Fustasjeopphengsforkobling

Jeg trodde du skulle si noe om sannhetsteori(er). Det var hva spørsmålet om "hva som er vanskelig" refererte til, men det synes som du bare vil diskutere postmodernisme og dens fokus på narrativer. Eller vil du si noe om hva du synes er vanskelig relatert til sannhet og korrespondanse med virkeligheten? Jeg har allerede nevnt forskjell mellom sannhet og vitenskapelig metode flere steder (her i denne tråden). Historie har alt skjedd og er umulig å reprodusere. Alt man har mulighet til å gjøre er å undersøke de faktaforhold man har, og gode historikere søker i stor grad å basere sine fremstillinger på objektive fakta og samtidige kilder. De har også et ideal om å være objektive og nøytrale og undersøker hendelser, datoer og data som kan verifiseres og støttes av konkrete bevis. Historikere skiller også mellom faktiske hendelser og tolkninger av disse hendelsene. Målet er å presentere faktiske opplysninger, samtidig som de gir rom for tolkning på bakgrunn av disse. Hvor man også ser på hvilke forhold som påvirket hendelsene og beslutningene som ble tatt. Hvis man skal sammenfatte seg i korthet (en fortelling) blir det jo umulig å være helt nøyaktig og faktaorientert, så da sier det seg selv at man blir mer upresis, men det betyr selvsagt ikke at det ikke er bygget på historiske faktaforhold eller noen sannhet i det hele tatt. Det kan eventuelt utdypes ytterligere om det ønskes fordi man har gjort "hjemmeleksen sin". Det var derfor jeg skrev at en fortelling kan inneholde sannhet på en overordnet måte, og at vi ikke trenger å dypdykke ned i virkeligheten for hver minste ting. Skulle man gjort det - og vært så klin presis som man kan klare - så kunne man brukt matematisk presisjon over hele linja, men det blir jo helt meningsløst. Da kan man like gjerne si at en lærer sjelden (om noen gang) forteller sannheten fordi presisjonen er for slakk. Skulle jeg fortalt om den gangen Karl hoppet sinna rundt på gulvet, så holder det for eksempel å si at det gjaldt Karl. Jeg trenger ikke å beskrive Karl ned til hver minste detalj før alle vet akkurat hvem jeg prater om. Det hadde vært mer presist og sant jo mer nøyaktig jeg beskrev, men da forsvinner også hele poenget med formidlingen. Karl eksisterer i virkeligheten, men det Karl sier (eller gjør) eksisterer ikke uavhengig av Karl. Karls språk er altså avhengig av at Karl eksisterer. Om Karl skulle oppdaget fossilene av en tidligere ukjent fiskeart og kalt den for Karlsfisken, så fantes denne fisken også FØR Karl noengang hadde oppdaget den og gitt den noe språklig navn. Fordi there is an objective natural reality, a reality whose existence and properties are logically independent of human beings—of their minds, their societies, their social practices, or their investigative techniques. --- Edit: Jeg burde kanskje legge til at dagens undervisningsinnhold i skolen ikke nødvendigvis er godt kvalitetssikret. Eksempel: Historikere bruker også anerkjente metoder for forskning og analyse for å samle og tolke informasjon. Selv om fullstendig objektivitet er en utfordring er det en viktig del av historikervirkemåten å forsøke å minimere egne fordommer og subjektive vurderinger i presentasjonen av fakta. Når man har gjort "hjemmeleksen" sin og fått sortert faktaene på bordet, da kan man gjøre seg opp meninger av eksempelvis moralsk karakter. Men så er det også viktig å forstå konteksten slik at vi eksempelvis skjønner at de ikke hadde gjennomgått 1000 år med moralsk utvikling for 1000 år siden. Vitenskapelig metode hevder ikke å finne absolutt sannhet. Slikt finner man ikke i vitenskap. Det er mer "så nær kunnskap om virkeligheten som vi kommer". Metoden har som mål å renske bort ønsketenkning, bias og subjektiv påvirking. Ting skal kunne reproduseres av uavhengige uten habilitetsproblematikk og kunne ettergås av uavhengige (peer review). Strenge retningslinjer for hva som godtas osv, og for hver gang man oppnår samme resultat oppnås sikrere kunnskap. For historie blir det selvsagt vanskeligere, fordi det er umulig å gjenskape og reprodusere noe som allerede har skjedd, men man gjør altså så godt man kan med det man har. Det er også noe diskusjon om det er riktig å kalle diverse samfunnsvitenskap og humaniora for vitenskap (på engelsk skiller man mellom science og humanities). Sannhet er det som korresponderer med virkeligheten, mens historie allerede har skjedd i virkeligheten. Hvordan vi oppnår kunnskap (epistemologi) er derimot ikke det samme som sannhet. Jeg ser denne blandingen mellom epistemologi og ontologi hele tiden, og postmodernismen avviser jo at det i det hele tatt finnes noen objektiv sannhet (både en objektiv naturlig virkelighet og en universelt gyldig logikk avvises). Det er et vitenskapelig og filosofisk samarbeidsprosjekt å søke sannhet og kunnskap om virkeligheten som alle kan ettergå bevisene og argumentene for, men alle kan selvsagt tro og mene hva de vil. Nå er ikke jeg ekspert på personlighet, men det er ytringsfrihet til å si det man vil. Meg bekjent er ikke personlighet foranderlig. Man er den man er, men det betyr ikke at man ikke kan endre oppfatninger eller bli påvirket av ting. Det er også noe forskjeller i personligheten til menn og kvinner generelt har jeg skjønt. Det eksisterer ikke vitenskapelig sannhet (som jeg nevnte). Teori er ikke det samme som sannhet. Det er litt uklart for meg hva Peterson mener med dette. Jeg har ikke vært spesielt opptatt av å sette meg inn i det, men jeg forstår det som at han snakker om sannhet på et mer overordnet nivå (litt i platonsk retning virker det som). Jeg tror absolutt Platon var inne på noe viktig, men ikke på at det faktisk finnes abstrakte objekter som flyter der ute i "Platons himmel" et sted. Jeg tror det Platon snakket om finner sin riktige plassering i Guds natur. Som hva da? For meg virker det åpenbart at postmodernisme dreier seg om å stille seg på bakbena og være kritisk til det meste, bortsett seg selv. Alt som står her er helt borti natta å ta seriøst i akademia. Postmodernismen er ikke interessert i objektiv sannhet. Det er gått i dybden både her og der. Det som trengs er å kvitte seg med postmodernismen (som filosofisk disiplin). Der er den ubrukelig. Mange er ikke enig i at naturalisme er sant, men de fleste er selvsagt enig i at det eksisterer en objektiv verden, men ikke at naturen er alt som finnes. Det er sant at alle mennesker har bias, men naturvitenskapelig metode benytter diverse metoder og kriterier for å søke objektiv sannhet hvor målet er å begrense biasen så mye som mulig. Det handler altså ikke om å "balansere mellom disse to" som om de har like stor grad av sikkerhet og verdi. Kontrollerte eksperimenter, repeterbarhet og peer review er en viktig del av den vitenskapelige prosessen, som forsøker å oppnå objektivitet til tross for menneskelige bias og følelser. Naturvitenskapelig metode gir mer robust og målbar kunnskap om den objektive verden og er derfor langt mer pålitelig enn kulturelle og subjektive perspektiver. Jeg skjønner ikke helt.. Du ønsker å argumentere for en måte å se verden på? Hva mener du? Hvis du påpeker at leseren/publikum er preget av ønsketenkning og følelser, hvordan er det da ikke relevant å påpeke at det også gjelder alle andre? Inkludert journalister og mediehus? Jeg ser ingen grunn til å ikke ville svare på noe så opplagt, spesielt ikke når det er du som har trukket frem nettopp ønsketenking og følelser. Du kan ikke beskylde gruppe A for noe (ønsketenkning og følelser) når gruppe B innehar akkurat det samme. Isåfall slår beskyldningen begge veier (som jo er poenget). Person 1 er i sin fulle rett til å si hva han mener da dette er politikk. Han kan til og med ha rett, men jeg er enig i at han bør oppgi grunner for det (som person 2 gjør). Hvis mediehuset da uansett bare avviser det med "redaksjonelle valg" og ingen endring skjer så gidder neppe person 2 holde slik i det uendelige - og til slutt mister mediene tillit og det oppstår alternativer. Det er jo der vi er. Det hadde vi ikke trengt å være, men man får takke seg selv.

Hei. Jeg tok med AI'ens svar som inkluderer gudommelig åpenbaring. Jeg er selv kristen og derfor enig i at Jesus er veien, sannheten og livet (som den andre personen (av 3) i treenighetens Gud, og Gud er jo den ultimate virkelighet som alt annet/det skapte avhenger av).

Får man ikke gehør er det helt naturlig å se an mulighetene andre steder. Samme er det vel med Tulsi Gabbard, men hun er i tillegg blitt plassert på en terror watchlist.

Tråden handler om sannhet Hvorfor være opptatt av sannhet? Er det spørsmålet? Eller bare rykket det i woke-nerven når kjønnsidentitet ble nevnt? Sikkert ikke. Det er det såklart du som gjør (sukk!) Det er ingen som ikke skjønner at å kun spise et sukkerflak per dag (og ingenting annet) ikke er feitende. Bortsett fra Haidt da, han er nok ikke såpass oppegående (sukk!). Kanskje bruke ei hel hjernekalori før du svarer neste gang?

Jeg har vist til en del. Utdyp gjerne hva som er vanskelig. Postmodernisme omfatter mye rart. Jeg viste til et innlegg hvor Britannica er sitert. Der nevnes også språk. Noen utdrag: Language refers to and represents a reality outside itself. According to postmodernists, language is not such a “mirror of nature,” There is an objective natural reality, a reality whose existence and properties are logically independent of human beings—of their minds, their societies, their social practices, or their investigative techniques. Postmodernists dismiss this idea as a kind of naive realism. The descriptive and explanatory statements of scientists and historians can, in principle, be objectively true or false. The postmodern denial of this viewpoint—which follows from the rejection of an objective natural reality—is sometimes expressed by saying that there is no such thing as Truth. Det er også problematisk å gi en definisjon eller generell karakteristikk av postmodernismen siden en slik reduksjon til allmenne karakteristika i seg selv er et brudd med den postmoderne tenkningen, og det er snakk om et uensartet fenomen. Altså lar det seg ikke presist definere (og det er heller ikke meningen). Det er som et mange-hodet dyr som velter seg etter eget forgodtbefinnende kaos. Edit: Lekte meg litt med AI-en igjen for å se om jeg kunne definere tull og vas inn i eksistens.. Meg: What is a shmigstanook? AI: It appears that "shmigstanook" is not a widely recognized term in any standard context—such as science, literature, or cultural references—as of my last knowledge update in October 2023. This may suggest that it could be a fictional, colloquial, or niche term that isn’t widely documented. If "shmigstanook" is a word or concept from a specific book, show, local dialect, or community, please provide more information or context, and I’d be glad to help you understand or explore its meaning! Meg: A schigstanook is a groonstram that can fly AI: Thank you for the clarification! It seems "schigstanook" (or "shmigstanook") might be a whimsical or fictional term you’ve created or encountered, possibly in a story, game, or creative context. To break it down based on your description: Schigstanook: This is identified as a type of creature or entity. Groonstam: This could refer to a broader category or type to which schigstanook belongs. Can Fly: This suggests that this creature has the ability to fly, adding to its characteristics or defining features. Since it sounds like a fictional or fantastical concept, it can be developed further in various ways—imagine its appearance, habitat, behavior, and role in a story or game setting. If it comes from a specific source, or if you have more details or a particular context in mind, I’d love to hear about it! Postmodernisme to the rescue.. Meg: Can I use postmodernism to provide grounding for believing a schigstanook is real? AI: Yes, you can use postmodernism as a theoretical framework to argue for the existence or validity of conceptual entities like "schigstanooks." Postmodernism, with its emphasis on the fluidity of meaning, the subjective nature of reality, and the playfulness of interpretation, provides several avenues through which you can ground your argument. Here are some points to consider: Subjective Reality: Postmodernism posits that reality is constructed through language and cultural narratives. You could argue that if enough people accept and engage with the idea of a schigstanook, it gains a form of existence in the collective imagination, similar to how myths, legends, and fictional characters exist in our cultural consciousness. Intertextuality: Postmodern thought often emphasizes intertextuality, meaning that texts and ideas are interconnected. You can position schigstanooks within a web of cultural, literary, or artistic references, showing how they draw from or contribute to existing narratives. This could serve to illustrate their "existence" in a cultural context. Blurring of Fiction and Reality: Postmodernism challenges the boundaries between fiction and reality. You could argue that in an age where fictional narratives (like those in books, movies, and games) have significant impacts on real-world culture and values, schigstanooks—though fictional—find grounding in their reflection of human experiences and emotions. Playfulness and Absurdity: The playful, often absurd nature of postmodernism can be used to defend the idea of schigstanooks. You might argue that the enjoyment and engagement with fantastical creatures can bring depth to our understanding of life and imagination, making the schigstanook a valid facet of human creativity. Multiplicity of Meanings: Postmodernism embraces the coexistence of multiple interpretations. You can explore various interpretations of what a schigstanook represents—be it freedom, whimsy, or any number of metaphorical significances. This multiplicity can validate its existence within different contexts. Cultural Critique: You might also engage with how schigstanooks reflect or critique contemporary society, harnessing postmodernism's penchant for questioning established norms and values. This can further ground the creature in a meaningful way. By applying these postmodern perspectives, you can construct a compelling argument for why a schigstanook, while fictional, holds significance and grounding in a broader cultural and philosophical discussion. En fortelling kan inneholde sannhet på en overordnet måte. Vi trenger ikke å dypdykke ned i virkeligheten hver eneste gang vi skal si noe (for å kunne snakke sant eller gjøre oss forstått). Vi trenger ikke beskrive alt med matematisk presisjon, men ja, noen fortellinger er sannere enn andre, og noen fortellinger søker bare å peke oss i riktig retning, mens andre kan forlede oss med bare en liten dråpe gift her, og i neste omgang en liten dråpe der. Jeg vet ikke helt hva du mener her. Forklar gjerne mer. Ja, men så er også journalister preget av ønsketenkning (som nevnt). At mediehus har slagsider, tar parti, og har åpenbare bias benekter du ikke antar jeg? Jeg er enig i mye av det du nevner, men jeg ser ikke helt at du adresserer det jeg skrev. Du sier at leseren kan preges av ønsketenkning og følelser. Det har jeg alt sagt meg enig i, men alle mennesker er preget av bias og følelser. Jeg tror det vi ser nå er svært samfunnsskadelig, og oppskriften på stammementalitet og tribalisme, noe Haidt også påpeker.

Ja, det er et stort og komplekst tema nedi detaljene. Virkeligheten er ikke alltid så enkel å ha med å gjøre, men at det finnes en virkelighet burde det være mulig å være enig om. Det er jo riktig at man ikke kan bevise at det finnes en ytre verden eller andre personer enn en selv (typ Descartes; jeg tenker altså er jeg), men hvorfor tro en slik hypotese? Hvorfor tvile på ens opplevelse av den ytre verden? Den som hevder at den ytre verden egentlig ikke finnes bør ikke bare vise til at det er en mulighet, men bør avkreves gode grunner for det. Tror personen at han kan bøye skjêen ved hjelp av tanken? At han kan fly hvis han bare konsentrerer seg nok? At han kan overleve å stå midt i detonasjonen av en atombombe? At rottegift like gjerne kan inntas som medisin? Mulig en stabukk vil påstå noe sånn fordi han skal ha rett, men straks det kommer til stykket så velger han nok medisinen over rottegiften hver eneste gang. Stort sett ihvertfall (noen er bare håpløse). I åpningsinnlegget brukte jeg AI for å presentere ulike sannhetsteorier. Den har listet ut de vanligste (hvor korrespondansetoerien såklart er mest akseptert), bortsett fra postmodernisme (hvis den i det hele tatt kan kalles en sannhetsteori), men muligens koherensteori kan brukes som overbygg for postmodernisme så lenge man godtar logikk ihvertfall. Nå avviser jo postmodernisme logikk også som universelt gyldig, men innenfor sitt eget "lille univers" kan de kanskje akseptere logisk konsistens ihvertfall til en viss grad. Koherens er såklart viktig, men at noe henger logisk sammen betyr jo ikke at det nødvendigvis er sant eller stemmer overens med virkeligheten. Det er enkelt å lage logiske argumenter med falske premisser for eksempel, men hvor logikken altså er helt gyldig. Ja, det er jeg opptatt av, og perspektiver gir jo mening. Det er viktig å undersøke ting grundig fra flere sider, men alle perspektiver har absolutt ikke like stor verdi. Når det kokes ned til at "alt er relativt" som jeg vet at formidles i akademia (også i Norge) så har man også kokt bort sannheten, og jeg har snakket med folk som har spurt foreleseren sin direkte hva som menes med det. Om det menes at det ikke finnes noen sannhet? Svaret var ja. Som jo er litt av bakgrunnen for at jeg tenkte dette kunne være en nyttig tråd. Denne meme'n (og tilsvarende) har vært en gjenganger i noen år: Begge personene kan ikke ha rett samtidig. Fordi tallet er enten 6 eller 9, og kan ikke være begge deler samtidig. En av dem må altså ta feil. Vi vet bare ikke hvilken fordi vi ikke har fått informasjon om hvilken person som er rettvendt og hvilken som ser tallet opp-ned (snudd på hodet). Jeg mener at begge deler er viktige og synes nyhetsformidlingen var mye bedre før når man fokuserte mer på å formidle hva som hendte, eller ble sagt, på en mest mulig objektiv og nøytral måte. Nå skinner biaset stadig igjennom over hvem som er "de gode og de onde" eller hvem som har de riktige meningene, og det er et større problem at mediene selv skal basere seg på følelser og fortelle folk hva de skal mene enn at publikum gjør det selv. Analyser er fint det, det er ikke det, men da bør man også analysere bredt. Det er en lignende greie i utdanningssystemet. Der burde fokuset være mer på å lære HVORDAN tenke, og mindre på HVA man skal tenke. Altså mer kritisk tenkning slik at man settes bedre istand til å gjøre selvstendige vurderinger. Total objektivitet og nøytralitet er nok ikke mulig å oppnå (vi er alle mennesker), men det bør være idealet som man strekker seg etter. Ikke denne "krigen" om hvilket ekkokammer som er det beste. Det var mye bedre før. Idag må du nesten se/lese samme nyheten i en rekke ulike mediehus for å ikke risikere å gå glipp av viktig informasjon og/eller poeng. Merk at jeg ikke sier at ulike perspektiv er meningsløst tøv, men at åpenhet er viktig og det å undersøke ulike perspketiv, for å søke sannhet, eller bedre forståelse/kunnskapsgrunnlag, eller hva som best forklarer noe. For søker man ikke sannhet, hva skal man da med universiteter i det hele tatt? Er der ingen sannhet å finne uansett ville jo hele "søkingen" også vært meningsløs (så vi er enige ser det ut til). Dette mener jeg også gjelder for journalismen, og at det er splittende og destruktivt når mediehus er mer opptatt av å ta parti enn å grave og undersøke og presentere ting mest mulig objektivt og nøytralt fra begge sider (få alle fakta på bordet før man begynner analysen). Når man utelater å gjøre det (grundig) i en retning (fordi man ikke liker det eller hva det skulle være) så mister man også viktig informasjon/perspektiv/poeng, og selv om man uansett skulle være uenig så mister man muligheten til å kunne forstå hvorfor andre er uenig. Som Haidt påpeker (fra John Stuart Mill) er da problemet at om man ikke engang eksponeres for noen som mener det motsatte, så kan du ikke engang vite hva du tror du vet. He who knows only one side of the case knows little of that. His reasons may be good, and no one may have been able to refute them. But if he is equally unable to refute the reasons on the opposite side, if he does not so much as know what they are, he has no ground for preferring either opinion. - John Stuart Mill

Jeg hadde 2 formål. Det viktigste (som jo er temaet) var sannhetens natur (hva er sannhet?) som jeg vet er under press. Det er hva første posten handler om, men det er heller andre ting folk er opptatt av ser det ut til. Altså ikke de dypere foreliggende filosofiske rammeverkene, men hva som rett og slett bare får betydning i folks liv forståelig nok. Det er ingen tvil om at flere fagdisipliner har beveget seg bort fra korrespondanseteori, ontologi og essens, og mot mer subjektive retninger, epistemologi og "levd erfaring". Dette viser seg igjen og igjen i diverse debatter, så jeg ønsket også å påpeke denne sammenhengen opp imot dagsaktuelle tema. Som berører poenger som Jonathan Haidt trekker frem i nevnte forelesning. Han er også opptatt av meningsmangfold - som er viktig i denne sammenheng - spesielt på universiteter. En måte å undergrave sannhet eller sannhetssøken på er jo å skape ytringsfrykt, strupe ytringer, kansellere, eller bare la være å si noe fordi "det er skadelig for min side av saken". Gjort bevisst er det også uærlig og kan derfor også kalles en form for løgn. Når det gjelder MSM virker det åpenbart at relatert til enkelte emner (spesielt amerikansk politikk og konservative høyre-strømninger i Europa), så får de en helt annen dekning og behandling i MSM enn de som ligger til venstre for dem. Selv om oppslutningen til disse partiene stadig ser ut til å øke i flere land. Likevel skrives det lite om hva de faktisk står for. Skrives det noe om dem så er det viktigste å få stemplet hvor ytterligående de er. Vel.. ytterligående iforhold til hva da? Til journalistens eget politiske ståsted? Isåfall er det ikke "objektiv journalistikk" som bedrives, men det blir da mer som en subjektiv meningsytring, og det er ikke akkurat så interessant. Det er mer interessant å få vite mer konkret hva og hvorfor de står for det de sier - som jo må være årsaken til den økte oppslutningen? Helst fortalt av dem selv, og ikke av en eller annen forstå-seg-påer som ikke ser ut til å forstå (eller ville forstå?) dem uansett, og som gjerne henfaller til stråmenn. Disse merkelappene (ytre høyre osv) har også mistet verdi når nokså standard konservative stemmer settes i bås med åpenbare ekstremister (typisk slik), og bildet mer og mer tegner seg slik spør du meg:

Denne forelesningen av Jonathan Haidt er nå 7-8 år gammel (oktober 2016) og tar opp noen viktige elementer relatert til dette temaet: F.eks kan korrupsjon og noen små løgner forårsake store problemer ved at effekten får store konsekvenser, hvor han nevner noen forskere som bedro sitt telos ved å la seg kjøpe for å slå fast at fett er farlig for deg. Det er ikke sant sier han (selvsagt alt med måte, men fett er ikke en gang feitende). Det er heller sukker som er farlig og feitende. Dette førte til en sukkerepidemi med en rekke matvarer og drikkevarer fullstappet av sukker som spesielt amerikanerne har slitt med overvektighet på grunn av i mange år. Fordi noen forskere bedro sitt eget telos om å søke sannhet, og (relatert til medisinfaget) bedro den Hippokratiske ed til fordel for penger. Tilsvarende sier han at sosial rettferdighet også kan korruptere på lignende vis ved å injisere sitt telos inn andre steder. Sosial rettferdighet synes kanskje ikke like ille som pengegriskhet, men kan likevel skape lignende effekter. Som f.eks. å ta så stort hensyn til noens følelser at man velger å se bort ifra virkeligheten eller sannheten. Så hva er en journalists telos? Er det å være mest mulig objektiv og sannhetssøkende i å være vaktbikkje, undersøke og rapportere saker fra flere sider, avsløre korrupsjon og påtale overgrep mot enkeltmennesker (den fjerde statsmakt)? Eller er det å være ensporet og partisk? Som Tonning Riise påpeker i nevnte innslag så er ikke norske MSM-medier alltid spesielt flinke til å utføre sitt oppdrag ihht sitt telos. Dette varierer selvsagt litt fra mediehus til mediehus og fra journalist til journalist, men det synes åpenbart. George Gooding skrev idag denne som understreker dette: NTB møter seg selv i døra om valgfusk med brevstemmer Det går visst an å jukse med brevstemmer likevel, alt som måtte til for å anerkjenne det var en endring av hvem som tjener på det…

Jeg tror du refererer til pkt 2 i AI-dialogen (Scientific Perspective). Dette er egentlig ikke en definisjon på hva sannhet er. "Hva er sannhet" er et filosofisk spørsmål. The scientific perspective er en metode/fremgangsmåte for å søke sannhet (og en god sådan), men er ikke det samme som sannhet i seg selv. Empirisk vitenskap er selvsagt ikke i konflikt med det som korresponderer med virkeligheten, men er et nyttig verktøy for å finne ut av det. Et annet nyttig "verktøy" er matematikk, men det er et rent logisk verktøy. Det er også en rekke ting som tros, selv i mangel av bevis, uten at man har en vrangforestilling, men vi sier vel vanligvis at man har en vrangforestilling hvis man er helt overbevist om noe som åpenbart ikke stemmer overens med virkeligheten. F.eks. at man tror man er tjukk selv om man er tynn som ei flis. Det er ikke ulovlig å tro slikt, og personen lider jo av det og bør få hjelp og støtte i slike tilfeller, men bør ikke få underbygget troen om at man er 140 kg når man i virkeligheten bare er 40. Det ville jo ikke vært til hjelp i det hele tatt, snarere tvert imot.

Ok, jeg formulerte det utifra at jeg antok du jobbet på et sted med egen kvinneavdeling, my bad, men det er forsåvidt ikke poenget. Ikke for å være vanskelig, men det er en viktig debatt å ha. Derfor spør jeg heller; hva om du hadde jobbet på et sted med egen kvinneavdeling? Ville du latt personen ligge på kvinneavdelingen da?

Ja, akkurat. Man kan ikke se forbi objektiv virkelighet. Den må være avgjørende til syvende og sist. Hva om vedkommende ønsker å ligge på kvinneavdelingen?

Det blir merkelig synes jeg. Poenget er jo ikke å påpeke ens personlige syn på kjønn for å lage et slags nummer ut av noe, men å la vedkommende forstå at du respekterer dennes rett til å tro/føle/oppleve som de vil, men at du likevel kommer til å behandle vedkommende som det objektive biologiske kjønnet vedkommende har. For jeg regner med du gir behandling til folk utifra biologisk kjønn dersom det kreves, og ikke utifra om deres kjønnsidentitet skulle gå på tvers av det biologiske kjønnet?

Det er helt greit synes jeg. Å respektere andres tro og opplevelser er bra, men det går begge veier. Man kan ikke påtvinge egen tro/opplevelse på andre som på sin side skal tilsidesette sin egen tro og den objektive virkeligheten som også kan observeres av alle andre. Av ren høflighet kunne jeg også tiltalt en mann for "hun", men bare hvis vedkommende er inneforstått med at det er av ren høflighet/respekt at jeg gjør det. Ikke fordi jeg faktisk tror at en mann er et hunkjønn. Aksepteres det er det ikke noe problem. Da kan jeg fortsatt behandle vedkommende (om jeg var sykepleier) som en mann dersom kjønn er relevant til helsetilstanden (som det jo kan være), men problemet oppstår dersom dette ikke respekteres i retur og det insisteres på at en mann er et hunkjønn og skal behandles deretter. Jeg tror dette har møtt på såpass mye motstand at man har trekt seg litt (ihvertfall i Norge). Det ville jo være sprøtt å skulle trenge undervisning på universitetet i hva en "hun" og en "han" rent objektivt sett er for noe. Men så står det nok verre til i samfunnsvitenskapene, humaniora og psykologi enn naturvitenskapene og medisin. Pasienten i fokus er fint, men kjønn handler jo ikke om politikk og politiske syn.

Ok. Har du hatt noe om eksempelvis kjønnsidentitet?

Hvor og hvilket fag? (hvis du vil si det.. du trenger ikke

Bra Dette dreier seg ikke bare om språklige utfordringer, men når var det du gikk? Jeg opplevde heller ikke dette tidlig 2000-tallet da jeg gikk på universitetet, men tidene har forandret seg siden den gang (spesielt innnenfor visse disipliner).

Har lagt merke til at det gjentakende forekommer i debatter - noe som ser ut til å kranse rundt diverse filosofiske idêer om hva sannhet er for noe. Mulig man ikke er helt klar over dette selv, men det ser ut til å skape en del forvirring mellom folk. Jeg la også merke til at noen tydeligvis mener at reglene rundt det å lyve er: Ikke lyv til noen i inn-gruppen din, men lyv som f*** til hvem som helst i ut-gruppen din. Denne "regelen" har jeg aldri hørt om før, så dette var "nyheter" for min del.. men det forklarer kanskje litt av tingenes tilstand for tiden. Jeg kom også over Kristian Tonning Riise igår, som indirekte er innom temaet og nettopp dette med "oss versus dem"-dynamikk hvor norske MSM-medier konsekvent bare serverer den venstrevridde, «liberale» versjonen av amerikanske nyheter, og at vi derfor går glipp av å forstå "den andre siden" (altså halve den amerikanske befolkningen). Jeg er enig i det. Jeg tenkte derfor det kunne være nyttig med en tråd som tar opp spørsmålet hva sannhet egentlig er. Selv har jeg skrevet en del rundt dette temaet både her og der og der ja på forumet (og også utover forumet), men for å ikke bare si noe selv og hva jeg mener (som uansett er mindre interessant da det er objektiv sannhet som betyr noe; altså uavhengig av hva jeg eller andre måtte mene) så tenkte jeg at en AI kan få beskrive hva sannhet er for noe. Denne AI'en gav også gode svar (etter en liten oppklarelse helt i starten): Meg: What is truth? AI: Truth is a complex concept that has been explored in various fields, including philosophy, science, theology, and law. Here are some perspectives on what truth can be understood to be: 1. Philosophical Perspective: In philosophy, truth is often defined in several ways: Correspondence Theory: Truth is what corresponds to reality or fact. A statement is considered true if it accurately describes the state of affairs in the world. Coherence Theory: Truth is determined by the coherence of a set of beliefs or propositions. A belief is true if it fits consistently within a larger, coherent system of beliefs. Pragmatic Theory: Truth is viewed in terms of its practical effects and usefulness. A statement may be considered true if it leads to successful action or outcomes. 2. Scientific Perspective: In science, truth is often approached through empirical evidence and experimentation. Scientific truths are provisional, evolving as new evidence emerges. The scientific method seeks to establish facts or theories that can be tested, verified, or falsified. 3. Religious and Theological Perspective: Many religious traditions hold that truth is rooted in divine revelation or sacred texts. The concept of truth in these contexts often involves moral or spiritual dimensions, emphasizing ethical living and understanding of existence. 4. Social and Cultural Perspective: Truth can also be understood within the context of social consensus and cultural narratives. What is regarded as true can vary based on social norms, values, and collective beliefs. 5. Legal Perspective: In law, truth is often established through evidence presented in a court. Legal truths are determined by rules of evidence and legal standards, with a focus on justice and fairness. 6. Existential Perspective: Some existential philosophies suggest that truth is subjective and personal, emphasizing individual experiences and interpretations rather than objective facts. Ultimately, the understanding of truth can be multi-faceted, and its significance can differ among individuals, cultures, and contexts. The pursuit of truth is often seen as a fundamental aspect of human inquiry and understanding. Meg: You said that the understanding of truth can be multi-faceted, and its significance can differ among individuals, cultures, and contexts. But I didn't ask about understanding or epistemology, but what truth is. Seems to me only the correspondance theory is totally objective regarding what truth is, or also divine revelation, but correspondance theory is perfectly compatible with divine revelation, isn't it? AI: You bring up an important distinction between the nature of truth and the various theories or frameworks through which we understand or interpret it. When asking "What is truth?" we are indeed looking for more than just the ways in which we grasp or conceive it (epistemology); we are probing into the essence or fundamental nature of truth itself. Nature of Truth 1. Objective Reality: From a correspondence theory standpoint, truth is seen as that which accurately reflects reality. It posits that a statement (or belief) is true if it corresponds to the actual state of the world. For example, the statement "It is raining" is true if, in fact, it is indeed raining outside. This theory emphasizes an objective basis for truth, independent of individual beliefs or cultural perspectives. 2. Divine Revelation: In the context of religious or philosophical systems that emphasize divine revelation, truth is often viewed as something that transcends human understanding and is grounded in a higher authority. This type of truth can also align with correspondence in that adherents believe divine revelation accurately reflects ultimate reality or moral truths that govern existence. Compatibility of Correspondence Theory and Divine Revelation You are correct that correspondence theory can be compatible with the notion of divine revelation. In this view, true statements or beliefs would not only correspond to empirical reality but could also align with truths revealed through religion or spirituality. For instance, many religious adherents might argue that certain truths about morality, purpose, or the nature of existence, as revealed through sacred texts, correspond to an ultimate reality that is objective and transcendent. Complexity in Conceptualizing Truth While correspondence theory provides a clear framework for understanding truth objectively, the complexity arises when we consider the contexts in which truth is perceived. Different cultures can have varying interpretations of what is considered "true," particularly when it comes to moral or philosophical truths. In this sense, the subjective experience of truth can coexist with the notion of objective truth. Conclusion In summary, while truth can indeed be viewed as objective and absolute in the framework of correspondence theory, its implications can also extend to divine revelation. The richness of truth as a concept allows for both objective and subjective interpretations, leading to a deeper exploration of what we hold to be true in various domains of life. Meg: Yes, that seems right. So the other views you mentioned before isn't really that concerned with objective reality (or ontology), but are more focused on subjective experience (or epistemology) and what's practical or pragmatic. Right? AI: Exactly! You've captured the distinction well. The various theories of truth often reflect different emphases, with some focusing more on objective reality (ontology) and others on subjective experiences or practical outcomes (epistemology). Here’s a summary to clarify: Objective Truth Correspondence Theory: This theory centers on the idea that truth is objectively determined by how accurately a statement reflects reality. It emphasizes an external standard where true beliefs correspond to actual states of affairs. Divine Revelation: Here, truth is viewed as fundamentally grounded in a higher authority, asserting that ultimate truths about existence, morality, and reality are revealed through divine means. This perspective can also claim an objective quality, as the truths are believed to be universally applicable and transcendent. Subjective Truth and Contextual Truth Coherence Theory: This approach focuses on the internal consistency of a set of beliefs. Truth is determined by how well ideas fit together in a coherent framework. It does not necessarily claim an external correspondence to reality, and so can be seen as more subjective. Pragmatic Theory: This view posits that truth is defined by the practical consequences of beliefs. A statement is considered true if it proves useful or effective in real-world applications. This theory emphasizes the subjective experience and context over an objective reality. Social Constructivism: This perspective argues that truths are constructed through social processes and interactions. What is considered true can vary between different cultures, communities, and social contexts. This view is heavily subjective and context-dependent. Summary In summary, while correspondence theory and the notion of divine revelation focus on an objective understanding of truth, the other theories tend to navigate the more subjective aspects of truth, highlighting personal beliefs, coherence among ideas, and practical outcomes. Your observation about these differing focuses is key to understanding the broader discourse on the nature of truth. Meg: Where does postmodernism fit into this? AI: Postmodernism presents a significant challenge to traditional notions of truth, particularly those that assert objective, universal standards. Its influence can be seen in the philosophy of truth in several ways: Key Features of Postmodernism 1. Skepticism Toward Grand Narratives: Postmodernism often critiques overarching narratives or ideologies that claim to offer absolute truths, such as religion, science, or Enlightenment rationality. Instead, it emphasizes the multiplicity of voices and perspectives, suggesting that truth is culturally and historically contingent. 2. Relativism: In postmodern thought, truth is frequently seen as relative and subjective. This perspective argues that what is considered true can vary significantly across different cultures, contexts, and individual experiences. Truth is not fixed; it can change based on varying social constructions and interpretations. Deconstruction: Postmodernism employs deconstruction as a method to explore the inherent contradictions and assumptions underlying various claims to truth. This method reveals that truths are often constructed through language and power dynamics, rather than being universally applicable or objective. Fragmentation: Postmodernism embraces a fragmented view of reality, suggesting that instead of a coherent and singular truth, there are multiple truths or realities that coexist and compete. This fragmentation challenges the idea of a singular, objective understanding of truth. Emphasis on Language: Postmodernism highlights the role of language in shaping our understanding of truth. It posits that language does not merely represent reality but actively constructs it. This leads to the idea that different discourses can create different versions of truth. Conclusion In summary, postmodernism disrupts traditional conceptions of truth by emphasizing its subjective, fragmented, and socially constructed nature. While other theories may hold onto some version of objective truth, postmodernism critiques the very foundations of these claims, advocating instead for a recognition of the diverse and context-dependent ways in which truth is constructed and understood. Understanding postmodernism helps illuminate contemporary debates regarding truth, knowledge, and reality in a world marked by increasing complexity and diversity. Så hvordan står det egentlig til relatert til dette ved Norske utdanningsinstitusjoner? Det varierer nok tipper jeg, men denne artikkelen beskriver godt hvor langt råtningsprosessen har kommet: Om det er dette som er «høyere utdanning», melder jeg pass.

Synes du skriver mye fornuftig, og Seltzer er bra, men usikker på hvor dypt han har satt seg inn i tankegodset som ligger bak. Jeg tror også det er grunn til bekymring rundt WEF og lefling med kapitalkrefter. Dette har James Lindsay også pepekt. Lindsay viser at woke idêene stammer fra venstreradikalere på universiteter, og enda lengre tilbake til både Frankfurterskolen og Marx. Kina har endret "modell" hvor kapitalisme brukes som et slags ytre verktøy, mens det fremdeles er kommunisme i den indre kjernen. Dette kan benyttes i Europa også gjennom kapitalkrefter, ESG og DEI. Arbeiderklassen har vært igjennom flere reformer. De har en rekke rettigheter og goder, og de er stort sett tilfredse. Middelklassen er stabil. Man ønsker bare å gå på jobb og tjene en fornuftig lønn i et noenlunde sikkert miljø. Kunne dra på noen ferier, kjøpe en hytte, en båt, eller en sportsbil, og vaske den i helgen. Rett og slett bare leve sitt liv, i sitt eget hjem. Spille litt fotball, golf, gå en tur på puben, kinoen eller whatever. Frankfurterskolens kritiske teorister la merke til at arbeiderklassen stabiliserte seg. De fungerte ikke lenger som en revolusjonær makt, så de adopterte isteden identitetspolitikk, hvor de kan utnytte andre grupper. Det er fint med bevegelser som peker på urett og trang til reform. Noen blir utnyttet her og der. Slik vil det antakelig alltid være. Venstresiden oppnådde bedring, men det betyr ikke at man bare må fortsette i samme venstresporet. Oppnår man hva man søker så er det meningsløst å fortsette å dra i de samme spakene, men disse Marxistene eier ikke begrensende prinsipper. De ønsker seg bare mer venstre, en supervenstre revolusjon. Det er et annet mål enn at "hei, jeg vil bare at jobben min ikke suger". Radikalerne har andre hensikter enn hva de fleste som ender opp med å hjelpe dem i sin bevegelse ikke ønsker seg. Nå er jo ikke woke standard kommunisme da, men det benytter en Marxistisk modell hvor man har byttet ut økonomi med identitetspolitikk. Lindsay har forklart det som en analogi i form av en datamaskin, f.eks. Apple, hvor man kjører f.eks. iOS som operativsystem. Det spiller ingen rolle hvilke program man bruker, om man åpner Safari eller Skype. Marx skriver i økonomiske og filosofiske manuskript at idêen er å transcendere privat eiendom fullstendig, hvor mennesket forstår sin sanne essensielle natur som et sosialt vesen (hvor det ikke lenger er noe hierarki). Så det er et menneske uten hierarki han forsøker å skape. Han så privat eiendom som issuet, men dette operativsystemet kan kjøre et hvilket som helst software. Så om du plugger inn det økonomiske software'et, så får du hva som kalles klassisk Marxisme (økonomi, kapital, kapitalisme etc). Dette kan kobles ut, og så kan man plugge inn rase, og da kan du ha hvithet som en spesiell form for eiendom/egenskap, og hvite som skapte kategoriene for rase slik de er - for å kunne gi seg selv fordeler som de fargede er ekskuldert fra. De trenger en oppvåkning av rasebevissthet slik at... og der er hele greien igang på nytt. Så du kan plugge inn rase, kjønn, eller du kan plugge inn "normal" også. Det å bli ansett som normal. Som starter med Michel Foucault (han forsøkte å normalisere BDSM) som prater om galskap og homoseksualitet, og dette er de postmoderne filosofene som disse såkalte post-strukturelle feministene (som avfødte skeiv teori) vendte seg til. Avskaffelsen for skeiv teori er da å "forskeive" ting, gjøre dem så kompliserte at folk gir opp, og sier ting som; "jeg kan ikke svare på hva en kvinne er, det er ikke mulig". Når introdusert til et barn, så får du et forvirret barn som ikke kan kategorisere verden på en strukturell måte (kan ikke navigere). Det handler om å lage opprør og forstyrre. Å rive opp kultur, normer, whatever. Jeg så at @DukeNukem3d hadde postet en snutt av Bill Maher som på sitt treffende vis er innom det sistnevnte. Jeg har også skrevet om det flere steder, bl.a. her. Går vi tilbake til Marx så forvirrer og fremmedgjør du koblingen deres til seg selv. Fra familien og religionen, som er målet med skeiv teori. Et ledd i kampen for å oppnå makt, og hatefull ytring om noen sier imot. De bryr seg ikke virkelig om mennesket som lider av kjønnsinkongruens. Bryter barnet sammen.. vel.. "da gjorde du en god jobb for saken; så takk". De bare utnytter, og ved nok hjernevask og fundamentalisme får man revolusjonære som er villig til å begå vold, eller det som verre er. You must break a few eggs to make an omelette.. Hvor er omeletten som noen gang har kommet ut av denne typen idêer? Den eksisterer ikke, men dritt og faenskap finnes i overflod. Likevel er det samme mantra som går igjen hver eneste gang; "neida, de forstod ikke Marxistisk teori godt nok, men det gjør vi, og vi er solskinnet verden har ventet på, og alt ved oss er godheten selv." Yeah right.. stikk hodet inn i ditt eget hjerte og ransak det, og hvis du fremdeles tror du er den nyoppståtte Messias verdens frelser.. vel, da trenger du hjelp. Dette er noe av grunnen til at Lindsay sier: For a century and a half, people have failed to recognize Marxism for what it is, a theology. Marx's emphasis on Atheism and strict materialism in all things have obscured from view what Marxism really is. Well, it is not a social theory. It is not an economic theory. It is a theology that sees economic and related social conditions as that which shapes human lives and, if born again into the faith, compels them to seize those means of human production and repurpose them to achieve the Marxian eschatology. That eschatology goes by a few names, but the most identifiable are "Communism," "Liberation," and "Social Justice. Karl Marx was a bullshitter. Andreas Hardhaug Olsen (som har skrevet denne gode artikkelen) har bok på vei som jeg antar blir veldig interessant. Her er noen knipper akademikere som allerede har lest manuskriptet: «Hardhaug Olsen har gått til kildene – Marx, Marcuse, Gramsci o.a. – for å utforske bakgrunnen for dagens rasende debatter om identitetspolitikk. Boka hans vil irritere noen og glede andre, men er uansett et solid og leseverdig bidrag til å forstå en viktig del av Vestens moderne idéhistorie.» (Torkel Brekke, professor i religion og samfunn) «Velskrevet, veldokumentert bok med mye stoff til ettertanke også for lesere som ikke deler forfatterens politiske ståsted. Som gammel venstresidetraver måtte jeg innse at ikke bare franske postmodernister, men også nymarxister som Marcuse og Gramsci er viktige forløpere for dagens identitetspolitiske gruppetenkning.» (Truls Wyller, professor emeritus i filosofi) «Forfatteren gir leseren bedre forståelse av den nye radikalismens filosofiske og politiske grunnlag, og viser hvordan den tidligere opptattheten av økonomisk ulikhet og forskjeller i makt og innflytelse har forfalt til identitetspolitikk. Dette var i sannhet meget interessant lesning.» (Jens B. Grøgaard, professor emeritus i sosiologi) Så woke er ikke noe nonsens, selv om diskusjoner rundt woke og anti-woke kan være det. WEF er heller ikke nonsens, og det er gode grunner til å innta skepsis og kritisk sans der også. Edit: Så at Danby Choi har gjort en god podcast for NRK idag. Kun ca 20 minutter for å forstå litt mer. James Lindsay kan være dyptgående kompleks, detalj-orientert og tidkrevende å forstå. Logan Lancing er litt enklere (ikke så akademisk i språket og mer som "mannen i gata"). Han har nylig skrevet bok om temaet og skeiv teori sammen med Lindsay, og forteller ca 1,5 time i enklere språk hos Jordan Peterson. Husk! Det er ikke alt av amerikansk wokeisme som er like aktuelt i Norge, men dette er et internasjonalt fenomen som strekker seg langt utenfor amerikanske grenser. Så ta dette som tips for å forstå greia bedre, slik at du er bedre rustet om du havner borti det.

Jeg har ikke tidligere satt meg stort inn i hva Kennedy egentlig mener vedr vaksinering, men han er åpenbart ikke anti-vaxer. Han er for informert samtykke og imot obligatorisk vaksinering. Han er selv vaksinert for Covid. Dette er helt legitime standpunkt, og han vil ha åpenhet og nærmere undersøkelser.

Det er et eksempel som jo understreker det jeg skrev. Så spørs det hva som taler for demokratisk død den andre veien. Hadde det bare vært Trump som påstod det så hadde det vært tynn suppe, men nå er det minst to tidligere demokrater som sier tilsvarende om sitt gamle parti. Fra før mangler det ikke på alt fra akademikere til leger og teknologer som har påpekt sensur og kansellering og korrupsjon både her og der. Så spørs det også hvor mange som har sitt å si, men som ikke tør fordi man risikerer å miste jobb, inntekt, navn, rykte, familie og venner. Som jo er fullstendig uhørt i et demokrati. Dette må jo være det viktigste spørsmålet i hele valget, og definitivt ikke spillopper, glitter og glamour.

Hvor latterlig er det mulig å bli? Hva skal man med stemmer som stemmer fordi ens personlige idol gav "thumbs up" for bruk av en sang? Eller fordi man utfører en påtatt og pinlig dans? Er det på tide med en test av noe slag for å kunne avgi stemme? For å teste at man innehar et minimum av intelligens og kunnskap rundt det man stemmer på, og ikke fordi man har sett en tik-tok-video som fenger og som brukte den der fargen som bare er såååååå hip? Kulturkrigen kaller visst VG dette, med influensere i førersetet. Snakk om fordummende sirkus som overskygger innholdet i politikken og en total misforståelse om hva "kulturkrigen" handler om. Her slår også Eirik Løkke til med forenklende og feilaktig idioti (hvis de har representert ham riktig da, som jo er et stort spørsmål i seg selv): Han påpeker at Harris trekker frem det positive, der Trump fokuserer på det negative, og dermed treffer tidsånden i en tid der særlig unge lengter etter fremtidshåp, og legger til at Trump spiller på frykt. Begge trekker frem det negative ved motparten og spiller på frykt. Begge nører narrativet om at de selv er demokratiets reddende engel, og advarer om demokratiets død om motparten vinner. Det har vel de fleste oppegående mennesker nå fått med seg? Da er spørsmålet hvem som har rett (om noen av dem har rett), og da bør man gå i dybden i hva de egentlig sier og mener, og ikke drive med fordummende sirkus.

John Cleese har flere ganger adressert wokerne. Også angående scenen hvor Stan vil bli kvinne, kalles for Loretta, og ønsker å bli gravid.

Veldig bra tale. Med RFK i team Trump vinner han vippestatene. I tillegg er Tulsi Gabbard på trappene ser det ut til 👍

Dere tok ikke poenget ser det ut til. Jeg har ikke sett Kids in crime, og har derfor ingen formening om serien. Jeg mener det finnes objektive verdier (i ontologisk forstand), og at alt ikke bare er "subjektiv smak og behag" som i en alt-omfattende subjektivisme eller nihilisme - selv om subjektivitet også er relevant for om en film vurderes som bra eller dårlig (i epistemologisk forstand). Det er ikke så vanskelig å høre forskjell på noen som kan synge versus noen som synger som ei kråke f.eks. Hva andre brukere mener vet ikke jeg, men det var ikke poenget. Poenget er at woke-brigaden påstår det bare er "smak og behag". Vel, hvis så, hvorfor skal man da klage over at andre har annen smak enn seg selv? Det å kansellere andre under et slikt paradigme blir å hevde at din "smak og behag" har større gyldighet enn andres, men det har den naturligvis ikke. Det fører til nihilisme (eller komplett verdinøytralitet), men når det klages over at noe er dårlig (eller bra) til den grad at det ikke kan tillates/må kanselleres så demonstrerer man i praksis at man egentlig ikke mener det bare dreier seg om "smak og behag" likevel (med mindre man mener sin egen stemme har kongeherredømme over andres), men at noe må være bedre enn noe annet ikke bare subjektivt, men objektivt sett. Dette demonstreres enklest ved ekstreme eksempler, men verdier gjennomsyrer det meste, selv om alt selvsagt ikke er like alvorlig (som at de første Star Wars-filmene er bedre enn de senere). Jeg mener de er bedre, men poenget er ikke at Star Wars-filmene er så alvorlig dårlige at de må kanselleres (det er dog ikke så vanskelig å tenke seg filmer som bør kanselleres). Poenget er at hvis noe KAN VÆRE I DET HELE TATT bedre (eller verre) enn noe annet, så krever det en form for standard som dette kan måles utifra. Ellers kan vi bare si at det er annerledes, men ikke at vi verken kan oppnå forbedring eller forverring. Så da har man forlist i en sjø av relativisme og alt-omfattende subjektivisme, men som man demonsterer i praksis at man egentlig ikke tror på når man krever kansellering på bakgrunn av for lite mangfold, rasisme, transfobi eller hva det skulle være. Eller mener dere ikke at det bare dreier seg om smak og behag likevel? @Snikpellik Du ble bare benyttet som eksempel på hvordan woke-brigaden opererer i dette tilfellet. For å vise til en form for dokumentasjon på påstander fra forumet, men jeg skal forsøke å huske å tagge deg hvis jeg refererer til dine utsagn direkte en annen gang.

Jeg vet. Nå står snart ikke verden (eller ihvertfall garasjen?) til påske når noen skriver noe du ikke liker på diskusjon.no Håper katta overlever ihvertfall 😘 Jeg glemte tydeligvis hvem som ferdes her inne. Får legge på en trigger-warning i starten der.