Fustasjeopphengsforkobling

Ok Leste bare denne siden, så beklager reaksjonen. Burde vel lest mer av tråden da.

I alle dager?? Jeg har erfaring med folk fra diverse bakgrunner og har aldri hatt problemer med spørsmål av typen "hvor kommer du fra?" Hverken stilt av meg eller stilt av andre (rettet mot meg). Hverken til folk med eller uten etnisk norsk bakgrunn. Det kommer bare av at man er høflig, nysgjerrig på den man møter, og en slags invitasjon til å bli bedre kjent. På linje med "hva heter du?" Og det spørsmålet stiller jeg gjerne til en hvit norsk person også, kanskje bare utifra dialekten, fordi jeg er nysgjerrig på hvor i Norge vedkommende er fra. Hvis noen finner det sårt så har de et problem. For de antar da å vite din intensjon med å stille et spørsmål, og da lar jeg heller vær å fortsette praten. Det kan sikkert forekomme at en eller annen gjøk jakter konflikt for at "man egentlig ikke er norsk", men det tilhører en særdeles liten minoritet. Har aldri møtt en slik person i hele mitt liv. Men projiserer man en slik antakelse på folk man møter fordi man blir spurt om hvor man kommer fra, ja da har man et problem.

Du er nok på rett spor der. Hverken kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergsuten eller legen Kaveh Rashidi (som har misjonert for kjønnsidentitetsideologien) ser ut til å ville stille til debatt. Det er betenkelig for å si det mildt. En minister som altså ønsker å radikalt endre lovverket med en straff på opp til 6 års fengsel vil ikke stille til debatt. Det er uhørt i et åpent og demokratisk informasjonssamfunn. Tidligere i høst la NRK debatten om kjønn og identitet «foreløpig til siden». Episoden kom aldri. Nå skriver Subjekt at det er Trettebergstuen som skal ha trukket seg fra NRK-debatt. Nekter å forklare, skriver de. Trettebergstuen følger altså "oppskriften" som er beskrevet i LHBT-aktivisters internasjonale metodebok om å unngå "overdreven publisitet og pressedekning". Når det gjelder legen Kaveh Rashidi så har Jenny Klinge stilt kritiske spørsmål ved om ikke leger bør ha kunnskap om menneskets biologi når det er mennesker som er pasientene deres. I nevnte lenke forklarer Jenny Klinge seg i en podcast hos Ole Asbjørn Ness. Kaveh Rashidi ble også spurt om å delta i podcasten, men hadde ikke mulighet til å stille ifølge Ness. Ifølge Jenny Klinge har dog Rashidi ved gjentatte anledninger takket nei til å være med i debatter mot henne. På FB skriver hun at "eg vil oppfordre Rashidi til å møte meg i debatt om temaet kjønn, Dette takka han dessverre nei til når TV2 ringer, både i sommar og no." I november hadde Ole Asbjørn Ness besøk av professor i evolusjonsbiologi Glenn-Peter Sætre: – Det finnes kun to kjønn. Hunner har store kjønnsceller og hanner har små kjønnsceller, forklarer Glenn-Peter Sætre, professor i evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo (UiO). – Men vi lever jo i en tid hvor alle kan skifte kjønn? – Kanskje juridisk sett, men det forandrer ikke på den underliggende biologien. Biologisk sett er det umulig å skifte kjønn, forklarer Sætre. – Og hva med påstandene om at kvinnelige hjerner kan være fanget i guttekropper eller omvendt? – Det er vitenskapelige hypoteser som man ikke har funnet evidens for. I Dagsavisen gir professor Sætre Jenny Klinge faglig rett, og sier at Kaveh Rashidi hopper bukk over den solide kunnskapen om kjønn i naturen : I en kronikk i VG om bruken av pronomenet «hen», skrev Klinge blant annet: «Det er ingen grunn til å rote det til: Vi menneske har to kjønn, kar og kvinnfolk, på samme måte som høns består av høne og hane». Rashidi reagerte kraftig på Klinges kronikk, og sa til VG: «Blant leserne av hennes budskap er det mange helt normale mennesker som verken identifiserer seg som mann eller kvinne. Disse menneskene fremstilles av Klinge som et avvik fra naturen». I forkant hadde Rashidi gått i rette med Klinge på Facebook , der han blant annet skrev: «I dyreriket er det både vanlig at individer skifter kjønn, eller blir født uten kjønn og blir et kjønn i voksen alder. Også tvekjønnethet er vanlig i naturen. Omtrent 5% av verdens omkring 1,2 millioner beskrevne arter er tvekjønnede.» Rashidi skrev videre: «Ps: Du bør lese om høna Gertie som i voksen alder ble til hanen Bertie. Ja, den britiske høna skiftet kjønn av seg selv, så selv ditt høne/hane-metafor er ikke riktig...». – Fra et naturvitenskapelig ståsted har ikke Jenny Klinge sagt noe galt om kjønn, mens Kaveh Rashidi opererer med en forståelse av kjønn som er hentet fra andre fagfelt – kjønnsforskning og skeiv teori, der fokuset er på andre ting enn biologi forklarer Glenn-Peter Sætre. Sætre mener Rashidis eksempler på at det finnes tvekjønnethet og at det oppstår kjønnsskifte blant arter i naturen ikke har overføringsverdi til mennesker. Ei heller det konkrete eksemplet med høna Gertie som ble til hanen Bertie. Sætre mener Rashidi sauser sammen kjønnsidentitet og objektive, vitenskapelige kriterier for hva som definerer hunkjønn og hankjønn. – Det han sier er galt. Leger har ikke tatt feil. Det er to kjønn, sier Sætre. – Det går fint an å være biologisk mann og identifisere seg som en kvinne, men det er noe annet enn å være kvinne. Du kan ikke være både en mann etter en biologisk definisjon og samtidig være en kvinne. En av påstandene må være faglig gal. Det at barn kan bli født med ulike kjønnskarakteristika er heller ikke noe argument for at det er et biologisk spekter av kjønn, mener Sætre. – Sammenvokste kjønnslepper, stor klitoris, unormalt liten penis eller det at testiklene ikke har falt ned i pungen kan gjøre det vanskelig å bestemme kjønnet der og da. ..Er du født til å produsere eggceller er det ingenting medisinen kan gjøre for å få deg til å produsere sædceller eller motsatt. Det man gjør kirurgisk og med hormonbehandling, er kjønnsmodifiserende inngrep, som fører til at du ligner mer på kjønnet du identifiserer deg med. – Men det er umulig å endre biologisk kjønn. – Jeg mener han (Kaveh Rashidi) burde sett mer til et av medisinens basalfag, nemlig biologi, og mindre til skeiv teori, sier Sætre. Merk at Kaveh Rashidi er forelagt kritikken fra Glenn-Peter Sætre, men ønsker heller ikke her å kommentere saken. 26. juni i år skrev Sætre på FB: PSEUDOVITENSKAP FORGIFTER TRANSDEBATTEN Filosofistudent og salongreferent, Aksel Rogstad serverer oppsiktsvekkende påstander i Morgenbladet. Tygg litt på denne tittelen: «troen på grunnleggende biologiske fakta forgifter transdebatten». Her er et par tenkte paralleller i samme kategori: «troen på grunnleggende medisinske fakta forgifter vaksinedebatten» eller «Troen på grunnleggende geofysiske fakta forgifter klimadebatten». Visst kan vaksinemotstandere og klimaskeptikere bli provosert av vitenskapelige fakta, men å anklage vitenskapen eller faktagrunnlaget er å snu ting på hodet. Det er pseudovitenskap som er problemet. Biologisk kunnskap om kjønn utelukker verken eksistensen av mennesker født med uklare kjønnskarakteristika eller transpersoner, slik Rogstad langt på vei insinuerer. Derimot gir den et rammeverk for hvordan vi skal forstå disse fenomenene. Basal biovitenskap gir videre et rammeverk for hvordan legevitenskapen skal møte mennesker med uklare kjønnskarakteristika eller kjønnsdysfori. Når jeg og andre har argumentert for å holde fast ved en biologisk forståelse av kjønn er det ikke for å gjøre livet vanskelig verken for transpersoner eller andre. Snarere tvert i mot. Vi advarer mot at pseudovitenskapelige tilnærminger til kjønn kan gjør mer skade enn gavn. Jeg burde sikkert skrevet et tilsvar til Morgenbladet, men jeg prioriterer ferie og egen mentale helse. Huff, dette var sørgelig lesning.

Politikk og idrett er så absolutt skillelige og bør tilhøre ulike arenaer. Åpenbare holdningsmotto som fred og samhold under like regler og fair play på tvers av uenigheter, konflikt og splid har derimot ingen problemer med. Det øker idrettsgleden for alle istedenfor at arenaen brukes til politisk spill og konfliktskapende splittelse. At noen har brukt (og bruker) det til å infisere og fremme egne politiske mål er noe dritt. Det er f... meg politikk over alt snart. Husker jeg leste om skyttergravskrig fra første verdenskrig tror jeg det var. Der de to partene tok en dag eller to pause i juletider for å møtes til fredelig idrettskonkurranse. En pustelomme fra all elendigheten. Slik bør idrett være.

Det kalles EM. VM er verdensmesterskapet hele verden konkurrerer i. Så får man drive med idrett der det hører hjemme, og politikk der det hører hjemme.

Dette har jeg også mistenkt. Det er et åpenbart problem (som bl.a. Jonathan Haidt har påpekt) når man får en for stor meningsfordeling i favør ên politisk retning. Haidt har påpekt problemet innen akademia. Nå har problemet vist seg innenfor Twitter også. Man kan ikke styre hva folk skal mene, og man kan ikke ansette utifra hva folk mener/stemmer på, men man kan heller ikke ha for stor partiskhet da det ender i slikt som dette (partiske avgjørelser med inhabilitetsproblematikk). Et problem for demokratiet. Når USA er delt omtrent på midten politisk så blir det et stort problem når de som håndhever hva som skal være lov å si ikke representerer folkemeningen.

Nei, det vil jeg ikke si. Støre kan argumentere for sitt på samme måte som andre kan argumentere for sitt. Så lenge ingen urettmessig forskjellsbehandling involveres. Hadde Støre sagt at nå kan bare sosialister få, eller få gjøre X, så blir det annerledes, men har aldri sett ham engang forsøke noe sånn. Jeg tviler også på det du sier vedr homofile (og jeg vet at mange homofile er irritert over slikt), men det samme kan man også si om mange andre grupper. Har vi en kristen politiker som vil endre loven til at nå må alle be fader vår hver dag, så har vi et lignende problem. Eller en ateist som vil ulovliggjøre å be fader vår. Eller en muslim som vil endre loven til Sharia. Da mener jeg man må stille spørsmål ved personens habilitet.

Det er jeg selvsagt enig i, og det er pga hva hun gjør som er det problematiske jeg viste til. Deretter er det fordi det hun gjør har interessekonflikt i kraft av hvilken gruppe hun selv tilhører.

Hvorfor ikke? Er ikke dette å partisk forskjellsbehandle til fordel for egen gruppe (skeive vs hetero)? Altså å si at vi kan bedrive "metoder", andre ikke, og dette kan bare gå en vei. Ref: Med forslaget vil Arbeiderpartiet og regjeringen styrke den såkalte LHBTI-politikken og bruke straffeloven for å skape en «normgivende effekt». Her er budskapet som gikk ut til hele folket, fra minister Anette Trettebergstuen: «Ingen skal forsøke å påvirke deg til å endre din identitet, enten det gjelder legning eller hvorvidt du føler deg som en mann eller kvinne.» Men her er et viktig unntak: Foreningen Fri og andre aktører må gjerne få lov til å påvirke deg i positiv retning – til å bli skeivere. Eller skifte kjønn. Er du homo, skal du forbli den du er, og nåde den som forsøker å hjelpe deg inn i heterofolden. Er du derimot hetero, får du hjelp av gode krefter til å komme ut av skapet. Jeg ser ikke forskjellen mellom dette, og det å si at ett fotballag kan bruke metoder for å gjøre det andre fotballaget til sine, men det andre fotballaget kan ikke gjøre det samme. Det er fullt mulig å hjelpe grupper uten å gi særfordeler. Dette er hva Høyreregjeringen gjorde såvidt jeg forstod. De gikk så langt de kunne gå.

Vel.. jeg ser et problem vedr habilitet. Jeg tror f.eks. det er et habilitetsproblem hvis et jury-medlem tydelig er vegetarianer, og skal dømme i en sak vedr dyremishandling, og kanskje siktede har et fryserom fullt av hjemmeslaktede høner og jegervilt som han prater om at han spiser til middag hver dag. Eller hvis nordlendingen skulle ha "jævla søringer"-flagg hjemme (om slikt finnes). Eller hvis en lav mann har en "I hate tall women"-tatovering. Litt på samme måte som at en dommer eller advokat skal melde seg inhabil i visse tilfeller. Slikt bør også være gjeldende i andre sammenhenger hvor man har makt til å styre hva folk har lov og ikke lov til. Jeg dro frem noen litt ekstreme eksempler, men det er for å tydeliggjøre og spisse hva poenget er. Ikke for å rangere, og si noe sånn som at A er bedre enn B. Nå har jeg ihvertfall vist at dette kan gjelde i mange sammenhenger. Det kan være økonomiske eller vennskapelige/familiære interesser også. Problemer relatert til egne interesser, eller egen gruppe's interesser. Her er et tydelig eksempel på at man setter egne interesser i førersetet fra vår egen likestillingsminister(!) Anette Trettebergstuen (som burde vite bedre), og som slik jeg ser det demonstrerer at hun er inhabil til jobben: Er du homo, skal du forbli den du er, og nåde den som forsøker å hjelpe deg inn i heterofolden. Er du derimot hetero, får du hjelp av gode krefter til å komme ut av skapet. Trettebergstuen har til og med skrevet boken «Homo», «for deg som er, lurer på om du er, eller har lyst til å bli homo» (min uth.) ref https://subjekt.no/2022/11/23/homoterapi-skadelig-og-ulovlig-heteroterapi-frigjorende-og-goy/ LHBT-aktivister har også utarbeidet egen internasjonal metodebok, og det bedrives arbeid bak kulissene for å unngå «overdreven publisitet og pressedekning». I Irland har man hatt mer suksess med lobbyvirksomhet enn med åpen debatt. For Norge fremheves suksessen med å knytte sterke bånd til ungdomspartiene bak kulissene. Håndboken advarer også mot å inngå kompromisser med storsamfunnet fordi det kan forsinke det endelige målet. ref https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/qALLrm/dekonstruksjonen-av-mann-og-kvinne Tidligere i høst la NRK debatten om kjønn og identitet «foreløpig til siden». Episoden kom aldri. Peter Risholm, mener NRK har feiget ut og latt transaktivistene få viljen sin. ref https://subjekt.no/2022/11/28/hele-nrk-serien-ueinig-er-ute-episoden-om-kjonn-og-kjonnsidentitet-mangler/ Espen Goffeng har også invitert til podden sin uten hell sier han. På mange måter minner dette meg om autoritære som setter egne interesser i første rekke, nekter åpen dialog, og slår hardt ned på motstand mot egen "helligdom", og det vekker noe av det verste i mennesket; tribalisme og "oss mot dem".

For det første så er jeg uenig i at en transperson er noe man er (i den forstand at ordet "er" eller "være" refererer til noe i virkeligheten, altså sannhet). Det er noe man subjektivt definerer seg som (utifra noe som faktisk er virkelig; sitt objektive biologiske kjønn). Det samme kan man forøvrig si om alle. Eller som du jo sier; holdningene til en person KAN være like moderat som hvem som helst. Så helt riktig kan transpersoner ha moderate holdninger. På samme måte som alle kan ha moderate holdninger (uavhengig av hvordan man uttrykker seg; det være trans, nazi, kommunist, kkk, antifa, muslim, hva som helst). Det vanlige derimot er vise støtte innenfor gruppen man uttrykker tilhørighet til. Man kan altså gå med en T-skjorte med hakekors på, og samtidig ha moderate holdninger. Det er ikke veldig vanlig, men man kan. Selv har jeg gått i Che Guevara T-skjorte uten å sympatisere med Che Guevara eller kommunister. Jeg har også gått i kjole og hatt på sminke uten å være trans. Men jeg hadde ikke gjort noe av det hvis jeg skulle i et jobb-intervju f.eks. Mye jeg har gjort uten at jeg til stadighet har uttrykt en slik tilhørighet. Gjør man det så blir det vanskeligere og vanskeligere å få troverdighet for at man ikke er en sympatisør. Går man i demo-tog minker troverdigheten ytterligere, men man kan forsåvidt fremdeles gå i et demo-tog bare fordi kompisen hadde så lysst at man ble med f.eks. Nå vet vi ikke hva transpersonen i videoen har gjort utover å uttrykke seg selv som trans (noe mange finner svært spesielt selv om ikke du skulle gjøre det), men det er også alt vi vet. Hvilke holdninger personen har vet nok Twitter mer om enn det vi gjør. Denne transpersonen er neppe oppsagt fordi personen var trans. De har nok heller gjennomgått arbeidet personen har gjort for å kontrollere hvor habilt det har blitt gjennomført, om det foreligger forskjellsbehandling utført av personen og lignende. Så har muligens personen blitt snurt (på grunn av at vedkommende ikke fikk gjøre slikt mer, eller pga uenighet e.l.), og sagt opp selv. Eller bare blitt forhåndssnurt fordi personen antok at Musk ville sette en stopper for slikt. Noe i den duren vil jeg tro. Så har du også det subjektive; om man selv er enig i hva som er moderat eller ekstremt (eller har du noen objektive kriterer for dette her?). En nazist ser neppe på seg selv som ekstrem. Ei heller en trumpist, kommunist eller et antifa-medlem. Folk flest ser derimot på nazisme som noe ekstremt, men det innebærer ikke noe objektivt kriterie. Det er ikke noe mer objektivt enn om nazistene vant 2. verdenskrig slik at så godt som alle til slutt mente nazismen var riktig, så ville det likevel ikke innebære noen objektiv målestokk. Masse-subjektivitet blir ikke til objektivitet. Jeg sier selvsagt ikke at man ikke kan jobbe hvis man er trans, nazi, kommunist, muslim osv - men at man bør være litt på vakt for hvem man setter til hva. Det mener vel de fleste? Man kan heller ikke forvente å bli sett på som helt ordinær hvis man stadig gir uttrykk for noe spesielt. Man kan ikke kle av seg alle klærne midt i kontorlandskapet og etterpå klage over nudistofobi for å ikke bli akseptert. Man bør være litt på vakt før man i små-skolen ansetter en som har stuen full av nakne 18-årishe ungpiker på veggene. Før man ansetter fyren som i årevis har gått med Man City-drakt i sjefsstillingen til Man.United supporterklubb. Før man alene som full ung kvinne, iført miniskjørt, sent på kvelden setter seg inn i en taxi hvor sjåføren har et sleskt blikk. Før man i politiet ansetter en som har gjort noe kriminelt (de får man vel ikke ansette). Før man i kirken ansetter en prest. Før man ansetter fyren som i alle år har gått med "Jesus is my saviour" tatovering i moskeen. Før synagogen ansetter fyren som har hakekors-tatovering på armen. Før man velger hvem som skal styre SV- eller FRP- skuta. Før man ansetter en ny rettsdommer. Eller før man ansetter noen som skal håndheve en bedrifts justis.

Det at personen uttrykker seg som en transperson er akkurat like problematisk (evt uproblematisk dersom man har jevn representasjon) som alle eksemplene jeg viste til. Poenget er hvor habil/inhabil personen er til å kunne gjøre mest mulig objektive og rettferdige vurderinger. I rettssaker er det ikke uvanlig å ha ulike jury-medlemmer. Disse utvelges ofte basert på diverse trekk (alt etter hvordan man ser for seg å komme best utav det for å vinne saken). Utvalget skjer ved jevn fordeling. Dette kan gjerne sammenlignes med Twitter o.l, og deres modererings-avdelinger. Problemet er at disse ikke er demokratisk (eller jevnt) valgt, og det kan da oppstå en slags intern justis som bedømmer på andre premisser enn i rettssystemet. Twitter har jo tydelig vært preget av det såkalte woke-fenomenet. Derfor er det bra at Musk rydder opp i det. Om han får det til vil vise seg, men det er ihvertfall godt at det forsøkes å gjøre noe. Man kunne selvsagt sørget for å få lik representasjon i slike avdelinger i private selskap også (på samme måte som jury-medlemmer i rettssaker), og en slags dom hvor alle må inn å stemme over om ytringen er innenfor eller utenfor, men vil noe sånt skje? Høres ganske håpløst ut å få til, så da er det bedre å forsøke å anskaffe flest mulig personer som utviser at de klarer å vurdere ting mest mulig objektivt, og ikke utviser tydelige tegn på at de representerer visse grupper. Et slikt arbeidsmiljø vil jeg heller ikke tro er noe særlig godt å jobbe i, for der vil det nok til stadighet oppstå konflikter. Ellers er alternativet, slik jeg ser det, at man godtar alt, så lenge det ikke bryter loven, men da blir det igjen et spørsmål om hvor flink man er på lovtolkning og lignende.

Hvis du ikke ser det problematiske i det der så ja.. hva skal man si...Kanskje du gjør det hvis du ser det fra en litt annen vinkel? Det er ingen avhengighet mellom hvordan man kler/sminker/uttrykker seg og hvilke meninger/bias man har, men det er også naivt å tro at hvordan man presenterer seg selv ikke har noenting som helst å bety. Det bør ligge mer bak før man bedømmer en person, men møter du på en ukjent som tydelig uttrykker seg på en spesiell måte så blir det naivt å ikke ha følehornene ute for at denne personen kanskje ikke klarer å bedømme helt rettferdig når det kommer til prinsipper som f.eks. likhet for loven. Så å sette en slik person til å bedømme hvilke ytringer som er innenfor og utenfor er ingen god idê. For da må selvsagt det samme gjelde for alle de nedenforstående, og jeg antar at du ville vært skeptisk til at i det minste enkelte av disse skulle bedømme deg og dine ytringer. Eller er det hips om haps for deg hvem av disse som "styrer ståket"? Det har med habilitet/inhabilitet å gjøre. Det er vel omtrent like lurt som å sette en tilhenger fra det ene fotballaget her til å bedømme ytringene til det andre laget: Dette er også den viktigste grunnen til at politikk bør være politikk, og holdes unna andre arenaer som f.eks. fotball VM, slik at vi har friområder fra det svært usunne splittelsesveldet som foregår. Så kapteinsbind o.l. bør være nøytrale (som det har vært i en årrekke tidligere), og ikke være "logoen" til hverken regnbuefolket, neo-nazier, neo-marxister, skinheads, punkere, kristenfolket, muslimene, ateistene, kkk, trumpistene, black lives matter, antifa osv osv..

Vet ikke om det finnes en fra før, men hadde vært morsomt med en tråd bestående av humor som idag anses politisk ukorrekt. Har vitsen/sketsjen blitt forsøkt kansellert? Da hører den helt klart til her. Pirker den i selve problemet? Da hører den til her. Er denne typen humor fraværende idag? Da hører den antakelig til her dersom sannsynlig årsak er politisk korrekthet. Jeg vil tro de fleste skjønner hva tråden sikter seg inn mot. Steve Hughes er et naturlig åpningsnummer: (Who knows.. Kanskje vi også får oppleve kanselleringskultur i tråden? Innlegg som blir fjernet? Spennende )

Woke, kritisk raseteoretisk- og identitetspolitisk rasisme sendes på NRK helt uten motstemmer. Brødteksten til programmet: Du er ikkje rasist, men … kanskje er du det likevel? Modige skuleelevar granskar eigne tankar om hudfarge – også nokre dei ikkje visste at dei hadde. 00:37 Barna skal sortere seg selv etter hudfarge. Målet er å se om rasefordommer kan reduseres. Et prisverdig mål, men er sortering og bevisstgjørelse av hudfarge måten å gjøre det på? Barna kaller selv "spillet" de blir satt til å utføre for rasistisk. Heldigvis. Kritisk raseteori finner jo rasisme overalt, så konklusjonen ble (ikke overraskende) som man kunne konstatert på forhånd: At majoriteten viste et ubevisst mer positivt bias til hvite. En gutt sier han føler dårlig samvittighet for det, og at dette var det mest emosjonelt krevende opplegget han har vært med på noen gang. 01:40 En eller annen autoritet sier at dersom man ikke lærer elevene om dette her, så får man aldri et fullt ut inkluderende samfunn. Det høres utopisk ut. 02:26 Samme autoritet sier at han tror de har et veldig godt forhold mellom de etniske gruppene på skolen. Så flott da! Men husk..rasismen er der alltid må vite. 02:55 En annen autoritet sier at her til lands har vi stort sett snakket om fargeblindhet. Flott! Men så sies det: Den tilnærmingen fungerer ikke. What? For et halvt minutt siden ble det sagt at de hadde et veldig godt forhold mellom de etniske gruppene på skolen, men det fungerer altså ikke? Såklart, dersom målet er utopisk (null rasisme skal forekomme i samfunnet) så kan det aldri bli godt nok. Men i et fritt samfunn forekomer kriminalitet og en rekke uønskede ting. Et fritt samfunn uten noen negative hendelser eksisterer ikke. Det er utopi. 03:13 Vi får vite at vi har å gjøre med "eksperter på ubevisste rasefordommer". Om ikke woke-skepsis-bjellen allerede har ringt, bør den ringe nå. 03:17 Det sies at "ubevisste fordommer handler om at vi tar avgjørelser, eller forhåndsdømmer ofte uten å tenke på ulike grupper". Høres riktig ut. Så sies det "Vi kan altså si at vi ikke er rasister, men handlingene eller avgjørelsene våre vitner om det motsatte". Tja. Det KAN jo være riktig, men det følger ikke med noen nødvendighet. Å anta at man vet motivasjonen bak en persons handling eller avgjørelse er ikke bra. Spesielt om anklagen er grov. Da bør man ha gode bevis. 03:45 Målet med testprosjektet i klassen er at det skal bli en del av pensum. 04:35 Testen starter. Det er et spill hvor elevene får 2 grupper mennesker presentert (1 gruppe hvite, og 1 gruppe svarte). Deretter får de opp ord som de skal assosiere til de hvite eller svarte. Ordene er enten positive eller negative (nice, bad etc). God/dårlig Ei jente reagerer og sier at man ikke kan putte mennesker i 2 grupper på den måten. Flott! En liten jente oppdaget altså instinktivt problemet med testen. Problemet er at testen er designet slik at man kun kan plassere dem i 2 grupper. Et tredje alternativ finnes ikke. Som f.eks. "Jeg vet ikke" eller "Umulig å si" hvem som er nice, bad etc. For hvordan kan man putte en merkelapp på noen basert på deres hudfarge? Hele spillet er designet rasistisk, og elevene er dermed låst til å kaste merkelappen et sted, hvor en riktig respons altså ikke finnes. Det riktige svaret (fargeblindhet) eksisterer ikke som et alternativ; "I have a dream.. that they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character". 05:40: En autoritet sier at ingen av dem ønsker å komme ut som rasistisk, men man kan ikke kontrollere ubevisste fordommer, og dette er hele poenget; en måling av ubevisst bias, sies det. NEI! Det er testen de har blitt satt til å ta som er helt på jordet! 13:37 Idag mener mange eksperter at fargeblindhet er en form for rasisme sies det. En ekspert forklarer; Det fundamentale problemet med fargeblindhet er at du sier; Jeg skal late som om jeg ikke ser hudfargen din. Ved å gjøre det visker du ut erfaringene mine ved å være farget. Du utvisker historien min og erfaringen min med rasisme. Fargeblindhet er ikke bra, konstateres det. Hva for noe? NEI! Fargeblindhet betyr at hudfarge er irrelevant. Ikke at erfaringene dine, eller din historie er irrelevant. Det er ingen som sier at man ikke kan se hvilken hudfarge en person har. Det er ikke hva fargeblindhet innebærer. Coleman Hughes forklarer helt utmerket hva fargeblindhet innebærer i en forelesning på Harvard. 14:20 Her segregeres klassen inn i 2 grupper; hvite og svarte. Tanken er å lage "safe spaces". Samtidig som dette altså er på et sted hvor "de har et veldig godt forhold mellom de etniske gruppene". De er tross alt opplært i fargeblindhet. En jente som er halvt hvit og halvt asiatisk vet ikke hvor hun skal plassere seg selv. En gutt fra gruppen med svarte sier; "Du blir i vårt rom, ok?" Oss/dem, oss/dem... 17:30 "Ekspertene" sier at det er forskjell på de 2 gruppene. Den ene er som et karneval (hos de svarte). Den andre er som en gravferdsstemning (de hvite). Det som skjer er at den ene gruppen (svarte) liker at de får inkludert jenta nevnt ovenfor med i sin gruppe. Haha ler ekspertene, dette er morro. Inkludering kan jo være morro ja. Problemet er at de har delt klassen i 2 og skapt oss/dem-stemning. Deretter har en gruppe fått inkludert noen, mens den andre gruppen (hvite) blir bedt om å tenke på sin hvite identitet med en alvorlig undertone. Det reageres på dette rasistiske opplegget, noe som er akkurat slik det burde være. Gruppen med de svarte elevene ser også ut til å ha en slags stolthet. Noe de hvite ikke utviser. Fra 26:04 forteller ei jente at om du ikke er stolt av hvor du kommer fra, så er du ikke stolt av deg selv. Hva er det man har gjort for å ha hudfargen man har? Ingenting. Det bare er sånn. Har man gjort noe for å bli født der man ble født? Det kan man ikke påvirke. Man fødes der man fødes. Man har ingen kontroll over slikt. Hør hva Coleman Hughes har å si relatert til dette. 27:16 Ekspertene sier at mange hvite nok er varsomme med å hylle den hvite identiteten sin. At deres identitet er bedre. Hva?? Ingen har sagt noe sånn i hele programmet. Det er derimot blitt sagt det motsatte. Men eksperten har en forklaring på motivet for dette (som ingen har sagt). Det finnes mye av det i samfunnet allerede sier eksperten. Og når hun ser det tenker hun høyre-radikale parti. Hudfarge-fokus kan jo nettopp føre til slikt ja. Oss og dem. Derfor er dette så lite utbredt i land som fokuserer på fargeblindhet, og ikke på stolthet over hudfarge eller opprinnelsesland, som ingen uansett har noen kontroll over. Hvit stolthet tilhører historiens søppeldynge, sammen med all annen form for rasisme. Programmet hevder at målet er å få bukt med ubevisste rasefordommer, men bevisstgjør istedenfor hudfarge og rase. Det skal sies at det er noe bra i programmet. Bevisstgjøringen om at vi alle deler 99,9 % DNA ettersom vi alle er mennesker (som stammer fra samme slekt). Mot slutten skal de utføre et løp/oppgave hvor de får noen nøye utvalgte spørsmål som enten gir et forsprang eller en bakdel i løpet. For eksempel om foreldrene har advart dem mot rasisme. Vel, trenger foreldre å advare mot noe som ikke er et problem? Det ble alt sagt helt i begynnelsen at man hadde et veldig godt forhold mellom de etniske gruppene på skolen, så det høres jo ut som at alt er helt fint. Det betyr ikke at rasisme ikke forekommer. Det forekommer, og det forekommer begge veier. Har man blitt lært fargeblindhet hele livet så behandler man folk etter deres karakter, og ikke deres hudfarge. Det er poenget, og det er en suksessoppskrift. Svaret på hele løps-oppgaven er vel egentlig like muligheter. Ikke likt utfall, kvotering, eller annen form for urettferdighet. Det kan ellers anbefales å høre hva Espen Goffeng sier hos Wolfgang Wee (fra omkring 41:32).

Jeg har nå sett de 2 første episodene av Harald Eia's nye program: Sånn er Norge. Her finner han visst ut at det typisk Norske er å være uavhengig. Jeg er ikke uenig i det, men tenker at "typisk Norsk" ikke trenger å ha noe å gjøre med at det må være helt unikt for Norge (finnes det i det hele tatt noe slikt?). Typisk Norsk er bare hva vi verdsetter mest i Norge - punktum. Gjerne mer enn i andre land, men om andre land verdsetter det samme; hva så? Er det ikke typisk Norsk å verdsette demokrati fordi andre land verdsetter det omtrent like mye? Det blir som å si at det er typisk meg å være ærlig, men det finnes andre som også er ærlige (sikkert også ærligere enn meg), så da kan jeg ikke si at det er typisk meg å være ærlig? Det blir jo bare helt feil. Jeg har gått å lurt på en del ting en tid nå. Dette er nok mest relevant for de som har levd en stund, og som derfor er midt oppi dette, eller har erfart det. Hvorfor har vi så dårlig tid? Hvorfor er vi ofte så stressa? Hvorfor blir så mange utbrent? Hvorfor går så mange par fra hverandre? Hvorfor topper vi lister over hvem som knasker mest anti-depressiva? Jeg tror en viktig årsak til dette er likestillings- og frihetsidealene som begynte å velte om på samfunnet fra omkring 60-70-tallet. Det er viktig med likestilling og frihet, og på flere måter var dette opprøret et gode i den tiden det kom, men... Kan det gå for langt? Og kan det gå på bekostning av noe? Jeg mener at svaret på begge disse spørsmålene er et soleklart ja! At likestillingen kan gå for langt har mange oppdaget etterhvert. Når målet er at likestilling ikke bare skal handle om like muligheter, men om likt utfall så blir det jo det stikk motsatte. Det resulterer i forskjellsbehandling (som kvotering). Altså det motsatte av målet. Ikke akkurat noen stor nyhet etterhvert. Hva så med at det kan gå på bekostning av noe? Dette blir det ikke pratet like mye om, så hva kan man si? Se for deg tiden rundt 50-60-tallet. Typisk på den tiden vil jeg si var at familiene stod sterkere sammen og hjalp hverandre. Far arbeidet, mens mor var hjemme og tok seg av hus, hjem og barn. Er dette et ideal i seg selv? Jeg vil si nei, men jeg tror det både gjør oss godt og fungerer godt. Man trenger en inntekt, samtidig som man trenger at noen tar seg av hjemmet. Må det være far som arbeider og mor som er hjemme? Nei, men idag så skal begge foreldre være i arbeid, samtidig som begge skal ta seg av hjemmet. Er det rart vi har dårlig tid? At vi blir stressa? At vi blir utbrente? Så kan man si; Er det ikke like mange oppgaver som skal utføres totalt sett? Så hvorfor ikke bare fordele dem? Til dette vil jeg si flere ting. I praksis fungerer det ikke like godt. Nå skal begge forholde seg til 2 parter som forventer noe av oss. Å levere "kvantitet og kvalitet" forventes av sjefen på jobben. I tillegg kommer pliktene og forventningene på hjemmebane. Utenom skal man ha et noenlunde romantisk forhold til sin bedre halvdel. Samt kvalitetstid med barna og familien forøvrig. Jeg vil si at dette hang bedre sammen før enn det gjør idag. Barna var ikke borte fra foreldrene, utplassert i SFO eller barnehage, størsteparten av tiden de var våkne. De var hjemme med mor og lekte med søskenbarn eller de andre barna i gaten som også var hjemme med sin mor. Man besøkte gjerne familie og naboer, gikk å handlet i butikken sammen o.l. Mor la mye kjærlighet ned i å lage de deiligste og sunneste retter. Laget fra bunn av med de beste råvarer. Det hadde hun tid til. Idag er det et kappløp om å få tid nok til å lage middagen - selv om den stort sett består av ferdigproduserte fryse- og tørrvarer. Å besøke tanter og bestemødre må vi presse inn tidsskjemaet. Før var det en glede når det ringte på døren; hvem kommer på besøk montro? Idag ropes det isteden; søk dekning, i håp om at de skal forsvinne av seg selv, så vi slipper å vise frem det rotete huset vårt og "kaste bort" mer av tida vi ikke har. Når far kom hjem fra jobb var det før jubel og glede for å se ham igjen. Mens idag kommer begge hjem ferdig utslitte etter endt arbeidsdag, og så begynner gjerne småkranglingen om hvem som skal lage dagens middag i rekordfart, hvem som skal gå å handle, og resten av dagens gjøremål. Er det rart vi blir stressa? At vi blir utbrente? Før var ydmykhet, moderasjon og beskjedenhet dyder. Idag skal vi kappes om å fremstå mest mulig suksessfulle. Det gir ikke status for mor å være hjemme å ta seg av huset, familien og barna sine (men hva er egentlig mer verdifullt enn det???). Idag skal mor være uavhengig og vise verden at hun kan stå på egne ben. Hun må ha sin egen karriere. Det må far også. I tillegg må vi ha det fineste huset med vår egen stil, og egne avdelinger for alle - slik at alle kan dyrke seg selv i fred og ro. Slikt koster penger, men så lenge begge er i fullt arbeid så har vi råd. Moderere oss ved å f.eks. kjøpe et litt mindre hus slik at ikke begge må stå i fullt arbeid - det blir både for dårlig og gir for lite status. Så da velger vi å stå i tidsklemma isteden, og slik prioriterer vi bort det som egentlig gjør livet verdt å leve; Å tilbringe kvalitetstid sammen med de vi elsker og bygge relasjoner til dem. Når ungene er i seng idag så orker vi knapt å si hei til hverandre. Dagen har krevd så mye at vi synker sammen i sofaen og titter trøtte inn i firkanten på veggen. Inntil ny dag venter imorgen. Avhengigheten til hverandre vil vi ikke lenger ha. Ord som ; Jeg trenger deg. Jeg vil være med deg. Jeg vil gjøre X for deg. Jeg vil leve og dø for deg. Jeg er din og du er min. Slike ord gir ikke mening når vi søker uavhengighet. Å bli ett i sammen står i motsetning til frihet. Er det rart at så mange går fra hverandre? Er det rart vi blir deprimerte? Tanker?