Jojimbo

Jeg er enig, det handler nok mye om at man ser mønstre og lettere kan gjenkjenne dem, særlig i Disney-landskapet slik det har utviklet seg de siste årene. Det skal ikke så mye til for å få en idé om hvor filmen sånn nogenlunde lander, basert på signalene som allerede er sendt ut.

Såklart mener rabler at publikums tilbakemeldinger på en offentlig plattform som YouTube ikke betyr noe – til tross for at plattformen er laget nettopp for å gi seerne en enkel måte å uttrykke sin mening på. Det er klart at YouTube ikke gir en perfekt måling av hele verdens mening, men når 96% av de som har reagert har trykket tommel ned, sier det sitt. Og dette uten å inkludere alle de som ikke gidder å installere en dislike-knapp for å gjøre meningene sine synlige – men som sannsynligvis deler samme frustrasjon. Hvis du mener dette ikke er representativt, hva foreslår du som en bedre metode for å måle publikums reaksjoner? Skal vi bare ignorere slike tall fordi de ikke passer med din oppfatning? Eller kanskje vi bare skal la rabler bestemme hva som er representativt for alle? Ja, det høres ut som en fantastisk idé!

Ja... Du har ett problem.

Blant 100 mennesker betyr det at omtrent 4 personer liker traileren, mens 96 personer ikke liker den. Eller 3,69%

Å trekke frem ekstreme tilfeller som drapstrusler og voldtektsforsøk som representativt for all kritikk mot woke-innhold, er en uredelig måte å unngå selve kjernen i diskusjonen på. De aller fleste som uttrykker misnøye med woke-ideologi, gjør det saklig og på grunnlag av genuine bekymringer for hvordan underholdningsbransjen utvikler seg. Det finnes ekstremister i alle leire, men å bruke disse til å diskreditere en hel bevegelse eller kritikk er både feilaktig og urettferdig. Trusler og vold har ingen plass i en konstruktiv debatt, men det samme gjelder forsøk på å avfeie reelle publikumsreaksjoner som irrelevante fordi enkelte individer går for langt. Diskusjonen her handler om publikums misnøye med hvordan ideologi påvirker underholdningen. Det er dette vi bør holde oss til, i stedet for å peke på ekstremiteter som ikke reflekterer flertallet. Hvis du ikke kan adressere kritikken uten å trekke frem slike eksempler, så virker det som om du mangler et solid motargument.

Så du mener det ikke er mange som reagerer, til tross for hundretusenvis av dislikes på traileren til Snøhvit og en vedvarende global diskusjon om filmen? For ikke å nevne de mange andre titlene på både spill og serier som har utløst lignende reaksjoner. Å kalle dette en "liten gruppe" viser hvor selektivt du velger å tolke virkeligheten. Det er ikke "normal oppførsel" å ignorere signalene fra et publikum som tydelig føler seg fremmedgjort og frustrert. Du kan bagatellisere dette så mye du vil, men tallene og engasjementet viser det motsatte. Reaksjonene er ikke et nisjeproblem – de er et symptom på en større diskusjon om retningen underholdningsbransjen tar. Og la oss være ærlige: Hvis dette virkelig var så ubetydelig, hvorfor bruker du så mye energi på å avfeie det? Kanskje fordi du innerst inne vet at motstanden er langt større enn du tør å innrømme.

Det er helt greit.

Så anti-woke er en trussel mot underholdningsindustrien? Interessant påstand. Jeg vil heller si at anti-woke-reaksjonen er en naturlig konsekvens av en bransje som gang på gang prioriterer ideologi over historie, autentisitet og publikums ønsker. Hvis noe har en "nedkjølende effekt" på selskapenes vilje til å ta kunstneriske sjanser, så er det publikum som vender ryggen til fordi de føler seg fremmedgjort av innholdet – ikke anti-woke-siden i seg selv. Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet fungerer begge veier. Når folk uttrykker misnøye, er det også ytringsfrihet. Når publikums reaksjoner viser at de ikke ønsker det woke-inspirerte innholdet, hvorfor skal ikke det tas på alvor? Det er ikke "barnslig syting" å påpeke et mønster og gi tilbakemelding – det er en del av dialogen som enhver kunstner eller selskap burde forvente når de opererer i offentligheten. Hvis det å reagere på det man oppfatter som påtvungne ideologiske sjekklister er "strupe ytringsfriheten," hva skal vi da kalle det å avfeie all kritikk som "barnslig syting"? Kanskje den egentlige trusselen mot diskusjonen er folk som nekter å erkjenne publikums genuine bekymringer og følelser.

… for en veldig liten, høylytt gruppe som driter i hva alle andre føler. 🤢 Problemet er at det eneste du ser, er din egen side, mens du fullstendig ignorerer hvorfor så mange reagerer negativt. Du står med stilkede bein og vakler, fordi du nekter å erkjenne at publikums reaksjoner er reelle og ikke bare et påfunn fra en "veldig liten, høylytt gruppe." Snakk om å drite i hva andre føler. De andre er i flertall.

Sammenligningen med RoboCop og Total Recall er merkelig fordi problemene med disse nyinnspillingene ikke bunnet i ideologi, men i dårlig utførelse. Når det gjelder Snøhvit fra 2024, handler kritikken derimot i stor grad om hvordan woke-ideologi påvirker innholdet. Woke-ideologi blir skadelig når den fortrenger naturlig historiefortelling og setter sjekklister foran narrativet. Det er derfor vi ser massiv motstand, ikke bare fra en "høylytt gruppe," men fra et bredt spekter av publikum som reagerer negativt på hva de oppfatter som en påtvunget agenda. Du kan si at 1937-versjonen fortsatt eksisterer, men det er irrelevant for kritikken. Publikum reagerer på hvordan den nye filmen aktivt bryter med essensen av originalen, samtidig som den fremmer en ideologisk tilnærming som mange oppfatter som kunstig og fremmedgjørende. Det handler ikke bare om å lage en ny film; det handler om å respektere de verdiene og den historien som gjorde originalen elsket i utgangspunktet. Når ideologi går foran kunst, oppstår det naturlig nok reaksjoner. Dette er ikke en debatt om tradisjonalister som klamrer seg til fortiden, men om publikums ønske om autentiske historier som føles ekte og respektfulle – noe woke-tilnærmingen ofte mislykkes med å levere.

Rablers svar viser akkurat problemet med denne typen diskusjon. Å avfeie kritikken som "en liten høylytt gruppe kulturkrigere" er å ignorere de faktiske reaksjonene som allerede har kommet – som dislikes på traileren og omfattende debatt rundt filmen. Hvis dette virkelig var så irrelevant og begrenset til en liten gruppe, hvorfor er det da blitt et så stort tema med massiv oppmerksomhet i mediene og blant publikum? Og hvorfor i all verden bruker dere så mye energi på noe som åpenbart ikke er ett problem for dere? Dere ser jo ikke det negative i det engang! Det vil jeg gjerne ha et svar på. Det er også verdt å merke seg at publikums forventninger er en viktig del av enhver franchise eller gjenfortelling. Når en historie har en etablert plass i folks hjerter, vil de naturligvis ha meninger om hvordan den behandles videre. Dette handler ikke om å "forhåndsdømme" basert på irrelevante problemstillinger, men om å reagere på klare signaler om at filmen avviker fra det publikum opplever som kjernen i historien. Du kan mene at kritikken er idiotisk, men den kommer fra ekte mennesker med genuine reaksjoner. Å avfeie dem som kulturkrigere er både arrogant og respektløst overfor publikums tilbakemeldinger – som faktisk burde være noe filmskapere og studioer tar på alvor. Det handler ikke om å hindre forandring, men å sikre at forandring føles ekte, gjennomtenkt og respektfull.

Nå er vi inne på hvorfor folk reagerer på woke-ideologi og hvorfor det er et problem. Dere har flere ganger sagt at dere ikke ser noe negativt i det, til tross for at vi har vist til massiv negativ omtale og publikumsreaksjoner mot woke-innhold i moderne underholdningsbransje. Dette er jo nettopp kjernen i diskusjonen som har pågått i over 533 sider på dette forumet. Å trekke inn filmer som RoboCop og Total Recall er en avsporing. Ja, de nye versjonene var dårlige, men ikke på samme måte. De fikk ikke i nærheten av den mengden negativitet og motstand som Snøhvit 2024 opplever nå. Forskjellen ligger i hva disse filmene representerer. Snøhvit fra 1937 er en kulturell bauta, et verk som har definert barndommen for generasjoner. Når en ny versjon ignorerer eller bryter med essensen av det folk elsker – og samtidig innfører det som oppleves som ideologiske føringer – oppstår en motreaksjon som ikke kan avfeies som tilfeldig. Det handler ikke bare om at filmen er dårlig. Det handler om at publikum ser et mønster av forandringer som ikke respekterer originalens ånd, men heller presser en politisk agenda. Å ignorere dette og avfeie det som 'bare en film' er en enkel, men uærlig måte å unngå selve problemet på.

Du snakker rundt grøten. Det handler om at når man tar en historie som er en del av vår kulturelle arv og skaper en ny versjon, så forventer publikum en viss grad av respekt for originalens ånd og temaer. En ny film bærer arven fra forgjengeren, og publikum ser den som en fortsettelse av Disneys merkevare og storytelling. Når endringer virker som et brudd med essensen av originalen – som å fjerne prinsen eller ignorere elementer som kjærligheten mellom en mann og en kvinne – oppleves det som respektløst og fremmedgjørende. En ny film kan ikke eksistere isolert fra originalen; den vil alltid bli sammenlignet og vurdert ut fra hvordan den bygger videre på eller bryter med det folk elsker.

At Snøhvit handler om sjalusi, misunnelse og ondskap er det ingen som bestrider – det er kjernen i både Brødrene Grimms originale eventyr og Disneys tilpasning fra 1937. Men å si at kjærligheten ikke har en viktig rolle, er å ignorere hvordan historien slutter. Kjærligheten, enten det er mellom prinsen og Snøhvit eller omsorgen fra dvergene, er en vesentlig del av hvordan historien finner sin forløsning. Dette er en klassisk struktur i eventyr: ondskapen beseires, og kjærligheten seirer. Disney fra 1937 skapte en film som ikke bare tilpasset historien for en barnevennlig målgruppe, men som også satte seg fast i hodene til millioner. Denne versjonen ble ikke bare en kommersiell suksess, men også en kulturell milepæl. Det var en historie med magi, moral og emosjonell dybde – en fortelling som balanserte modernisering med respekt for originalens kjerneverdier. Når du argumenterer for at det er naturlig at Disney gjør nye endringer i historien, overser du noe viktig: det handler ikke bare om å modernisere, men om å bevare det som gjorde originalen ikonisk. Disney fra 1937 tok friheter, ja, men disse frihetene var tilpasset et bredt familiepublikum og respekterte historiens emosjonelle og moralske kjerne. Den nye tilpasningen ser ut til å bryte med dette fundamentet, og det er der publikums misnøye kommer inn. Å avfeie denne kritikken som dobbelmoral, er en forenkling. Problemet er ikke at historien tilpasses; det er hvordan den tilpasses. Når sentrale elementer som prinsens rolle og kjærlighetens kraft fjernes, og erstattes med en politisk agenda som føles påtvunget, fremmedgjør det publikum. Snøhvit fra 1937 var ikke bare en film; den ble en del av vår kulturelle kollektivbevissthet. Når du endrer på noe som har en slik plass i publikums hjerter, må det gjøres med varsomhet og respekt – noe den kommende versjonen tydeligvis mangler. Og jeg tar ikke din "Benjamin Lacombe" fakta som noe fakta, for alt jeg vet er denne personen woke også.

Det er ikke er negativt i seg selv at folk uttrykker negative meninger. Det er faktisk essensen av en sunn diskurs. Når mange uttrykker misnøye, særlig gjennom likes og dislikes, er det en klar indikasjon på at noe ikke resonerer med publikum. Dette er en verdifull tilbakemelding som kreative bransjer bør ta på alvor. Om dette er det jeg ønsker å se, er et todelt svar: Ja, fordi det viser at folk bryr seg og engasjerer seg i hva som blir laget, og nei, fordi jeg heller ville sett et sluttprodukt som forener og inspirerer, snarere enn å dele og fremmedgjøre publikum. Dette er grunnlaget for hvorfor tilbakemeldinger må tolkes som et kall til forbedring, ikke avvises som irrelevant støy.

Den som er desperat her er jo dere som sitter time inn og time ut og forsvarer noe som i deres hode ikke eksisterer. Kjærligheten som forløsning: I både Grimms og Disneys versjon er det prinsens handling (kyss eller uhell med kisten) som bryter forbannelsen. Uansett hvordan det skjer, er prinsens kjærlighet til Snøhvit en katalysator for hennes gjenoppvåkning. Dette er et klassisk eventyrmotiv: ekte kjærlighet har kraften til å overvinne døden. Sluttens budskap: Begge historiene konkluderer med giftermål, som i konteksten av både Grimms tid og Disneys 1937-film er en bekreftelse på kjærlighet. Selv om historien sentrerer rundt sjalusi og forfengelighet, ville den ikke hatt samme emosjonelle slutt uten kjærlighetselementet. Disney og 1937-konteksten: Disneys Snøhvit og de syv dvergene var laget for å resonere med et familiepublikum som verdsatte tradisjonelle kjærlighetshistorier. Kjærligheten mellom Snøhvit og prinsen er ikke bare en avslutning, men en belønning for Snøhvits tålmodighet og godhet gjennom prøvelsene. Dvergenes omsorg: I både Grimms og Disneys versjon tar dvergene Snøhvit inn, beskytter henne og sørger for henne, noe som demonstrerer deres kjærlighet og hengivenhet. Dette forholdet er sentralt for å vise kontrasten mellom Snøhvits godhet og dronningens sjalusi og ondskap. Sorg ved Snøhvits død: Når Snøhvit "dør," viser dvergene stor sorg og lager en glasskiste for å bevare hennes skjønnhet og minne. Dette er et sterkt uttrykk for deres kjærlighet og respekt for henne. Den emosjonelle kjernen: Dvergenes kjærlighet til Snøhvit bidrar til å gi historien en emosjonell kjernestruktur som gir publikum noe å relatere til. Det gjør det mulig for både barn og voksne å se hvordan godhet og omsorg kan overvinne ondskap. Kjærlighet driver storyen og bærer den i både Grimms og Disney's 1937 story. Man kan ikke si det samme om 2024 Snøhvit's historie. Denne traileren har i skrivende stund 28k likes og 723k dislikes, vet ikke med deg men det høres ut som en negativ forandring av begge originale historiene fra Disney og Brødrene Grimm. Det som mangler er kjærligheten mellom en mann og en kvinne. At du angriper på person gang på gang er også ikke noe som forundrer meg, det tyder bare på at du er usikker på deg selv. Det er nesten så jeg synes synd på deg. Trenger en klapp, kanskje du har fått for mye klapp og ingen kos.

Snøhvit fra 1937 var en mesterlig tilpasning av Brødrene Grimms historie, som i sin opprinnelige form var langt mer brutal og voksen. Disney tok en klassisk fortelling og gjorde den barnevennlig, noe som var nødvendig for målgruppen og tidens standarder. Brødrene Grimms originale versjon, hvor blant annet Snøhvits mor ønsket henne død og straffen for dronningen var å danse til døde i glødende jernsko, var verken egnet for et ungt publikum eller den globale appellen Disney ønsket å oppnå. Tilpasningen var derfor ikke bare forståelig, men også respektfull mot kjernefortellingen, som var en kjærlighetshistorie iblandet sjalusi og forfengelighet. Det er nettopp denne balansegangen mellom modernisering og respekt for røttene som mangler i Disneys 2024-versjon. Denne nye tilnærmingen ser ut til å bryte med både den originale Grimms-fortellingen og den ikoniske 1937-filmen. Ikke bare har prinsen blitt fjernet, men også kjernen i historien – en kjærlighetshistorie med fokus på familieverdier – er erstattet med noe som mange opplever som en politisk agenda. I stedet for å være en historie for hele familien, har den blitt noe som fremmedgjør både barn og foreldre ved å virke anti-mann og anti-tradisjonelle verdier. Denne krasjen ligger i hjertet av publikums misnøye. Mens tilpasningen i 1937 ga mening for tiden, er 2024-versjonen ikke tilpasset det moderne publikum på samme måte. Den ser ut til å være laget for å tilfredsstille en smal ideologisk agenda fremfor å levere en historie som appellerer til den brede familien – det som alltid har vært Disneys styrke. Den prioriterer agenda over autensitet, derfor vil den feile. Vi hører ikke på deg lenger, du har bevist at du ikke tilfører annet enn ditt favorittord "Vås".

"Whitewashing" og "blackwashing," er begge problematiske. Enten det handler om å erstatte en etablert karakter med en annen etnisitet, seksualitet, eller kjønnsidentitet, så svekker det autentisiteten i historien hvis det gjøres for å oppfylle en ideologisk sjekkliste snarere enn for å tjene narrativet. Dette er nettopp hovedproblemet med woke-ideologien i underholdningsbransjen: den setter ideologi foran historiefortelling og karakterutvikling. Når vi snakker om "blackwashing," som for eksempel å erstatte en historisk hvit karakter med en svart skuespiller, handler det ikke om representasjon i seg selv, men om hvordan denne endringen kan bryte med historien eller narrativet. På samme måte gjelder det også praksiser som å legge inn transkarakterer, homofile karakterer eller andre typer representasjon på en måte som virker påtvunget. Hva skal vi kalle dette? Det kan ikke bare reduseres til "blackwashing" eller "racebending." Dette er en del av det bredere mønsteret hvor allerede etablerte historier og karakterer manipuleres for å oppfylle ideologiske krav, ofte uten hensyn til konteksten eller hva publikum ønsker. Vi kunne kalle det "narrative bending", fordi det bøyer og vrir selve kjernen i en historie eller et univers for å passe en ideologisk agenda. Vi trenger ikke filmer og spill som "utfordrer" publikum med en politisk agenda – vi trenger historier som resonerer med mennesker, uansett hvem de er. Når representasjon føles ekte og naturlig, har den en kraft som ikke kan tvinges frem gjennom en sjekkliste. Det er dette woke-ideologien ikke forstår, og det er derfor den møter stadig sterkere motstand.

Joda, det er det.. krampetrekninger er en greie da men. Hvis du trodde det er mange studioer som legges ned nå, følg med.

Elon Musk skal starte med å lage spill, så det går bra folkens! Make gaming great again! https://clip.cafe/home-alone-2-lost-in-new-york-1992/show-of-emotion/

Ikke noe galt i det, det er det flere burde gjøre. Jeg har vært heldig med spillet, har krasjet 1 gang på 16 timer. Vært borti 1 bug hvor npc teleporterte seg gjennom en dør og begynte å skyte akkurat da han poppet gjennom. Han fikk fyrt av 3 skudd før jeg knerta'n. Elsker spillet så langt, er enklere enn originalen, men har alikevel mye av den gode gamle vib'en. Skulle ønske jeg kunne ha sluppet console-wheel UI og at jeg kunne rebinde melee til noe annet enn "V". Men dette er ett gørrbra spill når det har fått noen patcher.

Jeg skal oppgradere snart, men jeg venter ikke på å spille S.T.A.L.K.E.R 2. Har en 1080ti, men bra cpu og 64gb RAM. Jeg kjører spillet på medium med 40-60 fps. Ikke det beste, men det funker til jeg har fått meg ny rig. Hvis dette er info som hjelper deg :)

Negativ oppmerksomhet kan skade, men bare når selskapene ignorerer kundenes faktiske ønsker – ikke når de provoserer bevisst for å få oppmerksomhet. Hvis selskapenes primære oppgave er å produsere pålitelige produkter og skape verdi, hvorfor går da så mange av dem bort fra dette og velger å prioritere ideologiske føringer som åpenbart fremmedgjør store deler av publikum? Det du beskriver som "samfunnsansvar" er i mange tilfeller blitt et påskudd for å promotere en spesifikk ideologi, heller enn å adressere reelle problemer. Selv Harvard-artikkelen du henviser til nevner at dette må balanseres med tradisjonelle økonomiske forventninger – en balanse mange selskaper har mistet. Publikum er ikke motstandere av samfunnsansvar, men når det pakkes inn som et ideologisk prosjekt fremfor en genuin innsats, gjennomskues det raskt. Denne ubalansen er hva som skader selskaper, ikke publikums ønske om bedre produkter og historier.

Negativ oppmerksomhet dreper ikke selskaper – dårlig innhold og ignorering av kunders ønsker gjør det. Se bare på Trump, en av de mest polariserende figurene i moderne tid. Han har bygget hele sitt merke rundt kontrovers, og den konstante oppmerksomheten, enten positiv eller negativ, har gjort ham til et globalt fenomen. Kontrovers selger, og selskaper vet dette godt. Hvis negativ oppmerksomhet virkelig var en dødsdom, ville ikke selskaper fortsette å bruke polariserende markedsføring eller investere tungt i woke-kampanjer som publikum tydelig reagerer på. Problemet er ikke oppmerksomheten i seg selv, men hvordan ideologi prioriteres over kvalitet – noe publikum gjennomskuer gang på gang.

Legg merke til mengden av tidligere kjente og likte franchises. Woke-folk klarer fint lite å lage noe populært selv. De må bruke noe som allerede er populært for å tvinge gjennom sin ideologi. Derfor mye av skepsisen til en ny serie, film, spill av en allerede etablert franchise idag.