Her er det jammen meg lenge siden jeg postet noe sist og trodde helt ærlig ikke skulle ha behov for det igjen.
Her går ting dårlig. Veldig dårlig. Og jeg føler jeg er rett tilbake til start og at all behandling jeg har fått har vært bortkasta.
Prøvde igjen å ende alt i november. Og jeg var visst veldig nær denne gangen. Mer nær enn de andre gangene og var koblet til respirator i 7 timer. Og det er så skummelt. Jeg vil jo egentlig ikke dø. Sånn innerst inne. Og min største frykt er at impulsiviteten skal drepe meg en dag. At jeg skal bli en del av den mørke statistikken.
Jeg er tilbake på antabus så den hjelper jo på det å ikke drikke så det reduserer jo faren for nye forsøk, men ja.
Jeg er så lei av å ha det vondt. Jeg er så lei av å ikke bli frisk eller ha det bra. Jeg er så trøtt av livet. Møkk lei alle følelsene.
Legen ønsker at jeg skal utredes for bipolar lidelse, og jeg håper nesten jeg har det for da kan jeg få stemningsstabiliserende medisin og det er noe jeg ABSOLUTT har behov for. Nå svinger jeg så jævlig. Og det er slitsomt for meg, og samboer.
Planlegger å be om en innleggelse etter jul. Har egentlig behov for det nå, men vil være hjemme i jula, så jeg må bare holde ut!
Det blir ingen fin jul i år, men jula kommer dessverre likevel. Jeg elsker jula (Selv om det er den verste tiden for meg psykisk) men i år har jeg ingen glede rundt jul. Ikke har jeg pynta (har satt opp juletreet og litt sånt men ikke sånn som det pleier å være) ikke baka noen kaker eller laga noe julegodt. Ikke sett årets julekalendere.
Livet nå er bare en evig sorg og ett vondt sår som ikke gror.