Ja, jeg forstår absolutt det, men samtidig så har vi det med at det er en grense for hvor tidlig fosteret kommer til det stadiet at det kan kalles et menneske, at det utvikler bevissthet og kan overleve på egenhånd.
Og abort innenfor rimelige grenser, slik som i Norge, burde ikke være ensbetydende med "drap". Grensen for selvbestemt abort på 12 uker regner jeg med er satt basert på hvor tidlig de aller fleste vil ha merket at de er gravide og har tid nok til å kunne terminere svangerskapet hvis de ønsker/har grunn til det.
Jeg har null kunnskap om emnet og stoler på at de som har vurdert abortgrensen vet hva de gjør. Og uansett hvor mye man kan argumentere for/imot at et inntil 12 uker gammelt foster kan regnes som et menneske, så er det avhengig av mors kropp for å kunne leve på det stadiet.
(jeg ikke hvor tidlig barn har blitt født og faktisk klart å overleve med medisinsk hjelp)
Ang. denne biten vil jeg igjen si at, at det er tillatt betyr ikke automatisk at det blir utført helt til niende måned. Og tillatt er ikke automatisk det samme som ikke forbudt.
Med mindre det foreligger bevis på at abort faktisk har blitt utført langt forbi "aksepterte" grenser, tom. helt til niende måned, utenom tilfeller hvor det er nødvendig for å redde mors liv, så kan jeg ikke tro at det finnes leger som er så moralsk forkvaklede at de faktisk ville utført en så sen "abort".
Jeg håper jeg tar feil 🤔
PS: ang. fedre som ikke får se barna sine vokse opp pga. abort:
Jeg mener fortsatt at så lenge det er mors kropp som må gjennomgå alt ubehaget og smertene ved svangerskap og fødsel, er det mor som burde ha retten til å bestemme hvorvidt hun vil bære frem et barn.
Kanskje det er hjerteløst av meg å si det, men hvis mannen ønsker å bli far og kvinnen han er sammen med IKKE ønsker det/ikke ønsker å fullføre en graviditet, burde han finne seg en annen partner som deler hans ønske.
Fars rettigheter burde ikke gå på bekostning av mors kropp og det svangerskap og fødsel medfører av ubehag og smerter.