Milhouse85

Det fungerer svært dårlig på internett. Og særlig på forum og lignende. Ta deg en bolle. Her får du gode svar; fra folk som tar seg tid til å sette seg inn i din situasjon. Da syns jeg heller du skal vise litt respekt tilbake enn å fyre løs kanoner her og der. Det er veldig mange på 38 som er jomfru og som ikke har kysset noen. Så ikke rart folk tar det seriøst. Noe jeg også gjorde.

Her er det et stort gap mellom behov og forventning. Du ønsker bekreftelser, "trøst" og forståelse fra din mor. Når du ikke opplever å få det, så går du til motmæle - og skriver: "Min mor forstår ikke en dritt". Noe som, etter min personlige mening, er respektløst. Fordi du kan rett å slett ikke forvente å bli forstått hele tiden. Og der har vi rommet mellom behov og forventing. Du skriver jo det selv. Din mor og far har vært gift lenge, og forstår ikke hvordan dating-kulturen i dag fungerer. Samtidig er du uerfaren og usikker, på tross av alderen din - og det skaper nok også litt "støy" mellom deg og din mor. Jeg syns også det er barnslig å unngå besøk, og komme med falske unnskyldninger som at man er syk eller ikke kan. Bare fordi man ikke får de bekreftelsene man ønsker. Når man er 38 år. Gjør man rett å slett ikke slikt. Da er det mye bedre å være ærlig. Så får du heller akseptere at du ikke får den bekreftelsen du ønsker. Og som @Neffi nevner. Det å ha et bekreftelsesforhold til sin mor når man er 38 år - er ikke sunt. Noen ganger er det helt greit å ikke "forstå hverandre". Man trenger ikke bli uvenner på grunn av noe slikt. Og ja; følelser kan være altoppslukende og ta mye energi og krefter fra hverdagen. Kanskje spesielt om man ikke har så mye erfaring rundt dette. Full forståelse for det. Men da er det mye bedre å få emosjonell støtte fra venner, helst på samme alder eller som er i samme "klubb". Det å få trøst fra mammaen sin er litt rart, når man er godt voksen. (Er selv 39 år... og "sluttet" med den slags når jeg ble 18.)

Takk for at du delte historien din, @Evil-Duck. Skjønner godt at det kan være en belastning å følge med på slike diskusjoner. Til å begynne med, syns jeg det selv var veldig belastende og vanskelig. Jeg kjente meg provosert, irritert og lei meg - av å stadig vekk bli misforstått av utenforstående som faktisk ikke har peiling på hva det innebærer. Men; med åra - forsto jeg også viktigheten av å faktisk ha en stemme i debatten. Da jeg (som deg @Evil-Duck) med våre historier, kan bidra med å nyansere debatten noe. Og det er jo faktisk slike som "oss" som faktisk VET hva si snakker om. Og det er nettopp her vi kommer til kjernen av alt. Ikke bare gjelder det jobb. Men det gjelder sosialt, familie, mental helse. Hele aspektet ved selve livet.

@leticia takk for fine svar. Jeg liker å tenke "kommode" - at hver sak har mange ulike skuffer. Det med uførhet har, etter mitt skjønn. Et lite hierarki med skuffer - som av og til kan være vanskelig å skille mellom. Det "alle" forstår, er plutselig alvorlig somatisk sykdom eller skade/ulykke som lammer deg fra å være yrkesaktiv helt åpenbart. Dette kan skje hvem som helst. En helt annen "skuff" er innvandrere, som kommer fra krigsherjede land. Som er såpass skadet miljømessig at de er veldig lite tilpasningsdyktig i forhold til språk, kultur og klima. Det å forvente at en bestemor på 57 år som kommer fra Eritrea som knapt nok kan lese og skrive. Skal fungere i jobb her hjemme i Norge, er helt utelukket. Så da er det ofte rett på uføretrygd. Også har du en stor - ekstremt stor - gruppe, som jeg har et litt ambivalent forhold til. Unge psykisk syke. Mange forteller om stort press sosialt, kulturelt/sportslig, karrieremessig, på kropp, sex og alt livet handler om. Samtidig som de lever livene sine gjennom en skjerm, er konstant pålogget, blir konstant "overvåket", vurdert - og sammenlikner seg selv med alle på måler seg opp mot gjennom skjermen. (For å generalisere det hele). Samtidig er kritikk, direkte tilbakemeldinger og det å møte konkret praktisk mostand i livet, stadig mer fraværende. Man blir dillet & dullet med. Og man har ofte alt for større krav til seg selv, jobb/karriere og livet i seg selv. Da blir også fallgruven desto større. Da kan man ofte "gi litt opp" på veien, og gjøre selv selvforskyldt syk. Joda, man kan skylle på arv, miljø, kultur og alt det der. Men jeg tror veldig mange, alt for mange, har en viss form for selvforskyldt "møte veggen / gå på en smell" - og har man først falt ned et trappetrinn, er det ikke lenge igjen før man virkelig stuper. Men; nå har vi den første generasjonen som har vokst opp med en mobil i hånda, som alltid har vært pålogget. Så jeg håper at disse "lærer av sine feil" - og vil hjelpe sine barn, med å ta bedre digitale valg i hverdagen. Være mindre pålogget internett og mer pålogget selve livet. Jeg håper folk våkner litt opp når det gjelder dette. Det er selvsagt mange årsaker til at man blir ufør. Og man skal helst ikke "rangere" folk på den måten. 10,5% uføre er et helt hinsides høyt tall. Det gjør at alle, absolutt alle, vil kjenne noen som er uføre i sin omgangskrets, familie eller lignende. Og ikke sjelden, vil man selv "vurdere" denne personen som i stand til å jobbe eller gjøre noe. Og da kan det helt klart provosere. Min egen mor er ufør. Hun kunne fint har jobbet. Men, hun er litt "rar sosialt" - og da var det nok til at fastlegen anbefale uføretrygd, og siden hun bodde i en liten bygd. Der "alle" var enige om dette (der alt av helsetjenester, NAV og ymse er i ett og samme bygg) - gikk dette gjennom på 1-2-3. Og vipps, hadde den bygda et problem mindre å tenke på. Litt for enkelt spør du meg. Også har du andre, som helt åpenbart fortjener sin uføretrygd. Som kanskje må krangle i systemet i mange år før de når gjennom. Gjerne fordi det skyldes "usynlig kronisk sykdom" - som muskelplager, rygg eller andre ting som er vanskelig å konkret bevise/kartlegge.

Sykepenger er midlertidig. Jeg kan dele min historie (lang historie kort oppsumert): - Ca 10 år siden. Arbeidsgiver kaller meg inn på "teppe". Er bekymret for u.t. helse. - Blir sendt til bedriftshelsetjenesten. Sykemeldes mot min vilje. Bestillingen er: "Han skal ikke i jobb". - Skaffer ny jobb. Nekter å la meg herske med. Problemet er at helsa gjør at jeg ofte er syk / innlagt. - Etter å ha forsøkt tre nye jobber i et år. Ringer bjellene hos NAV. "Er han egentlig ordinær arbeidssøker?" - Mottar da dagpenger, 62% av fast inntekt. Og der begynner problemene. Disse 62% beregnes ut fra min grunnlønn, som da er 50% av ordinær lønn. Da halve lønna min er tillegg som helg/kveld/natt/risikotillegg. Jobbet i helseomsorgen. Jeg gikk derfor fra ca 35 000 utbetalt til 14 000 (!). To ganger i uka, fikk jeg 7500 kr,- på konto. Samtidig bestiller NAV en arbeidsevne-vurdering. Der det står... "xxx er sykere enn det han fremstår som". Spol frem til høsten 2017. Jeg ble 100% ufør. Heldigvis ble da alt av tillegg og ymse tatt i beregningen til uføretrygden min. Men det var 2 år det... på 14kr pr mnd. ja, og kan jo nevne at jeg nesten daua på sykehus i Spania pga sykdom i 2019. Så ja, jeg var vel syk da. > Mange erfarer det samme som meg. Typisk for dem som får kreft-diagnosen, eller annen alvorlig sykdom. https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/sesong/2019/episode/MDDP11000719 Her er en godt illustrert sak på hvor galt det faktisk kan gå! Når uhellet faktisk er ute. Problemet er at for oss vil jobbe - og som bare er helt latterlig maksimalt uheldige. Så er det en ting å takle en ny hverdag med kronisk sykdom, kreft, lammelse eller annen funksjonsnedsetning. Det er tungt nok som det er. Men når man i tillegg får inntekten sin kraftig redusert. Samtidig som utgiftene ofte øker når man blir syk. Så er det å takle en ny økonomisk hverdag samtidig med helseutfordringene. Ekstremt tung for veldig mange. I tillegg opplever mange å "henge etter" i systemet i en årrekke..... fra sykemelding over til AAP der man kan "henge å dingle" i mange år, før man (kanskje) får uføretrygd. Jeg var på mange måter heldig. Fra da jeg var i full jobb, til 100% uførhet. Tok det under 2 år. Dessverre om man vil - er dette systemet, velferdssystemet vårt basert på tillitt. Man kan utnytte det så til de grader, om man bare går inn for det. Men for "uheldige" personer som meg, og hun i Brennpunkt-dokumentaren. Så føles det skamfullt, stigmatiserende og flaut å være en "naver" og kanskje aller verst, å bli omtalt som en "naver". Som om jeg hadde noe valg... (vel å merke har jeg nå en bitteliten deltidsstilling, bare for å gjøre litt....)

Det du spør etter kalles medleverturnus. Det er kun privat helseomsorg som nå tilbyr dette. Som regel mer miljørettet arbeid. Type barnevern, institusjon, kriminalomsorg og bofellesskap. Søkeord for Finn: medleverturnus - velg hele landet. Mange flyr til den type jobber, fra hele landet. Har selv jobbet medlever. Kom kolleger fra Trondheim, Bergen, Sverige (!) og over alt.... Jobbet 3 eller 4 dager sammenhengende på. 10 døgn tilsvarte en fulltidsjobb.

Hvor er du @Woff? Denne tråden passer deg. 😜 Hva som er "trygt" varierer åpenbart fra person til person. Er du ikke så opptatt av kjemikalier, menneskerettigheter, miljøutslipp, skadelige stoffer og uregulert produksjonslinje uten kontroll m.m. Tja; som enkelte sier her inne. Kjør på! ^^ Du får i det minste kjapp levering, billige potensielt helseskadlige stoffer med på kjøpet. Og en casino-lignende app som stimulerer kjøpelysten din. Og servicen de har er også ikke så verst. Også er det ikke slik at 100% av alt som finnes på Temu (og andre lignende sider) er helseskadelige. Men det er et minefelt av varer der inne. Så jeg hadde i det minste beskyttet meg mot ting som skal på/utenfor/i kroppen - eller i kontakt med noe som skal på/utenfor/i kroppen. Derav alt av klær/kosmetikk/mat/godteri/kjøkkenting/turutstyr. Og elektronikk, batteriprodukter og lignende. (Godt å se at det finnes fornuftige folk her inne.)

Kan jo nevne at det var utrolig flaut å søke om sosialstønad. Få dager etter at søknaden ble sendt, fikk jeg en telefon fra NAV fra en saksbehandler som stilte meg ganske mange spørsmål. Mye jeg ikke hadde svar på. Så det ble mye "ehhh, det kan jeg forsøke å finne ut av" - og "øhhhh, vet ikke". Jeg husker spesielt et spørsmål godt: "Har du mat i kjøleskapet?" spurte NAV-dama. "Ja, det har jeg". -Svarte jeg. Forventet derfor å ikke få noe som helst. Allikevel fikk jeg et varsel fra nettbanken en sen fredag ettermiddag, om at jeg hadde fått 5000 kr,- på konto. Det var kun timer etter at jeg hadde snakket med NAV-dama.

Jo, det kan du. Har selv hatt gjeldsordning og fikk sosialstønad ved et tilfelle for å betale en strømregning (den vinteren strømmen var helt ekstremt dyr). Gjeldsordningen regnes som en utgiftspost. Det er også feil det du skriver: "I en gjeldsordning trekkes en det en kan, er det ikke noe å trekke så er det ikke noe." Man trekkes ingen ting. Men er selv ansvarlig for å betale ned på gjeldsordningen. Man får en egen betalingsplan for dette. Enkelt forklart: Har man 30 000 kr,- utbetalt, og 10 000 går til gjeldsordning. Er man selv ansvarlig for å betale inn dette. Da er det man netto sitter igjen med, 20 000 - som da blir utgangspunktet for NAV sin vurdering av sosialstønad. Har man derimot varige økonomiske endringer. Så kan man sende inn begjæring om endring i gjeldsordningsplanen, slik at man betaler mindre inn. (Dersom man har for lite i livsopphold).

Wordpress + Nextgen Gallery plugin eller lignende. Lekende lett å sette opp. Og da vil alt ligge på din webhost, uten behov for tredjepart... Finnes mange andre gallery plugins til Wordpress. Men Nextgen er vel den mest populære om jeg husker rett. Vel å merke 15 år siden jeg drev med dette. 😜

Det bør være individuelt betinget. Akkurat som lønn blir gitt ut fra forutsetninger som utdannelse, evne, erfaring, hvor mange år man var yrkesaktiv før man ble syk - og et hav av andre faktorer. Derfor blir det helt umulig å sette en "pris" pr hode. Et "menneskelig nivå" er også individuelt. Man kan ikke forvente at en mann på 55 som har hatt million-lønn og skattet betydelig i flere tiår; skal falle ned på et nivå tilsvarende sosial-satsen. Nei; han har bidratt til samfunnet. Og fortjener sin trygd, dersom han har behov for det. Og da bør vedkommende få langt mer... enn en "slabbedask" som ga opp litt for tidlig i livet, og ikke utgjøre noe spesielt - selv om mulighetene lå der. Lønn etter innsats. Trygd etter individuell vurdering. Siden du nevner den spesifikke personen i saken som eksempel; da du skrev "personen" og ikke trygdene generelt. Så er det også helt umulig å svare på. Ingen kjenner til vedkommende historie, og det er åpenbart at det er et stk dårlig journalistisk arbeid bak her. Man kan ikke vurdere et helt liv basert på en overfladisk nyhetssak som ikke engang er en nyhet.

Jeg er selv 100% ufør. Har selv fått høre fra mange hvor "urettferdig" det er - fordi jeg har en god trygd. Men ærlig talt, jeg har ikke valgt å bli syk. Der jeg stadig vekk må til behandling på sykehus, proppe kroppen full av immundempende medisiner - og leve livet ut med kronisk sykdom, som sannsynligvis vil medføre kreft og mye annet helvete før jeg legger på røret. Livet er alt annet enn behagelig. Men jeg har to utdannelser, jobbet hardt & mye i tiden før jeg ble syk. Så i dag har jeg brutto 34 000 pr mnd. Det er mye mer enn hva mange har i fullt arbeid. Men ærlig talt... Skal jeg straffes fordi jeg uheldigvis ble syk og ikke fungerer i jobb? Gi meg heller et verdig liv. Det har jeg for faen også fortjent! Dine (og det som var mine) skattepenger er forsikringen vår. Jeg måtte ta en forsikringsutbetaling i form av varig uføretrygd. Uheldigvis. Mot min vilje. Og det syns jeg ærlig talt er helt greit. Disse pengene mottar jeg med god samvittighet. Selv om det er langt under halvparten av hva jeg sannsynligvis hadde tjent hadde jeg vært i fult arbeid i dag. Problemet er at det er alt for mange uføre i Norge. Og da er det helt klart mange som også misbruker systemet. Det fører til at "alle" blir sett ned på; over en lav stol... Mistenkeliggjort, og "hakket på". Noen fortjener trygda de mottar... Noen ikke. Men "alle" skal dømmes..... inkludert undertegnende. Heia Norge!

Galskap - Indeed. Samtidig er det til dels forståelig. USA har slitt lenge, alt for lenge - og lever bare på å trykke opp nye penger og selge statsobligasjoner. Samtidig ser man at Kina tar en stadig større plass globalt. Desperate times calls for desperate measures. Det går på bekostning av demokratiet, rettsikkerheten, personvern og alt mulig annet. Det er slik vi får diktaturer i verden. Uansett. Jeg trøster meg med at vinklingen fra media ofte er noe forvridd og ikke samsvarer med den faktiske realiteten. Hva som egentlig foregår. Kan være bedre enn hva vi får inntrykk av (eller verre). Alle bruker media til fordel, og da legger jeg vekt på ordet bruker. Det er mye som skjer fremover. Norges sikkerhet er jeg derimot ikke bekymra for. Vi er ikke en del av "suppa" - har en god relasjon til USA, og får et stadig bedre forhold til Kina. Samtidig som myndighetene forstår at verden er i endring, og driver godt diplomatisk arbeid med utsikt på fremtidige senarioer. Mens USA tenker kortsiktig, tenker Norge lengre. Og det er trygt å vite.