Fustasjeopphengsforkobling

De styrer ståket, men selvsagt mulig at de personlig ikke har noe å gjøre med det. Det tror derimot ikke de involverte selv. Jeg ville blitt overrasket dersom en tidligere presidentkandidat ble plassert på en terror-watchlist uten at sjefen selv fikk si noe om det. Det virker mer som et halmstrå å klamre seg til, men selvsagt logisk mulig. Men det er mer som kunne vært nevnt, som "pack the court".

Pest eller kolera? Prøver du å si at det å bruke makt og system til å angripe og stanse politiske meningsmotstandere ikke er anti-demokratisk? Eller er det bare mindre anti-demokratisk enn forsøk på å rydde opp i korrupsjon som man tror har funnet sted? Jeg vet ikke hva som er verst av å sikre seg makten ved å få sine politiske meningsmotstandere ut av veien definert som terror-trusler, versus forsøk på statskupp uten tilstrekkelige bevis for noe man trodde var korrupsjon.

Hæ? Skjønte du ikke det? Fordi begge deler er anti-demokratisk.

Det trenger ikke å være forsøk på statskupp for å være anti-demokratisk.

For det første så synes det som du tror at dette kun dreier seg om å sidestille 2 prikk like ting, men det gjør det ikke (som alt nevnt). Det dreier seg om hva som isåfall utgjør et forsøk på å få endret resultatene, og om et slikt forsøk isåfall er et forsøk på statskupp. Siden du mener dette gjelder Trump, så antar jeg at du også kan si det samme om demokrater som tidligere har gjort lignende forsøk (om det så ikke er prikk likt)? Hvis ikke du kan det så demonstrerer du din bias. Så hva var det disse demokratene gjorde? Forsøkte de seg på statskupp (som mislyktes) eller ikke? Men, for det andre, så er ikke dette hele poenget jeg beskrev. Jeg skrev hva demokratene har gjort også mot andre politiske meningsmotstandere (ref RFK jr og Tulsi Gabbard). Og dette er et viktigere poeng relatert til påstanden jeg besvarte, som var: Dine forsøk på å sidestille Trump, Biden og Harris er latterlige. Det er akkurat nå kun én side som er interessert i å ivareta det amerikanske demokratiet. Hvis du bruker makt og system til å angripe og stanse dine politiske meningsmotstandere så er det så anti-demokratisk som det kan få blitt, og veldig lignende hvordan professorer som ikke "bøyer kne" for woke-våset møtes med drittpakker, sensur, kansellering og oppsigelser, som advokat Greg Lukianoff forteller om her: We don't see the kind of numbers of professors fired in the last.. You know we mark cancel-culture beginning around 2014. We don't see the kind of numbers of professors fired during cancel-culture since the 1950's in the USA. There's nothing even close. About twice as many professors than the standard estimates of McCarthyism.. so people saying it doesn't exist is just crazy.

Det er kun irrelevant hvis din siste setning hadde vært riktig. Noe den ikke er, men det må selvsagt ikke snakkes om.

Helt meningsløst å svare på

Det er riktig, men han hadde heller ikke trengt å gi fra seg makten hvis han hadde kunnet bevise sine påstander. Noe han hevdet å kunne, men som viste seg at han ikke kunne likevel. Det var vel et slags "siste skjold" man hadde for å kunne rette opp i et korrupt valg. Denne delen har de nå gjort justeringer innenfor ettersom jeg har skjønt, slik at det samme ikke kan gjenta seg igjen, men noe må man jo kunne gjøre hvis det er bevis for korrupsjon. Men dette er bare halvparten av det essensielle i poenget jeg tok opp. Den andre halvparten hopper dere bare over fordi "mitt lag". Mens dere tror dere er såååå mye bedre enn den helfrelste delen av MAGA. Hverken Trump, Biden eller Harris burde vært presidentkandidatene. Det hadde vært mye bedre om de 2 visepresidentene (som gjorde en god debatt i natt) hadde stilt, men nå er det nå en gang ikke slik.

Javel, men så gav han jo fra seg makten. Uavhengig av hva han selv mente om resultatet. Poenget er at dere kun er interessert i hvordan Trump bedriver anti-demokratisk spill, men nekter å forholde dere til tilsvarende på den andre siden (om dere i det hele tatt har fått det med dere - for jeg har jo registrert at flere kun forholder seg til egne ekko-kamre).

Jeg er ingen Trump-fanboy. At han ikke tåler nederlag er soleklart. Det er neppe en nødvendig del at man må være enig i at man tapte eller å gratulere vinneren. Det er selvsagt normal kutyme, folkeskikk og en del av prosessen, men det holder at man gir fra seg posisjonen når tiden kommer. Det er den handlingen som teller, og ikke om man mener A, B eller C.

Det første vet jeg ikke, men jeg antar det. Ja, det er den som kommer med påstanden som har bevisbyrden, og som jeg sa så har ikke Trump bevist det (og det er tilstrekkelig for at påstanden hans kan forkastes), men det er ikke det samme som at det er et bevis for at juks ikke fant sted. Som sagt; fravær av bevis er ikke bevis for fravær.

Ah.. så nå skal det drodles og tolkes (i riktig favør såklart) hva det vil si å gi fra seg makten. Det er ingen forutsetning for å gjøre en handling at man må innrømme alt som ligger til grunn for den handlingen. Hvorvidt det faktisk ble jukset er ikke motbevist. Det er bare ikke bevist (og det er tilstrekkelig), men fravær av bevis er ikke bevis for fravær. (Som ikke betyr at jeg sier at Trump har rett)

Som basically vil si at systemet fungerte som det skulle, og dermed endte det med at Trump gav fra seg makten. Du kan si nøyaktig det samme om de nevnte demokratene som forsøkte seg. De ble fratatt muligheten fordi de ikke fikk nok støtte, så igjen går det på den samme hyklerske "mitt vs ditt lag"-dynamikken.

Trump gav også fra seg makten. Jeg er såklart enig i at Trump dro det for langt, men hva som utgjør et forsøk er ikke det samme som at forsøket må være nøyaktig likt, så her er det (ikke uventet) "mitt lag skal ha utvidet forståelse, mens ditt lag skal ha hardest mulig dom" som gjelder. Noen vil si at Trump er anti-demokratisk, mens andre vil si demokratene er anti-demokratiske. Jeg viste både til hva de har gjort mot RFK jr og Tulsi Gabbard i så måte, og det er ikke bare snakk om forsøk, men det skal "selvsagt" ikke snakkes høyt om.

Nå har jo ikke jeg benektet forsøk på noe, og det er ikke bra, men hva utgjør egentlig et forsøk? Har ikke demokrater gjort forsøk på lignende? Som jo var poenget (og ikke at det ikke var forsøk på noe). Poenget var det samme hykleriet som går igjen i litt ulike varianter, og som man snart kan stille klokka etter. Ifølge flere senatorer har demokrater tidligere gjort lignende ting, men hvor er tytet om forsøk på statskupp hen da? "At that quadrennial joint session, there is long precedent of Democratic Members of Congress raising objections to presidential election results, as they did in 1969, 2001, 2005, and 2017. And, in both 1969 and 2005, a Democratic Senator joined with a Democratic House Member in forcing votes in both houses on whether to accept the presidential electors being challenged. Det er en lignende greie hele tiden; Jeg og mine kan gjerne gjøre X, men nåde dere hvis du og dine prøver dere på noe lignende. Lignende som her: Det går visst an å jukse med brevstemmer likevel, alt som måtte til for å anerkjenne det var en endring av hvem som tjener på det… Mitt lag skal alltid ha utvidet forståelse og nåde. Ditt lag skal alltid ha hardest mulige dom. Helst konkludert på forhånd - før det foreligger noen rettskraftig dom.

Fordi de ikke tåler at noe de er uenige i bringes frem i lyset og blir stående uimotsagt. De tror at hvis de får siste ordet (med nok likerklikk) så har ikke du flere innvendinger, noe mer å komme med, og derfor tapte du den debatten. Da er de fornøyd, men hvis du har noen snev av poeng stående uimotsagt så "klør det for mye i såret". Så da "åpner de saken igjen" til tross for at de tøyt om at "nå er vi så leie..". Merk at det bare gjelder når de ikke liker noe (saker det ikke skal snakkes om). Egne saker kan de tyte om i det uendelige, i alle kanaler, til alle tider. De kan sette seg midt i veien og stanse all trafikk fordi saken(!)..., og om noen ber dem fjerne seg så er de et offer. Privat eiendom og grenser er æsj og bæsj når det avgrenser deres muligheter, men flott om det hjelper saken! Helst skulle de nok stått på soverommet ditt og tytet i vei mens du sov også. Andres muligheter til å ytre seg må derimot ikke gis noen plattform. De kan kanskje se gjennom fingrene på det hvis det er en aller annen motrøst som de kan plassere i et usmakelig hjørne via guilt-by-association, eller som ikke innehar nok kunnskap - slik at de kan spinne vedkommende rundt lillefingern, og deretter peke på at alle som mener det samme er like tullete, kunnskapsløse og meningsløse å lytte til. Mens om noen innehar kunnskapen, og argumenterer godt for seg, så bør utestengelse, hatpratlover og sensur inn i bildet. Om noen antyder at nå må det da være nok; Slutt å tyt! Da er det deres ytringsfrihet som er angrepet. Så de er alltid et offer, samme hva. Metodene er mange; tie ihjel debatten (ikke spre informasjonen), tyte om at "nå er vi leie, så hold smella på deg", plassere noen i det usmakelige hjørnet hvor du er tulling, rasist, transfob, konspirasjonsteoretiker, nazist, whatever, eller å få deg kansellert, oppsagt, eller utenfor posisjon til å ha noen reell betydning. Han gikk usmakelig langt i å påstå juks og lignende, men til slutt gikk han av uten vold. Det har også demokrater gjort flere ganger før (2000, 2004 og 2016). Da var det derimot ikke noe "statskupp".. Go figure.. Mens demokratene selvsagt kan bruke og bøye rettssystem og whatnot til å sette kjepper i hjulene på folk (som bl.a. RFK jr eller Tulsi Gabbard har forklart). Hørte nettopp på Rescue the republic-gjengen, og Tulsi Gabbard hadde et interessant innlegg (fra 2:02:30):

Ja, det var et trist skue, men det er blitt vanlig i PK-korridorer å dytte folk som sier ifra, eller bare stiller spørsmål, i bås med høyreekstreme og annen berme. Men de taper stadig støttespillere heldigvis, etterhvert som de avkles og folk oppdager at keiseren egentlig går uten klær.

Dette gjør langt på vei Thomas Seltzer også i den nylige episoden av UXA - hvor han drar til Florida for å undersøke wokeismen, MAGA og polariseringen. Første person han møter virker noe halv-tam, men så møter han ei lærerinne som flyttet fra California pga woke-inntoging i skolen under pandemien (amerikansk slaveri-historie, pronomen, 2 kjønn, skille mellom gutter og jenter, klima-hysteri ala Greta Thunberg, hedenskap, kjønnsidentitet, homofil sex, analsex, og da jeg så programmet igår kveld er jeg sikker på at hun også sa incest, men dette ser nå ut til å være klippet bort. PC-en min hang seg opp bare sekunder etter at jeg hadde sette henne fortelle dette, og nå er altså incest borte fra intervjuet med henne). Go figure.. men uansett.. og til poenget.. Like etterpå trekker Seltzer slutningen at; USA er i ending. Ja, det er nok alle helt enige i, men hva er endringen han har i tankene? Han kunne nå ha sjekket nærmere med akademikere som vet hva de snakker om (som for eksempel disse), men det gjør han ikke. Han sier isteden at han føler det i Florida har blitt en ganske merkelig stemning, før vi går direkte over til en slags demonstrasjon (om vi kan kalle det for det) hvor 3-4 stykker står med hakekors og gjør nazi-hilsener utenfor Disney-world. Altså går Seltzer fra denne ganske ordinære lærerinnen (som jeg absolutt har inntrykk av at representerer hva flesteparten av MAGA-bevegelsen, og folk som har flyttet til Florida mener) og over til vaskeekte nazister. Som om dette altså er hva endringen han nevnte handler om. Hvordan han har klart å finne frem til disse tullingene er en ting, men det er altså snakk om 3-4 stykker. Inntrykket han skaper er at vanlige folk som tar en bit av Trump- eller anti-woke-eplet beveger seg mot høyre-ekstremisme og nazisme, men det er selvsagt en fullstendig skivebom av hva den store majoriteten står for, selv om det også finnes enkelte slike løk-huer.

Bør.. tja.. De er alle dyktige akademikere. Noen er kjente og har svært høy stjerne. Peterson er kanskje mest kjent i nyere tid, men Steven Pinker har alltid vært den aller mest kjente av dem. I videoen sies det at Pinker ikke fikk samme behandling fra woke-mobben ettersom han var såpass kjent og elsket. Stock ble harselert med i noen år før hun til slutt bare sa opp sin stilling på universitetet i England. Anbefaler å høre hva de forteller alle sammen. De er skjønt enige om "hvor problemet kommer fra". Edit: Det var forresten ikke ment som kritikk eller nedlatende på noen måte (hvis det ble oppfattet slik..), men bare som tips eller referanse til hvor problemet kommer fra. Fortalt av dyktige akademikere selv.

Det er ikke så vanskelig å se hvor dette kommer fra. Utenom James Lindsay, Peter Boghossian, Jordan Peterson, Helen Joyce, Jonathan Haidt, og en hel haug av andre, så forteller Kathleen Stock, Steven Pinker, Greg Lukianoff og John McWorther her hvor det kommer fra.

Denne samtalen mellom Kathleen Stock, Steven Pinker, Greg Lukianoff og John McWorther bør alle høre med spissede ører. Spesielt de som avviser at universiteter er i deep shit. Samtalen er fra i sommer, og dreier rundt problemet beskrevet i denne tråden. Kathleen Stock er innom trådens mer spesifikke tema fra 13:44 - 17:15. Så kan du spørre deg selv; hvorfor er ikke dette et gigantisk tema å skrive om for MSM? Videoen's overordnede beskrivelse:

Jeg synes ikke du overreagerer. Helt naturlig tanke å få det, ettersom det er en del menn som er ute etter bare det, og de kan ha mange triks oppi ermet for å få det som de vil. Så for meg virker det som du har en sunn dose skepsis. Selvsagt kan du ta feil i din mistanke, men mitt råd er å gå varsomt og forsiktig frem, og vente til du kjenner deg trygg på og stoler på ham. Kjenner du deg ikke klar for noe, så ikke gjør det - og det at du spør etter råd indikerer at du ikke er der enda. Er han interessert i deg bør han ikke ha noe problem i det hele tatt med å vente. Personlig ville jeg sett på det som et kvalitetstegn, da det indikerer at du ikke hopper til køys med hvem som helst, og er interessert i kjærlighet og forhold.

Nei, du blander rasjonalisme og realisme. Noe som ser ut til å få videre følgefeil. Min setning (som du siterte): Det finnes objektiv sannhet, en ytre verden og virkelighet utenfor meg selv, og vitenskapelig metode er det beste verktøyet vi har for å søke sannhet om den ytre verden, men logikk er også svært nyttig Merk at det siste (gjeldende logikk) er utenfor som et MEN til setningen.. som viser til at joda, jeg er ikke noen anti-rasjonalist, men at jeg er mer realist (som det stod i setningen før den du siterte). Vel.. mer og mer, jeg er ihvertfall begge deler, og ikke fastlåst til rasjonalisme. Dette burde være åpenbart, spesielt når jeg skrev at man både kan være realist og rasjonalist ved å anerkjenne betydningen av objektiv virkelighet, samtidig som man vektlegger fornuft, logikk og deduktive argumenter (og til og med vitenskapelig empirisk metode) som måter å oppnå kunnskap om denne virkeligheten. Dette sa jeg jo eksplisitt at jeg stilte meg bak. Realisme: ... ifølge AI: In philosophy, realism is the position that asserts the existence of an objective reality independent of human perceptions or beliefs. Different branches of philosophical realism include metaphysical realism (belief in a reality that exists independently of our thoughts), epistemological realism (claims about the possibility of knowing that reality), and moral realism (the belief in objective moral truths). ... ifølge Wikipedia: Philosophical realism – usually not treated as a position of its own but as a stance towards other subject matters – is the view that a certain kind of thing (ranging widely from abstract objects like numbers to moral statements to the physical world itself) has mind-independent existence, i.e. that it exists even in the absence of any mind perceiving it or that its existence is not just a mere appearance in the eye of the beholder. ... ifølge Britannica: Realism, in philosophy, the viewpoint which accords to things which are known or perceived an existence or nature which is independent of whether anyone is thinking about or perceiving them. Rasjonalisme: ... ifølge AI: Rationalism is a philosophical viewpoint that emphasizes reason as the primary source of knowledge and justification. ... ifølge Wikipedia: In philosophy, rationalism is the epistemological view that "regards reason as the chief source and test of knowledge" or "any view appealing to reason as a source of knowledge or justification", often in contrast to other possible sources of knowledge such as faith, tradition, or sensory experience. More formally, rationalism is defined as a methodology or a theory "in which the criterion of truth is not sensory but intellectual and deductive". ... ifølge Britannica: Rationalism, in Western philosophy, the view that regards reason as the chief source and test of knowledge. Holding that reality itself has an inherently logical structure, the rationalist asserts that a class of truths exists that the intellect can grasp directly. Vi kan også spørre AI om forskjellen: What's the difference between realism and rationalism? Realism and rationalism are two distinct philosophical concepts, each with its own focus and implications. Here’s a breakdown of the key differences between the two: 1. Definition: Realism: Generally, realism involves the belief that reality exists independently of our perceptions or beliefs. It asserts that the world is as it is, regardless of how we think about it, and that our perceptions can be a flawed representation of this objective reality. As mentioned earlier, realism can apply to various fields, including philosophy, literature, art, and politics. Rationalism: Rationalism is a philosophical principle that emphasizes reason as the primary source of knowledge. Rationalists argue that certain truths or principles can be known through reason and intellectual deduction, independent of sensory experience. For example, rationalists believe in innate knowledge or ideas that exist in the mind prior to experience. 2. Epistemology: Realism: In the context of epistemology (the study of knowledge), realism often focuses on understanding the nature of reality and our relationship to it. Realists typically argue that knowledge must correspond to an objective reality. Rationalism: Rationalism, on the other hand, posits that knowledge can be derived through logical reasoning and that some concepts exist in the mind independent of empirical observation. Examples include mathematical truths and logical deductions. 3. Methodology: Realism: Realism tends to adopt an empirical approach, emphasizing the importance of observation and experience in understanding the world. Realists often seek to describe and explain phenomena as they are in the real world. Rationalism: Rationalists favor deductive reasoning and argumentation to arrive at conclusions. They might prioritize logical coherence and the formulation of theories over empirical verification. Vi kan også spørre om man kan være både realist og rasjonalist: In summary, it is entirely possible to hold both realist and rationalist views. One can believe in an objective reality while also asserting that reason and logical deduction play critical roles in comprehending that reality. This combination can lead to a richer epistemological perspective, integrating insights from both schools of thought. Denne blandingen gjør også at du misser et annet viktig poeng (som er tatt opp flere ganger). Forskjellen mellom ontologi og epistemologi. Mens realisme relaterer til ontologi, så relaterer rasjonalisme til epistemologi. Igjen bringer du ikke din egen posisjon til diskusjonen. Selv om du har blitt bedt om det flere ganger nå så er det bare mer relativisering, typ.. det kan være sånn hvis sånn osv..

Jeg har vært opptatt noen dager, men bedre med litt sent svar enn aldri.. Det er lov å mene alt mulig, men alt mulig har ikke verdi. Hvis det du skriver i parantes ligger som premiss for det du skriver over så har du nok et poeng, men jeg har ikke lagt rasjonalisme til grunn. Jeg er ikke anti-rasjonalist, men jeg er nok mer realist enn noen form for ren rasjonalist. Dvs - Det finnes objektiv sannhet, en ytre verden og virkelighet utenfor meg selv, og vitenskapelig metode er det beste verktøyet vi har for å søke sannhet om den ytre verden, men logikk er også svært nyttig). Så kan du gjerne innvende at dette er nybegynnernivå. Greit nok, men jeg kan ikke skrive en hel bok heller for å starte en tråd. Savner du noe så kan du jo heller bare påpeke det. For å kunne svare på det må jeg jo vite hva du (og andre) kjenner til. Det vet jeg ikke (jeg er jo ikke inni andres hoder), og kan derfor ikke svare konkret på spørsmålet. Det jeg skriver er isteden at det synes som det er en greie i diverse debatter som ser ut til å kranse rundt diverse filosofiske idêer om hva sannhet er for noe. Jeg kan selvsagt ta feil, men om jeg mener å se dette, så er alt jeg kan gjøre å forsøke å belyse dette (hensikten med tråden - for jeg kan altså ikke tre inn i andres hoder), og så kan jeg si noe om hvor jeg tenker problemet foreligger (og det har jeg gjort). Samt si noe om objektiv sannhet, virkelighet, ontologi og den slags - eventuelt hvorvidt noen skulle mene at det ikke finnes noen objektiv sannhet eller virkelighet. Mener man det sistnevnte så får det eventuelt bli den som mener dette sitt ansvar å begrunne hvorfor man skulle tro noe sånn. Jeg har vist til noen kilder, men jeg har ikke konkrete kilder for hånd for absolutt alt jeg har skrevet ned til minste detalj. Noe bør man kanskje klare å google selv også.. Om det er noe du er uenig i, reagerer på, eller savner kilde på, så kan du jo heller be om det for det spesifikke du savner? Mye er kunnskap jeg har opparbeidet over flere år, så det kommer fra mange ulike kilder. Alt ifra fagbøker, oppslagsverk og studier, til SEP og IEP, og til forelesninger, intervjuer, diskusjoner, kronikker og podcaster av fagpersoner som har gitt økt innsikt. Betyr dette at det er Heidegger du benytter som grunnlag for sannhet og dypeste virkelighet? Nå er ikke jeg spesielt belest innen Heidegger, men jeg oppfatter at han dypest sett forankrer sannhet i mennesket selv. Jeg er ikke anti-menneskelige perspektiver såklart, men man må akseptere en dypere forankring for sannhet enn som så. Man må anta realisme, også til den objektive verden utenfor en selv - for å kunne fungere sammen som et samfunn. Jeg skrev denne for en stund siden i den anledning: Jeg anerkjenner at andre tror og føler som de gjør (i dette tilfellet "kjønnsidentitet" om du vil). Det kan de gjøre alt de vil, og jeg respekterer det, men man må ikke være enig i ting andre tror eller føler. Jeg mener; samfunnet må forholde seg objektivt til verden, ikke subjektivt. Skulle det subjektive trumfe det objektive så kan alle egentlig tro og føle hva de vil, og alle må anerkjenne alt seg i mellom. Det blir et problem når folk da tror og føler ulike ting. Man må ha en felles forståelse for ting på et samfunnsplan. Ellers havner man i problemer som at jeg kan tro og føle jeg er 10 år, og samfunnet må anerkjenne at jeg skal gå i femte klasse selv om jeg objektivt og faktisk sett er 53. Per kan tro og føle at Sverige har angrepet Oslo, og samfunnet må anerkjenne dette. Mens Kari ikke tror og føler at Sverige har gått til angrep, og samfunnet må anerkjenne det også. Altså, hvis samfunnet skal styre etter subjektive følelser og tro, så må samfunnet anerkjenne alt mulig, inkludert selvmotsigelser. Derfor kan ikke noe folk tror eller føler være det avgjørende. Og derfor er objektive fakta hva som må trumfe subjektiv tro og følelser, og ikke omvendt. Ellers blir det bare det rene kaos. Edit: Så nettopp James Lindsay forklare antitesen til det jeg skrev ovenfor: Because gender doesn't exist. Gender is a fabrication of a phenomenological interpretation of the world. In other words... It has a completely different metaphysic. It does not believe that reality precedes our understanding of reality. It believes that our understanding of reality is conditioned by who we are and the social circumstances that we're in. And so you, by definition, do not inhabit the same reality that I inhabit. So there's no shared reality between us, which means that our adjudications about reality are determined specifically by how much power we can exert to put forth our view of reality over others. At det finnes forskjellige sannheter er èn ting, men at man kan bøye eller forandre sannheten er noe annet. Ettersom Heidegger vektlegger menneskelig erfaring, tolkning og forståelse så mye, så er det mange som vil kritisere ham for en anti-realisme som leder til en form for subjektivisme, og en tilnærming til virkeligheten som konstruert gjennom relasjoner/forhold/sammenhenger mellom vesener innenfor konteksten av det Værende (det Værende som betraktes som den ultimate virkeligheten), men det er nokså vanskelig å få tak i akkurat hva "det Værende" egentlig er for noe. Det synes som å kunne kokes ned til at ontologisk sett er virkeligheten fundamentalt sett lingvistisk og subjektiv, mens epistemologisk sett kan det vel tolkes bortimot i det uendelige). Jeg har ikke sagt at epistemologi ikke har relevans, men at denne tråden handler om objektiv sannhet, virkelighet og ontologi. Hvorfor du trekker inn nazisten Heidegger vet jeg ikke. Jeg tviler vel litt på om du forstår ham veldig godt. Han er temmelig kompleks. Noen mistenker ham for å være det med overlegg, og en del kritiserer ham for å være uklar og tvetydig, men klargjør gjerne hvordan Heidegger betrakter sannhetsteori, objektiv sannhet, dypeste virkelighet, ontologi og realisme? Han fremstår i høyeste grad ikke bare som anti-vitenskapelig (eller sterkt kritisk), men også som anti-realist (i filosofisk forstand). Flere har også stilt spørsmål ved hvordan hans eksistensielle og ontologiske forklaringer kan forholde seg til politiske og etiske spørsmål, og det har blitt hevdet at hans filosofi kan legitimere idêer om kollektiv identitet og eksklusivisme, og hvordan hans idêer kan relateres til (eller til og med legitimere) totalitære ideologier. Klargjør, presiser, og grei gjerne ut om din fasinasjon for Heidegger's filosofi relatert til temaet. Har jeg gjort det? Er dette et forsøk på stråmann? Det er jo hva jeg ba deg (og andre) gjøre i innlegget over her. Aner ikke hvor du har dette fra? Og som ble etterlyst, så hvorfor alt dette? Istedenfor å svare på det som etterlyses? Hæ? Hva det er da? Er det ikke tydelig at jeg mener man bør søke objektiv sannhet, være realist og benytte korrespondanseteorien for sannhet blant annet? Nei, realisme utelukker eksempelvis ikke rasjonalisme. Man kan både være realist og rasjonalist ved å anerkjenne betydningen av objektiv virkelighet, samtidig som man vektlegger fornuft, logikk og deduktive argumenter (og til og med vitenskapelig empirisk metode) som måter å oppnå kunnskap om denne virkeligheten. Det stiller jeg meg bak. Hva med deg? Jeg finner det snodig at du kritiserer at "premissene for tråden tilsvarer et nybegynnernivå til filosofifaget", mens du selv bare skummer fløten (og knapt det) for posisjonen du selv ser ut til å foretrekke (Heidegger?).

Dette svaret gjelder også de 2 andre som har postet like etter deg her nå. Jeg har forsøkt å peile debatten inn på objektiv sannhet (og sagt at temaet dreier seg om filosofi), sannhetens natur og sannhetsteori, men ingen ser ut til å være villig til å gå inn i diskusjonen, men heller å vende den mot andre ting. Det kan selvsagt skyldes at man ikke vet nok om temaet, men dette er altså temaet for diskusjonstråden, som riktig (og beklagelig) nok får konsekvenser for andre nevnte ting, men poenget med tråden er å belyse nettopp dette og hva sannhet er for noe. Som det står i åpningsinnlegget: Har lagt merke til at det gjentakende forekommer i debatter - noe som ser ut til å kranse rundt diverse filosofiske idêer om hva sannhet er for noe... Jeg tenkte derfor det kunne være nyttig med en tråd som tar opp spørsmålet hva sannhet egentlig er. Kan du bøye eller forandre sannheten? Det må du vel kunne hvis den varierer utifra fagområde? Utdyp gjerne hvordan dette fungerer under korrespondanseteori. Hvis ikke, vil det si at det ikke er korrespondanseteori du benytter som sannhetsteori? Algebra er et godt poeng. Det er matematikk, og matematikk er abstrakt, men spørsmålet graver seg enda dypere. Hvor finner man dets forankring? Altså hvor er korrespondansen til virkeligheten? Noen filosofer mener faktisk at matematiske objekter (eller abstrakte objekter mer generelt) eksisterer. Ikke bare har de eksistens som meg, deg og fru Johnsen (en kontingent eksistens), men en høyere form for eksistens vil de si (en nødvendig eksistens). Hva er politisk sannhet? Finnes det politisk sannhet? Hvis du nedgraderer sannhet til subjektiv sannhet så ok, men objektivt sett? Politiske utsagn som korresponderer med observerbar virkelighet og som kan underbygges med bevis kan kanskje betegnes som "politisk sant", men det er ikke politikken som gjør det sant, men isteden er det korresponsen til virkeligheten som gjør det. Det er riktig som du er inne på til slutt: "Dreier det seg om filosofi, så kommer det vel litt an på hvordan men ser det." Dette er temaet for diskusjonstråden. Så om folk kunne sagt om de benytter korrespondanseteori, eller eventuelt sagt noe mer om hvilken alternativ sannhetsteori de lener seg på, hvorfor det etc, så hadde dette blitt mer fruktbart og opplysende for lesere. Jeg ber altså om at dere engasjerer dere mer i disse spørsmålene og bringer inn deres filosofiske grunnlag. Fordi ingen egentlig diskuterer selve kjernen i emnet, men understerker heller ytterligere behovet for å klarere forstå hva sannhet er for noe. Jeg har skrevet nok i tråden her nå tenker jeg, til å kunne få en ok innledningsforståelse av hva dette går ut på, slik at fremtidige innlegg som ikke viser interesse for det ikke vil bli besvart av meg - uten at man i det minste oppgir egen posisjon, og eventuelt deretter kan trekke det videre inn i den epistemologiske sfæren (typ subjektive perspektiver, relativitet, "levd erfaring", personlig smak, personlig mening, språk, narrativer, kultur, politikk og lignende).