Trappen

Jeg ser nok at jeg skulle hatt noen interesser. Noe meningsfylt å fylle tiden med, men de hobbyene eller interessene jeg har er gjerne sånn man bedriver med alene. Vet ikke om en skal kalle det tunge stunder, eller jo det har jeg også, men i det daglige føler jeg at ting kun går i 2. gir når det egentlig burde vært i 5. og 6. Føler at jeg ikke kommer meg noen vei.

Jeg klarer ikke å sette pris på tilværelsen, jeg klamrer meg fast i håpet om at ting går seg til eller blir bedre senere, uten egentlig å leve i nuet. Ensomhet har nok mye å si da de fleste av de nærmeste vennene min fremdeles studerer rundt forbi slik at jeg ser dem en gang i ny og ne.

Begynner å bli lei, har sikkert i snart ti år hatt den samme tanken hver eneste kveld før jeg legger meg "håper at jeg ikke våkner i morgen tidlig". Alt blir sikkert så mye bedre, men faktumet er at det blir det ikke. Da jeg gikk på ungdomsskolen tenkte jeg at videregående blir så mye bedre, samme da jeg kom der om det å studere. Nå som jeg er i arbeidslivet og bor for meg selv gir ting enda mindre mening.

Jeg klarer ikke å finne noen lyspunkter i hverdagen eller noe som jeg kan glede meg over. Har lekt litt med tanken om å sette seg en "deadline" for når nok får være nok.