Fustasjeopphengsforkobling

It's the circle.. the circle of life..

Helt enig, men ikke alle damer er som deg der. For noen er det fryktelig viktig å vise frem hvilken flott arbeidssom kvinne og mor man er! Neida. Det er bare 1 bit som kan brukes i et lag av overdrivelser, forvrengninger og falske anklager som til sammen kan danne et helhetlig bilde. Jo mer møkk man kan spa opp, jo bedre for "saken min" er vel rasjonalet bak slikt. Hvem dette gjelder trenger jeg ikke si. Hvis man kun slapper av når barna er i barnehage/skole, og det går greit rundt slik, så bør det ikke være et problem, men det kommer vel an på hvordan utmattelsen fungerer. I perioder er det ofte slik at man kan bli sliten av nesten ingenting, og da må den andre ta ekstra tak i hjemmets hverdagslige oppgaver. Noe som det er mulig å forestille seg at kan bli tungt og vanskelig, og føre til irritasjon, fordi.. kanskje later han bare som at han er syk..? Men jeg er enig med deg. At noen er syk på den måten bør ikke være et stort problem. Spesielt ikke dersom man ikke engang er pleietrengende. For hva er den store forskjellen da fra å evt skille seg, og det ha barna helt alene? Et alternativ da kan jo være å tenke; hmm.. hva med han kollegaen på jobben som sa han likte meg så godt på julebordet ifjor.. Enig, mens noen ganger er det helt forståelig at man nekter å "samarbeide" med noen som har gjort noe slikt som jeg har beskrevet, og stadig fortsetter å lyve og bryte avtaler - og da isteden bare sier at barna kan komme når de selv ønsker det. Flott

Selvfølgelig er det alltid 2 parter ved krangling (som kan føre til skilsmisse). At begge parter har skyld er ganske åpenbart, men det er ikke alltid at man ser egne feil. Men heller mest den andres, og er man sleip når man så tar skrittet for å skilles - så kan man pøse på med all dritt man kan komme på (selv om det allerede har vært ferdig diskutert, tilgitt og tilbakelagt for lenge siden) bare for å få sympati og/eller skaffe seg fordeler. Der kommer gjerne også intensivet til overdrivelser og falske anklager inn, for de kan bygges på noen enkelthendelser i en eller annen krangel for eksempel, men som man har forvridd til noe helt annet. Hvis det så også er gjort på bakgrunn av at man fant en ny partner (altså bedrag), så er man nesten pukka nødt til å smøre tjukt på. Det stemmer ikke ifht hva jeg har kjenskap til, men såklart kan det også være. Mulig det også. Jeg snakker utifra ting jeg vet finner sted, men kanskje noen snart kan ta ordentlig tak i det (uavhengig av bakenforliggende årsaker og hvilket kjønn det er snakk om). Nja.. det kan også gå via andre institusjoner. Som hvis DPS uttrykker bekymring i et brev til barnevern eller familievernkontor. Noe som kan få uheldige utfall hvis noen allerede er så nedbrutt pga hva man har stått i så altfor lenge, og på toppen kommer for eksempel slikt jeg har nevnt. Som gjør at man blir så forbannet sint at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg engang. Klarer man ikke å holde hodet kaldt i slike situasjoner står man fort i fare for å miste barna helt. Kanskje til og med bli tvangsinnlagt. Og dersom DPS skulle tro på det man forteller, så er det plutselig et annet problem. Nemlig at en part har brukt barna imot den andre forelderen, kommet med falske anklager, og kanskje på toppen begått bedrag hvor barna plutselig har fått en ny "erstatningsforelder" på et blunk, og som nå skal flytte inn i den bedratte forelders hus. Noe som kan bety bekymring også rundt mors vurderings- og omsorgsevner. Som igjen kan bety at ingen får barna, men at de havner i et adoptivhjem istedet (og dermed går det kanskje enda mer utover dem). Så man står liksom i saksa da, samme hvordan man vrir og vrenger på det. Som gjør at man kanskje heller bare tier stilt, og heller bare lar det gå utover en selv. Hvordan i all verden er det jeg beskriver en ikke-sak? Å risikere å miste samvær med sine barn er helt uvesentlig??? Det er uansett ikke så behagelig om jungeltelegrafen spiller ut usanne rykter i øst og vest. Hverken ovenfor barna, vennekretser, nabolag, eller barnas familie forøvrig (tanter, onkler, besteforeldre etc). Men hadde nå det vært det hele så hadde det ikke vært så ille. Tror du noen (oppegående) hadde brydd seg så mye hvis det ikke kunne fått store konsekvenser? Hvis det kun handlet om ens egne sårede følelser? Hadde det bare vært så enkelt, så hadde det overhodet ikke vært noe stort problem, men så dum vet jeg at du ikke er.

Jeg sier ikke at slikt ikke skjer. La oss heller si det sånn da? Det er ikke like skjev-fordelt som før (flere menn som møter på lignende problemer idag enn før) uten å altså si hvilken vei vektskålen tipper. Jeg er ikke spesielt opptatt av det. Det er bare et inntrykk, men det viktigste er at det er et problem som må tas tak i (uavhengig av kjønn).

Som sagt vet jeg ikke om forskning på dette. Jeg tror det er et såpass nytt fenomen at man ikke har sett det som nødvendig en gang å undersøke noe særlig. Og det er jo gjerne hvordan det snakkes om også ifølge advokatfirmaet jeg lenket til (ingen er spesielt interessert i å ta det videre). Så da er det jo ikke rart det ikke vises i statistikk. Man blir ikke automatisk kriminell fordi man lyver. Det er heller ikke så veldig knyttet til rus meg bekjent. Og man blir heller ikke erklært psykisk syk fordi man lyver. Så hvordan skulle slikt evt blitt fanget opp? Hvis alt må gjennom rettssystemet så tror jeg vi kan garantere at det vil ta lang lang tid (med store følger). Fordi det rett og slett blir for vanskelig og kostbart. Både psyisk og økonomisk, og frykten for at ting skal forverres (spesielt mtp barna). Som alt nevnt. Menn driver mest fysisk vold. Er det ikke hovedsakelig derfor den statistikken viser større andel menn? Jeg har liten tro på at kvinner som overdriver og lyver her, kun dreier seg om narkomane. Men det bryr meg egentlig fint lite hvem som har det største problemet. Det er ikke poenget, selv om jeg tror dette er annerledes enn før. Jeg er ikke interessert i "kjønnskamp" for å si det sånn, men ekte likestilling (men som idag favoriserer et kj Men så tror jeg altså ikke det dreier seg så mye om kriminalitet som fører til straff, psykiske diagnoser, eller rus, når det gjelder kvinner. Bare utspekulert sladder/løgn/overdrivelser (som blir bortimot umulig å bevise/motbevise). Når det gjelder menn derimot så stiller det seg annerledes. Hvordan beviser/motbeviser du anklager om noe som ikke fant sted? Som anklager om vold eller voldtekt? Det er heller ikke ulovlig å bedra noen, så hvor skulle slikt havne inn i statistikk? Bortsett fra at 1 stk mer skilsmisse fant sted. Ingen vet hvorfor de ble skilt. Man er ikke engang interessert i å få vite hvorfor (bortsett fra den velkjente jungeltelegrafen da.. hvor 1 kylling kan bli til 10 høner).

Hvorfor det? Nettopp, så hvorfor søkt eksempel? Det høres nesten ut som du vil bagatellisere det. Mulig det, men hvorfor skal man måtte fortelle andre hvilke plager man lider av? Jeg ville aldri fortalt andre om mine private helseopplysninger (med unntak av folk som står meg helt nær). Det har andre ingenting med. Finnes sikkert noen unntak for når det likevel blir nødvendig, men det er vel fullstendig likegyldig hvem som går på foreldremøter og lignende? Hvorfor skulle noen legge seg oppi hvordan andre gjør ting? Hvis jeg sitter hjemme med barna slik at mor kan gå på foreldremøte, betyr det at jeg gjør en dårligere jobb da? Og hva om det var slik at hvis jeg hadde foreslått at "du kan bli hjemme å passe ungene du, og så går jeg på foreldremøte", så hadde det aldri blitt godtatt? Nettopp fordi mor skal vise verden hvor "god mor" hun er. Du synes dette er flotte greier? Ingen problemer med å forstå, men det er ikke alltid slikt blir akseptert. Enig Det kan være krevende ja. Tror du ikke foreldre flest tenker på barnas beste? De fleste foreldre setter vel barnas behov foran sine egne behov? Det er mulig, men dette varierer nok litt fra person til person, og hvor stor grad av utmattelse det handler om, og en rekke andre faktorer som kan være involvert (som allerede nevnt). Det som er urimelig er ikke nødvendigvis bare hoved-fordelingen, men om denne følges slik man har avtalt, fordeling i ferier osv osv, eller om slikt saboteres av den forelderen som evt har fått hovedansvaret med begrunnelser i falske anklager og annet vas (som du ikke har tatt med i betraktningen).

Ja, jeg skjønte det, og det er jo soleklart. Det er jo en selvfølge. Jeg formulerte meg ikke vagt på grunn av det, men på grunn av at det virker som at flere menn blir utsatt for sabotasje enn det kvinner blir utsatt for menn med rusproblemer og/eller psykisk ustabilitet. Det er jo ikke godt å si, så der skal jeg ikke være for kategorisk (som nevnt), men det er et inntrykk som jeg mistenker var mer motsatt vei før i tiden (gikk ut over flere kvinner), men som har skiftet til menn i senere tid. Jeg forsøker ikke å underspille grusomhetene involvert for kvinner med slike problemer i det hele tatt! Ei heller å si at jeg ikke skjønner at det fort blir "ord mot ord" i slike situasjoner som er vanskelige å nøste hva som er fakta oppi. Men jeg tror at det idag er flere menn som blir utsatt for overdrivelser, falske anklager (ofte grove), manipulasjon/bruk av barna etc. Gjerne begrunnet i hevn, og/eller det å få barnebidrag eller mer samvær med barna, og kanskje på toppen av at årsaken til falske anklager kommer av at man fant seg en ny partner bak ryggen på sin tidligere partner (som man trenger en veldig god forklaring for å ha bedratt slik at man ikke fremstår som en drit selv) - enn dette gjaldt før i tiden. Jeg tror også at det er en skjevhet i hvilket kjønn som blir mest hørt på i sånne "ord mot ord"-saker. Og inntrykket mitt er at det ikke er noen som er interessert i å gå inn å vurdere ting mest mulig objektivt fra begge sider, men at man blir henvist til rettssystemet. Vel.. for det første er man så psykisk utslitt, og ute av stand til slikt, at det kjennes som en helt umulig og overveldende oppgave. For det andre er det svært dyrt. For det tredje så er man redd det bare skal bli værre og gå ytterligere utover barna. Det er igrunn mye likt som går igjen i disse sakene som TV2, Mannsforum, og dette advokat-firmaet viser til. Og de gjør neppe det pga et engangstilfelle. Alle saker er neppe like, men noen ting går igjen (som samværssabotasje).

Enig. Liker det ikke selv, men har erfaring fra slike diskusjoner at de kan pågå i det uendelige om alle mulige små detaljer du ikke engang skulle tro var mulig. Det har jeg ikke anledning til, og derfor ble det slik.

Det med delaktighet er jo viktig, men kan skyldes sykdom som ikke har med hva skal vi si.. direkte problematiske ting å gjøre. Rus er åpenbart. Psykisk sykdom kan også være problematisk såklart, men kan også være noe så "lite alvorlig" som utbrenthet (eller lignende). Som også kan øke i omfang i perioder. Som gjør at man trenger mer hvile for å i det hele tatt fungere. Slikt kan såklart være ekstra belastende også for den forelderen som er frisk, noe som kan føre til konflikter, men det er ikke skadelig for barna å være med noen som ikke er psykisk syk på en "farlig måte". Hvis den andre forelderen også krever å være den som skal styre økonomi og det meste i hjemmet, samt være den som skal gå på foreldremøter og alt annet, så kan det utenfra se ut som at den utmattede forelderen ikke er delaktig i barnas liv, og det er jo forsåvidt sant nok, men det har ikke med noe som er skadelig for barna å gjøre. Hvis dette så legges frem med falske anklager så kan det derimot se sånn ut. Og barna vil bekrefte at den utmattede forelderen er mindre delaktig, samt sannsynligvis også få servert slike falske anklager fra den ene forelderen om den andre forelderen, og litt avhengig av barnas alder så forstår de ikke selv stort mer enn de blir fortalt. Så dette er et utrolig vanskelig minefelt å manøvrere i. Og en ufattelig påkjenning å stå oppi.

Det tror jeg også er riktig.

Ja, det er nok sant, men overvekten ser ut til å gå mot far ifølge linken fra advokatfirmaet bl.a. Det er også noe de som kaller seg Mannsforum fronter. At det også skjer andre veien ifbm rus og psykisk ustabilitet forundrer meg ikke.

Der ser du. Det er vaksinen som holder det gående sånn at man ikke endrer mening

Du blander litt. Jeg har ikke anledning til å gå inn i en lang diskusjon om dette nå, men dette er hva skolerte jeg er kjent sier om saken. Altså at det er konsensus om at disiplene trodde at Jesus hadde gjenoppstått, men at det er ulike måter man forklarer dette på. Akkurat som jeg sa. Faktisk er akkurat dette en av de historiske fakta rundt Jesu død og oppstandelse som det er mest konsensus rundt. Det er for lenge siden at jeg satte meg inn i dette til at jeg kan gjenfinne alle kildene (det har jeg heller ikke tid til), så jeg spurte en AI for enkelhets skyld. Det gjør jeg aldri, men nå har jeg altså ikke tid, så da ble det sånn. Du får ta det som du vil (jeg svelger ikke hva AI'er produserer av tekst som god fisk uten å sjekke selv). Men den bekreftet altså hva jeg sier (samt at Ehrman selv også mener dette): Fustasje: I was wondering if there is a consensus for the belief of the disciples of Jesus, that they truly believed that Jesus had risen from the dead AI: The belief of the disciples that Jesus had risen from the dead is a matter of historic interpretation and theological debate. However, most scholars agree that the early disciples had great conviction that Jesus had risen and that this belief was the foundation of the Christian faith. The historical record indicates that the disciples testified to seeing the risen Jesus, despite facing persecution and martyrdom. The apostle Paul, who had once been a persecutor of Christians, became a believer after claiming to have experienced a vision of the resurrected Christ. While there may not be a consensus among scholars regarding the nature of the resurrection or the details surrounding it, it is widely accepted that the belief in the resurrection of Jesus was deeply held by his early followers and remains a core tenet of the Christian faith. Fustasje: Ok, thank you. What is Bart Ehrman's view on this? Does he agree with the consensus among scholars regarding the disciples belief in Jesus resurrection? AI: Bart Ehrman is a well-known scholar in the field of New Testament studies and has authored several books on the topic, including "How Jesus Became God" and "The Triumph of Christianity". Ehrman's position on the belief of the disciples in the resurrection of Jesus is that while some early followers of Jesus believed he had risen from the dead, this belief did not come until after a period of grief and disillusionment following Jesus' death. Ehrman suggests that the idea of resurrection was not a new concept in the Jewish tradition and was already a part of the Jewish eschatological beliefs. The disciples may have interpreted the events that followed Jesus' death within that context, leading them to conclude that Jesus had been raised from the dead. However, Ehrman argues that the exact nature of the resurrection, as well as the details of the appearances of Jesus after his death, are open to interpretation and debate. Overall, Ehrman's view is that while the belief in Jesus' resurrection was a central tenet of early Christianity and contributed to its spread, the exact nature and details of the resurrection remain shrouded in mystery and are the subject of ongoing debate among scholars. Fustasje: Ok, so Ehrman's view isn't the same as what other scholars agree on regarding the disciples belief? AI: Ehrman's views are not entirely different from the majority of scholars in the field, but he has a more nuanced perspective on the belief of the disciples in the resurrection than some other scholars. For example, some scholars may emphasize the belief of the disciples as evidence of the historical reality of the resurrection, while Ehrman stresses the role of early Jewish eschatological beliefs and the subjective experience of the disciples in shaping their understanding of Jesus' resurrection. It's important to note that there is not a monolithic consensus among scholars on the resurrection, and there are various opinions on the issue. While there is widespread agreement that the early Christians believed in the resurrection, scholars differ on how to interpret the sources regarding the nature and extent of this belief. Fustasje: I understand there's a difference in the interpretation regarding the nature and extent of the disciples believes, but is it correct to say that Ehrman disagrees with the widespread agreement of scholars that the disciples believed in the resurrection? AI: No, it would not be correct to say that Ehrman disagrees with the widespread agreement of scholars that the disciples believed in the resurrection. Ehrman acknowledges that the early Christians believed in Jesus' resurrection, but he offers a nuanced perspective on the nature and extent of that belief, as well as the factors that may have influenced it. While some scholars might interpret the resurrection as a clear-cut, historical event, Ehrman argues that the resurrection is more ambiguous and that the details of the resurrection appearances may have been shaped by the disciples' subjective experiences and Jewish eschatological beliefs. So, Ehrman agrees that the disciples believed in the resurrection, but his emphasis is on understanding the origins and development of that belief. Fustasje: Right, and this widespread agreement among scholars is among new testament historian scholars? AI: Yes, the widespread agreement among scholars that the early Christians believed in Jesus' resurrection is among New Testament scholars who study the historical context and literary sources of the early Christian church. These scholars use a variety of methods and approaches to investigate the religious and cultural milieu of the first century and to analyze the texts and traditions related to Jesus and the early Christian community. New Testament scholars may differ in their interpretations of the sources and in their theological or philosophical perspectives, but the belief in the resurrection of Jesus is generally accepted among these scholars as a core belief of the early Christian movement. Ellers hørte jeg dette intervjuet som Alex O'Connor gjorde med Bart Ehrman for et par måneder siden, samt responsen William Lane Craig gav i et intervju hos Cameron Bertuzzi. Der bekreftes stort sett det samme som AI'en svarte mener jeg. Ellers mener jeg heller ikke noe annet enn at vitenskap er den mest pålitelige metoden vi har til å finne ut hva som er sant vedr den objektive og fysiske virkeligheten. Vi skal overhodet ikke utelukke vitenskapelig metode. Det har jeg aldri foreslått, tvert imot. Men vitenskapelig metode kan ikke finne ut om Gud eksisterer eller ikke (som var poenget). Metoden er ikke konstruet for det formålet.

Det jeg tenker på handler om det uthevede i det siterte. Mulig jeg er litt for snar og kategorisk. Jeg tror ikke jeg har sett forskning på det (om noen har det så del gjerne), men det er et inntrykk etter å ha snakket med forskjellige rundt omkring (inkl folk som har levd en stund). Dvs ute i det virkelige liv. Jeg ser flere si det samme på nett, og jeg har også vært borti det selv (uten at jeg ønsker å legge ut om det). Den typen dokumentasjon jeg har sett er fra media: https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/nav-oker-barnebidrag-til-foreldre-som-saboterer-samvaer-foles-som-en-stille-kidnapping/11801235 https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/juseksperter-nav-praksis-i-strid-med-loven/11827955 https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/stortinget-krever-svar-pa-omstridt-nav-praksis/11837320 https://www.frykmankramer.no/nyheter/barnebidrag-og-samvrsabotasje

Enig, men jeg forstår ikke hva man gjør sammen med en slik person. Blir man truet til å gi fra seg BankId?

Ja ok, men det er jo viktig hvis man skal løse problemer å vite hva ord som brukes betyr og innebærer, slik at man unngår forvirring, misforståelse, snakker forbi hverandre etc. Jeg funderte litt over om ydmykhet og respekt er helt like synonymer, eller om det er en forskjell mellom dem. Det er jo en del likheter, men de har ikke nøyaktig samme betydning. For å se forskjellen kan man si at ydmykhet er innad-rettet (noe man kan være og utvise). Respekt kan brukes lignende, men kan også være utad-rettet. I positiv forstand er respekt noe man opparbeider og gjør seg fortjent til. Respekt kan ikke kreves. Da kreves det underkastelse. Ydmykhet står i motsetning til stolthet. Den krever ikke, og er ikke autoritets-orientert. Respekt, derimot, kan fungere som krydder for stoltheten (look at me!). Den kan være autoritets-orientert, og dermed også potensielt farlig. Mens ydmykheten ikke er autoritær. Noen eksempeler; Respekt, hører du? Nå er det jeg som er autoriteten her! Eller; Elevene trenger lærere som setter seg i respekt! Respekt for autoriteter skal man jo ha (som respekt for foreldre, lærere, politiet etc), men her er det en balansegang. Fordi dette kommer an på autoriteten. Vi vet alle at autoritet kan misbrukes. Positiv autoritet utøves i "det godes tjeneste" (typ; politiet, forsvaret, domstolen), mens et korrupt politi, militære eller domstol er fæle greier. Tilsvarende er en god konge bra for landet, mens en dårlig konge kan være en tyrann. En sketch som slo meg:

Skjønner, men jeg vet litt om at dette ikke fungerer slik i praksis. Dessverre. Selv om begge parter tilsynelatende er blant de beste og mest oppegående du kunne tenke deg. Og dette går stort sett utover mannen.

Ja det er jo svindel, men da har man vært litt for naiv også vil jeg si, og det trenger man ikke å være.

Jeg lurer på om det er en ekvivokering som ligger i ordet "underdanig" der. Ydmykhet går jo ikke ut på at man skal underkaste seg andre, som en slags slave under en tyrann. Men det handler om respekt for andre. Respekt er ikke noe man kan gjøre krav på. Det er noe man opparbeider og gjør seg fortjent til. Ja, bortsett fra helt grunnleggende menneskerettigheter da. De må man jo respektere. En ting som gjør Elvis så tiltrekkende er å se ham fra sine yngre dager. Full av et enormt talent, utstråling og karisma. Med utseende med seg, men likevel høflig, varm, god og sjenerøs. Uten å være hverken en tøffel eller overdrevent stolt som en hane. Suksessen og persondyrkelsen gikk litt mer til hode på ham etterhvert, men han glemte aldri sine gamle røtter. - Humility is not thinking less of yourself, but thinking of yourself less.

Det er et godt utgangspunkt, som bør gjøre det mulig å ta hverandres problemer, utfordringer, bekymringer og sorger på alvor, lytte og prate sammen. Det er fullt forståelig at det da kan forekomme at man møter seg selv i døren noen ganger (og at det kan være tøft). At det fører til konfliktfylte diskusjoner, men har man gode intensjoner, og forsøker å se ting fra flere sider så bør det være mulig å løse flokene. Ikke kollektivt (typ; en løsning for alle, ettersom det er ulike valg, ønsker og prioriteringer involvert), men i et forhold med 2 personer bør dette være mulig å få til. Det beste for barna er veldig viktig, men ikke alltid like lett å finne ut av. Barn bør ha rett til sine foreldre, men foreldre bør også ha rett til sine barn (så lenge de er skikket til det). Det der er vanskelige greier, og man skal høre på hva barna ønsker, men barn er barn. De er veldig enkle å snakke rundt lillefingern, og forstår ikke alltid hva som egentlig ligger bak tingenes tilstand. Du skriver "uten å påvirke barnet på noen måte". Vel.. det er lett å være enig i prinsippet, men jeg vet at det ikke alltid holder mål i praksis. Dessverre i skilsmissesaker så er det ikke helt uvanlig at man ikke ser egne feil, men kun den andres, og at det blir overdrivelser, falske anklager og bruk av barna oppi alt sammen.

Ja, dessverre, men det stemmer nok som du sier. Som bl.a. er Jordan Peterson's poeng, og som jeg viste til i en dialog med Neffi tidligere: What exactly are you saying to each other when you live with each other? Just think about it...; "Well.. for now, you're better than anything else I can trick! But I'd like to reserve the right to trade you in, conveniently, if someone better happens to stumble into me." How could someone not be insulted to their core by an offer like that? Now.. They're willing to play along with it because they're gonna do the same thing with you. It's like; "Yeah yeah.. you're not gonna commit to me, so that means you don't value me or our relationship above everything else, but as long as I get to escape, if I need to, then I'm willing to put up with that." You might think; how stupid is it to shackle yourself to someone? It's stupid man, there's no doubt about that. But compared to the alternatives - it's pretty damn good! Godt poeng! Hmm.. nei, man kan ikke forsikre seg om alt her i verden dessverre, men det bør gå an å finne løsninger som ikke fører til at man ikke kan stole nok på hverandre, for det er essensielt i et forhold. Hvis en forelder er hjemme frem til barna er en tja.. 15 år (som jeg foreslo) så får man ihvertfall i det minste oppspart en del pensjon den tiden man er i jobb, og da bør man kunne klare seg ganske greit selv om ting skulle gå så ille at man blir ribbet til beinet av sin gamle partner. Og så kunne det offentlige tilby gode låneordninger til slike etter et brudd. Det vet jeg en del kommuner gjør. Når det gjelder gjeld, så må jo den nedbetales under oppgjøret, og da burde hussalget dekke den, slik at man også sitter igjen med noe overskudd. Hvis en av partene oppretter gjeld utenom som den andre ikke er klar over så skjønner jeg ikke hvordan den andre part da blir sittende ansvarlig som medlånetaker? Har man blitt lurt til å skrive under på noe? Forsikrer ikke bankene seg om slikt? Kanskje ikke la den andre ta totalstyringen uten at den andre har fullt innsyn?

Ja, enig, og jeg håper det går an (for de det gjelder) å se litt nøyere etter i speilet. For bitterhet er en sur frukt som aldri leder til noe godt, men stadig søker bekreftelses-bias for å opprettholde og unnskylde forsvars-festninger, som igjen fører til at man stadig murer seg mer og mer inne i forbitrelsen. Sant nok Absolutt. Ikke bra og forferdelig trist, og det er jo poenget med å påpeke den slags for at det skal slippes tak i slike; hvis heksa synker så var hun ikke en heks, men hvis hun flyter så brenner vi henne på bålet"-catch 22-greier.

Jeg er ikke enig i å slå alle menn over en kam. Det overdrives, enig i det, men det er en ganske god andel slike også (så helt på jordet er det ikke). Det du skrev låt omtrent slik en hund driver på. Det fikk meg forresten nå til å tenke på at jeg for rundt 20 års tid siden sa til ei ukjent dame som en av mine gode kompiser stod å snakket med en sen Lørdagsnatt (litt spøkefullt); Dette her er den billigste bikkja i by'n. Kjekk og grei, og veldig oppegående kar jeg har kjent siden barndommen og er veldig glad i, og som aldri har vært utro mot noen han har vært i sammen med, men one-night-stands var det nok av (som singel).

Nå har jeg vel et innlegg til jeg hadde tenkt å svare deg på, men har (som sagt) lagt meg ut i for mange tråder på en gang, så jeg vet ikke om jeg får tid, men ta denne da.. Hvorfor skulle du dommedag bli anklaget for å holde tilbake informasjon? Finnes det ikke tonnevis av informasjon som folk kan oppsøke? Er du muslim? Hvordan fungerer isåfall helvete der? Er det Allah som sender folk til helvete for å ikke utføre nok gode gjerninger? Man kan ikke dømmes for noe man ikke vet, men jo mer man vet, jo større ansvar. Barn gjør mye forskjellig når de er små, men kan ikke ansvarliggjøres for noe de enda ikke forstår er galt. Etterhvert som barnet vokser, blir større og lærer - jo mer ansvar følger. Det samme gjelder mennesker før i tiden. Gjennom tiden utvikler vi vår forståelse. Vi får (forhåpentligvis) fremgang. Så å eksempelvis dømme gamle lover etter dagens moralske forståelse ville ikke være noen god idê. Det blir som å fordømme et lands lover fra 1000 år siden basert på dagens lover. Vi kan forstå at noen 1000 år gamle lover er moralsk gale idag, men vi må også forstå at folk levende på den tiden ikke hadde gått igjennom 1000 år med moralsk fremgang. Skrev mer utfyllende om dette her ifjor. Bill Maher er inne på det samme: New Rule: A Unified Theory of Wokeness; It's time to stop judging everyone in the past by the standards of the present. Det er altså som om legene før Semmelweis skulle anklages for at de ikke vasket hendene (etter å ha obdusert og skjært i døde lik) før de gikk inn for å behandle kvinnene i fødeavdelingen. De manglet simpelthen kunnskap om at bakterier ble overført fra de døde og til de fødende kvinnene via de uvaskede hendene deres. Vi må enda mye lengre tilbake i tid skal vi til Moses, og folk på den tiden dømmes nok isåfall utifra andre forutsetninger enn oss. Av samme type årsaker. Altså hadde de en langt mindre utviklet forståelse og mer primitiv åpenbaring, men de fikk nok åpenbart så mye som de trengte. Muhammed levde fra år 570-632. Altså rundt omkring 2000 år etter Moses. Rundt 600 år etter Jesus. Til og med godt etter at store tenkere som Augustin var borte. Det skulle bety at hans åpenbaringer isåfall skulle innebære en fremgang fra tidligere tider, men det kan jeg ikke se. Tvertimot det motsatte, og det mener jeg ikke som en fornærmelse (om du er muslim). Det er min ærlige mening og en viktig grunn til at jeg er kristen (og ikke muslim). Sikkert litt på samme måte som du evt er muslim (og ikke kristen)? Dette er en viktig grunn til at jeg sa at jeg ikke finner Koranen (inkl Hadither) i overensstemmelse med Gud som et fullkomment/perfekt vesen. Koranen benekter også at Jesus er del av den treenige Gud, og Jesus (og hans oppstandelse) er den viktigste grunnen til at jeg er kristen. Så er det mer andre grunner til at jeg tror på Gud. For min del er det viktig å kunne etablere ting i kronologisk korrekt rekkefølge for at det blir troverdig. Med det mener jeg først at det er gode grunner for å tro at Gud eksisterer. Deretter er det gode grunner for å tro at Jesus ble gjenoppreist av nettopp Gud. Som er den viktigste grunnen til at jeg er kristen, men det betyr også at Gud bekrefter Jesus og hans virke på jorden. Med andre ord; den Jesus jeg tror på (den inkarnerte som vandret på jorden) - han var også jøde. Altså bekrefter Jesus de jødiske skriftene. Dermed bekrefter Jesus også Moses. Hadde derimot Moses kommet idag, og sagt som han gjorde, så hadde jeg vært ekstremt skeptisk. Jesus sa ikke at det skulle komme flere profeter etter ham, men han sa at det skulle komme flere falske profeter etter ham. Etter å ha lest hva du skriver her så er det egentlig ikke noen vits å svare på noe mer. Det du siterer med svart er bare en liten gjeng (inkl noen fariseere) som spør om døperen Johannes er Elia, Messias, eller en eller annen uviss profet. Det betyr ingenting annet enn at døperen Johannes svarer avkreftende på alt, og forteller dem at han hele tiden har snakket om Jesus, og viser i så måte til Jesaja (som også viser til Jesus). Ingen Muhammed, ingen Elia, bare Jesus. Dette er Johannes helt fra start av (og som åpner med noen veldig viktige vers). En liten digresjon: Dette evangeliet er etter apostelen Johannes, som ikke er samme person som døperen Johannes: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Dette refererer til Jesus (som Ordet). Videre: Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. Døperen vitner Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da?» spurte de. «Er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke», svarte han. «Er du profeten?» «Nei», sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: « Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt.» Noen av de utsendte var fariseere. De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.» Dette hendte i Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes var og døpte. Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» Jeg har med svart markert det viktigste relatert til det du har plukket ut, og som du har laget din egen "spinn" på. Det står du jo fritt til, men det er ikke troverdig i det hele tatt. Skumleste noe av det andre du skrev, men ser ingen grunn til å svare noe mer. Edit: Oppdaget idag et klipp av Bill Maher som jeg la til.

Ikke så langt unna slik en hund fungerer da