Tabby

Det er akkurat det jeg tenkte også. Hvis jeg - eller min kjenning - tar risken på at "tante Inger" betaler tilbake, så har vel ikke banken noe med det å gjøre? Banken kan da ikke nekte en å bruke sine egne penger på en - muligens - dum måte (så lenge det er lovlig).

Overføringene som ble stoppet var så vidt jeg forsto helt lovlige, men av typen "Sofa kjøpt på Finn" og " lån til tante Inger". Reelle personer og reelle ting. Jeg undrer meg over at banken kan ha noe med om jeg (eller noen andre) vil ta den risikoen det er å for eksempel låne en venn eller slektning en stor eller liten sum penger. At de sjekker grundig overføringer til kjente eller mistenkte kriminelle mottagere er mer forståelig.

Ikke?

Nei. Jeg har overført en gang til det store utland (Sverige 😄). Det gikk uten problemer. Tror ikke min kjenning har overført til utlandet heller, men han har stadig problemer. (Han driver neppe med hvitvasking eller annen kriminalitet!) Er det da nøkkelord som "lån" som får banken til å stoppe overføringen? Det burde da ikke være bankens sak om jeg vil låne "tante Inger" 10.000 kr for eksempel?

Takk for svar. Jeg har alltid skrevet hva betalingen gjelder og aldri fått stoppet noen overføring. En kjenning av meg opplevde stadig å få stoppet sine helt normale, legitime overføringer. Om banken har et slikt kontroll-regime er det pussig at det stadig dukker opp historier om folk lurt av "prinsesser i nød og på flukt" og "lover-boys som bare trenger litt økonomisk hjelp for å komme på besøk til sin kjære".

Har banken noen rett til å komme med innvendinger - overprøve - hva jeg bruker pengene mine på? Når man sender penger til noen/betaler regninger i nettbank skriver man oftest hva pengene skal gå til. Enten det skal være "betaling for maling av garasjen", "glassvase kjøpt på Finn.no", "ferie til Gdansk" eller " lån til tante Inger". Kan jeg risikere at banken stanser en overføring og gir meg beskjed om at jeg feks ikke kan gi "lån til tante Inger"?

Selvfølgelig kan man det. Men en som skal selge vil selvfølgelig få mest mulig for sin del - på samme måte som at den som skal kjøpe vil betale minst mulig.

Et hus rommer også minner og kan være en kilde til mye glede. Men jeg ser så absolutt faren i at et slikt dilemma kan være familie-ødeleggende. Forøvrig kan et sameie av et feriested også være en kilde til mye irritasjon og uoverensstemmelser - slik den familien som vil selge/bli eneeier mener.

Om denne eieren ikke skal miste familie-fritidsboligen, må han/hun betale ut den andre med en sum tilsvarende halvparten av hva boligen kan bli solgt for på det "åpne markedet". Ikke så lett for alle i denne "dyrtiden" vi er inne i nå - og heller ikke særlig gunstig å ta opp lån.

Takk for svaret. Det er ingen spesiell avtale. Ferieboligen har blitt arvet i flere generasjoner og overført mellom arvinger slik at det i dag er to familier som eier boligen og har eiet den noen år sammen. Vil det da si at det kun er eieren som ønsker selge seg ut/bli eneeier som skal få sin vilje/rett? Dette gir jo store økonomiske konsekvenser for eieren som ikke ønsker forandring. Enten det eller så går fritidsboligen tapt for denne familien.

To familier eier en liten fritidsbolig sammen med 50% hver. Nå ønsker den ene familien sterkt enten å selge sin part eller å kjøpe ut den andre familien; altså eie ingenting eller alt. Den andre familien har egentlig ikke noe ønske om hverken å kjøpe eller selge. Halve boligen har neppe noen salgsverdi til andre enn den andre eieren. Noen som har tanker om hvordan familiene bør løse floken?