Samlivbrudd - særlig på det grunnlaget der - må være jævlig tøft og svært ødeleggende, så jeg synes ikke det er rart du har slike tanker etter å ha opplevd noe sånt. Men du har nok hengt deg mye opp i veldig ensidige meninger og inntrykk fra det du har lest og hørt, og havnet langt nede i en grop med selvforsterkende tanker. Det skal jeg innrømme at jeg kjenner meg litt for godt igjen i.
Bortsett fra en liten høylytt minioritet på internett så er ikke verden sånn, og menn er heller ikke sånn. Klart det finnes en del idioter og klyser der ute (som du jo har opplevd), men de er langt fra flertallet. Det finnes nok mange der ute som kunne blitt glad i deg uansett hva du måtte synes om deg selv.
Men det å bli glad i seg selv - og komfortabel med å leve på egenhånd - er kanskje en nøkkel her. Hvorfor skulle det ikke være greit å leve et liv uten nødvendigvis å være i et forhold med noen? Hvorfor skal du ikke kunne leve for deg selv? Drive med dine hobbyer, fokusere på det du er glad i å drive med og ikke på å hate deg selv. Det er kanskje noe du bør jobbe med først, før du kan se veien videre.
Hvis du hadde hatt en veldig god venn som hadde sagt akkurat det du skriver her til deg, hva ville du sagt til vedkommende? Noen ganger er det sunt å prøve å se situasjonen utenfra.