Revie

Her viser jeg altså til hva Lucas og Hammill, Luke Skywalker og "hans far" selv har sagt, men det var litt vanskelig det? Når du synker til dette nivået, så skal resten av kursivene få stå i fred.

Jeg kjenner ikke innsida av studioene, men har jo oppfattet at en del tyngre navn i Hollywood er kritiske til hva som skjer. Folk som Tom Hanks og Jerry Seinfeld. Jeg er også veldig kritisk til hvordan disse kravene til å vurderes som en Oscar-film er med på å innskrenke kunsten, som jeg mener man i nær ytterste grad bør unngå i annet enn hva folk vil betale for å se. Andre vil se på dette som enkle krav å etterleve, så her blir det litt øyet som ser. Jeg har derimot før dratt fram hykleriet i dette når Parasite står seg som mangfoldig, mens denne danske filmen til blant annet Mads Mikkelsen som tar for seg en mørk kvinne på 17- eller 1800-tallet i Danmark IKKE gjør det. Oscar-utdelingen er tull og har alltid vært politisk ladet, men dersom kravene stilles der vil det få følger og filmene blir vel likere og likere. Dette med å lære opp staben i ting er jeg kritisk til. Du har jo folk som Robin DiAngelo som skal fortelle folk om hvor rasistiske vi alle - spesielt hvite selvsagt - EGENTLIG er og tjener seg styrtrik på dette, da hun og teamet hennes er de eneste som kan fikse dette. Samtidig er det visstnok noe man kontinuerlig må jobbe og - enda viktigere - betale for. Flotte greier det der altså, så er det selvsagt ikke annet enn kapitalisme pakket flott inn i dydsignaler. ESG kommer til å bli en enorm næring fremover. I FNs bærekraftsmål er da også Social største representert i antall mål. Det blir nok voldsom overtenning hos mange her fremover, men jeg tror også at plasser som Hollywood er der hvor det vil være klart mest fokus. I norsk privat næringsliv eksempelvis, håper jeg ting kan foregå noe mer organisk og at fokuset er på å sikre grunnleggende menneskerettigheter i leverandørkjeden og ikke sitte med kalkulator for å bevise at virksomheten til enhver tid gjenspeiler samfunnet totalt sett - helt uavhengig av de faktisk driver med.

Syns det lukta litt svidd.

Selvsagt. Men er alle som kritiserer da anti-woke på samme tid? Kritikk av film, serier og musikk har da alltid vært legitimt å gjøre. Jeg skjønner veldig godt hva du mener, men jeg syns også det er en god del som går på at kritikk = "høyrevridd propaganda" eller nikkedukker for disse. NOE er selvsagt det, men jeg syns ikke på langt nær dette gjelder flertallet. Dette med politikk tror jeg er menneskets trang til å putte ting i bås. Man kan fint stemme venstreside og være kritisk til woke (Espen Goffeng, Einar Rossavik) og man kan være woke samtidig som man stemmer borgerlig. Så er de mest ihuga "fans" på begge sider ganske treffende for hestesko-teorien som du også har tatt frem et par ganger. De er svært uenige, men ligner ganske mye i sin autoritære tankegang. Da mener jeg selvsagt ikke folk som er "woke" i den grad at de ikke er anti-en eller annen legning, hudfarge eller nasjonalitet etc og folk som kritiserer "woke" på saklig grunnlag. Enig. Tror som sagt ikke på noen underliggende agenda, men at det er et kommersielt valg. Som jeg skrev i forrige innlegg, vil derimot folk som hankes inn for å skape noe for Disney, Amazon eller hvem det måtte være, kunne ha ideologiske baktanker i det som skapes. Såpass kreativ frihet har man da i noen tilfeller enda. Kan kun spekulere, men jeg tror det for mange handler om at det er langt mindre subtilt enn før. Som jeg svarte en annen på, er mye av dette bygget på tidløse verdier som mot, lojalitet, vennskap og har denne klassiske oppskriften, eller en slags liste av ingredienser hvor skaperne måler opp andelen av hver råvare selv under en "rød tråd". Nå er det mer eller mindre ofte uttalt at "vi skal speile Los Angelsen anno 202x". Det er i alle fall min oppfatning av kritikken. For å trekke inn igjen Tolkien og Amazons alve-redde Numenoreere; Tolkien kan ha belyst mye av det samme hos dvergene. De mangler som regel et varig hjem og de sliter med å aksepteres fullt ut av andre skapninger. Det kan leses som kritikk av behandling av folk som er "forskjellige" eller kommer fra annet steds, eller det kan rett og slett bare være hvordan et fantasi-folk er og behandles. Orkenes krigsføring er en kritikk og varsel om industrialiseringen av krigen på første halvdel av 1900-tallet. Like fullt er det mindre subtilt enn å lage en logo eller "prate" som en samtidsperson. For å ta et annet eksempel: Kripkes versjon av Homelander i The Boys er en kritikk av Trump. Han er jo også på mange måter ganske lik i fremferden, narsistisk og samtidig svært usikker og bekreftelsessøkende. Så har jeg så vidt starten på siste sesong, men har skjønt at kvaliteten har blitt svakere og serien mindre intelligent i sin satire, men jeg velger å gjøre opp min egen mening om det etter jeg har sett den.

Jeg forstod det altså 🙂 Like fullt har du nok rett at noen hadde klart å kritisere dette som woke i og med at det var en kvinnelig hovedrolle. Så trist har det blitt. Fader og, nå fikk jeg lyst å se Alien igjen.😄

Tja, nå er vel Ellen Ripley ofte dratt fram som et eksempel på hvordan man en gang klarte å skrive sterke kvinner på en god måte, uten at de blir Mary Suer. Dessuten er det ingen i verden som hadde turt å kritisere ei dame som Sigourney Weaver.😎

Beklager at jeg bryter inn, men to ord om dette: Det er nok få som ikke har en inspirasjon fra ett eller annet virkelig, også i samtiden, når de skaper noe. Likevel, George Lucas' Star Wars bygger også på tidløse konsepter. Lucas har anerkjent Campbells The Hero with a Thousand Faces' innflytelse på Star Wars. Man ser det samme i Harry Potter, eller i Hobbiten og Lord of the Rings. Sistnevnte henter inspirasjon fra Tolkiens egne erfaringen i WWI. Eksempelvis var Daudemyrene utenfor Mordors porter basert på hva forfatteren selv så på slagmarkene i Somme. Like fullt var Tolkien ikke glad i allegorier og jeg er neppe kontroversiell om jeg sier at han neppe hadde likt hvordan Amazon kritiserte samtiden ved at en innbygger i Numenor ropte: The elves are coming to take our jeeeeeeerbs, som den mest hillbilly konservative amerikaner. Tolkien klarte i stedet å skrive dette på en langt mer subtil og sterkere måte, som hvordan Eowyn slår seg frem og ut av 'buret' hun var født til eller hvordan selv de mest vise skapningene i Arda søker råd hos Galadriel. En karakter Amazon maltrakterte i forsøk på å skape en sterk, kvinnelig figur. Tolkien og PJ hadde allerede gjort dette, selv om PJs versjon tapte seg fælt i Hobbiten-adapsjonen. George Lucas har for øvrig kritisert Disney den siste tiden og ment at de har misforstått det Star Wars en gang var. Man kan si hva man vil om Lucas som filmskaper, men han har skapt eller medskapt noen av de største heltene gjennom tidene. Mange av disse er basert på nettopp disse erketypiske heltene Campbell skriver om. Og det er en grunn til at disse går igjen og man kjøper det gang på gang. Tidløse verdier og en slags avtale med publikum om hva som skal skje til slutt. Når Luke Skywalker går fra reisen han hadde, til å halvsurrete drikke romvesen-melk, så forstår jeg hvorfor både Lucas og Hammill selv kritiserer dette. For all del, det er opp til hver og en hva de selv synes om endringer, men det er ikke vanskelig å forstå hvordan en stor andel fans reagerer negativt når heltene de har vokst opp med latterliggjøres når nye skapere skal "forbedre" det og kommer til kort gang på gang, som også George RR Martin bemerket nylig.

Selvsagt eksiterer woke. Det er ikke et spørsmål. Woke er et gammelt uttrykk som har blomstret opp igjen. Så er det klart at betydningen har både endret seg de siste årene, samt fått et klart mer negativt tilheng fra alt-right, ytre høyre og YT-ere som lever av 'hate watching'. Likevel, det er ikke mange år sida politiske aktivister brukte ordet stolt. Så er jeg enig med eksempelvis Espen Goffeng, som mener at mange nå forsøker å vri seg litt unna dette. For nå er det visstnok ytre høyre som "fant opp" woke og det er kun de som driver med kansellering. Det er direkte feil, men de har nok kapret uttrykket og gitt det mer eller mindre kun negative konnotasjoner, ja. Det er jeg enig i. Uttrykket er ihjelslitt og betyr egentlig ikke noe lenger. Eller sagt på en annen mening: Det betyr noe forskjellig avhengig av hvem du spør. Så regner jeg med at din mening her gjelder en underliggende agenda i hele Hollywood som ett, eller noe slikt? Oppfatter deg i alle fall som mer nyansert og har sett kritikk "begge" veier fra din side. Når det gjelder et spørsmål om kapitalisme eller ideologi, så er jeg helt enig i at studioene og selskapene/konglomeratene bak tenker penger og de tenker aksjonærers interesser. Det er businessens natur. Om det å hive seg på en "woke-bølge" vil tjene penger, så gjør de det. Hykleriet har nærmest ingen grenser, som Disney viser til gangs. Disney som sådan, har ingen woke agenda, men folk som lager ting for studioet, kan ha det. Hva enn man måtte mene det er. Som du sier, de eksisterer på kapitalistisk grunnlag. Likevel, mange showrunnere går ut med ganske kraftige salver om at de vil fremme sine meninger. Når de samtidig endrer en eksisterende merkevare fordi en manusforfatter og en produsent "har lyst til det", er det klart at folk vil kunne reagere - spesielt om produktet at på til er elendig rent kvalitetsmessig. Det er også klart at de må ha lov til å reagere, uten at all kritikk skal brunbeises. Noen er sexistiske eller rasistiske i kritikken, men det males med altfor bred pensel om det tillegges folk flest. At man har ticket av på en del bokser, kan ikke frita skaperne legitim kritikk, ei heller på castingvalg. Slike trumfkort er ikke ønskelig, men kritikken må være saklig og ikke hatefull. Det er kanskje vanskelig for noen å se forskjellen på å lure på hva legning i det hele tatt har med Supermann å gjøre, og det å være mot at folk skal få være den de er. Eller at man kan synes Idris Elba eller Denzel er en av verdens kuleste skuespillere, men likevel ikke mene de ville vært førstevalget i en historisk film eller serie om Harald Hårfagre. Andre eksempler er Rachel Zegler, som ikke kan få sagt hvor fæl tidløse Snøhvit er og nå trenger hun "absolutt ikke en mann eller kjærlighet, men skal heller bli lederen hun er født til å være". Det dummeste er at hun samtidig her påstår at kvinner må velge mellom mann og karriere. Så er det liten tvil om at varsellampene gikk hos Disney, filmen er utsatt og flere måneder etter den opprinnelige release er det lite som kommer ut. For øvrig har frøken Zegler fått kritikk fra minoriteter også, der hun stolt fortalte at hun elsket å representere puertoricanere i West Side Story. Bare det at hun stammer fra Polen og Colombia... Nå bruker jeg aldri ordet woke i dagligtale, men for å forklare nyansen jeg har i det grumsete uttrykket er det at det er et slags 'woke budskap' å si at sesong 2 av Rings of Power "skal regisseres utelukkende av kvinner". Først og fremst tenker jeg at man burde laget et godt produkt, men så er også tanken: hva har dette med saken å gjøre? Om de hadde laga verdens beste sesong to (press X to doubt) og det viste seg at kun kvinner hadde regissert, så er det helt topp det! Når de i stedet leder med dette og helt sikkert forventer at access media skal skryte dette opp i skyene, så mener jeg dette både faller under det løse definisjonen av woke/virtue signaling og ikke minst faktisk nedsettende mot kvinnelige filmskapere. Her er det for øvrig svært vanskelig å ikke tråkke feil, da mange i Hollywood har snakket om at man ikke ønsker å få pris som kvinnelig eller mannlig skuespiller, men som skuespiller punktum. Noen blir støtt uansett, påtatt eller ikke. En av litteraturens største monstre og kvinnehatere, Patrick Bateman, ble regissert på film av en kvinne. Jeg har derimot ikke sett at studioet brukte dette som markedsføring. Man trenger ikke fortelle verden at kvinner også kan lage film. Jeg er på ingen måte imot mangfold (inkludert meningsmangfold, som noen sliter tungt med uten å kalle det en eufemisme) og faller på ingen måte under din samlebetegnelse av hatere, men jeg er mer glad i organisk utvikling og ikke påtvunget. Spesielt når dette brukes som et slags automatisk kvalitetsstempel og det deretter kommer artikler som "angriper" fansen når besøkstallene er for få eller kvaliteten kritiseres. "Manus, pacing, skuespill er svakt". "Næhei, dere bare hater folk som ikke er blendahvite og heterofile!". Noen av de mest sinte her inne sliter tydelig med denne nyansen, men det får være et dem-problem. Spurte selv i denne tråden - tilsvaret ble slettet av mod - om hva man kalte folk som kritiserte RoP på disse grunnlagene og fikk kun svar "Idioter" med en del likes. Nå er jeg stor gutt og tar det i grunn som et kompliment å bli kalt idiot av intolerante mennesker, men det må være fryktelig stusselig å ikke kunne innrømme at man tok feil i trassen sin og heller si, "beklager, da har jeg misforstått" eller 'enig i å være uenig i kvaliteten'. I stedet skal det altså gaslightes og meninger tillegges andre personer. Meget inkluderende og tolerant, må jeg si. Like dumt er de som påstår at alt er woke, som ikke er akkurat slik de ønsker. Jamfør Prey som du nevner. Men jeg syns trollene på "den siden", er langt enklere å dra ut i lyset enn de som gjemmer intoleransen sin under tilsynelatende tolerante merkelapper. Eksempelvis "argumenter" som ender opp med at "all" kritikk bare er hat mot minoriteter eller motsatte kjønn. Her har du forresten et godt eksempel på hvordan noen av de som visstnok ikke bryr seg, men engasjerer seg hardt likevel, lukker øya når de har bestemt seg for hvem som er spøkelset deres. Når f.eks. Critical Drinker trekkes frem her inne, er det noen (få) som setter dette YT-alter egoet i bås med ytre høyre og gjør som Jim Carrey i Dum & Dummere og putter fingrene i ørene og sier "la la la la". Han er utvilsomt en som lever godt av å kritisere Hollywood, men like fullt har han mange gode, nyanserte poenger. Nå skal jeg ikke påstå at jeg har sett veldig mye av CD, men det er veldig artig å se han uten CD-"masken". Aksenten er mindre bred, sinnet er lagt bort og han lytter når folk prater. Og poenget i denne sammenheng: Han innrømmet at han forhåndsdømte Prey på feil grunnlag og sa at filmen var god.

Selvsagt. De færreste bøker har det samme innholdet fra A til Å. Det betyr ikke at man ikke kan beholde den røde tråden og respekten. WoT er et epos med masse fyllmasse, spesielt i midtpartiet. Hundrevis av karakter kan (og må) kuttes, samme med mange sideveier, når det skal i tv-form. Med andre ord, WoT kunne fint vært destillert over fem-seks sesonger eller der omkring. Uten å pisse på produktet. Jeg vil anta det er dette Martin mente. Alle forandringer fra starten av, for deretter å hoppe helt av stien i episode tre, det skjønner jeg ikke. Når studioer har som mål å tjene penger, forstår jeg ikke hvorfor man ikke har lyst å lage det for de millioner av fans serien hadde latent.

Som fan av bokserien gjennom tjue år, får du selv bedømme om jeg da er riktig eller feil person til å vurdere serien. Om du ikke kjenner til det fra, så slipper du i alle fall å irritere deg over endringene. Som George RR Martin sa nylig (parafrasert): Nesten uansett hvem handler om, skal showrunnere, produsenter og manusforfattere nå for tiden inn og "forbedre" forfatterens verden. Og 99 999 av 100 000 ganger blir det dårligere. Enig med han. Selve serien havner vel i kategorien "dyr i produksjon, men ser likevel billig ut". Litt sånn som filmene som kom i etterkant av LotR. Ikke vurdert direkte opp mot bøkene, men jeg har en pet peeve på serier og filmer hvor folk har vandret i villmarken og sloss mot monstre, men likevel går rundt i klær som ser ut som de akkurat har blitt laget. Eller hvor avstander plutselig er helt relative: Som i GoT da Sansa trengte hjelp fra Littlefinger og plutselig var hæren rett rundt svingen, eller da "Elrond" og "Celebrimbor" rusla milevis i RoP uten oppakning eller tegn til skitt -at og fram som om det var rett borte i nabolaget. I WoT er det ei som står på SUP-brett tilsynelatende over halve kontinentet i et flashback. Så har jeg også venner som syns WoT er ok underholdning. Skal visstnok ha tatt seg opp en del midtveis i andre sesong, men for meg holdt det i massevis med den første. Langt fra noen toppserie, men skrur du forventningene langt ned kan det kanskje være tidtrøyte.

Er ikke en stor tegneserie-fyr og har ikke lest The Boys, men syns serien er god. Har ikke sett siste sesongen enda, men merker også at det - for min del, som en som ikke har kjennskap til det fra før - er en serie som ikke burde leve for lenge. Det er en sjokkfaktor i serien som man vanskelig kan opprettholde, men jeg syns Homelander er en fryktelig god slemming. Starr spiller han godt i dette syltynne skillet mellom en høyst usikker type og fullstendig megalomaniac. Var dog litt rart å se Jensen Ackles som en annen enn Dean Winchester, men gøy at det er en Bobby Singer i The Boys også. Spilt av samme mannen som i Supernatural, men ikke som samme karakter. Nå har de vel også annonsert allerede at neste sesong blir den siste, så dette med å dra ut for lenge ser ut til å gå greit. Da er gjensynsgleden større for min del ved en senere anledning. Så er det et stort paradoks her i og med at jeg liker Supernatural så godt, den er jo ikke dratt ut for lenge.🤪

@Entern @Kjøleskap Off topic, men Blind Guardian..... 🥰 Hansi og co er hoff-barder på nivå med Thom Merillin. Eller for å være i riktig univers: Finrod Felagund. I motsetning til Amazon er de også noen som faktisk forstod Tolkien før de laget et produkt basert på verkene. Et meget godt et også. Har ikke hørt siste plata enda, men den må jeg finne fram.

Seinfeld står i alle fall fjellstøtt enda. Klart at nostalgi har en rolle i konsum. Jeg kan eksempelvis huske spill fra barndommen som var 'verdens beste' og som jeg har kjære minner om, men som er uspillbare for meg i dag. Ikke fordi grafikken er utdatert, men fordi selve gameplay og kontroller er så knotete. Likevel helt enig med deg at det ofte brukes som et slags trumfkort når argumentene ryker opp. Sier ikke at personen du svarte på gjør det, men det ble blant annet brukt om den originale Star Wars-trilogien i denne tråden. Nostalgien gjorde at den originale trilogien ble ansett som så mye bedre enn den siste og alle seriene, eller noe i den duren. Blir for enkelt og - i de fleste tilfeller - ikke riktig. Tidløs kvalitet og 'bare nostalgi' er ikke det samme.

Spill Zelda - BotW (har rukket å bli sju år gammel det...) Zelda - TotK Days Gone Alan Wake II Musikkalbum Ghost - Impera Metallica - 72 Seasons A7X - ...Life is but a dream Serier Stranger Things House of the Dragon Yellowstone Film The Lighthouse Top Gun: Maverick Parasite Er stor fan av 80-tallet når det gjelder metal og film, som går igjen i hva jeg liker av det som skapes nå. Er en god del som "i ånden" er eldre enn datoen for produksjon. Jeg er også så gammel at jeg ikke bryr meg om hva som er 'objektivt' bra, men scorer på min underholdningsverdi. For øvrig er det flere ting siste fem åra jeg har sett av film, hørt av musikk og sett av serier som ville kommet på topp tre - men som da ikke er skapt de siste fem åra. Regna med det var dit du ville. (Og ja, ST begynte tidligere, men jeg syns sesong 3 og 4 er de beste så langt).

Helt enig med deg, Entern. 🙂 Er nok heller misunnelsen som snakker, vil jeg tro. Hvis det alltid handlet om "seriøsitet" og hvem som er "flinkest", så hadde vel også prog-rock eller jazz for den saks skyld solgt i bøtter og spann mer enn popmusikk. Avhengig av hva man ønsker og hva man definerer som suksess, selvsagt. Når jeg ser film og tv-serier, handler det om underholdningsverdi. Hva det er, er veldig subjektivt og man kan jo like/mislike en film som er relativt lik en annen man har den motsatte oppfatning av, uten at det er så enkelt å definere hvorfor. Elsker Gudfaren og Shawshank og elsker Friday 13th Part IV. Man må se det i lys av settingen og selvsagt hva man liker. Jeg falt av Marvel-toget for tjue-fem filmer siden, men det er umulig å argumentere mot at filmene er enorme suksesser. De trykker jo penger for studioet. Tok et søk på omsetningsrekorden av film. Topp 10 av inntekt er Avatar, Avengers: Endgame, Avatar II, Titanic, Star Wars VII, Avengers: Infinity War, Spider-man: No way home, Jurassic World, Lion King (2019), The Avengers og Furious 7 på topp 11. Lik de eller ikke, men det er mer eller mindre kun popcorn-film. Folk flest ønsker bare å bli underholdt kan det virke som, ikke nødvendigvis gå hjem utfordret av en haug med tanker og dilemmas. Selv om det selvsagt er rom for det også. Inflasjonsjustert blander filmer som Gone with the wind, originale SW, Sound of Music og ET seg inn, men Marvels superhelter og Camerons blå avatarer er fortsatt i toppsjiktet.

Hollywood er i en kreativ skyggedal. Så får det være opp til publikum å ikke bidra til nettopp remakes/"ny-adapasjoner" og oppfølgere. Så lenge publikum putter penger i lommene på studioene, vil de fortsette med det. Så virker det som ting er i ferd med å snu. Garanterte melkekuer taper i større grad penger enn før, der hvor de ofte reddet inn det at filmer flest taper penger. Antall solgte kinobilletter er vel også på det laveste nivået på minst tredve år, samt at inflasjonsjusterte billettluke-inntekter i 2023 utgjorde kun 2/3 av pre pandemi-nivå. Så ser det ut til at 2024 vil bli bedre når året er omme. Så er det nok flere grunner til dette. Film er i ferd med å bli altfor kostbart også inflasjonsjustert. Store filmer koster nå gjerne $300 mill og de som da markedsføres tyngst trenger opp mot $1 milliard for å break even etter salgskostnader og kinoenes andel. Nye måter å konsumere på (streaming eks) og metthet av samlebånds-produksjon bidrar nok en del, samt at Hollywood har vært gjennom en større streik. Det settes vel ikke opp så mange filmer i like stor skala heller, som det gjorde for noen få år sida. Så hjelper det heller ikke for alle å ha egen streaming-plattform. Eksempelvis taper Disney+ enorme summer. For en som elsker film er det fryktelig lite interessant å se om dagen. Remakes og oppfølgere en masse. For all del, det er intet galt i å like det, men det er da lite givende å se den samme tingen igjen og igjen og igjen og igjen. For deretter å se en reboot av det samme med andre folk.

BOKA og er nok der oppe for Kings del, ja, uten at jeg på langt nær har lest alt av han. Filmen er derimot det pureste søppel. Så får vi se om det blir noe av og eventuelt hva det blir av Primes påtenkte versjon. Mike Flanagan har gjort mye bra de siste årene med sine haunted house-serier for Netflix og "umulig" oppfølger til The Shining. Så er vel The Dark Tower noe som vanskelig festes til lerret, som gjelder mye av Kings verker. Det er mye sjarm i den ekstremt varierende kvaliteten fra 90-tallet (mest pga cheese-faktoren), mens nyinnspillingen av IT med Bill Skarsgård var glimrende. The Shining er selvsagt et ikon av en film, men her var det Kubricks og ikke Kings geni som stod for det gitt alle forandringer. Og alt av serier og film i mellom. Veldig mye dårlig er det også, som f.eks ny-adapsjonen av The Stand med Bills storebror. Sam Raimi har vel også vært tilknytta et tenkt TDT-prosjekt en stund, uten at det har vært så mye mer snakk om det. King er jo ikke en kar som holdes spesielt høyt i litterære kretser har jeg hørt, er vel altfor pulp til det, men det er jaggu ikke mange som kan skrive en coming of age-story som han. Selv om det for det meste er i film-formatet jeg har konsumert det, så er det noe fantastisk flott og ikke minst sårt over en barndom som snart er slutt i Stand By Me og nevnte IT, samt mange, mange fler.

Problemet mitt med Heimdal er ikke at Idris Elba portretterer en karakter fra en tegneserie. Skal bemerkes at jeg aldri har lest tegneserien og derfor heller ikke skal påberope meg noen rett til å avfeie fans av tegneserien og deres preferanser heller selvsagt, men: Det er at Idris Elba kaster bort talentet sitt på noe så generisk som en bi-karakter i det trøtte Marvel-universet (eller forferdelige The Dark Tower).🙂 Meget god og karismatisk skuespiller, men det er ikke alltid valgene har stått deretter. 🙂

Ja, det er artig det. Jeg vet jo at The Wire er "objektivt sett" en av tidenes beste serier. Har bare ikke klart å komme i gang med den selv. Ser for øvrig igjen Sopranos og syns det fortsatt er en helt fantastisk serie. Har anbefalt den på jobben og der er det mer lunkent for de som ikke har sett den før. Om det er at 25 år har satt visse spor visuelt eller om det er fordi det er selve innholdet (mafia) er uvisst. Det er dette som er artig som du sier. Totalt motstridende oppfatning om to serier, som begge er ansett som meget gode. The Wire er dog klart mer en klassiker og Succession er neppe i en slik kategori om like lang tid. Så er vel både The Wire og Sopranos mye av grunnen til hvordan 'times'-lange dramaserier er i dag. Derfor blir Succession og Yellowstone m.fl. bare en i rekka etter slike mer tidløse klassikere.

Helt fair! Se det du liker. Det som ikke biter tak i deg, er det ikke vits å bruke tid på kun fordi 'alle' har sett det. GoT var genialt i en fire, fem sesonger! Ellers nevnes Shameless over her. Har kun sett den amerikanske og det er topp saker. Helt annen type serie, det skal sies!

Ja, meget god serie. Det blir vel aldri full fart, men du lærer å kjenne karakterene mer og det er selvsagt masse intriger. Så spørsmålet er hva du mener med tregt. Det er jo en slow burner. Jeg syns kvaliteten holdt seg, slutten var tilfredsstillende og det ble ikke tynt for lenge i form av for mange sesonger. Så er alltid smaken forskjellig og man liker ikke nødvendig det som har fått god anmeldelse og omtalelse (av seere). Selv har jeg prøvd meg på The Wire to ganger uten hell og liker jeg ikke noe etter et 'godt forsøk' så finner jeg på noe annet. Liker du dette med en dysfunksjonell familie med både interne og felles fiender, men i en annen setting så kan du sjekke ut Yellowstone om du ikke har. Det finnes en god del likhetstrekk.

Bare for å spesifisere litt, så mente jeg ikke at man ikke kan reagere - også "kraftig" - på ting som ikke nødvendigvis er veldig tett på. I så fall kunne man ikke bli sint på urettferdighet som skjer mot andre heller. Jeg sa bare at for egen del reagerer jeg sjelden veldig på underholdning jeg er nøytral til. Hvis det handler om et større bilde og særlig viktigere ting, kan det likevel være viktig at folk diskuterer, for all del. "Du skal ikke tåle.." Hva som er en overreaksjon er situasjonsavhengig og personavhengig. Øyet som ser teller også. Eksempelvis syns jeg det er en negativ ting med disse nye Oscar-reglene. Jeg bryr meg sjelden om akkurat disse filmene, selv om noen av de siste som Parasite og fjorårets var glimrende filmer. Poenget er likevel at jeg ser det som en begrensing av kunsten. Klare kjøreregler for å kunne vurderes er i mine ører "vår måte eller motorveien". Syns også det er direkte hyklersk når en koreansk film med kun koreanere laget i Korea er greit, mens en dansk film som handler om ei mørk jente i Danmark for et par hundre år sida IKKE er nok til å vurderes. Hvis målet er å representere og fortelle en historie, så er jo sistnevnte en langt viktigere film i så måte. Andre vil vurdere det som utelukkende positivt med kvoteringen og "tvang" knyttet til dette. Det må de få lov til å mene. Toleranse handler om å se andres ståsted og akseptere at de har dette. Jeg er helt enig i at det er en bra ting med mangfold, men dersom Ibsen skal gestaltes av en mørk kvinne "bare fordi", så syns jeg det blir påtatt og virtue signaling i mangel av et mindre slitt ord. Så er det også avhengig av hvordan ting gjøres. Abe Lincoln har vært vampyrslakter i en film. Da er jo åpenbart ikke målet å fortelle en sann historie og da er det også mindre viktig- for meg- å holde seg til virkeligheten. Og her er til slutt poenget: altfor ofte ender en slik diskusjon med fabler om høyre-ekstremisme. At uenighet og i det hele tatt nyanser skal være ensbetydende for rasisme. Reagerer man på slike merkelapper,så kommer det utgåtte trumfkortet om hvit forfølgelseskompleks. Noen (få) danser etter Robin DiAngelos pipe og hun tjener seg stadig rikere på å fortelle tolerante folk hvor fæle de egentlig er. Jeg tror det er et rent ønske om å tie folk. Man takler ikke noe annet enn egen tolkning - pur intoleranse. For det - her snakker jeg for meg selv - handler ikke kritikk av disse reglene om hudfargen eller at man skal stenge ute etnisiteter eller handikap fra verken bak eller foran skjerm. Det er i så fall en feilaktig slutning, med tilagte meninger og hersketeknikker. Så lever jeg fint med sinte keyboardriddere som tar feil om mine verdier. Jeg er stor gutt og blir selvsagt ikke truet av sånt migpreik, men problemet er at de ikke ser hvor skadelig det faktisk er å holde på sånn for dialog og diskusjon. Ellers vil jeg påpeke at jeg ikke mener du holder på slik.

Dette argumentet blir litt for enkelt i det store bildet, men det er ikke et uvanlig argument. Akkurat som "det er jo bare et fiktivt univers". Ikke alt er remakes, selv om det begynner å nærme seg. Noen ting er fortsatt videreføring av et eksisterende univers og det er fortsatt også (noen) originale historier som fortelles. Star Wars er et eksempel på en eldre IP med nye filmer og serier, Tolkien-universet et annet. Indy har det blitt brukt elektrosjokk på to ganger, uten særlig hell. Det er helt legitimt å diskutere kvaliteten av det som produseres og mange har også vokst opp med disse og har en lang kjærlighet til disse. Det er en subjektiv ting. Når folk oppfatter at respekten for noe de liker fra nye skapere er for liten, så reageres det negativt. Det må være helt greit. Det er litt for enkelt å si "liker du det ikke, så ikke se på det da vel". Er det en sjanger, et band eller et fotballag jeg ikke liker/er nøytral til fra før, så ser jeg ikke på det og bryr meg ikke om det. Det er helt greit. Er det fotballaget jeg vokste opp med, har betalt tusenvis av kroner i året for å se på og direkte støttet og eier eller trener tar laget i en dårlig retning, så blir det for enkelt å si "liker jeg ikke det som skjer med det laget, så bare ikke se på kampene". Særlig når dette utsagnet kommer fra en som eventuelt ikke bryr seg om det fotballaget eller idretten i det hele tatt. Det er det helt legitimt å kritisere eieren for å ha lite respekt for det jeg har vært glad i, akkurat det samme er det for en IP - selv om det er fiktivt. Sier ikke at det er det du gjør det her, men i blant er det en ren hersketeknikk. Billig sådan. Nå har jeg fått kjeft et par ganger for å uttale min mening og ikke på vegne av andre som er så populært om dagen. Litt merkelig syns nå jeg, men pytt pytt: her tror jeg ikke jeg er alene i akkurat en sånn oppfatning. Så er jeg også delvis enig med deg i at det er liten vits å reagere på ting som man i utgangspunktet ikke bryr seg om. Så er det likevel ikke sånn at alt er overreaksjon av den grunn.

Herregud for en lavpanna kommentar. Selv om akkurat det ikke er overraskende. Dette er altså et diskusjonsforum, men man kan ikke tolke et utsagn i noen retning? Grunnen til at jeg skriver "jeg tolker", er altså for å si min mening om hva Trettebergstuen sier og samtidig ikke være for rask med å tillegge andre meninger de ikke måtte ha.

Vel, nå har jo den tidligere venninne-ansettende likestillingsministeren ment at kommunalsjefen i Ålesund mangler forståelse om menneskerettigheter. Hun sier ikke engang kommunen som "offentlig vesen", men 'hun'. Jeg vil tolke det at hun stemples som en ganske dårlig person av Trettebergstuen. De fleste ikke-offentlige mennesker stemples ikke som hatere ved å ikke markere. Selvsagt og heldigvis. Liten tvil er det likevel at en god del mennesker, også privatpersoner, settes i vanskelige posisjoner av sensasjonsjagende journalister som skal forhøre seg om manglende flagging. Uinteressert i om det kan være et underliggende vedtak om at et firma, organisasjon, kommune eller sportsklubb ikke markerer verken Pride eller andre lignende budskap, politisk eller religiøst. Kan virke som at noen tolker dette at det finnes vedtekter som spesifikt retter seg mot å markere Pride. Så er det opp til hver og en hva man mener om flagging eller ikke, men at det å ikke markere i seg selv skal være det samme som å ikke akseptere eller være motstander av grunnleggende menneskerettigheter er en veldig fundamentalistisk tankegang. Og ikke minst feil. Det går helt fint an å være for skeives rettigheter, uten at man selv markerer høyt og lavt. De fleste mennesker i Norge markerer vel ikke verken Pride, eid eller kwanzaa spesielt mye, uten at man umiddelbart er motstander av det. Ganske skammelig uttalelse av en som inntil nylig hadde et tungt politisk verv i mine øyne.