Min mening:
Vi må slutte å importere nye mennesker inntil vi finner ut hvordan vi kan integrere dem.
Vi har prøvd å integrere i 40år. Det virker ikke. Vi må slutte å ta inn nye inntil vi har en oppskrift som funker. Eller vi må begrense det til et antall som er håndterbart.
Måten vi holder på nå er farlig.
Her er to tekster som kan legges til grunn for å se saken fra min side:
1. Nils August Andresen
Dette er kanskje den beste, grundigste og viktigste artikkelen om innvandring du vil lese i år. Og den får alle andre innlegg i håndhilse- og hvit flukt-debatten til å framstå som useriøse. Og teksten skal nå være være ÅPEN også for ikke-abonnenter.
Nils August Andresen, redaktør i Minerva, har gjort et solid stykke arbeid som forklarer hvorfor Unge Høyre-leder Ola Svenneby har rett: For å lykkes med integreringen, må vi begrense innvandringen. Her er hovedpunktene:
1. «Hvit flukt» er et reelt og betydelig problem. Antall mennesker i 30-årene har stupt i bydelene Stovner, Grorud, Alna og Søndre Nordstrand. I alle andre bydeler i Oslo har andelen ligget flatt eller steget. Mange skoler har nå bare en eller to etnisk norske elever pr. klasse i snitt.
2. Segregasjon har sin egen logikk, «slik nobelprisvinner i økonomi, Thomas Schelling beskrev den på 1970-tallet. Da viste han hvordan selv høy aksept for mangfold og ganske svake preferanser for også å bo sammen med NOEN med samme etniske bakgrunn ganske lett ville føre til fullstendig segregerte nabolag (...) Og derfor er det slik at det i en by med tilstrekkelig høy andel minoritetselever skal svært mye til å hindre at segregering oppstår og deretter blir en selvforsterkende prosess.»
3. Det er feil å si at segrering bare blir et problem «kombinert med store levekårsutfordringer». Asylinnvandrere HAR av mange åpenbare grunner dårligere levekår – og en kulturbakgrunn som forsterker utfordringene. Innvandringstette områder over hele Europa har opplevd opptøyer, opprør og utfordringer med religiøs ekstremisme. «Det kan da være verdt å merke seg at Malmö nådde den samme samlede minoritetsandelen i byen som Norge har i dag i 2004, mens Göteborg nådde den samme andelen i 2016. Og utfordringene med både segregasjon og levekårsutfordringer har vokst parallelt med denne økningen.»
4. Nesten ingen har noe i mot MANGFOLD. Og det er ikke mangfold som er problemet, men «at en økende minoritetsandel på et tidspunkt bikker over og nesten fortrenger en essensielt viktig del av det mangfoldet – nemlig etniske nordmenn.»
5. ALLE rammes av segreringen. Minoritetselever som ikke har råd til å flytte. Etnisk norske elever mister kontaktpunkter. De kulturelle og sosioøkonomiske skillene øker. Det blir vanskeligere å leve i et samfunn sammen.
6. SLUTT å snakke om å bli "bedre på integrering": «Tanken om at vi etter femti år med innvandring plutselig skal finne nøkkelen som gjør at vi klarer det tidligere og nåværende politikere ikke har klart, på tross av flere offentlige utredninger, utallige programmer og talløse offentlige milliarder, slår meg som nesten utillatelig naiv. Likevel er den standardsvaret på den type analyser Svenneby er kommet med. Det må det bli slutt på: Også de som ikke ønsker en strammere innvandringspolitikk, må forholde seg til at vage løfter om en bedre integreringspolitikk enn den vi har i dag, i beste fall er en forhåpning, og ikke under noen omstendighet en plan.»
7. Og ironisk nok: Høy innvandring gjør det enda viktigere å lykkes med integreringen. Da blir vi veldig opptatt av minoritetenes holdninger og handlinger. Er det mange barn med hijab? Hilser alle med hånden? Hva mener de om homofile? Osv. «Hånd i hånd med en liberal innvandringspolitikk får vi ofte en til tider streng og ofte konfliktskapende integreringspolitikk.»
8. Her er alternativet: «I stedet føre en streng innvandringspolitikk, som ville gi muligheten til en mer liberal integreringspolitikk. For hvis det ikke er så mange som kommer, vil det bli færre segregerte skoler med svært få etnisk norske elever – og da vil en større andel av et lavere antall minoritetselever gå på skoler med en større andel etniske nordmenn, og kanskje minoritetsbefolkningen ikke lenger vil vokse raskere enn den dype integreringen som lettere skjer når man ikke bor i segregerte nabolag og går på segregerte skoler.
Og kanskje vil da både minoritet og majoritet få en større genuin kjærlighet til mangfoldet? Det kunne jo være verdt å prøve.
Vi er i hvert fall kommet dit at vi bør ta i mot invitasjonen fra Ola Svenneby og diskutere spørsmålet."
1. Om kulturforskjeller fra gjenstridig.no
IKKE LA KULTURIGNORANTER DOMINERE INNVANDRINGS- OG INTEGRERINGSDEBATTEN DENNE GANGEN OGSÅ!
Så var det på`n igjen: Norges (og Vesteuropas) betydelige innvandrings- og integreringsrelaterte problemer bobler opp til overflaten; noen tar til orde for en strengere innvandringspolitikk - hvilket Norge for øvrig aldri har hatt, snarere har vi hatt den meste liberale i flere tiår og på flere tidspunkt hadde vi den høyeste asylinnvandringen pr. folketall i hele Europa - og inn kommer de innvandringsliberale med åndenød og mageknip.
Bare for å illustrere hva vi snakker om her: pga innvandring har vi hatt og har en årlig tilvekst på en mellomstor by i året.
I rekordårene 2011 og 2012 fikk vi to helt nye Moss (47 000 innbyggere x 2).
I 2013 et helt nytt Bodø (40 000).
I 2014 et helt nytt Tønsberg (38 000).
I 2015 et helt nytt Haugesund (31 600).
I 2016 et helt nytt Kongsberg (26 000).
I 2017 et helt nytt Lillehammer (21 300).
I 2018 et helt nytt Jessheim (18 000).
Vi har i k k e og har praktisk talt aldri hatt en «streng innvandringspolitikk», vi har tvert i mot hatt en av Europas mest liberale; på flere tidspunkt har vi faktisk hatt d e n mest liberale per folketall.
De innvandringsliberale argumenterer med at innvandring fører til et kulturelt mangfold som bare er en styrke og som enhver demokratisk rettsstat kan romme en uendelighet av. De freser sint om «kulturkrigere» i håndhilse- og lignende debatter og det er jo ikke rart, for selv har de et så overfladisk forhold til kultur at de knapt aner hva det er. Som en av dem så kjekt skriver er det ikke «hilsningspraksis, skikker og vaner som holder oss sammen, men enighet om de institusjoner og prosedyrer som håndterer konflikter og løser problemer». Han legger til at det i våre typer samfunn «er det mange rettigheter som gjør det mulig å leve forskjellige liv i fred og fordragelighet».
Javisst, så hvor tror kulturignoranter som dette at enigheten og oppslutningen om de institusjonene og prosedyrene han mener er selve samfunnslimet kom fra, da? Og alle de mange rettighetene? Dalte alt sammen bare ned fra det blå en dag? Og hvem og hva tror han opprettholder det hele - og hvem skal gjøre det når konlikten mellom gruppers motstridende kultur, tradisjoner og verdier blir så stor at den mellommenneskelige tilliten og felleskapsfølelsen hele samfunnsinnretningen vår hviler på taper terreng?
Det får du aldri svar på, for innvandringsliberalerne har ikke den fjerneste idé. Alt de kjenner til er overfladiske kulturtrekk og derfor forstår de ikke kulturens betydning - og derfor forveksler de alltid årsak og virkning.
Kultur er kort fortalt alle de udefinerbare tingene du aldri tenker over i hverdagen. Språk, koder, kontekst, humor, felles historiske og folkelige referanser, ting som kort og godt er så internalisert at du ikke en gang tar notis av dem. Likevel er du umiddelbart en del av det, du kjenner det øyeblikkelig igjen og du forstår det fullt ut, selv om du ikke nødvendigvis er begeistret for det. Du vet bare instinktivt hva du har med å gjøre fordi det nettopp er din og ditt hjemsteds kultur, som du er 100 prosent sosialisert inn i. Derfor er det da heller ingen som har noe usnakket med pakistansk matkultur, indiske dansetradisjoner eller egyptisk litteratur. Disse overfladiske kulturtrekkene er rett og slett ikke problematiske for våre samfunn og lar seg fint smelte inn i det høyt besungne mangfoldet innvandringsliberale kulturrelativister påstår at de lengter slik etter. Når f.eks. nordmenn svarer i spørreundersøkelser at de ser på «norsk kultur som overlegen andre» sikter de selvfølgelig ikke til norske mattradisjoner, helgefyll eller dans på låven.
Det er den dype kulturen det handler om og her er Norge i verdenstoppen – med rette. For det er ikke enkeltfenomener eller gjenstander i seg selv som er kultur; kultur er derimot avgjørende for hva et land gjør ut av dem. To identiske fenomener som treffer to ulike kulturer, kommer ikke ut som identiske i den andre enden. Den ene kulturen vil ha behandlet fenomenet og gjort det til sitt på sin måte; den andre på sin.
Hvis den i det hele tatt tar til seg ting fra utlandet, da. Det er nemlig ikke alle kulturer som gjør det heller. Norges og Europas kulturer har imidlertid aldri vært blant dem.
Mange av våre kulturignoranter peker på rikdom som en hovedfaktor – og det er de mer jordede; andre peker på den som eneste faktor – som gjør det norske samfunnet bedre enn de fleste andre land på kloden. Som vanlig tar de feil her også. Norges materielle rikdom demonstrerer tvert i mot at det faktisk foreligger en spesifikk kultur, for hva har vi gjort med denne rikdommen? Jada, vi fant olje og det kan man si at var et slags lykketreff. Og hva gjorde vi med pengene? Vi bygget en av verdens største og mest generøse velferdsstater, vi bygget ut skoler, helsetjenester og infrastruktur til det felles beste. Norge har brukt og bruker ufattelige summer på flyktninger og asylsøkere og integreringen av disse. Vi har gitt og gir like ufattelige summer i bistand til andre land. Det siste med vekslende hell, men viljen har vært og er stadig tilstede.
Norge har med andre ord masse penger på bok og likevel aksepterer vi som folk et nokså høyt skattetrykk for en omfattende fordelingspolitikk for at fellesskapet skal ha best mulige forutsetninger.
Og det har seg faktisk slik at det finnes en rekke andre land som har hatt samme lykketreff som Norge: de har funnet oljefelter på eget territorium eller de er rike på andre naturressurser. Hva har de gjort med pengene? Vel, de ledende kleptokratene og resten av klanen deres har milliarder på bok i Sveits og privatfly i assorterte farger, landets øvrige eliter velter seg i penger og drar på shopping i Paris, mens folket stadig er analfabeter, har dårlig tilgang på helsetjenester hvis i det hele tatt og til tider sulter de. Korrupsjon og nepotisme er ekstremt utbredt. Vold hører til dagsorden, fengsling og tortur av politiske fanger er ikke uvanlig og noen av disse landene henretter fremdeles folk offentlig på torget.
Hva kommer dette av, mon tro? Tilfeldigheter eller en Styrelse Fra Oven? Er det jordsmonnet? Det finnes bare én forklaring: it`s the kultur, stupid!
Kultur er nemlig grunnleggende for sosialiseringen av et folk. Kristendommen dempet og forsøkte å utrydde vikingtidens klanmentalitet, hvilket etterhvert gjorde det mulig å bygge en nasjonalstat. Nasjonalstaten som oppstos kultur er grunnen til at vi har brukt store deler av rikdommen vår til å bygge en velferdsstat til beste for alle. En fisker i Oslo føler solidaritet nok til å betale skatt for at en fremmed akademiker som insisterte på å studere statsvitenskap, også på skattebetalernes regning, i hjemkommunen i Finnmark og ikke får jobb, skal ha noe å leve av. Vi stoler ganske enkelt på – ikke alltid med rette, men dog – at myndighetene bruker våre penger på vårt felles beste. For å få til slikt, må du i utgangspunktet ha en tillitskultur. Tillit er nemlig ikke noe vi blir født med, den finnes ikke jordsmonnet vårt; vi blir sosialisert inn i den. Vi blir heller ikke født som demokrater som løser problemer og interessekonflikter ved fredelig, om enn hissig, ordskifte – ikke vold. Dette blir vi også sosialisert til. Denne sosialiseringen skyldes utelukkende kultur; selv ikke nordmenn blir født som altruister, selv om det ofte kan høres slik ut på virkelighetsfjerne liberalister og kulturrelativister.
Prøv det samme i klanssamfunn som Somalia og Afghanistan og se hvordan det funker. Si til en somalisk klanleder at hans klan bør gi fra seg litt av eget overskudd til en fremmed klan i en annen del av landet som sulter og han vil antagelig le så vi hører det helt hit. Så vet vi da også at det er tilnærmet umulig å bygge skoler og sykehus som er felles for alle i land med klankultur, for så snart bevoktningen er borte forsvinner alt som ikke er skrudd fast og/eller umulig å få med seg. Ingen klaner står fredelig og ser på at rivaliserende klaners barn får skolegang, selv ikke når det også gagner deres egne. Dette er også kultur, og det later ikke til at noen av disse landene har tenkt til å endre den med det første.
Norge har en over tusen år gammel kultur og selvfølgelig er den ikke statisk, den er i konstant, men som alle andre kulturer i langsom forandring. Alt som treffer oss fra utlandet går i gjennom en prosess i den malen som allerede foreligger. Det vi liker og som kan tilpasses vår foretrukne samfunnsinnretning, våre holdninger til rett og galt, utviklet gjennom tusen år, blir beholdt. Det vi oppfatter som dårlig blir enten forkastet eller radikalt endret. Sånn har det vært og sånn vil det mest sannsynlig forbli i overskuelig fremtid. Intet menneske, intet land, ingen folkegruppe og ingen kultur er et ubeskrevet blad. Alt blir tolket og behandlet gjennom øynene som ser.
Den kulturen som er dyrket frem på godt og vondt i Norge de siste to tusen år er og forblir grunnlaget - og forutsetningen - for det samfunnet og alle de medfølgende godene som institusjoner og rettigheter vi lever i i dag. Det er ikke politikk og internasjonale forum som FN og EU som skapte vår samfunnsform; det er omvendt. Den rettighetsbaserte velferdsstaten skapte ikke den mellommenneskelige tilliten i Norge; igjen er det omvendt. Den felles kulturen - som ikke betyr fullstendig enighet om alt, slik kulturignoranter ofte påstår i mangel av bedre argumenter - er fundamentet.
Det igjen betyr at landet må domineres av den befolkningsgruppen (hvilket fint kan inkludere innvandrere) som identifiserer seg med dette fundamentet, da det er det eneste som opprettholder den tilliten, den fellesskapsfølelsen og den påfølgende frivillige oppslutningen om institusjoner, prosedyrer og rettigheter hele vår samfunnsordning er avhengig av.
Innvandringsliberale kulturrelativister som deltar i det offentlige ordskiftet bør avkreves svar på hvem de mener skal opprettholde vår samfunnsform når de innbyrdes verdikonfliktene blir større og majoritetskulturen mister sin nødvendige dominans, hvordan det eventuelt skal gjøres og hvilken samfunnsordning de ser for seg at vil følge når den majoritetskulturen har frembrakt svinner hen.
