fokkeslasken

Selv har jeg snakket med menn som har tatt til takke med samvær annenhver helg og hver onsdag i frykt for at om de ikke godtok det så fikk de ikke samvær i det hele tatt. Selv giftet jeg meg ene og alene for å få likebehandling i ren juridisk forstand. Menn er rimelig rettsløse når det kommer til barn, så å alltid skylde på menn når det kommer til samvær etter oppbrudd er bare halve sannheten.

Selvfølgelig tar de det de må ta. Det du henviser til her sier jo ingenting annet enn dét. Dersom det er det beste for en spesifikk familie at moren er hjemme så vil faren ta kun det han må ta. Dersom det er 10 uker, så vil han ikke ta 20 uker hvor den beste løsningen for dem er at hun er hjemme. Det sier jo ingenting om hva de gjør fordi samfunnet "dikterer" det. Du bare antar at det er derfor.

Her antar du bare at det er holdningene i samfunnet som avgjør. Mange kvinner blir for eksempel meget slitne av amming, og det gjør at de heller vil være hjemme i den tiden da jobb på toppen av det blir for slitsomt. Det er ikke holdninger i samfunnet i det, for eksempel. Atter andre kan ha hatt en meget slitsom fødsel, og føler at de heller vil være hjemme lenger på grunn av det. Det blir for enkelt å si at "Samfunnet sier slikt, så derfor..." Det kan like gjerne være at "Dette fungerer best for de fleste, så derfor gjør de fleste det."

Dette kan jeg støtte opp om. Da jeg begynte å date en Thailandsk dame var det alltid et svare strev å finne tid man kunne være sammen, for det var alltid noe som skjedde i livet hennes. I all hovedsak var det noe hun tjente penger på også. Var det ikke "den vanlige" jobben så var det baking hvor hun solgte kaker på privaten, eller så var det et loppemarked hun drev med med jevnlig, eller så var hun på høsten - hver fredag til søndag - ute i skogen og plukket sopp og blåbær som hun solgte. Makan til drevent kvinnfolk har jeg aldri sett før. Med egne penger skaffet hun seg leilighet, bil, hytte og den største veskesamlingen jeg noen gang har sett. Dette gjorde hun mens hun fortsatt var gift med han hun møtte i Thailand som "tok henne med" hit. Jeg spurte spesifikt om hva han bidro med i alt dette, og hun sa "He has nothing. It's all me." EDIT: Jeg kan legge til at hun i tillegg var den beste kokken jeg noen gang har møtt. Alt hun lagde var godt. Jeg sluttet etterhvert å engang bry meg om hva jeg spiste, for alt var godt uansett. Jeg har ingen problemer med å forstå at folk velger bort landskvinnene når man kan få en dreven kvinne som dette i stedet.

Så selvrealisering har ikke et ultimat mål i bedret selvfølelse..? Da har du forstått feil, for jeg har aldri snakket om kona. Derimot har jeg snakket om moren til barna. Hvis du absolutt må vite det så er jeg enslig pappa med hovedansvar for barna som bor hos meg cirka 80% av tiden, og det har de gjort siden de begge var kun få år gamle. Noe jeg har gjort samtidig med at jeg har både fritid, hobbyer og jobb. Jeg tør med god margin ta deres oppvekst på egen kappe. Og siden du tidligere nevnte permisjon etter fødsel kan jeg jo i samme slengen nevne at jeg tok ut all felles hjemmetid til meg selv da det var aktuelt. Og da moren var hjemme med barna i hennes tid var det fortsatt jeg som lagde middag og vasket huset, for hun sa hun var så sliten etter dagen med barna. Noe jeg også gjorde da det var jeg som var hjemme, da hun sa hun var så sliten etter å ha vært på jobb. Din forutinntatthet om menn virker ikke til å alltid hjelpe deg.

En kvalifisert lege er vel kanskje ikke alltid den beste til å avgjøre om kroppslige forandringer er den beste løsningen for depresjon eller andre mentale anliggender..? For det kan være det som er problemet mer enn at man har feil deler i kroppen og feil fasong på kroppen.

Her er et sitat fra The Big Bang Theory som du nå minnet meg på: (De snakker om Beverlys barn) Beverly Hofstadter: Why else would you grow a pancreas in a teenaged gibbon? Howard: Wow, you must be very proud. Beverly Hofstadter: Why? They're not my accomplishments.

Det er for meg selv. At det kommer dem til gode er et pluss, selvfølgelig. Men at du kan si at det ikke er for meg selv at jeg klarer oppdra fungerende barn finner jeg merkelig. Hvertfall, så fort barna er drittsekker skylder vi på foreldrene og deres kvalifikasjoner. Det går vel begge veier får vi tro.

Jo, den der har blitt bastardisert i dag. Det er blitt et egotrippjag som nok er grobunnen for den ekstreme økningen av enslige og bruk av antidepressiva. Var det en økning på 19% nå nylig av slik medisin? Det er ikke fordi vi får flere og flere hjemmeværende hvertfall.

Får jeg understreke at jeg skjønner hva du mener, men du virker til å legge veldig mye vekt på dette med en jobb. Det jeg ikke forstår er hvorfor det må være en arbeidsgiver med i bildet for å kunne realisere seg selv. Har man ikke fritidsinteresser hvis man er hjemme? Har man ikke venner? Mener du man gjør absolutt ingenting annet enn å skifte bleier, lage mat og stille seg til rådighet for mannen i huset? Det høres unektelig mer enn bare litt snevert ut i så fall, selv om det ville forklart den bombastiske holdningen til å ikke gå på jobb.

Hva mener du går tapt ved at jeg ser på dette som det viktigste i livet mitt?

Så at jeg ser produktet av meg selv i mine barn er ikke selvrealisering. Ok.

Hva skal en som lever for jobben gjøre når man blir pensjonist?

Det er hva det er for deg. Det ligger litt i ordet at det er indiviuduelt.

Hvorfor er ikke det å realisere seg selv? EDIT: For å se på min egen situasjon så kan jeg ikke på noen måte si at jobben min i noen grad stiller som noen kvalifisering for hvem jeg er. Derimot at jeg har trygge, snille, respektfulle og omtenksomme barn tar jeg som det absolutt største tegnet på hvem jeg selv er. Om det skal være noe i verden hvor jeg er realisert så er det gjennom mine barn. Jobben ville knapt nok vært på listen engang. Selv fritidsinteresser stiller over jobben i så henseende.

Ja, det er rart med det hvordan de får det til bare der de selv vil ha det. Det var jo hele poenget mitt fra starten.

Hvor henter du egentlig dette fra? Mulig det er bare min omgangskrets (eller din), men dette er holdninger jeg aldri i mitt liv har hørt fra noen mann.

Så hva er da kjønnskvotering innen utdanning til for? Du vet, den feministene vil ha for utjevningens skyld.

Nøyaktig min erfaring også. Jeg er kontaktperson og barna er registrert boende hos meg, likevel ringer de moren for å få bekreftelser og gi beskjeder og det ene med det andre. På den ene skolen begynte de forøvrig å kontakte meg først etter at jeg snakket litt hardt til dem og refererte til informasjonen barna var registrert med. Alle andre skoler og helsesektoren har alltid gått automatisk til moren uansett.

Ja, de sloss hardt for kvinnekvotering til bilmekken og tømrerlinja.

Du virker til å ikke skille på kvinner som vil være hjemme og kvinner som ikke vil være hjemme. Tror du menn tvinger kvinner til å være hjemme mot sin vilje?

Nei, si det. Du får spørre noen av dem slik jeg har gjort. Svaret jeg har fått er "Det er ikke viktig. Vi har det vi trenger."

Det høres unektelig ut som du sier at denne damen som vil være hjemme ikke realiserer seg selv siden det er valget hennes. Eller er vi på nok en runde med "det er mannens skyld når en (annen) kvinne velger noe annet enn jeg selv ville valgt"?

Når du beskriver det på denne måten snevrer du begrepet inn til et par generasjoner på midten av 1900-tallet. Før dette jobbet begge, kanskje bortsett fra de bedre stilte som hadde råd til at begge ikke jobbet. De var det få av. Så kom middelklassen og "alle" fikk råd til å leve av kun en inntekt, men dette varte veldig kort tid. Etter dette måtte begge jobbe igjen, og slik er det den dag i dag og har vært slik lenge.

EDIT: Jeg vil legge til at for en stund siden innledet jeg et forhold med en asiatisk dame. Hun bragte dette temaet (sende penger hjem) på banen, og jeg spurte henne (fritt oversatt) "Men du tjener vel penger selv?" "Ja", sa hun. "Da ordner du det vel selv også" sa jeg. "Diskusjon" over og begge var fornøyd.