fivebigcities

Du tar feil. Av grunner som jeg har vært inne på tidligere, så mener Moskva at de måtte invadere Ukraina for å stoppe en videre utvidelse av NATO østover.

Det hjelper ikke at du skriver "feil svar". Fortell meg gjerne at du synes at jeg tar feil, og hvorfor, men å bare utbasunere "feil svar", sånn uten videre, det hjelper ikke. Men greit. Til det første du skriver, hvor du hevder at Russland har det fulle ansvaret for at de invaderte Ukraina, så vil jeg påpeke at "skyld" og "ansvar" er to forskjellige ting. Vi snakket om "skyld": "Hvem har skylden for at Russland valgte å invadere Ukraina?" Angående det du skriver om at man burde ha gått langt raskere fram og gitt Ukraina sikkerhetsgarantier, og etter hvert medlemskap i NATO, på et langt tidligere tidspunkt, slik man gjorde med de baltiske landene, så vil jeg bare si at Ukraina har alltid vært et dypt splittet land, hvor man i vest har sett mot USA og Europa, og i øst og sør mot Russland, og på det tidspunktet hvor Estland, Latvia og Litauen (de baltiske landene) trådte inn i alliansen, så var Ukrainas politikk, under Leonid Kuchma, å få til en balansegang mellom USA og Europa på den ene siden, og Russland på den andre, slik at det ville altså ikke bare ha vært å gitt Ukraina et NATO-medlemskap på denne tiden; de ville simpelthen ikke ha tatt det imot. Det er enkelt å glemme nå som det er krig mellom Ukraina og Russland at ikke alle i Ukraina har hatt et anstrengt forhold til naboen i øst; flere i landet har det fortsatt ikke, og legger skylden for det som har skjedd på USA og Europa, pro-vestlige elementer inne i Ukraina og styret i Kiev. Til det du skriver om at den store vestlige feilen har vært at man aldri hadde trodd at Russland ville gå til krig mot, eller gjøre krav på, deler av Ukraina, så var det nok mange på vestlig side som forsto at når Moskva sa at de aldri ville kunne godta et ukrainsk NATO-medlemskap, og at landet måtte forbli alliansefritt, så ville det medføre en stor fare for at Kreml ville beslutte å gå fra myk til hard maktanvendelse for å holde Ukraina utenfor den transatlantiske folden, skulle et ukrainsk NATO-medlemskap likevel seile opp som det sannsynlige utfallet, selv om de, etter alt å dømme, ser ut til å ha vært i mindretall. Kanskje satt det for langt inne å se for seg en krig i Europa i det 21. århundret? Kanskje var det vestlig hybris og en tanke om at russerne ikke turte? Uansett hva forklaringen er, så kan man ikke i USA og Europa nekte for at Moskva har vært klokkeklare: Ukraina må gjerne være selvstendig, helst russiskvennlig, men landet må forbli alliansefritt.

Først til det du skriver om at Russland ikke er i noen posisjon til å definere noe interesseområde. Altså, "... interesseområder" refererer kun til de geografiske eller strategiske stedene et bestemt land, i dette tilfellet Russland, har økonomiske, politiske eller militære interesser. Det er ikke verre enn det. Disse områdene, for Russlands del, inkluderer nabolandene i det tidligere Sovjetunionen, som Ukraina, Hviterussland, og de sentralasiatiske republikkene, så vel som land i Øst-Europa, Midtøsten og Arktis. Jeg kunne alternativt ha skrevet at man kanskje burde holdt vestlige etterretningsorganisasjoner ute av både Russland og russiske "... nærområder", i stedet, men siden både Ukraina nevnes med navn, og siden det er åpenbart at vi f.eks. ikke snakker om steder som Fiji, Bouvetøya eller Kalahariørkenen, så tenkte jeg ikke videre over det: Man burde kanskje ha vurdert å holde vestlige etterretningsorganisasjoner ut av både Russland og russiske nærområder - i særdeleshet Ukraina. Så til det du skriver om at det ikke er akseptabelt å pleie et forhold til "en krigsforbryter som allerede hadde mye blod på hendene." Dette er jo bare en måte å legge skylda for at det har gått som det har gått over på Russland. Hvis man ikke er interessert i å pleie forholdene sine, så kan man bare takke seg selv når det går skeis. Du må huske på at et godt forhold til Russland også er i Europas interesse, ikke bare Moskvas. Dessuten, Washington har ikke blod på hendene? Beklager at jeg ler. Og til slutt, denne setningen: "At du hevder Vesten ikke tok hensyn til Russland når vi lot å gjøre noe etter 2014 samt fortsatte gasshandelen med faenskapet sier meg alt jeg trenger å vite om ditt syn." Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig for enkelte å forstå dette, men som jeg også fortalte sjamanen, så er ikke dette mitt syn; jeg refererte simpelthen til hva andre, deriblant Aage Storm Borchgrevink, har uttalt. Hvis dét er et problem, hvis man blir - i mangel av et bedre ord; trigget - av å høre noen si at Vesten antagelig burde ha pleid forholdet til Russland etter den kalde krigen bedre, så foreslår jeg at du tar det opp med dem. Jeg er ikke riktig adressat.

Til det første spørsmålet ditt, om hvem jeg mener at har skylden for at Russland valgte å invadere Ukraina, så tenker jeg at det avhenger av hva man ønsker å vurdere skyld ut ifra – altså, hvilke prinsipper man legger til grunn og hva man ønsker å legge vekt på. Til det andre spørsmålet ditt, om hva jeg mener at kunne ha vært gjort annerledes, så vil jeg bare si at det er mye som antagelig kunne ha vært gjort annerledes, men spørsmålet burde kanskje mye heller vært: "Hva burde ha vært gjort annerledes?" Jeg har ingen definitive svar, men her kommer i hvert fall noen idéer: Man burde kanskje pleid forholdet til Russland bedre etter den kalde krigen bedre. USA burde kanskje gått fram som et godt eksempel ved å la være å rote i eget nabolag eller starte kriger uten støtte i FN. Man burde kanskje holdt vestlige etterretningsorganisasjoner ute av både Russland og russiske interesseområder – i særdeleshet Ukraina. Og man burde kanskje unnlatt å ekspandere NATO østover og beholdt buffer-statene. Som sagt, ingen definitive svar, bare noen idéer. Og det tredje spørsmålet ditt, om hva jeg mener at man kan gjøre for å hindre at Russland invaderer andre naboland, da jeg leste det, så kom jeg til å tenke på noe jeg har hørt Jens Stoltenberg si flere ganger, nemlig at vi ikke kan garantere at det skjer nye angrep, men vi kan redusere risikoen for at det skjer på nytt. Et naturlig sted å starte, er kanskje å ikke gi Russland noen insentiver.

Beklager, men denne tråden blir for tidkrevende, og jeg kommer derfor ikke til hverken å skrive eller svare på kilometerlange innlegg lenger. I hvert fall ikke inntil jeg faktisk møter noen her inne som faktisk er interessert i å forstå det som skjer, ikke bare fordømme. Målet mitt har hele tiden vært å løfte samtalen opp fra den polemiske rennesteinen, og bidra inn på en måte som – forhåpentligvis, da – har vært konstruktiv og god, slik at alle, gitt at man faktisk har vært ute etter å forstå situasjonen i Ukraina bedre, har kunnet dra nytte av det. Dette inkluderer meg selv. Men veldig kort. Du anklager meg for å ha en russisk slagside. Dette stemmer ikke. Jeg har i mange av mine innlegg tvert imot omtalt Russland i svært lite flatterende ordelag, men jeg er, som jeg nettopp var inne på, og i motsetning til de aller fleste andre her inne, opptatt av å forstå russerne og krigen i Ukraina, ikke bare fordømme. Videre så sier du at jeg gir Vesten skylda for at russerne ikke har klart å stable på beina et fornuftig styre siden 90-tallet. Det er feil, jeg refererte til hva andre, folk som kjenner situasjonen og historien svært, svært godt, deriblant Aage Storm Borchgrevink, har uttalt, og det var snakk om forholdet til Vesten. Du hevder at det er jeg som har lagt frem en påstand om Ukrainas forsvarsstrategiske betydning, og forteller meg videre hvordan du leser kartet. Her er det vel bare for meg å påpeke at det strengt tatt ikke er jeg som har lagt frem en påstand om at Ukraina gjerne brukes som et oppmarsjområdet for invasjoner av Russland. Det er mulig at jeg er den første til å påpeke det i denne tråden – tatt denne tråden i betraktning, så skulle det ikke forundre meg – men også dette er blitt påpekt av flere. Senest på Radio Mørch, faktisk, like før jul. Så snakker du om det du mener er "den sedvanlige USA-ranten" – noe som bare får være dine ord, selv så tenker jeg if the shoe fits – før du legger ut om det du mener er USAs "... rolle", faktisk, i det jeg bare må anta er et forsøk på å puste noe legitimitet inn i hvordan USA har turet fram på den geopolitiske verdensscenen. Så følger en elendighetsbeskrivelse av både Putin og Russland – "kortsiktig makt og prestisje", "KGB-bølle turned mafiaboss", "betydelige mindreverdighetskomplekser", "ingen visjoner", "pomp og prakt", "personkult" og så videre – hvor vi tydeligvis er tilbake til forestillinger om Russland som et "ondskapens imperium", et slags ekte, real life Mordor, fylt med aske, sot og aktive vulkaner, og om Putin som nifs skikkelse med horn og hale (mens vi i Vesten i mellomtiden bare skiter blomster, da, formodentlig), men du skal få for "KGB-bølle turned mafiaboss". Selv så tenker jeg av og til på Vladimir Putin som en slags virkelighetens Tony Soprano. Det siste avsnittet ditt gadd jeg ikke engang lese. I hvert fall ikke skikkelig. "Mexico", "skamløs propaganda", "fullstendig hypotetisk problemstilling", "1600-talls invasjon", "overgrep", "folkemord", "helt sykt", "barbarisk og gammeldags", "vestlige modellen er overlegen", "autoritære, maktsyke og middelalderske verdens og samfunnssynet som russerne har å tilby" og "som en unge som griner og klamrer seg til en leke som ikke er dens". Det hele er bare en eneste lang, rasende triade. Altså, det er helt fair, det, altså, men jeg kom altså ikke hit bare for å sitte og drite på Russland. Vi må kunne "ta" våre venner og gi innrømmelser overfor våre fiender. Det er ingen – i hvert fall ikke for meg – konkurranse.

Jeg er ikke den riktige å prate med hvis du vil ha en lang og nøye detaljert redegjørelse av hvordan passasjen vestover fra Europa til Russland gjennom Ukraina fungerer, men jeg har jo forstått det dithen, etter å ha lest og hørt det fra flere hold, at det er begrenset hvor mange steder en fiendtlig hær egentlig kan ta seg gjennom til Russland, og at ikke bare er én av disse passasjene nettopp inne i Ukraina, men at det kanskje er den aller viktigste av dem. Det er jo egentlig bare å se på et kart, og så ser man jo hvordan terrenget rent faktisk åpner seg opp, og hvor mye vanskeligere Russland blir å forsvare, hvis man ikke har en noenlunde kontroll på akkurat dette området. For øvrig, så jeg regner med at også du ser hvor merkelig det blir å sammenligne relasjonen Norge har hatt med Sverige opp gjennom nyere historie med den Vesten og Russland har hatt seg imellom. Du også vet at om Norge hadde hatt det samme forholdet til Sverige, slik som Russland har hatt - og fortsatt har, mind you - til Vesten, så hadde vi også fulgt mye mer med, og naturlig nok også tatt de nødvendige forsvarsstrategiske forholdsregler, for enten å hindre helt eller i det minste minimere sjansen for at en svensk invasjon av Norge overhodet skulle vært mulig. At du ikke kjøper Putins argumentasjon, er i og for seg helt greit. Det kan jeg jo ganske kjapt si at det gjør ikke jeg heller - fullt ut. Sannheten er helt sikkert i hvert fall noe mer sammensatt enn at dette bare dreier seg om å gjøre det som gir mest forsvarsstrategisk mening i møte med en opplevd trussel fra vest, og det er garantert ting vi ikke blir fortalt, men på en annen side; at de har et veldig, veldig godt poeng - tatt USAs historie og oppførsel på verdensscenen i betraktning - er ikke til å komme unna, og jeg fastholder at USA aldri ville ha godtatt noe liknende i eget "nabolag", hvis rollene var snudd rundt. Hvis det er noen som har styrtet regimer og starter kriger rundt om i verden, når ting ikke har utspilt seg akkurat slik som man har ønsket, så er det nettopp Washington. Med og uten FNs velsignelse. Det har ikke alltid vært demokrati og menneskerettigheter som har vært grunnen til at amerikanerne har gått fra myk til hard maktanvendelse i mange land rundt om på kloden, heller, og det har som regel blitt etterfulgt av gode handelsavtaler og rammebetingelser for amerikanske selskaper etterpå, noe som naturlig nok har fått mange til å begynne å spørre hva amerikanernes motiver for å gå inn egentlig var, så russiske ledere er ikke de eneste som farer med løgn og som snakker i halvsannheter. Men selvsagt; de vi liker kan aldri gjøre noe galt, enten så unnskylder vi dem eller så ser vi en annen vei, mens de vi misliker kan aldri gjøre noe riktig. Og behovet vårt for å omtale "de andre", særlig de vi er i en eller annen konflikt med, i ofte demoniserende og dehumaniserende ordelag, overgås kun av vår evne til enten å lyve om eller rettferdiggjøre det overfor andre etterpå. Tror du, helt ærlig nå, at Moskva ville ha angrepet Ukraina, dersom Washington hadde gått med på betingelsene deres om å få juridisk bindende sikkerhetsgarantier for hvordan sikkerhetsarkitekturen i Europa skulle se ut i forkant av invasjonen? Og hvis svaret er "nei", sier ikke det i så fall alt? Om hvordan Kreml tenker, om hvorfor det er krig i Ukraina nå og om påstandene som er så populære om at alt sammen egentlig bare handler om Putins ettermæle og en eller annen form for gjenopprettelse av Sovjetunionen? Jeg sier ikke at Moskva ikke har lyst til å bryte Washingtons maktmonopol, og bane vei for en multipolar verden, hvor ting ikke bare skjer på amerikanernes premisser, men at krigen i Ukraina først og fremst handler om dette, og ikke russisk nasjonal sikkert, det tror jeg ikke, og det er det mange andre som ikke gjør heller. De som har hørt Tor Bukkvoll prate, skal ha kunnet høre han fortelle om da han, sammen med en del andre kolleger, deltok på en stor konferanse om sikkerhet i regi av det russiske forsvarsdepartementet, og hvordan de konkluderte med at deres russiske motstykker, russiske forsvarstopper og andre i den russiske forsvarsledelsen, oppriktig trodde at de ulike fargerevolusjonene som har vært de siste årene, er Vestens måte å føre krig mot dem på. "De tror genuint på det.", sier Bukkvoll. Sett fra russisk side, så er Russland rent faktisk under angrep, mens de selv bare fører en motstandskamp mot aggressoren i Washington. Og så kan man jo spørre seg selv hvorfor det er blitt sånn. Aage Storm Borchgrevink, blant andre, har pekt på ydmykelsen etter Sovjetunionens fall og Vestens (dårlige) behandling av Russland i årene etterpå, hvor man faktisk hadde en sjanse til å "make things right", på en måte, men hvor Vesten ikke bare ikke tok godt nok innover seg akkurat hvor langt nede Moskva var på 90-tallet, og lot sjansene de hadde til å få Kreml med seg inn i en ny tid, gå til spille, men fortsatte å forsøke å undergrave russisk innflytelse i deres egne nærområder, og fremme sin egen. Den kalde krigen endte kanskje i 1991, men mistilliten, og ikke minst fiendebildene, overlevde, og lever i beste velgående den dag i dag. Hva angår et mulig sikkerhetssamarbeid vestover og direkte med Ukraina, hvor Ukraina, "... i et vennskap med Russland", som du sier, kunne tenke seg å garantere for at ingen vestlig armé kan bruke ukrainsk territorium til å invadere Russland, så hadde jo disse to landene et relativt avklart forhold seg imellom i mange år, hva gjaldt dette, fram til at Ukraina begynte å rive seg løs - først i 2004, så i 2014 - hvor det hele kulminerte med at Viktor Janukovitsj ble jaget ut av landet. Siden, så har det vært veldig tydelig hvor Ukraina har villet dra hen, og vi fikk annekteringen av Krim og krigen i Øst-Ukraina som to lavintensitetskonflikter med mål om å stikke kjepper i hjulene for at Ukraina kunne slutte seg til NATO, i første rekke, men også til EU, som begge har krav til avklart, hva skal jeg si, territoriell avklaring.

Det er helt fair. Samtidig, så ligger det i sakens natur at en overordnet samtale om enhver krig, ikke bare konflikten i Ukraina, vil måtte heve seg over enkle dagsaktuelle hendelser, og forsøke å se forbi overskriftene. Noen liker å diskutere Putin: "Å, han er så forferdelig. Megaloman, er han!" Andre liker å prate om hvor det smalt i går og hvor det kommer våpenforsyninger fra i morgen: "USA leverer x400 ditten og x75 datten." Andre liker å bore litt i dybden og drodle rundt de sentrale spørsmålene: "Hvordan havnet vi her?", "Hvem har skylden?", "Hva kunne blitt gjort annerledes?", "Hvordan unngår vi at slikt skjer igjen?" og så videre. Jeg vet hva som interesserer meg mest.

Geez, les deg i det minste opp på samtalen mellom meg og torbjornen, og ikke oppfør deg som en sånn förgrömmade unge. Utvekslingen vår handlet om hvor NATO-spørsmålet i Ukraina sto rett før invasjonen i 2022 - jeg siterer: torbjornen: «Naturlig og naturlig. Faktum er vel at det var et visst flertall som var imot NATO-medlemskap like fram til invasjonen i 2022» - og har pågått siden 30. mai i år, da ForTheImperium først skrev «Er nesten som et demokrati er ikke laget for å vinne en krig. Bare se på Russland. De hiver inn alt og bryter alle slags internasjonale lover og moraler for å ta knekken på Ukraina.», og jeg svarte «Det er litt det jeg liker med dem, også. Skal du vinne kriger, så må du være forberedt på å bryte noen regler. "Dere i Vesten tror dere spiller sjakk med oss. Men dere kommer aldri til å vinne, for vi driter i reglene.", skal en russer ha sagt. Det hadde vært rart om Putin, som har glidd inn og ut av rollen som bølle hele livet, førte krigene sine som mors beste barn.»

Utfordrer deg til å peke på noe jeg har skrevet som du mener at holder et for lavt eller usaklig nivå, og så kan vi ta det derfra, men utgreiinger om hva man mener at er årsaken til krigen i Ukraina som ikke stikker dypere enn å peke på det man mener er karakterdefekter hos Putin holder ikke. Vi må opp et hakk.

Denne samtalen handler ikke om hvorvidt det var naturlig eller unaturlig av Ukraina å vedta en slik lov, men om hvor spørsmålet om et NATO-medlemskap sto i Ukraina i forkant av invasjonen i 2022. Påstanden var at det fantes "... et visst flertall" som var imot et medlemskap i NATO i Ukraina fram til invasjonen i 2022. Jeg påpekte bare at ikke bare var det mange som var for, noe russerne selvsagt fikk med seg, Ukraina hadde sågar et medlemskap i NATO som et strategisk utenrikspolitisk og forsvarsmessigs mål nedfelt i grunnloven.

Anbefaler deg å forsøke å ta spilleren, ikke ballen, hvis du har lyst til å diskutere med meg. Jeg blir dessuten ikke videre imponert av folk som forklarer krigen med stormannsgalskap (eller andre karakterdefekter) fra Putins side. Hev nivået.

Alle så hvor Ukraina var på vei hen. Parlamentet i Ukraina vedtok allerede i 2017 en lov som stadfestet at et medlemskap i NATO (og i EU, for så vidt) var et strategisk utenrikspolitisk og forsvarsmessigs mål, og fra 2019 så har dette vært en del av deres grunnlov. En meningsmåling fra 2021 viste at 59 prosent av ukrainerne støttet NATO-medlemskap, mens kun 28 prosent (sannsynligvis i øst og sør, da, regner jeg med) var mot.

Det er ikke bare for en invasjonshær som kommer vestfra å spasere inn over grensen til Russland hvor enn de vil. Det fikk både Napoleons La grande armée Hitlers Wehrmacht også erfare. Det er bare så mange plasser hvor det er mulig å flytte en fiendtlig hær inn i Russland via – kun to, meg bekjent, men det kan være flere – og én av dem er tilfeldigvis inne i Ukraina. Det er derfor landet, av forsvarsstrategiske grunner, er så mye viktigere for Russland enn mange andre stater; kommer en fremmed makts hær seg først inn til dem, og ut på det åpne, flate steppelandskapet, så vanskeliggjør det forsvaret av Russland med en faktor på hundre. Moskva skulle nok aller helst ha sett at regimet i Kiev forble vennlig innstilt overfor Russland, men levde nok samtidig helt fint med tanken om et fritt og selvstendig Ukraina, så lenge Kiev på samme tid var innforstått med at landets framtid måtte forbli alliansefritt. Men så begynte det å skje ting. Oransjerevolusjonen i 2004, Verdighetsrevolusjonen i 2013-2014, man så vestover, til NATO, til EU, og det ble tydelig at den sikkerhetsarkitekturen man hadde hatt etter Sovjetunionens fall ikke lenger holdt. Russland var plutselig utsatt og sårbar, døren til det russiske riket sto plutselig vidåpen, og hadde en tilsvarende potensiell trussel stått på dørstokken til USA, så ville de gjort akkurat det samme. Selv om et amerikanskledet angrep på Russland kanskje framstår urealistisk i dag, så handler det uansett ikke om det, men om ikke å sette seg selv i en situasjon hvor et slikt angrep i det hele tatt er mulig en gang i fremtiden. Jens Stoltenberg sa heller ikke noe om en autokratisk frykt for vellykkede, demokratiske naboland. Russland ønsker nok å holde Ukraina like skittent som seg selv – og Ukraina er et skittent land; om ikke akkurat som, så i hvert fall til forveksling lik, Russland, fylt til randen med dritt og ræl – men deres hovedmål er å holde USA, deres eneste reelle geopolitiske trussel, hvis utenrikspolitiske mål involverer et annet Russland enn det vi ser i dag, på en armlengdes avstand. Dessuten, så det er ingen i Moskva som ser for seg at Washington vil forsøke å få med seg allierte i NATO, hverken i form av en allianseoperasjon eller en ny "coalition of the willing", til å angripe Russland så lenge landet klarer å yte sånn noenlunde motstand, og kjernefysiske våpen er bare et problem så lenge den en angriper er i stand til å bruke dem. Det de forsøker å ta høyde for, det ethvert land, for så vidt, forsøker å ta høyde for, er et verst tenkelig scenario. Når Ukraina ikke ville spille ball, men heller så mot oss (som jeg applauderer, by the way, jeg er ingen stor tilhenger av slavisk kultur, men jeg er derimot en stor tilhenger av både NATO og vår vestlige livsførsel – noen kulturer er bare bedre enn andre), så representerer, rent objektivt sett, et nytt trusselbilde, en ny virkelighet, so to speak, som russerne er nødt til å forholde seg til, på samme måte som alle andre måtte ha gjort det. Helt ærlig, hvis jeg hadde vært leder i et land som var blitt angrepet vestfra ikke bare én, men to ganger, sist til enorme tap av menneskeliv – i den gang Sovjetunionens tilfelle: 26,6 mill. drepte eller 13 prosent av befolkningen – en leder med makt til å virkelig få noe gjort, så hadde jeg også vært rimelig klar på at noe slikt aldri, under noen omstendighet, måtte få lov til å skje igjen, og gjort det jeg kunne for å forsikre meg om at alle de nødvendige forsvarsstrategiske valgene ble tatt, selv om det, i ytterste konsekvens, kunne bety invasjon og tap av menneskeliv. Da hadde det ikke hjulpet om det kom en eller annen Ulf Rasch Ludvigsen-aktig type og begynte å bable om internasjonal lov og orden, folkeretten, økonomiske sanksjoner og sannsynlige dødstall; jeg ville følt at hele sivilsamfunnet – fra menigheter og trossamfunn, til kor, skolekorps og teatre i kulturlivet, via borettslag og velforeninger, politiske partier og veldedige organisasjoner, til de mange frivillige som står på for å holde hjulene i gang i breddeidretten og til toppidretten – alle, ja, hele jævla nasjonens sikkerhet, var avhengig av at det ble tatt grep. Alle andre hensyn hadde på en måte måttet vike.

Jo, takk. Jeg vet utmerket hva NATO er. Kjenner historien sånn noenlunde gjør jeg, også, tro det eller ei. Og vi kan sikkert diskutere den historiske geopolitiske opptakten til krigen etter oppløsningen av Sovjetunionen, også, som hvem som gjorde hva, når og hvorfor. Men hør, dette kommer ned til hva de som styrer i Washington vil, og hva de har mulighet til å realisere på bakken. Å tro at amerikanerne ikke har utenrikspolitiske mål som involverer et annet Russland enn det som er i dag er, som jeg har påpekt tidligere, naivt. Amerikanerne er de eneste som kan true russerne, og med en tanke om at makt har rett og en vilje til å sette folkeretten til side når det passer dem tatt i betraktning, så skjønner jeg svært godt at russerne vil ha på plass visse garantier – som for eksempel at Ukraina ikke får bli med i NATO – for deres sikkerhet. Russland har historisk lange erfaringer med at Ukraina brukes som oppmarsjområde for invasjoner av landet. Det ønsker Moskva naturlig nok å sette en stopper for.

Russland har lange erfaringer med at Ukraina brukes som oppmarsjområde for invasjoner av landet, så om det er én plass de vil ha styrkene sine, om ikke i garnisonene sine langs grensen, så er det nettopp der.