Milhouse85

Du kan faktisk laste ned mer ram. 😇🤪 https://downloadmoreram.com/

@Trulss Bodde i Portugal i 2019. Så mulig ting har endret seg siden da. Et familiemedlem av meg bodde fast nær Alicante, som veldig mange nordmenn gjør. Det var veldig tydelig at det var mange "flykninger" med problemer, og da spesielt med alkohol. Mange som finansierte alkoholismen sin ved å regelrett flytte dit det er mer tilgjengelig, og mer akseptert å drikke ute på dagtid. Har sett lignende tendenser hos veldig mange jeg har møtt på mange av mine reiser. Rådløse, ville og "spirituelle" sjeler som ikke klarer å lande en plass i livet. Ikke sjelden blir rus en "naturlig del" av den livsstilen. Det er selvsagt mange årsaker til at man velger å flytte ut av landet. Jeg hadde selv gjort dette, hadde det ikke vært til at jeg regelmessig må til behandling på sykehus grunnet kronisk sykdom. Selv om jeg er født og oppvokst i Norge, føler jeg større tilhørighet i andre land - fordi kulturen her hjemme begrenser meg og min personlighet. Slik tror jeg det er for mange. Fattige land har mer mangfold og samhold. Der det betyr nada hva du gjør og hva du eier. Rike land har økt grad av individualisme, der den du er - betyr mindre - enn det du eier og har.

@Trulss er ikke så vanskelig som det høres ut. Så lenge man holder seg innenfor Schengen Man må bare søke om frivillig medlemskap i Folketrygden, og betale såkalt Trygdeavgift - som er på 7,8% om jeg husker rett. Dette gjør man enkelt ved å gi beskjed til NAV her: https://www.nav.no/trygdeavgift Men da blir man skattepliktig i landet man flytter til. Noen land tilbyr skattefri inntekt, mot at du investerer i bolig og flytter dit permanent. Pensjonister som flytter fast til Portugal, betaler bare eksempelvis 10% skatt. (Alle andre, betaler 20%) Med trygdeavgiften, slipper du pent unna med 17,8% i skatt - og du beholder trygderetten din i Norge. For å få NHR-status i Portugal, trengte jeg bare møte opp med bevis på at jeg bodde i Portugal (leiekontrakt). Så får du et skattenummer + alt du trenger... nok til å åpne bankkontoer og gjøre hva faen du vil. 😜 Portugal er ganske chill sånn sett.

Det er ekstremt mye positivt ved å flytte ut av Norge. - Folk er mer åpne, imøtekommende og mindre skeptiske (sammenliknet med nordmenn) - Større mangfold. I både tankesett, kultur, mat, uteliv, mennesker - samt alternative måter å leve på. - Ofte (men ikke alltid) mindre byråkrati og begrensninger. - Så godt som alltid bedre klima. - Billigere. - Man vil lære ekstremt mye om seg selv, ved å "bytte kultur". Ulemper: - Ukjent byråkrati - Ukjent helsevesen (som igjen går på bekostning av trygghet) - Språket kan gi en barriere - Få land som norge har like står frihet, knyttet til villmarksliv / allemannsretten - Trygghet (gjelder enkelte land) Sikkert mange andre fordeler og ulemper også.

Jeg har reist myyyyyyyyye. Det er ekstremt individuelt hva som passer hver og en av oss. Du skriver ingen ting om deg som person, interesser, type person du er, kjønn, hva du liker å gjøre - ikke gjøre. Hva slags klima du foretrekker, osv. Det dummeste du kan gjøre, er å bare bestemme deg for en plass - og flytte dit. Vær heller litt nomade til å begynne med, hopp litt rundt og prøv ulike steder. Gjerne noe helt utradisjonelt og "rart". Jeg kjenner mange som har vært på en slik reise, og gjerne forsøkt 5-6 ulike land/steder, der de har "bodd" i 6 måneder+ før de har funnet ut at, nehh, dette er ikke noe for meg. Så når du snakker om å kjøpe leilighet, er ikke det så lurt heller. Lei heller til å begynne med. Ikke bind deg for fort. Så tenker jeg det kan være lurt å velge et sted som er nokså multikulturelt, der du kan kommunisere enkelt med folk. Etter å ha besøkt 65+ land. Så endte jeg opp med at Portugal passet meg best. Men; måtte dessverre flytte hjem i 2019 grunnet helseplager. Billig er ikke alltid best. Vi tar trygghet og tillitt for gitt her i Norge. Det er mange lavkostland som går på bekostning av dette. Samtidig; så er det også lavkostland der du kan føle deg veldig trygg. Jeg har for eksempel aldri følt meg tryggere noe sted, enn da jeg var i Bisjkek, Kirgisistan. Men igjen; jeg har aldri følt meg så "fremmed" heller - med tanke på språk og kultur. Både riktig og feil. Når du har lite, setter du større pris på de små tingene her i livet. Det opplever man enklest ved å vandre på fjellet med sekk og primus noen uker, før man så kommer hjem til luksus igjen. Det jeg tror du mangler, er en driftkraft i livet. Du kan få det gjennom andre kanaler enn bare materielle goder. Når folk har "nok" penger, så velger dem ofte en form for kulturell/historisk/intellektuell/kunstnerisk -hule, der du kan møte likesinnede og ha litt mer meningsfulle og dype samtaler. Mitt beste tips: Ta deg en runde rundt i Europa. Kjøp deg et interrail-pass, og hopp rundt.... På toget får du lett kontakt med folk. Reis rundt på måfå og bo på gjestehus, der du også mingler med andre gjester (ikke isoler deg på hotell). Ikke gjør dølle turist-aktiviteter. Men fokuser på å bli kjent med kulturen, historien og levemåten til de lokale. En god start er Montenegro, Nord-Makedonia, Slovenia, Slovakia, Portugal, Ungarn... hmm. Vel, det handler mest om deg selv i grunn. En av mine favorittbyer i Europa er Skopje. Men det er meg. Også Budapest, Porto og Lisboa er fantastisk . Men finner du deg bare en landsby i Hellas eller hvor det nå enn måtte være, og kjøper deg en leilighet der - så blir det fort ensomt når "kicket" over en ny plass har lagt seg.

Fullstendig idiotisk og på grensen til provoserende forslag. Kan begynne å nevne med at jeg selv er mann - utdannet helsefagarbeider. At det skal være en "straff" å jobbe i helsa, og "tørke ræv og servere mat" - som du sier. Er en fornærmelse med oss som faktisk har autorisasjon som omsorgsarbeidere. Dessuten, er jobben i helsa så uendelig mye mer enn stell & mat. Veldig mange av oss har "tørka ræv" som du så pent sier det; på små barn. I livets sluttfase, går man tilbake der man startet - og blir mer og mer pleietrengende. Litt som det et lite barn er. Mange har nok en liten barriere mot å pleie eldre, særlig rundt de intime områdene. Men det er faktisk svært givende og uproblematisk. Når man har sett en tarm "på vei ut" - så har man sett alt, enkelt og greit. Alle vi som har jobbet med slikt, blir "immune" mot kroppsvæsker og den type ting på 1-2-3. Løsningen er å gjøre det mer attraktivt å jobbe i helseomsorgen. Da må lønningene opp, utviklingsmulighetene være godt synlige - og folk må slutte med den type stigma som du viser til, kjære TS. Grunnet høyt arbeidspress, dårlige turnuser, mye innleid ufaglært arbeidskraft som "forsurer" miljøet og kvaliteten på den tjeneste som blir gitt. Der man jogger fra bruker til bruker og pasient til pasient. Der de fleste ikke føler de får utført jobben de skal, der man ofrer kvelder, helligdager, helg og natt - for å være på plass. Der grunnlønna er så latterlig lav, at tilleggene ofte utgjør like mye som grunnlønna. Der man jobber med innleide svensker fra et bemannings som fakturerer kommunen 2000 kr/t for samme jobben du utfører for en brøkdel av prisen.... uff. Hadde du, i en av de mest sårbare perioden av livet ditt - likt å motta omsorgstjeneste fra noen som gjør det på tvang? En som ikke har valgt det av egen fri vilje, men som gjør det fordi samfunnet krever det. Regelrett; tvangsarbeid? Uten å ha de faglige forutsetningene for å utføre jobben på en forsvarlig måte. Nei takk! Innlegget ditt er såpass sært at jeg mistenker at du driver å troller. At du er sarkastisk på hele greia. Uansett; når har jeg svart alvorlig. Uavhengig av det.

Siden angst er nevnt flere ganger her i tråden, vil jeg varmt anbefale denne boken: https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/angst-9788248923473 Kunnskap hjelper! Det å forstå hvordan kroppen fungerer, og hvilken mekanismer som slår inn - kan også bidra til å dempe angsten, eller hindre de største toppene. For ofte, er det slik at man får "angst for angsten" - osv. Helt enig med deg @halnes1. Jeg er sjeleglad for at jeg vokste opp på 80 og 90-tallet. Før smarttelefoner og sosial medier (for å nevne noe).

Ja, ok - greit. Etter å ha lest innlegget ditt skal jeg innrømme at "absolutt INGEN" - blir feil. Når nesten 4% av unge mellom 15-19 har fått utskrevet reseptbelagte sovemedisin - og det totalt sett er 400 000+ aktive resepter på sovemedisin i Norge. Så tror jeg de fleste av oss kan si oss enig i at det tallet er alt for høyt. Det er selvsagt ganske mange tilstander der det kan være behov for fast resept. Type ekstreme smerter, traume, i palliativ behandling osv.... Men det tallet, bør ligge langt under 1% av befolkningen - etter mitt syn. Men det er bare min personlige mening. Fordi jeg mener at "the big pharma" er korrupt som faen, og at det vi lever i en tid der det skal være en pille for alt mulig rart. Når den beste løsningen er alt annet. Som nyutdannet lege med autorisasjon får du nesten daglig spam og henvisninger fra ulike selskaper. Som inviterer til gratis seminar og "kurs", ofte i utlandet, som i realiteten er en luksusferie. Og i noen land, tilbys til og med leger provisjon dersom de skriver ut den og den type medisinen. Så jeg tenker det er lurt å være konservativ og forsiktig med Da jeg var alvorlig psykisk syk i 2006, og innlagt.... ble jeg omtrent dopet ned av medisiner. Klarte faktisk å finne den gamle resept-lista mi.... og den så slik ut: Skremmende greier...

Ifølge Chatgpt leter du etter "Best i mest" som ble sendt i 2013. 😜

Dette er voksne folk, med barn & full pakke. Daglig kontakt er noe man gjør i tenårene, og til oppi 20-åra når man er "lenket fast" til mobiltelefonen. Så jeg syns ikke det er noe unormalt med det. Selv om det også ikke skal så veldig mye til å sende en melding i ny å ne. Men der er nok folk veldig forskjellige også... Det å bli "avstandsforelsket" er nok også forbeholdt folk tidlig i livet. I voksen alder, så hadde jeg nærmet sett på det som et rødt flagg - om noen skulle blitt betatt i meg, uten å ha møtt meg. En forelskelse er noe som bygger seg opp over tid, og det forutsetter "irl" kontakt. Det å bli betatt av noen, er derimot noe helt annet. Men det forutsetter også mye. Det å være på dating-markedet i voksen alder, er helt annerledes enn når man er tidlig i livet. Mer direkte, litt mer formelt - og man er gjerne litt mer rasjonell i måten man gjør ting på. Og kanskje viktigst av alt; man gidder ikke kaste bort tiden sin på meningsløse meldinger. Da ebber fort interessen av. (I de fleste tilfeller, ikke alle). > Når den ene parten er mer interessert enn den andre (noe TS er, slik jeg vurderer det) - ikke fordi hun ikke ønsker det. Men slik jeg tolker det; er TS noe mer ivrig, overtenker litt, over-analyserer og sitter på ventebenken og tvinner tommeltotter. Det er en kunst det der, å virke interessert nok for den andre parten til å fortsette kontakten, og der er nok noen flinkere og ber bevist på hva slags signaler man sender ut, osv... Mens det for mange blir et virr-varr av følelser, usikkerhet, overtenkning, venting og konstant sjekk av telefonen for nye meldinger. Personlig er jeg en stor fan av å gå rett på sak! Bli ferdig med det.... Ha litt pågangsmot rett å slett. Bare det at TS lager en slik tråd, og i fellesskap med andre "spekulerer" I henne - er jo litt spesielt. Syns jeg. Tenk om hun hadde sett dette, og hva tror dere hun da hadde tenkt? Nei; som jeg har sagt før.... Ta deg en tur så fort det lar seg gjøre. Kutt ned på meldingene, ring istedenfor - på kvelden, når ungene er i køys. Fly opp og ta en 20 minutt kaffekopp, før du flyr hjem igjen. 😜 eller.... ta fem steg tilbake, og la det gå som det går, i hennes tempo

Interessant spørsmål/bekymring. Dersom du blir "influenser-kjent" - så kan du være 100% siker på at folk vil gjøre narr av deg. Det er en del av "pakka" og noe man må være forberedt på, dersom man velger å utlevere seg fullstendig. Da må du tåle at folk kommer med svært personlig nedsettende kommentarer. Mest sannsynlig vil dem da angripe de sidene ved deg, som kanskje gjør deg noe annerledes grunnet autismen - enn andre mennesker. Selvsagt er det litt katastrofetenkning. Og utfallet trenger ikke bli slik. Men jeg tenker det er viktig å være forberedt på det. Kanskje gjør autismen din det vanskelig for deg, å skille mellom sunt innhold og det som - dessverre - ofte gir mer oppmerksomhet, kontroversielt innhold. Nå er det spesielt populært med høyreradikal ideologi som går på bekostning av enkelte grupper i samfunnet. Men uansett. Du skriver ikke så mye om hva slags "kreativt arbeid" du driver med. Kanskje kan du lage en avtale med en venn - som "godkjenner" det du har lyst å publisere. En slags "sensur" eller noe som kan gi deg tilbakemelding på ting du bør endre på, slette, legge til - eller lignende. En slags mini-redaksjon om du vil. Med tanke på din autisme, så kan det uansett være lurt og betryggende for din egen del. Men det gir heller ingen garanti for noe som helst.

Du glemte britene... Jeg unngår konsekvent slike hotell. De gangene jeg har følt meg mest ukomfortabel, er faktisk på 5-stjernes hotell i Paris og lignende. Rett å slett fordi jeg følte jeg ikke "passet inn". Unntaket var kanskje i Las Vegas, som ironisk nok fremstår ganske så folkelig.... Der folk i pysjamas-bukse står side om side med folk i galla-antrekk. De beste plassene er helt enkle, private gjestehus. Der du også kan mingle litt med andre gjester. Men for all del... litt luksus av og til er ikke å forakte.

Disse nyrike russerne er noe for seg selv. Ser litt av de samme tendensene blant nyrike kinesere. Alt for overdressed - og som vaser rundt som hodeløse høns, på jakt etter sosial anerkjennelse og misunnelse. Uten innsikt nok til å forstå at de ser ut som noen idioter. Av og til undres jeg om de i det hele tatt er klar over hva de ser på, eller hvor de er. Eller om de kun "er der" fordi de kan, og for å få anerkjennelse & poeng på internett. Uff & huff. Men underholdene kan det jo være. 😜

Den første setningen som kommer opp i hodet ditt.