenheng, selv om det begynner å bli noen år siden... så kunne brukere/pasienter be om å få lese sin egen journal på forespørsel. Da tok vi dem inn på et kontor, med en skjerm, der man kunne åpne en egen side i programmet vi brukte, som tildels fjernet navnet på den hadde skrevet rapporten. Slik at den kunne leses av bruker/pasient.

https://share.temu.com/SiOneLvvgXA Kanskje prøve dette? Ser den minste er 1,3 mm - men da bør du borre et bitte lite "hakk/hull" på tuppen først - gjerne med en Dremel eller noe lignende; hvis ikke vil du aldri klare å få laget gjenger. Så en video for lenge siden, noen som tok en helt vanlig kulepenn - tok ut innmaten, og varmet opp tuppen med en lighter, for så å "smelte" den fast... så var det bare å skru til venstre for å løsne. Eller hva med god gammeldags superlim... eventuelt limpistol. Lim på en liten mutter, og skru den ut... Jeg hadde nok forsøkt å bare lime på et-eller-annet, for deretter ta en tang og skru den ut.

Jeg hadde over 30k+ utbetalt mens jeg gikk på gjeldsordning. Betalte mye på gjeld, etter husleia etc, hadde jeg 10k igjen til livsopphold. Sist vinter ble strømregningene mine nokså høye, jeg hadde også utsatt noen regninger, og til og med utsatt noen avdrag på gjeldsordningen (med namsmannens tillatelse). Enten med at jeg gikk bokstavlig talt i null en måned. Søkte om sosialhjelp, de tok hensyn til alt. Det reddet meg fra å forsømme hele gjeldsordningen, samt at jeg kom meg ovenpå igjen med strømregninger og alt annet. > Når det er nevnt, vi har en ekspert på gjeldsordning her på Diskusjon.no - han heter @TBergh og er et unikum når det gjelder nettopp dette. Ingen er mer kunnskapsrik enn han her på forumet (eller i Norge generelt? ;p).

Er vel ikke verre enn å scanne tegningen til et bildeformat. Det kan du gjøre gratis (opptil A3 format) på de fleste bibliotek her i landet. Deretter det vel bare å konvertere til ønsket format. Finnes mange tjenester som gjør dette enkelt, slik som https://vectormagic.com/. Jeg hadde nok også justert litt på bildet i forkant med gode gamle photoshop. Justert farger, lys og forbedret enkelte ting i forkant.

Jeg tror en vesentlig forskjell er oss som er født før sosiale medier, og de som er født inn i det. Vi som er delvis utenfor, slik som meg selv, vil nok aldri helt forstå generasjonen som ble født inn i det. Det sies at det å gå med en mobil i hånda, tilkoblet mot sosiale tjenester - er som en utstrakt arm, et fysisk organ som er helt nødvendig for "overlevelse". Litt på linje med strøm, vann, kloakk. En absolutt nødvendighet for å overleve. Men siden teknologien er i barndomsfasen, har jo ikke normene helt blitt satt. Det er ingen "voksne" som passer på. Jeg hører om 10-åringer som selger nakenbilder på Snapchat, og at det er nesten helt vanlig i noen miljøer, å dele seksualiserte videoer.. og andre idiotiske ting, og "challenges" som er helt hinsides. Jeg bor i en liten bygd, her var ble det en lokal greie der man skulle ringe på hos eldre og stikke av. Nokså uskylidg kanskje, jeg gjorde det samme på 90-tallet. "Ring på spring" kalte vi det. Også er det noen som selvfølgelig skal ta det noen skritt lengre, og da ble det med at man fysisk gikk inn uten forvarsel, filma og holdt på... før man stakk ut igjen. Tekk deg det. Du sitter som en gammel staut arbeidskar over utløpsdato og redusert mobilitet. Så får du innbrudd (det er jo det det er) av noen 12-åringer med mobilen i hånda som filmer deg og ler mens du sitter der og fordøyer kjøttkaker og ser på Beat for beat en rolig fredagskveld. Kan jo få angst av mindre.

Ville jo bli med i flokken. Når "alle andre" hang seg på, så ble det vel litt FOMO og frykt for å falle ut. Jeg merker jo at det sosiale ble vanskeligere når jeg ikke var med på Facebook. Da invitasjon til fester og diverse, ofte skjedde via de kanalene. Så var det vel også nysgjerrigheten min... Hva er dette for noe? Nettforum er interessant, spesielt for meg personlig. Jeg har vært aktiv på ymse forum siden 2004-05. Spesielt mellom 06 og 10 var jeg i overkant aktiv på mange kanaler (ikke her inne ;p). Det ga meg masse tilbake. Jeg ble utfordret på mine meninger, lærte mye, opplevde at jeg tok feil i mye - samt ble tipset og fikk inspirasjon til mye rart. Så liker jeg å tro at mine erfaringer kan hjelpe andre, til å unngå feil jeg har gjort, samt kanskje bli pekt inn på rett vei. Jeg er ganske sikker på at jeg har lykkes med det et par ganger i det minste... det gir jo en god følelse. Å hjelpe, det å kunne gi svar. Kanskje er det min "like-knapp-respons" (?). Og nokså anonym er jeg også.. det er jo kanskje den største bonusen. Hadde aldri skrevet så mye personlig som jeg har gjort under fult navn. Nå er vel også nettforum et type sosialt medium. Quora er jo også spennende. Reddit også. Uten at jeg er så veldig aktiv der. Jeg er også veldig fasinert over disse nisje-miljøene man finner på f.eks. 4chan, og (skrekk å gru) 8chan... m.f. Til og med på Pornhub er det jo nisje-miljøer... og nakenprat, eskisterer dem ennå? *sjekker* ... ehhh, nei, eller, jo, nettsiden er der - ikke som jeg husker det. ^^

Vel, når alle øyner titter ned på en skjerm - er det jo naturlig at også markedskreftene også infliterer disse kanalene. Før i tia var det jo bannere, plakater og annonser i papiravisa som gjalt. Når de komersielle tv-kanalene kom, så var jo tv-reklame noe av det råeste du kunne gjøre. Men forskjellen fra nåtiden, er at man klart kunne skille på hva som er reklame og ikke. Noe som har blitt stadig vanskeligere i årene som fulgte. Nå har jeg ironisk nok (eller er det ironisk?) studert markedsføring. Produktplassering i filmer og serier, samt sponsing av ting & tang til kjendiser har jo vært utbredt lenge før de sosiale mediene kom. På mange måter var jo også disse kjendisene som ble sponset såkalte "påvirkere" (og fremdeles er...) - enkelt og greit fordi de har mange øyne rettet mot seg til en hver tid, der publisitet med deres produkter betyr reklame. Så er jo markevarebygging også vesentlig her. Når masse sportsutøvere og flinke folk man ser opp til går med Nikes-sko, så får jo jeg også lyst til det... i all banal enkelhet. Samtidig som Nike bygger seg opp en merkevare som assisoserer seg med den type atletisk livsstil. Så kan jeg også gjør det samme, "jukse litt". Samme som disse svindyre og til tider idiotiske merkevarene som koster flesk. Man klær seg og bærer vesker, belter og annet fjas... kun for å vise at man "kan" - og dermed også gir en assiasjon til rikdom, være velykket... og ergo - også på topp i evolusjonsrekka. Det som er trist, er veldig mange barn som ser opp til disse påvirkerne... også adopterer deres vaner. Litt som en lillesøster hadde gjort mot storesøster. Ingen ting er mer verdifult for et merkevarenavn å få barn til å henge seg på og skape en trend. Men disse barna forstår ikke at de ser på reklame. Nei. Det har jeg heller aldri gjort. Men så har jeg heller aldri hatt et voldsomt stort behov for å "vise meg frem". Når jeg hang meg på denne Facebook-bølgen på tidlig 10-tallet. Gjorde jeg noen forsøk. Fikk en masse likes på feriebilder og ymse ting jeg holdt på med. Men da spurte jo ikke folk meg "Hvordan gikk det egentlig med den ferien du hadde?". Jeg følte jeg allerede hadde gitt fra meg et godt samtalemne ved å poste noen oppdateringer her og der, samt ved å legge ut noen bilder.... Da var det plutselig ikke så mye å snakke om. Ironisk nok, når jeg besøkte noen venner... spurte jeg tilfeldigvis over middagen: "Ja, dere var jo på bryllupsreise... hvordan var turen? Fortell?" - der de så på hverandre med et rart blikk, og spurte meg i retur... "ehhh, så du ikke albumet vi la ut?". Jeg syns også det var rart å få et innblikk i folks liv, på en måte jeg aldri hadde gjort ellers. Mye unyttige nyheter. Hvorfor skal jeg sitte her å lese om den nye jobben til Kenneth som jeg gikk i 8-klasse med i 1998, som jeg ikke har snakket med på 14 år? Så var det rart å være "tilgjengelig" for alle.. plutselig var det folk som la meg til som venn, som jeg knapt nok hadde snakket med.... wtf, hvordan fant du meg? Hjelp !!! Jeg ble eksponert,,, naken. Nei -best å bare stenge ned alt. Mye bedre å være Milhouse født i 1985 på en nettside man kan være litt anonym på. :)) Hva er i grunn dette endrofin-greien ved å få en like? Du har postet noe, lagt ut noe, fortalt noe... og noen bekrefter å ha sett dette, og gir deg en tommel opp / liker. En nokså upersonlig og døll måte å gi beskjed om at man har lest, akseptert/likt noe. Hvorfor trigger dette hjernen ??? Har aldri helt forstått dette. Men; så er det vel ikke alt man skal forstå her i livet heller.

Takk for at du spurte. Samme år som dette skjedde: Forøvrig også da Bobbysocks sang "La det svinge..." og vant mye rart med det. ;p

Nei, det er ikke oppsinn fra min side. Hvem som helst kan trykke seg inn på din profil, finne trådene du har opprettet - og selv se dette. Men jeg gidder rett å slett ikke å finne sitater og lage en oversikt på det. Det får eventuelle andre ta seg av. ;p At du påstår jeg har kjennskap til saken, styrker bare min påstand. Men nok om det. Og jeg har like mye rett til å svare, som du har rett til å ytre deg om denne naboen. Ytringsfrihet kalles det, og den står heldigvis høyt her i Norge, men også her på Diskusjon.no. At man ikke liker svarene man får, er noe jeg tror de aller fleste aktive brukere her inne opplever av og til. Men det kan på mange måter også være positivt... det tor jeg Karl Popper (meget kjent filosof.... google ham ;p) er enig med meg i. Men dersom du ikke liker svarene mine, kan du ignorere/blokkere meg. Trykk på profilen min, og velg "Ignorer" - så er den saken løst, for din del. Ellers kan jeg jo si som Sylvi Listhaug en gang sa (ehh, rettere sagt åtte ganger sa, i 2018). Jeg beklager hvis du ble såret av det jeg skrev.

200 kr,-

@Selfuniverse flokktilhørighet altså.... interessant, interessant... Mine gener er nok ikke like interessant som planking med andre ord. Hadde helt glemt denne planke-trenden.... var det der det hele startet? Ritualer, som å stikke en pinne ned i magesekken (noe jeg så på Discovery 14 år tilbake....) er vel også viktig for denne tilhørighet, ehh... flokktilhørigheten altså. Samme som du nevnte, med rusmidler. Høres i grunn veldig logisk ut... takk for innlegget! Tommel opp. (Med mindre du tilhører den såkalte Gen Z, da er angivelig tommel opp... ehhh, støtende.... kilde: https://nypost.com/2022/10/26/gen-z-has-hidden-meanings-for-emojis-beyond-rude-thumbs-up/) Uansett, fra meg! (er jeg meg i flokken nå?)

Hva er egentlig årsaken til denne gjeldsordningen? Folk kan havne i et gjeldsproblemer på mange måter, ikke bare ved å være økonomisk uforsvarlig - det har mye å si. Men jeg er forsåvidt enig i brukeren over her; at det er et gigantisk rødt flag. Når det er sagt; har jeg selv gått på gjeldsordning grunnet spillavhengighet. Jeg syns jeg fikk "mye" til livsopphold, og det bør i grunn være mer enn godt nok til at vedkommende kan forsørge seg selv. Men jeg måtte selvølgelig ofre mye sosialt sett, i tillegg til bilen - og det å si nei til de fleste ferier, utepils og konserter/kulturelle aktiviteter. Etter gjeldsordningen måtte jeg jobbe mye med meg selv. Plutselig fikk jeg penger mellom hendene igjen, og etter 10+ år i et gjeldsuføre var det mye jeg ønsket å gjøre. Biler, reiser, prosjekter og oppgradering av garderobe, tannlege og veldig mye annet. Det ble en litt brutal overgang, så jeg er glad jeg har noen som kan holde meg litt igjen hjemme... lett å bli litt i overkant manisk i tiden etterpå. Fem år er lenge.... og det føles lenge - og det er lenge. Det er samboeren din som skal måtte betale for seg. Så at du skal forsørge noe "luksusforbruk" for ham, er jo ikke på sin plass. Så jeg forstår ikke helt hva du mener med å "forsørge" - at du betaler litt mer, syns jeg er innafor. Da det vil være sun fornuft at han tar en større del av regninga når han er ute av gjeldsuføret igjen. Nå er det nokså individuelt hva som er akseptabelt å "sponse" partneren sin med. Alle har sin grense for hva man vil oppleve som utnyttelse eller urett. Personlig tenker jeg at dersom beløpet er under 10% av netto inntekt, så er det innafor hva man kan akseptere... men det blir jo veldig subjektivt tenkt. Dersom du er redd for å bli utnyttet, kan du jo foreslå at du blir økonomisk verge for vedkommende. Lag en skikkelig plan, der du har full tilgang til alt av kontoer og økonomi. Det kan gjerne oppfattes som å bli "umyndiggjort" for hans del, men så lenge han også har frihet over egne midler, men at du titter over skuldrene jevnt og trutt - så kan han ikke skjule noe for deg. Jeg er litt undrende til at øknomi skal stå i veien for kjærligheten... er det andre ting som ikke stemmer i forholdet? Så lenge du har til alt ditt, så er det vel ikke noe problem i at dere deler litt av fruktene? Kjæresten min tjener nesten det doble av meg, og betaler 70% mer enn meg i husleie, og noen andre utgifter. Vi har fordelt det slik at 20% av min inntekt går til fellesutgifter, samt 20% av hennes. Slik blir det en 30/70 fordeling - som totalt sett gjørt at vi betaler "like mye" basert på inntekt. Jeg tviler på at hun tenker hun "forsørger meg" - selv om hun sponser mye her i huset. Men det er jo også like mye hennes ønske, da hun kan og vil ha en høyere livsstil enn det jeg hadde gjort alene.

- Undertegnende; mann 38. - Kort karriere på sosiale medier 2009-12 etter press fra venner. - Meldte meg fullstendig ut i 2013 da jeg på godt norsk, syns det hele var helt dust. - Har siden, forsøkt å følge litt med på utviklingen på sidelinja. - Har de siste årene falt helt ut... nå skjønner jeg ikke et kvekk av hva som foregår. * insert trist pianomusikk * Da jeg ble født i 1985 var det svære Canon-kameraer med kamerafilm og stort blitz-hode som gjaldt. Man tok bilder for å bevare minner, for å hive i en skuff - for så ta frem under konfirmasjonen 14 år senere, så man kunne smile og le av det man så. Eller; for å dokumentere ferier - så man kunne delvis under tvang, skryte av hytteturer, skiturer og den slags. ;p Så sendt på 90-tallet husker jeg de første hjemmesidene kom, noe jalla html-greier fra SOL som alle kunne lage. Plutselig kunne man snoke på andre siden ferieminner og all slags.... og jaggu kom ikke bloggene også. Også alle de artige "undergrunds-sidene/tjenestene"... mIRC, penest.no, Nettby... "Alle" var der, men få snakket høyt om det. Spennende å måte helt ukjente fra det mørke internett, etter å ha sett et bilde med oppløsning på 280x120 piksler sendt fra et ISDN modem i kjellern til en onkel. Hah! Også Facebook da... du å du. Hele Norge ble forelskept. Man kunne lage grupper, virkelig fremstille seg selv slik man ville... og møte likesinnende. Interessert i modelltog fra WW2 laget med ispinner sa du? Finnes en gruppe i Østerrike du kan melde deg på. ;p Nettdating ble vanlig, og "alle" var med. "Alle" hadde sine lille blogg, til spott og spe for alle..... Man kunne få 38 likes på kjøttkakemiddagen man lagde. Oi oi oi. Spennende saker. Men - så ble dette oppstyret stadig mer inflitert i også det daglige livet. Folk tittet mer og mer ned på skjermen; enn opp i det virkelige livet. Spesielt unge som ble født inn i dette her. Det orket ikke mann-født-i-1985 å være med på, og meldte seg litt ut i "protest". Instagram overtok for Facebook, Snapchat ble pop. Jeg tittet og fulgte med på sidelinja. Opplevde at stadig flere ble sugd inn i denne ballongen, der man måler seg opp og ned med alle man "følger". Skumle greier. Mange levde ikke livene side slik dem ville gjort uten dette teknologiske vidunderet, men for å skape et "perfekt" bilde av seg selv på nett, der likes & anerkjennelse var synonymt med velykkethet. Fysj for noe nasty greier. Tenkte mann født i 1985. Men NÅ.... har mann født i 1985 falt helt ut. Nevnte jeg at jeg er født i 1985? Jeg har ikke sosiale medier, så viktig å understreke dette. Jeg har fått meg meg disse "challenges" (utfordringer altså, på godt norsk...) - som starteet med isbøttevann over hodet (?). Morsom liten kollektiv selskaplek over hele den globale linja. Nokså uskyldig. Men så ser jeg stadig flere av disse teite videoene.... I går; i et svakt øyeblikk - klikket jeg meg inn på denne videoen på VG. https://tv.vg.no/video/290797/lena-gar-viralt-matte-jo-prove Ei veltrent flott ung jente i brannkonstabel-uniform som henger i en stang? Det var nok til at mann født i 1985 trykket seg inn.... fysj. Og i en monoton, følelsesløs og nøytral Google Voice stemme, så forteller Lena følgende: "Dette hadde jeg aldri drømt om..." Disse ordene har hengt seg litt fast i hodet mitt. Hva er det å drømme om? Du gjør noe selskapslek-greier, filmer deg selv, i et tappert forsøk på å oppnå noe anerkjennelse for så å bli sett og likt av helt ukjente på nett. I mangel av normal sosial omgang som er tilnærmet helt fravikende i dagens samfunn (satt på spissen). Har denne Lena endelig blitt sett og hørt? Er det det hun drømmer om, eller aldri hadde trodd vil skje? Til sist kan hu til og med love flere "challenger" - i det som i mitt hode; er selskapsleker. Har folk i dag blitt så "desperate" etter å bli sett & likt, at de finner på slike ting - kopierer hverandre, for så konkurrere om hvem som utfører hva mest spektauklært og ellevilt? Unger dør av å drikke vann har jeg lest, spiser såpe, 10-åringer bruker hudkrem og lager "get ready with me" -videoer.... (hva i alle dager). Og rike influensere/påvirkere som i bunn å grunn er et produkt, lappet sammen av hvem som helst med penger som kan kjøpe seg plass i et menneske og hans/hennes liv. Jeg skjønner ikk et kjekk av hva som foregår. Også har du alle algyrtimene bak det hele, som fører til polaerisering og global uro - men nå er vi over på noe heeeeeeeeeelt annet. TikTok i Kina består ikke av 12-åringer som danser uten bh for å oppnå likes. Hvem styrer disse algirtimene? Er deet noen "onde" krefter bak her som ønsker å gjøre USA & Co dumme som brød.... Så har dem på lang vei lykkes i dette. Her er en challengs fra mann født i 1985. Opplys meg om hva som foregår..... Hva tror du ??

Det er vel mer at en lege eller psykolog ikke er en tekstforfatter. At de har avgrenset tid til å lytte og derfor feiloppfatte har lite å gjøre med det jeg prøver å understreke. Alle har sin måte å skrive på, noen bruker mange fortellende ord - andre er overdrevet negativ, uten at det nødvendigvis er ment negativ. Så har du de som bruker mange fremmedord og "legespråk", og som lager sine egne forkortelser. Noen eksempler fra ting som gikk igjen i min jobb, på rapportene både jeg og andre kunne skrevet: "Svarer adekvat". "Ambivalent språk." "Sterk merkbar kroppslukt, ikke dusjet." "Fått telefon fra bror. Tilbaketrukket etter samtalen. Fremstår noe nedstemt, avvikende kontakt med blikk". "Har ikke penger. Rastløs. Dirrer med beina under måltidene." Ganskje kjedelige ting å lese gjennom. Så har du de litt mer spesielle hendelsene... (En hypotetisk hendelse jeg bare diktet opp her og nå). "Fikk nei på forespørsel om å skifte tv-kanal. Reagerer fysisk utagerende. Reiste seg hurtig, skrek "Jævla anarki" - tok så en glasskrukke i porselen og kastet i retning fjernsynet, ca 2 meter kast. Krukken knuste, og førte til lettere kuttskade hos medbeboer og et personal. Synargimelding skrevet. Fellesområdet stengt etter hendelsen." Slik skal rapporter skrives.... i korte ordlag. Men nå er det litt vel mange ufaglærte på jobb i helsa, som gjerne hadde skrevet ting på en litt annen måte. Som da vil oppfattes anderledes av den som leser. Når det er sagt; de som jobber i helsa ser også på hvem som har skrevet rapporten, og tilpasser seg deretter.

Journalen er først å fremst til internt bruk, som en del av behandlignen - men også for å dokumentere at ting blir gjort; slik at man kan føre tilsyn i etterkant. Det er aktuelt i forhold til straffesaker, pasientklager eller tilsyn av sykehuset. Rapporter, samtalereferat og andre notater og dokumenter; er først å fremst tiltenkt brukt av helsepersonell; slik som lege, psykiater, psykolog, miljøarbeider, pleiemedarbeidere, helsefagarbeider m.f. Her er det ofte internt "kodespråk" og mange vurderinger som blir gjort nokså subjektivt, som må skrives ned på en eller annen måte. En journal er i utgangspunktet ikke tiltenkt å bli lest og "studert" av pasienten selv. Så nei; ikke nødvendigvis feil eller misvisende. Men kanskje mer at man føler det kan være feil og misviende, uten at det nødvendigvis er slik. Et typisk eksempel er at man blir sitert på en feil måte - eller omtalt på en måte man føler er feil. Spør bare politikere om dette. Hvordan de føler seg feilsitert av media, av jurnalister, som forsåvidt driver med litt av det samme. De snakker og spør folk om alt mulig. Så blir man sitert og "journalført" fra journalistens ståsted. Så er den en kunst for politikerne å få dem til å fremstille sin sak så korrekt som mulig, eller - som de selv ønsker det. Om det høres logisk ut. Ta å vis en hvilken som helst scene fra en film til en gruppe, og be dem gjenfortelle med ord hva som skjedde i filmen. Du kan banne på at de fleste av disse "referatene" vil sprike litt i ulike retninger. Men felles for alle; er at de følger dem samme røde linjen. Selv om det hopper litt fra side til side når det gjelder tolkninger, og beskrivelser. Sånn er det også med journaler til folk.

Bare å søke om innsyn det. Men om det er så hensiktsmessig, er jeg usikker på. Hva forventer du av positivt utbytte her? Jeg tror tvert i mot at du kommer til å få en negativ opplevelse av det. Anbefaler deg sterkt å ikke lese/åpne dokumentene når du er alene. Rapportskrivning er dessverre en vanskelig sak for mange, særlig på DPS der det også arbeider ufaglærte som har en tendens til å skrive subjektive ord, som er åpen for tolkning. Typisk er adjektiv som "sint, sur, nedstemt, glad" - der alle har sin egen oppfatning av hva det innebærer å være dette. Veldig ofte er det litt uforstålig, med litt internt språkbruk og forkortelser som ikke er helt uvanlig. Når jeg arbeider i helsa, tok jeg ikke journal-lesingen så høytidelig. Enkelte av personalet hadde en overdrevet "negativ" gjenspeiling av pasientene, mens andre igjen så rosen-rødt på alt. Svært få hadde en kort, objektiv og klar rapportskrivning på dagene til pasienten. For meg, var det viktigste: "Har pasienten spist normalt? Har pasienten dusjet, vasket seg? Har personen utagert? Har pasienten tatt medisinene sine? .. typisk. Ganske kjedelige ting å lese gjennom flere år i ettertid. Samtalereferat like så. Det at en behandler skrive et referat, blir gjort først å fremst for at behandleren skal holde en rød tråd og kunne skille mellom pasientene sine. Samt; at teamet i ansvaret skal kunne ha tilgang og ha oversikt over behandlingen. Nå har jeg arbeidet med dette, men jeg har også selv vært alvorlig psykisk syk. Da jeg søkte om erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning, fikk jeg fullstendig innsin som en del av klagen - hele 534 sider med dokumenter. Der MYE var ting jeg absolutt ikke burde/trengte å vite om. Det rareste var nok å lese telefonreferat fra pårørende til behandler, der jeg ikke akkurat ble omtalt på en pen måte; for å si det slik. De de gjalt nektet for å ha sagt det som sto referert. Så da åpner også slike innsyn for potensielle konflikte - kanskje spesielt gjelder dette BUP. Da du nesten garantert vil føle deg "ført bak lyset", på en eller annen måte. Hva med å bare la forttiden ligge der den hører hjemme, og fokusere på nå og fremtid? Jeg har aldri helt forstått poenget med å rote og grave i fortiden..... men folk er forskjellige. Noen har kanskje utbytte av det. Mitt råd, er å ta ting du leser med en klype salt. Akkurat som om du skulle ha fortalt en historie til en venn, og denne personen gjenforteller det du sa videre - vil historien bli vesentlig forandret, kun via et ledd. Slik er det også når man skriver journal. Derfor er ikke alltid det som står skrevet det som faktisk er tilfelle, eller ment formidlet. Mange fallgruver her altså.

Jepp. Kjenner til det. Jobbet selv med ROP i mange år. Mye skjerming, TAM/TMA-trening osv... Ang sivile klær på sykehus. Håper dere har fått god opplæring ift dette. Selv hadde jeg egne nøytrale klær, uten sterke farger/symboler/tall. Rart hvor lite som kan trigge en som er i ruspsykose. Et lite merke på genseren, og plutselig tilhører man en hemmelig klan som er på jakt etter å drepe... og alt det der. ;p Tenger da spesielt på kvinner. De har ofte smykker, ørepynt, stropper, syntetiske tyne plagg (kombinert med varm, kokende drikke,,, dårlig miks). Eller det verste jeg vet. Hestehale. Jeg hadde en kollega/asisstent med meg, som brukte crocks på jobb. Dårlig valg. En gang vi måtte springe tilbake til kontoret for å låse oss selv inne, i påvente av politi. Gikk han på tryne bakover.... mens "skoa" ramla bortover. Vedkommendes utdannelse og erfaring...? Lastebilsjåfør. -_- Ikke snakket han norsk heller. Det var bare for å "fylle opp" vedtaket om at det alltid skulle gå to på nettene... men hva er poenget? Da fikk jeg plutselig enda en å passe på. Anyway. Jeg brukte ofte litt tykke bomullsklær, gjerne litt mørke farger. Helt nøytralt - uten symboler, tegn eller noe som helst. I situasjoner man gikk inn i leilighetene for å fysisk føre bort beboere, hadde vi stikksikre jakker i fleece sponset av kommunen. Så hadde jeg alltid et nytt skift klart på jobb. Men, er ferdig med den type arbeid. Tror ikke det er sunt å jobbe slikt i lengden.... 7 år var lenge nok for meg.

Jeg tenker; "Det er godt med alt som er gjort." Det å få mest mulig igjen målt i kroner og øre - er ikke det som alltid betyr mest her i livet. Nå er ikke 62 år en så voldsom høy alder; så jeg tror nok du har en god del år igjen. Selv om du skriver "hvis jeg altså blir 67". Samtidig kan du ikke forvente at aktivitetsnivået blir like høyt, og med redusert helse/aktiviteter - blir vel ikke akkurat utgiftene dine høyere heller. Men dersom du er i posisjon til å havne på sykehjem, bør du ta noen grep; så ikke kommunen stikker av med 80% av alt du har (uten at jeg kjenner til de regnene helt konkret). Du skriver du har en formue som vil gå i arv, samt at du fremdeles har noe gjeld. Jeg hadde nok planlagt dette allerede nå. Fordelt bolig(er), overført verdier - fått betalt ned gjeld... Kanskje, dersom du tar maks pensjon, så kan du kjøpe deg et lite utleieobjekt som en liten hybelleilighet som kan gi deg en god ekstrapensjon? En nokså vedlikeholdsfri leilighet i et sentrumsnært område, gjerne nær skoler eller lignende. Gjennom et utleiebyrå krever ikke det så mye innsats fra din side. Du kan også forvente at det "klør litt i fingrene" etter å gjøre noe, etter å ha vært i full jobb i 40+ år. Det er både sunt og godt for helsa også. Hva er planene videre? Krever det noe kapital? Men det er vel aldri noe fasitsvar på dette. Personlig, nå er jeg "bare" 39 år vel å merke... Så liker jeg å få ting gjort. Hvorfor skal staten sitte å ruge på pengene mine, dersom jeg også har noen som "venter" på arv. For å være enda mer personlig.... dette med arv. Hvorfor skal man bare få noe i fanget som man aldri har jobbet for? Nyt fruktene du har opparbeidet deg gjennom livet selv. Selg boligen, bruk alle pengene selv... nyt livet. Det er du som har jobbet og strevet for dette. Så hvorfor skal man da bare etterlate verdiene til noen som kanskje ikke engang tar vare på det...? Dette er en "streng" beskjed jeg har gitt bakover til min egen familie. Jeg ønsker ingen arv. Det er en rar greie for meg personlig. Uansett; nok om det. ^^ Du kan jo også rådføre deg med banken. Men husk at en "rådgiver" i prinsippet er en selger, så de vil nok pakke på deg noe fond eller sparebakker.... som i disse tider er nokså usikkert, etter mitt syn. Tenker det er mange hensyn å ta. - Din livsstil, utgifter, hobbyer, hva er planene videre? - Arvtakere. Hva forventer de? Hva ønsker du å gi fra deg videre? - Helse.... hva kan du forvente der? + minst 62 andre ting å ta hensyn til.

Ah, jeg jobbet i kommunal sektor. Sykehus er vel driften av fylkeskommunen. Derav andre regler gjerne? Men på sykehus SKAL du jo bruke disse hvite fjonge frakkene, slik at de innlagte skal kunne skille mellom ansatt og innlagt. Noe som ikke er bare-bare om man er psykotisk. Så er det noe nytt de har funnet på? ;P Da bør man i allefall få erstattet tapte klær syns jeg, spesielt om du jobber på akuttmottak som ikke er bare-bare (kudos for at du står i en sånn jobb). Noe å ta opp på neste personalmøte?