fokkeslasken

Så det du sier (igjen) er at dette er ikke noe man kan ta feil av..? Du har jo sagt det før uten å ville forklare hvordan folk kan angre etterpå dersom man ikke kan ta feil. Anger viser at man kan ta feil, og da følger jo spørsmålet: Hvorfor tok man feil? Hvorfor gikk man så langt at det i det hele tatt var noe å angre på? Hvor kom den tanken som ikke var rikitig fra? Vanskelige spørsmål selvfølgelig, men da må man jo først klare å se misforholdet mellom anger og ufeilbarlighet.

Om man ikke ser det som åpenbart og vi ikke snakker om fortrengte minner og andre mentale ting så vet jeg om at flere har funnet svaret i aseksualitet.

Nå er vel ikke 1000 personer i ett eneste søksmål verken enkelttilfeller (som du kalte det) eller engang bittesmå tall. Ah, se det. Argument for dødsstraff nå tilgjengelig for medisinering av barn. Der er jo argumentet at det er greit at et par uskyldige går med så lenge man får tatt de skyldige. Trivelig. Noen vil kanskje si at det er din etikk som ikke er helt opp til par. I stedet for..? Er ikke disse det samme for deg?

Det har alt å si for hva? Hvilken sak snakker du om? Det begynte med mitt barn og du har relatert det til det flere ganger, men så blandet du det med Tavistock så hvem vet i hvilken kontekst du spør. Dette har jeg sagt mange ganger nå, og jeg må innrømme jeg begynner å bli litt lei av at du ikke får det med deg. Som jo fordrer at for alle som sier de opplever det slik er det faktisk tilfellet at det er det de opplever. Derom ligger jo uenigheten. At du bare sier "de opplever seg som" dekker altså ikke problemområdet.

Som jeg har nevnt før, når du hopper frem og tilbake mellom å snakke om mitt barns tilfelle og å blande inn andre mer generelle tilfeller blir det hele veldig kronglete. Velg en og hold deg til det. Her virker du til å snakke om begge samtidig. Aner ikke hva du forventer av reaksjon på dét. Og grunnen til at jeg ikke svarer på dette med diagnostiseringen er at du har gjort uttalelser som er umulige uten å vite dette, ergo har du en klar oppfatning av hva det må være. For jeg må jo tro du ikke bare sitter og sier ting tatt rett ut av fantasien. Så stå for egne uttalelser som baserer seg på at du vet dette, eller slutt å si ting som krever at du vet det dersom du ikke vet. Dette er helt og holdent under din kontroll. For det er du som snakker om denne diagnostiseringen hele tiden som om det har en relevans, men du sier jo aldri hvorfor det skulle ha en relevans. Og bare så det er klart - jeg forstår at du tror du har en sak ved at du mener mitt barn feildiagnostisert via gamle retningslinjer, men - og bare la tanken få litt spillerom - hva om du tar feil? Hva om du har bygget hele greia på antakelser som ikke er fundert i realitet? For slik ser det ut herfra. Klart at du ser det som at jeg ikke svarer på spørsmål, men jeg ser det som at jeg velger å ikke svare på irrelevante spørsmål. Da må du nesten forklare hva som er relevant med det, men det gjør du ikke. EDIT: Husk denne bisetningen om "annet land" neste gang du føler for å poste en vegg av ting fra USA. EDIT: Kall det gjerne enkelttilfeller om du vil, men det følger rettsaker hvor over 1000 personer er de saksøkende. Bare gudene må vite hvor mange som faktisk kunne tatt del i dette. Da må du nesten forklare hvorfor man ikke skal sette alle på pubertetsblokkere.

Jeg satt på jobben og fant denne du skrev i en annen tråd til en annen bruker: "Jeg skulle ønske at du jobbet litt mer med forståelsen din -- for hver eneste gang du forsøker å beskrive hva du tror jeg mener, så tar du feil. Og jeg har allerede forklart problemet temmelig eksakt, likevel så hopper du tilbake til feil forståelse." Må innrømme jeg lo høyt da du her har summert opp hvordan hele min "diskusjon" med deg føles.

Er tallet mer enn null så indikerer det at man burde være forsiktig ellers i samfunnet også da barn er, selv om du "vet" noe annet, meget lette å påvirke. Det retter pekefingeren på alle former for autoritetspersoner da det legger uhorvelig med ansvar over på dem - et ansvar som virker helt fraværende i dag da det dessverre er vanlig blant de som pusher dette å tro nettopp slik som deg at det er helt umulig å få noen til å gå så langt feil vei at feilbehandling blir resultatet. Så da er det jo bare å kjøre på, ikke sant? Tavistock viser at det er ikke bare å kjøre på, og diagnosemanualer har rett og slett ikke noe med det å gjøre. Og Tavistock er ikke unikt. Det er bare mer kjent. Og for Tavistock, som er helt vanlig for helsearbeidere å rapportere etterpå, så er fjerning av dissens "regelen". Dette er et kjempeproblem, og er i all hovedsak hvorfor kjønnsbekreftende behandling engang eksisterer i dag. For man har ikke lov til å si imot uten å være i risiko for å miste sitt levebrød og bli svertet offentlig. ..... Hva med diagnosemanualen du terper på i forbindelse med et eller annet? Nok en ting man bare skal la dø?

Jeg skulle jo ønske du så det selv, ikke minst siden du helt av deg selv påstår deg å vite nok om mitt private til å kunne si noe om det, men det er altså du som snakker om dette gitt min sak. Jeg har enda tilgode å si noe om hvordan mitt barn er diagnostisert. Likevel rir du dette som at de som har gjort, har gjort det feil, og det de har gjort er begrunnet i gamle rettningslinjer. Dette må du jo få lov til å tro hva du vil om, men du sitter her og prøver å overbevise meg om at noe jeg ikke engang har sagt noe om har blitt gjort feil. Så derfor spør jeg deg om hva som har blitt sagt om det som du bygger dette på, og rett nok svarer du ikke fordi du åpenbart tror spørsmålet er begrunnet i en eller annen forsøkt gotcha. Men nei. Det er det ikke. Tvert imot er jeg meget interessert i å høre din begrunnelse for å repetere dette igjen og igjen, for det kommer ikke fra noe jeg har sagt. For jeg kan rett og slett ikke kommentere konkret på dette før jeg vet hva du snakker om som relaterer til virkeligheten. Det er jo en implikasjon til. Vi kan godt ta det i små steg. De som har angret har sagt seg villige til behandling. Jeg regner med vi er enige så langt. De som ble feilbehandlet hadde symptomer for hva de ble behandlet for. Vi er nok enige der også, håper jeg. De som ble feilbehandlet led ikke egentlig av hva de ble behandlet for. Er vi enige der også? Det ville vel ikke vært feilbehandling ellers. Da er jo spørsmåelt hvordan man kom fra det punktet av å ha en person med et gitt sett symptomer over på at denne personen sa seg enig i behandling for noe annet enn hva som var det faktiske tilfellet. Dette altså selv når pasienten godt visste hva behandlinger var for. Vi snakker jo ikke om en feilmerket pilleboks her, tross alt. Du selv har sagt at det er umulig å få en person (du sa "barn") til å ta feil om dette, og du har også sagt at dette er ikke noe man kan overbevise en person om. Må ikke en eller begge av disse være mulige for at historier som Tavistock skal kunne skje? Og hvis det mot alle solemerker er mulig, åpner ikke det for en hel haug andre muligheter fra foreldre, lærere, trenere, venner, influensere og gudene måtte vite hvem andre folk ser på som autoritetspersoner..? Tross alt - hele din motstand mot den argumentasjonen tidligere har vært at det ikke er mulig. Tavistock viser at det er mulig.

Fordi det er din påstand. Ser ingen grunn til at jeg skal forsvare den. Men dette vet du jo, du som kjenner mitt barns situasjon så godt at du kan si at jeg gjør det feil. Den var ny. Behandle andre lidelser først? Sitter du her bare og finner på ting nå? Du må begynne å forklare hvorfor du sier ting for de henger ikke sammen med noe jeg har sagt eller ment så jeg aner ikke engang grunnen for at du spør om dette. Det har ikke vært mine uttalelser. Ok. Så du husker det ikke. Helt greit det altså, men ikke ta mine meninger til inntekt for din sviktende hukommelse. O-kej... Denne relevansen skjønte du vel bare selv. Nei. Feilbehandling eksisterer så derfor er mye av det du sier om anger feil. For greia er at ingen som begynner behandling har nektet på behandlingen. Så har de etterpå angret fordi det var feil for dem. Det er som om du gjør ditt beste for å misforstå. EDIT: Det spennende her er jo om du tar implikasjonen med at steder som Tavistock har skjedd, men jeg tviler vel egentlig da det innebærer vanskelige innrømmelser. Men for all del, jeg er åpen for å bli overrasket. Wow me, som det heter på godt norsk.

Equity... Har det fungert noen gang i hele verdenshistorien? Men for all del - jeg skal da ikke si nei takk til å tjene som en adm. dir. uten å måtte ha jobben som en adm. dir. Jeg lurer på hvordan de skal utligne hvem jeg kan gå på date med. Og det å ha en Lamborghini, det gleder jeg meg til. Alle kan ha det. Vi går spennende tider i møte. Noe som vel teknisk sett er feil for gutter i 5te klasse og feil for alle jenter uansett alder..?

Så du husker hva den ene terapeuten sa om diagnosen da siden du mener det er feil fra manualen? Jeg skulle gjerne høre din begrunnelse for denne uttalelsen. ...ikke bare den forøvrig, men du hopper over begrunnelser for så ekstremt mye av hva du selv sier at det blir rett og slett for mye å skulle gjentagende be deg om hele tiden. Det blir en slags negativ gish-gallopp hvor man hopper over så mye at man ikke klarer ta det igjen. Bare i løpet av den siste halvtimen har vi jo lagt til flere ting til listen som du sier og så går du videre som om det aldri var sagt likevel. EDIT: Det du siterte her var: "Like fullt klarte du å ha noe å utsette på at du mente mitt barn ikke var på medisiner. Så ... du mener helsetilbudet har foreskrevet medisiner og jeg nekter, eller hva er egentlig tankegangen din her?" Men du svarte ikke på noe av det. Kanskje svare på det du siterer ut? Bare for en gangs skyld? Se hva som skjer da? Mulig man til og med kan ha en samtale om noe av det da. Man må jo begynne å tro at du ikke vil snakke om noe av dette om du ikke kan forkynne. Nok en grunn for at jeg kaller deg aktivist.

Jeg vet fortsatt ikke hva du vil frem til med dette. Muligens tror du at tallet "80%" er viktig for meg på noen måte. Vanskelig å si. Så lenge det finnes historier som den om Tavistock klinikken så er det direkte feil å si at nesten ingen angrer sin påbegynte behandling.

Ok... Det jeg skrev hadde absolutt ingenting med min informasjon å gjøre, så... En liten goddagmann økseskaft igjen der. Det er som om du har hoppet over halvparten av hva jeg har skrevet til deg. Det blir slitsomt etterhvert.

Ut ifra alt annet du har sagt virker det mer sannsynlig at du ser på tallene etter de har fått en offentlig diagnose mens de som mener, la oss for diskusjonens skyld si 80%, snakker om de barna som selv mener noe om sin egen tilstand som viser seg å ikke stemme. For skal vi være enig i at jo flere ikke-tilfeller som melder seg jo mer øker sjansen for feilbehandling?

Jeg glemte visst denne. Like fullt klarte du å ha noe å utsette på at du mente mitt barn ikke var på medisiner. Så ... du mener helsetilbudet har foreskrevet medisiner og jeg nekter, eller hva er egentlig tankegangen din her?

Igjen: 🤔 Hadde det noe som helst forbindelse til det du svarte på?

Får jeg legge til at det er kun du i disse trådene som diskuterer disse gruppene, og du er den eneste som står for eller avskriver på bakgrunn av hvem som sier noe. Dette har et navn forøvrig, og jeg må innrømme at jeg er litt usikker på om du ser det selv at det er dette du gjør.

Av alle steder å bli mobbet... Attpåtil fordi hvem du er, slik det virker fra enkelte om at bare skjer transpersoner. Får håpe transpopulajsonen får lovbeskyttelse mot slikt siden det bare skjer dem.

Er dette hva du kaller "hets og trakassering"?

En gang ble jeg ledd av på jobben for å ha "feil" farge på klærne. Er det slik du mener? Prøv å være litt spesifikk. "Hets og trakassering" betyr ingenting lengre uten at du er mer spesifikk. De drøyere aktivistene sidestiller feil pronomen med voldtekt, så slike uspesifierte påstander holder ikke.

Aner ikke konteksten du tar det fra nå, men jeg og barna har ingen tabutemaer og dette vil ikke bli et tabutema - om det hjelper deg. Det er jo likevel ikke noe jeg preker om eller engang aktivt tar opp selv. Aner ikke hvor dette kom fra. Hvor har du fått det fra at jeg vil straffe transpersoner? En merkelig påstand. Og aktivister kan helt fint finnes. Det er helt unødvendig med hermetegn der. Eller påstår du det ikek finnes transaktivister? Ok. Når du sier det så betyr det at du forventer et annet utfall for dem. Hva skal det være? Og jeg håper inderlig at du her snakker om noe andre har som de ikke har.

Litt klok av skade så tar jeg dine kilder med en solid klype salt, og for å ta de to du tok for deg her så er den første et abstrakt uten noe kvalifiserende. Med andre ord, det kan ikke ettergås. Hadde du selv fått servert dette for noe du er uenig i hadde du forkastet det uten å sjenke det en tanke. Det er hva jeg gjør med dette også. Den andre er en artikkel som ikke sier noe om kredibiliteten. Den er ikke uventet skrevet av en selvoppnevnt alfabetjournalist - det blir jo litt som når du klager på at feil politisk side eller lignende har sagt noe og da lukker du ørene. Så her er mitt umiddelbare problem med det som skrives i artikkelen. Det skrives om transbarn selvfølgelig og hvordan slik og sånn rundt dem. Greit nok det. Men så dukker det opp et bittelite avsnitt. Dette er hele: If a child is gender non-conforming, such as a “boy” who likes to wear dresses, does that mean they’re transgender? No. That means they may be exploring gender and playing with gender. What we know about trans kids is that they may be engaging in those types of non-conforming behaviors, but they are also typically at that time saying, ‘Hey, I am a girl,’ or ‘Hey, I’m a boy,’ or ‘I don’t really feel like a boy or girl.’ They’re going to be verbalizing that. It will be persistent and consistent across time. Rosinen i kransepølsen her er selvfølgelig at de sier, som alle er enige om, at disse ikke er transbarn. Så resten av artikkelen må da leses som at den ikke inkluderer de her nevnt. Det betyr at de som er inkludert i alle andre påstander i artikkelen er de som definitivt er trans. Og de bryr jeg meg mindre om, for å si det forsiktig. De kan operere seg til minibusser for alt hva jeg bryr meg. Og dit går det jo hele tiden i samtaler med deg også. Så fort man uttrykker bekymring sier man visst noe galt om de som er trans når man egentlig sier noe om de som ikke er trans men til forveksling kan oppfattes slik. Det er de som angrer. Derfor ble den undersøkelsen om anger du kom med så malplassert også. Jeg er sågar enig med deg i at anger blant trans helt sikkert er forsvinnende lite, men da snakker vi om de som faktisk er trans. Forskjellen her er selvfølgelig at du sier ingen tar feil eller har blitt matet feilinformasjon og dermed feildiagnostiserer seg selv. Jeg sier at det kan definitivt skje, og sågar legger jeg til at en påstand om at folk ikke tar feil er så åpenbart galt at det er vanskelig å fatte at noen kan tro noe slikt. Du virker altså til å forveksle hva jeg sier med behandling av de som er korrekt diagnostisert. Som jo da bringer oss tilbake til at helsevesenet i all hovedsak skal være enig i hva barn selv sier i dag - som er ren og skjær galskap. En større garanti for feildiagnose skal man vel lete lenge etter. Folk tar feil, og barn mer enn noen andre i hele verden. At folk kan i én setning si at vi må ha myndighetsalder fordi de ikke er kapable til å ta valg samtidig som de sier at samme personer ikke kan ta feil er - ja, det er vanskelig å finne ord for slikt.

Jo, men det er hvis de ikke selv fronter et kjønn. Går man til verks etter boka så er det grundig og nøye.

Problemet er ikke feildiagnose. Det er mangel av diagnose da helsetilbudet bare tar barnets egen diagnose for gospel. Så jeg klager ikke på diagnosen. Jeg klager på at det ikke er noen diagnose, ergo ei heller er diagnosemanualens versjon nevneverdig interessant. Det er jo nettopp det jeg klager på. Det undersøkes aldri. Det er ikke engang snakk om å komme til feil konklusjon. Det er snakk om å bare ta det barnet sier for gospel og kalle dét konklusjonen. Gjøre noe annet i dagens samfunn er bortimot ensbetydende med å få sparken, så jeg skjønner jo godt at ingen tør. Men jeg trenger ikke syntes det er en god løsning for de det gjelder. Det kan dine også. Du pusher at man skal ta hva barnet sier som den endelige diagnosen, sågar en diagnose god nok til at man kan sette barnet på tung medisinering. Barn tar ikke feil om slikt, som du skrev for en stund tilbake. Det mener jeg er ren galskap som vil og kan skade folk for livet. Nei, jeg sier ikke at man skal være kritisk til helsehjelp mot transpersoner. Derimot sier jeg at man skal være kritisk til manglende helsehjelp mot transpersoner. Det har være kredo og rød tråd gjennom alt hva jeg har skrevet. Det er få ting jeg skulle ønske mer enn at også denne gruppen kunne fått god helsehjelp, men det blir jo bare dårligere og dårligere i all den tid deres egen diagnose bare skal bekreftes uten å engang se om det kan være noe annet. Og der mistenker jeg at foreldre er de største synderene overfor helsepersonnell, men det får være en annen diskusjon. Det er tross alt relativt grei konsensus om hvordan behandle den unge gruppen barn som opplever kroppsdysfori (som symptom) og selvdiagnostiserer det som kjønnsdysfori, men det innebærer ting man ikke kan si høyt om man vil beholde jobben så de bare sier de er enige og forsøker utsette medisinering for sin pasient så lenge det er mulig mens de "sniker" inn det terapitilbudet som er nødvendig for den pasienten uten å sette navn på det. Dette er bokstavelig talt hva de gjør med disse unge. Det er egentlig ganske trist.

Ja, det er hva kjønnsdysfori er. Gratulerer, du har vunnet en walkman. Men la meg forklare hvor problemet dukker opp i annenhver post. Du virker til å hoppe frem og tilbake mellom å ta mine utsagn for å være generelt om saken og spesifikt om mitt eget barn. Og du velger det med verste konnotasjon selvfølgelig. *kremt*aktivist*kremt* Så i det bildet du nå her selv siterte så bruker du den generelle formen "de". Du får tilsvar på det, og innimellom videre håndterer du det som om jeg snakker om mitt barn. Så bytter du igjen, og slik går det frem og tilbake. Disse tingene er altså ikke det samme. Velg en og hold deg til det så vi vet hva det snakkes om. Grunnen til at jeg maser om mitt eget barn er at du sier jeg ikke vil hjelpe barnet mitt, og jeg venter på at du kan si noe kvalifisert om det. Det gjør du jo aldri. Derimot velger du ut en hel masse generelle utsagn som er sagt i en hel annen kontekst som om det skulle gjelde mitt barns spesifikke sak. Utover det er jeg ikke interessert i å dele noe om mitt barn med folk som kaller meg barnemishandler. Det burde være åpenbart. Derfor snakker jeg minimalt om det, men jeg er selvfølgelig veldig interessert i å få høre hvordan jeg kan gjøre det bedre, og det regner jeg med du vet.