Jojimbo

Helt enig, min første RPG opplevelse i videospill var Daggerfall, men Morrowind var spillet som hadde dybden jeg forelsket meg i. Oblivion var fantastisk, men det som gjorde det spillet så interessant for meg var fysikken først og fremst, når man kunne plukke opp ting fra spillverden, skyte piler på bøttene over brønnene og se vektfordelingen forandre seg eller den første opplevelsen av å løfte kjettingen som hang fra taket eller veggen i cella man startet i, og se den dingle. Oblivion var også spillet man begynte å hoarde loot ennå litt hardere, I Skyrim tok man det ennå lengere Idag tenker man ikke så mye på sånt lenger, men det var en game-changer. Desverre var Oblivion mye flatere lore-wise, man begynte å bli mer håndholdt på vei til quests med piler som viste deg riktig retning. For ikke å snakke om alle magiske effekter og stats man hadde i Morrowind vs Oblivion, det ble kraftig nerfa. De er alle fantastiske spill, men det er ikke å komme i fra at noe har blitt tapt underveis også. Men så hadde du elendig animasjon og pathing i Morrowind, Cliff Racer er det beste eksempelet, det var alltid veldig lite interessant å møte den dinosaur fuglen, måtte bevege karakteren for å få den til å komme ned, eller i værste fall hoppe som en forvirret flue opp en fjellkant for å møte den i høyden, så du endelig kunne ta knerten på'n, og få kampmusikken til å ende lol. Men man fikk athletics til å lvle fort ihvertfall En remake av Oblivion er velkoment, er mer spent på ES6, men har ikke helt troa etter så mange middelmådige utgivelser i det siste. Men jeg håper i det minste.

Det er flott at det fungerte for dere 🙂, men det er store forskjeller på hva folk faktisk har råd til. For mange i lavtlønte yrker er 80 % eller 100 % permisjon fortsatt et tap de rett og slett ikke kan bære, spesielt hvis mor jobber deltid eller ikke i det hele tatt. For eksempel mister man ofte tillegg (kveld, helg, overtid) i permisjon, og det kan utgjøre en betydelig del av inntekten for enkelte yrkesgrupper. Ja, vi er enig i at kjønnsroller står sterkt i religiøse miljøer. Forskjellen er kanskje at jeg ikke nødvendigvis ser det som et "problem i seg selv" så lenge det er frivillig og ikke skadelig. Det er først når det hindrer reell valgfrihet eller fører til sosial kontroll at det blir et samfunnsproblem. Du har rett i at språk og diskriminering kan spille inn, men man kan ikke utelate kjønnsrollene som en aktiv bremsekloss i seg selv – særlig når kvinner holdes hjemme som et ideal, og det er sosialt press mot å jobbe. Jeg tenker at det er summen av disse faktorene som gjør deltakelse lav, ikke bare strukturell urettferdighet.

Både du og DukeNukem3D har rett. Det er så enkelt som at lavtlønnede ofte ikke har økonomisk mulighet til å ta ut pappaperm, særlig når mor ikke jobber eller jobber deltid. Samtidig er det også tydelig at kjønnsroller fortsatt står sterkt i mange religiøse miljøer – både kristne og muslimske – akkurat som de alltid har gjort. Det er verdt å merke seg at en større andel muslimske kvinner ikke jobber i det hele tatt, sammenlignet med for eksempel kvinner i kristne miljøer. Det sier også noe om hvor mye sterkere kjønnsrollene kan være i visse innvandrermiljøer. Religion er i bunn og grunn konservativt av natur.

Nei, for det var imot loven lenge før MeToo bevegelsen eksisterte, var det ikke?

Hva slags rettigheter er det de ikke har som har blitt kjempet frem i form av nye lover og regler? Ingen Seksuell trakassering har vært ulovlig i Norge lenge før #MeToo. Diskrimineringsloven, arbeidsmiljøloven og straffeloven har gitt verktøy for å håndtere dette. Bevegelsen ble i noen tilfeller en slags folkedomstol der enkeltpersoner ble stemplet uten rettssikkerhet. Eksempel: Flere mennesker fikk yrkesliv eller omdømme ødelagt basert på rykter eller anonyme påstander. Enkelte arbeidsgivere og menn har uttrykt at de nå er redde for å gi komplimenter, håndhilse, eller ha én-til-én-møter med kvinnelige kolleger. Noen opplever det som at MeToo har skapt et klima av mistillit og skyld før bevis. Når alt fra "upassende blikk" til overgrep havner under samme paraply, blir alvorlighetsgraden utvannet.

Du mener humor? Var en dårlig en, ville ikke ledd, men jeg kjenner heller ingen damer i min krets som hadde reagert på det heller. Og har de en mannevits, så kan det hende jeg ler av den og. Jeg mener man skal kunne tulle med så å si alt, så lenge ingenting blir skjermet er det likt for alle. Hvis man ikke ser humoren i det, så ler man ikke og beveger seg videre. Mange menn tenker grisete om kvinner, og damene tenker grisete om menn også. MeToo, en bevegelse blandt mange andre som ingen trengte.

"Oftere enn iblandt" er ett ekstremt dårlig ordvalg, det kan være 25% helt opp til 60% av denne halve millionen.. Så, hva er det? Høres ekstremt overdrevent ut uansett spør du meg.

Tror dette er noe av det dummeste jeg har lest, ikke fordi det ikke er tilfeller hvor noen av de lukkede kristne trossamfunnene har negative sider ved seg. Men å si at det finnes en halv million kristne sekter er noe så blåst at du ikke kan være seriøs? Du forstår forskjellen mellom trossamfunn og sekt? Men å omtale “nesten en halv million” som tilhørende “ekstreme sekter” er en grov overdrivelse. Mange av disse menneskene er medlemmer i helt åpne frikirkelige trossamfunn (som Misjonskirken, Baptistkirken, Pinsebevegelsen, Metodistkirken, Adventistene osv.) som har full åpenhet, offentlig drift og varierende grad av konservatisme – men på ingen måte perverse eller ekstreme. Men jeg er ikke overrasket når jeg ser hvem som kommenterer, du virkelig ute på viddene her.

Så hva gjør en film woke? Siden du vet at det eksisterer.

Skal ikke nekte for at woke-folket har mål, det er gjort klinkende klart. Det burde ha stått authentic diversity. Men det er uansett sprøyt, og grunnen er at det i 2016-2019 var en periode hvor woke DEI agendaen var peak fokus. UCLA har vært under hardt vær for å ha vært woke i flere år, så ille at lærere har sluttet. Den analysen der er både utdatert og useriøs. Studien bruker ikke objektive data på kvalitet, som seertilfredshet eller gjenkjøp, men blander aktivistiske kriterier med økonomi. Dette er som å måle om veganisme er mer lønnsomt – ved kun å spørre veganere.

Spol tiden ennå litt mer tilbake til mitt topp 10 spill gjennom alle tider, Morrowind. Der hadde man ikke quest markers, man hadde ett kart hvor man kunne markere lokasjoner og skrive notater/beskrivelser først når man hadde funnet interessante steder. Når man snakket med NPC om quests, beskrev de veien for å komme seg hit og dit, men det var ingen pil som viste veien. Det var den beste utforskingen jeg har opplevd i ett spill til dags dato. Det er noe jeg har etterlyst i enkelte spill i ettertid, men har ennå ikke sett noen spillutviklere som har våget å gjøre noe slikt på en stor skala i ett RPG. Det er litt synd, selv om man forstår hvorfor. Det er utrolig mye mer jobb å lage ett spill som må beskrive veien for deg for alle quests du begir deg ut på og samtidig gjøre det interessant, så er det desverre slik at store RPG's med masse innhold og stor skala, er noe bare de største studioene har ressurser til å utføre med nok kvalitet til at det blir populært. Og med AAA selskaper så tenker de på profitt ved å være lukrative ovenfor et bredt spektrum av gamere, da blir ikke dette interessant å gamble med tydeligvis. Men jeg tror slike spill har en plass hvis det er lagd på riktig måte, med nok kvalitet. Det er nok derfor jeg ikke er så glad i AAA spill, de våger ikke gå utenfor grensene, de satser bare trygt og kjedelig i 98% av alle utgivelser. Clair Obscur: Expedition 33 ser veldig vakkert ut, men etter å ha sett gameplay så virker det å være ett ganske lineært spill, det tør å tråkke litt utenfor grensene, men det er mer utseende enn innhold. Karakterene opplevde jeg som ekstremt sytete og overstadig emosjonelle. Ikke at de ikke har grunn til det, men det ble trekt ut veldig i scenene jeg så til ett punkt hvor jeg irriterte meg over det. De har tatt turn-based Final Fantasy og gjort det ennå mer casual, man låser opp en del skills og oppgraderer attributes som i andre RPG's, men jeg kom ikke bort fra følelsen av at spillet blir for overfladisk for min smak. Det kommer i form av litt kjedsommelige kamper og systemer som ikke har nok tanke bak utførelsen, eller kanskje det er frykten for å gjøre det FOR vanskelig/innviklet for spillere. Det slo meg at det ikke engang er mana i magi, det er alt under kategorien "skills". Konsekvensene av det blir mest sannsynlig at det fort kan bli for enkelt, der man bare velger det sterkeste angrepet man har. Det var ett område hvor man befant seg under vann, med koraller, rett og slett spektakulært når det kommer til det visuelle. Jeg ble skuffet da det ikke var noen spesiell taktikk for å ta ut fiendene i dette området, de kunne jo ihvertfall gjort det slik at "fire-based attacks" ikke var effektivt for eksempel. En annen ting er disse quick-time event greiene når man "dodger" og utfører "skills", skal være ærlig, har aldri likt det i spill noensinne, ikke fordi jeg ikke mestrer det, men fordi det føles ut som en billig løsning, jeg er mer tilhenger av stats-betinget konsekvens når det kommer til turn-based spill, da attributes man velger bør være gjeldende. Så jeg er veldig skeptisk. Det kommer nok til å falle i smak hos veldig mange, for det er enormt vakkert med sin drømmende blurry vibe. Jeg kan jo ta feil, jeg kommer til å følge med når det blir utgitt.

Ikke noe problem så lenge tilskuere liker det, men liker de det ikke, så blir det et problem å selge det. Det å bryte enkelte rammer har betydd slutten for mange franchiser, så det er ett visst ansvar man har når man skal videreføre en tidligere suksess. Hvis en del av en suksess er blitt til fordi karakteren ser og handler på en spesiell måte, så er det ofte risikabelt å endre drastisk på det. Hva folk ser i "drastisk endring" er subjektivt/individuelt, men er det en samlet stor menge som ikke liker disse forandringene, så er det sett på som negativ tilbakemelding og ofte ett ønske om noe som holder seg til et rammeverk hvor folk kjenner igjen det de en gang likte. Det finnes eksempler på franchiser som har hatt forandringer som har blitt likt, men karakterer/skuespillere er ofte noe av det vanskeligste å erstatte eller forandre.

Det er fritt frem å gjøre endringer, men det er noen som bestemmer om hvorvidt det er godkjent eller ikke. Mengdene av kunder som skal bruke eller se på.

Kanon-lansering? Nei, vil ikke si det er noen indikasjon på det. Tallene er langt under hva Ubisoft trenger. Det eneste ok AC spillet var Black Flag, det var 7/10. Jeg er ikke lei meg i det hele tatt, Ubisoft er ett av de store publisher selskapene som i åresvis har livnært seg på uredelig inntektsgenerering i forskjellige former som de bare har rampet opp med årene. Om de går fullstendig i oppløsning, så tror jeg helt oppriktig at det er en god nyhet, gitt at utviklere kan etablere seg under andre selskaper.

Problemet med å strekke ut en hånd i stedet for å si "kanskje du burde spille mer" er allerede besvart på den beste måten. Som du sier er vår følelse av spill vår egen subjektive erfaring. Det blir litt som å spørre en snekker om hvordan det føles å slå en spiker ned i planken med hammeren, eller hvordan det føles når hele huset er ferdigbygd. Alle ting i livet kan forklares med ord, men hvis noen skal forstå snekkeren ned til flisa, så må man faktisk snekre selv, og jo mer man gjør en ting her i livet, jo flinkere blir man på det. Den praktiske erfaringen vil alltid trumfe teoretisk kunnskap. Men begge deler er viktige, og hvis teoretikeren lar seg irettesette av den som praktiserer, så er vi på rett vei. Det er nok der det kortslutter ofte.