Vet ikke helt hva jeg skal si eller hvorfor jeg sier det jeg sier, men livet er veldig vanskelig akkurat nå. Høst og medfølgende vinter er ikke en spesiell god periode for meg. Det har det vel egentlig aldri vært når jeg tenker meg om. Inne i meg så føles det ut som om jeg har fire årstider, jeg spirer i stille det om våren, blomstrer som en vakker tulipan om sommeren, visner om høsten, og dør fullstending når det nærmer seg vinter
Selvmordstankene kommer og går, depresjonens demoner ulmer seg nærmere og nærmere og bare venter på å ta fullstending kontroll over livet mitt som den har gjort så altfor mye. Føler jeg står ved et veiskille nå. Jeg kan forlate perrongen og hoppe på livets tog, og alt det fine og flotte livet har å tilby. Ellers kan jeg bli værende igjen på perrongen og bare vente på at depresjonen skal spre seg som kreft i kroppen min og drepe alt det som er godt ved med meg. Og vet du hva? Det er så mye godt i meg. En bekjent av meg sa nylig; Ikke gi opp. Det er så mye liv i deg.
Nettopp der paradokset ligger - hvordan kan jeg være så høyt oppe og fri som fuglen, og i andre perioder føles det ut som noen har trampet, spyttet og revnet hjertet mitt i tusenvis av biter. Det gir ingen mening. Jeg vet ikke om jeg finner så mye mening i noe av det jeg holder på om dagen, kanskje det er netopp det som er problemet; Jeg må ut av mitt egen sinn, og ut i verden. Bruke det jeg kan (som ikke er så mye egentlig...) til noe godt. Vet ikke hva, men noe må det være. Koble meg på livet og fjerne meg fra det som er vondt.