Bgr

Innlegget over forklarer dette med glidning og overheng som gjør at 5,2% blir til 2,7%. Når det gjelder selve tidsforløpet, så ble det som kjent tvungen lønnsnemd for Akademikerne og Unio og frivillig lønnsnemnd for LO, så hele statsoppgjøret ble satt på vent i påvente av at Rikslønnsnemnda skulle behandle sakene. Nemnda kom med sine avgjørelser i november, så lønnsoppgjøret ute i virksomhetene pågår i praksis nå. Det er vel satt en frist til 15. februar for når det skal være fullført.

Sant det. Det finnes nok ingen nøyaktig fasit for hva som er "riktig". Disse skiftintervallene og hva som er anbefalt, kan sprike litt også. Jeg har for eks lagt merke til at Citroen har operert med betydelig lengre skiftintervall enn moderskipet Peugeot på samme PSA motor. En annen klassiker er at produsenten angir et skiftintervall på i utgangspunktet for eks 10år/240k km, men så anbefaler man 5år/120k km ved såkalte "særlig krevende driftsforhold". Og i hvert fall hos noen merker er Norge per definisjon alltid særlig krevende driftsforhold.

Tror dette er et godt råd. I hvert fall hvis man ikke skrur noe særlig selv og ønsker en grei og mest mulig ukomplisert bruksbil. Ironisk nok kan jeg akkurat nå se dette fra andre siden. Jeg har selv en gammel bil som jeg nok har latt gå for lut og kaldt vann de siste par årene. Sånt har en tendens til å bli selvforsterkende også. Jo mer man føler at bilens tilstand er dårlig, og jo mindre forventninger man har til neste EU-kontroll, jo mindre penger vil man bruke på potensielt bortkastet vedlikehold. Jeg har for eks visst om visse feil ganske lenge, men velger å ikke bruke penger på å utbedre de før jeg vet utfallet av neste EU-kontroll. Selvfølgelig blir de velholdte bilene med relativt ny EU-godkjenning, betydelig dyrere, så man får det man betaler for. Men målgruppen for de mindre velholdte bilene som "dumpes" på Finn er jo ofte en litt annen, i form av handymen og (semi-)profesjonelle oppkjøpere, som kjøper inn for oppussing eller eksport. For å bruke min egen bil som eksempel: Antatt salgsverdi pr i dag med diverse feil og uavklart EU - ca. 10-15 tusen. Antatt salgsverdi ferdig reparert og EU-godkjent for 2 nye år - ca. 30-40 tusen.

Har også hørt/lest at 1 literen til Ford er ekstremt dyr å bytte registerreim på, type 20k+. Også noe om det krever spesialverktøy og spesialkompetanse sånn at det kan være vanskelig å få andre enn merkeverksted til å påta seg jobben, vet ikke om det stemmer dog? Når det gjelder 1,2 literen til PSA, så ser jeg at BOS har fastpris på 8490 på bytte av registerreim på bensinmotor under 100hk. Det skulle jo da inkludere 1,2 literen uten turbo på 82hk (selv om det er wetbelt), men ikke 110 og 130hk med turbo. Kan tyde på at det er enklere og billigere å bytte reim på PSA enn på Ford selv om begge er wetbelt? Et lite skråblikk til slutt: Hvis man googler "wetbelt", så renner skrekkhistoriene på, de fleste om Ford. Så en fattig trøst for de av oss som har 1,2 literen til PSA, kan være at 1 literen for Ford er enda (mye?) verre.......

Ombygging motsatt vei er nok et ganske uvanlig. Det er på en måte to elementer i dette. Avgift (dvs. engangsavgift) og kjøretøyteknisk regelverk. Når det gjelder avgift så er poenget at man må betale mellomlegget i engangsavgiften hvis man vil bygge om fra en lavere til en høyere avgiftsklasse. Det mest vanlige er fra varebil klasse 2 til personbil. Men siden varebil kl 2 har lavere engangsavgift enn personbil, så er det ikke avgift som skal betales ved en ombygging "feil" vei, sikkert derfor skatteetatens selvbetjeningsløsninger ikke tar høyde for ombygginger den veien. Det er rett og slett ikke noe avgift å betale. Det andre er at ombyggingen må godkjennes rent teknisk. Etter ombygging (uansett hva det bygges om fra og til) må vel bilen vises og godkjennes hos Statens vegvesen før den kan omregistreres. Og jeg vil tro at uavhengig av om det skal betales noe avgift eller ikke, må bilen oppfylle alle krav i den nye avgiftsklassen, for eks størrelse på varerommet, skillevegg osv. Her kan det sikkert være mye detaljer og formaliteter å passe på. Personbilvarianten har for eks gjerne taktrekk som gjør at høydekravet til varebil ikke oppfylles, så da må det tilpasses. Det ble nevnt noe om typegodkjenning litt lenger ned i tråden her. Noen bilmodeller finnes med europeisk typegodkjenning som N1 ("varebil"). En modell som bare finnes som M1 ("personbil") er vanskeligere (kanskje umulig?) å få registrert som varebil i Norge. Jeg ville tro at SVV kunne svare på om en konkret bilmodell er mulig å få omregistrert fra personbil til varebil klasse 2 i Norge og hva som må til av ombygging.

Må være feiltasting ja. Mest sannsynlig på de to registreringene fra 2020. Det kan for så vidt i teorien også være at 1-tallet mangler på alle de andre, uansett blir utviklingen i km-stand logisk og sannsynlig hvis man enten fjerner alle 1-tall eller setter et 1-tall foran alle. Tror feiltasting av km stand på EU-kontroll er ganske vanlig, og det blir liggende i historikken til evig tid. En bil jeg eide var plutselig kjørt over 900 tusen(!) km på en EU-kontroll, noen hadde tastet 9 som første siffer i stedet for 1. Heldigvis var den feilen så åpenbar at alle skjønte det og neste eu-kontroll var den tilbake til å ha gått hundre tusen og noe. Men kan vel være kjipt hvis en feiltasting gir et avvik på bare noen tusen eller titusen km i stedet for hundretusener, slik at feilen ikke er åpenbar og man får et forklaringsproblem ved fremtidig salg av bilen.

En problemstilling som har oppstått med noen bekjente av meg, som jeg har lyst til å høre om noen har tanker om. I forbindelse med flytting ble det leid en varebil, og dessverre oppsto det skade på denne. Ingen var veldig uforsiktige eller uaktsomme. Sånt kan skje med store biler på trange steder. At skaden er oppstått og at leietaker vedkjenner seg (det endelige ansvaret for) den, er uomtvistet. Andre uheldige omstendigheter er at det ble betalt med debetkort og ikke kredittkort, sånn at evt. egenandelsforsikring i kredittkortet ikke blir relevant. Heller ikke får man vel benyttet reiseforsikring siden det var flytting fra et hjem til et annet og ikke ferie-/fritidsreise. Men jeg har ikke den fulle oversikten over hele saken, så denne siden av det kan vi la ligge nå. Så det endte med at leietaker ble presentert for en regning på ca 20 tusen for skaden. Det var også i begynnelsen litt uklart om dette var i form av direkte dekning av utbedring av skaden eller egenandel. Men i ettertid kan det synes som at beløpet som ble krevd tilsvarer standard egenandel for dette leieforholdet. Det man ser nå i ettertid er at hele leieprosessen har vært noe uformell og verken leietaker eller leietakers representant har signert noen kontrakt eller blitt presentert for og fått mulighet til å ta stilling til vilkårene, herunder egenandelen og muligheten til å tegne tilleggsforsikringer som reduserer egenandelen. Den som står som leietaker befant seg et annet sted og hentet ikke bilen selv. Det gjorde sjåføren som skulle kjøre bilen til der leietaker og flyttelasset befant seg. Som nevnt ble ingen av dem presentert for kontraktsvilkårene, egenandelens størrelse eller muligheten til å tegne tilleggsforsikringer som reduserte egenandelen. At leiekontrakten ikke ble signert er så vidt jeg har forstått innrømmet av utleier. Ting gikk rett og slett litt fort og uformelt. Vi har i ettertid fått se en screenshot av et utfylt kontraktsformular (ser ut som et standard skjema jeg har sett andre utleiere bruke). Og der står det angitt en egenandel som tilsvarer beløpet som er krevd, så da er det vel egenandelen utleier vil kreve inn. Leiekontrakt ble tydeligvis generelt i utleiers system, men ble aldri presentert for leietaker eller leietakers representant og ble aldri signert. Leietakeren skal selvfølgelig ikke løpe fra ansvaret sitt, men det er fristende å lure litt på om det er noe i denne saken som kan tilsi at utleier ikke uten videre kan avkreve ordinær egenandel når leietaker aldri ble informert om at egenandelen var så høy som det den var. Bør utleier bære (noe av) risikoen ved å ha levert ut bil uten å forsikre seg om at leietaker er informert om og har akseptert leievilkårene? Bør dette gjelde i enda større grad når standard egenandel er så høy som nesten 20k? Bør det da ligge et ekstra ansvar på utleier for å informere leietaker om dette, og gi leietaker muligheter til å revurdere leieforholdet eller gjøre tiltak for å redusere egenandelen? (Ironisk nok er jo oftest problemstillingen den motsatte, utleieselskaper som pusher til dels unødvendige tilleggsforsikringer som kunden ikke tør å la være å tegne. ) Noen tanker?