Ernie

Her må man nok gå litt tvetydig til verks. Som Gavekort sier, dette er noen du fort må omgåes med 5 dager i uken. Det sagt, jeg har ikke tall på hvor mange par vi har eller har hatt på jobben min (som for kontekst er i utlandet), så å involvere seg med en kollega kan fungere også. Prøv å finn noe som kan være litt interessant å utforske og spør om hun vil bli med på det en dag. En interessant café eller restaurant f.eks. Eventuelt noe hun kan ha en viss interesse av å se, type museum, utstilling eller noe sånt, men det avhenger såklart hva hun har interesse for. Dette ville jeg vært ytterst forsiktig med. «Andre tar på henne, så da må jo jeg ha lov også» er ikke en ok måte å opptre på. Det er best å spørre om det er greit fremfor å anta det.

Jeg tror det å skylde på elbilene er litt korttenkt her. Det er omfattende kapasitetsproblemer rundt om i landet, selv også i Nord-Norge, og selv om elbilene selvsagt bidrar til problemet, så tviler jeg på at problemene hadde vært borte uten elbilene. Som du sier innledningsvis, bedrifter blir nektet mer strøm. Dette gjelder selv også i Nord-Norge hvor det teknisk sett er kraftoverskudd. Problemet er at vi har et utdatert og mangelfullt strømnett som er helt ute av stand til å frakte frem strømmen der vi trenger den. Staten har kort og godt over lang tid nedprioritert kjedelige greier som å bygge mer eller utbedre eksisterende strømlinjer. Det er et av en rekke høyst problematisk mangelfull oppfølging av kritisk infrastruktur. Vann og avløp lider av ennå verre problemer.

Av ren nysgjerrighet, er det noen her som også programmerer i Rust i en profesjonell setting? Hvis ja, hvordan er erfaringen med å få med seg kollegene på det?

Her stanger man nok dessverre opp mot kald, norsk kultur. Når bor jeg riktignok i utlandet hvor det er litt mer aksept for å fyre av komplimenter til fremmede, men sånn generelt, i den grad jeg gir fremmede komplimenter så er det nærmest utelukkende til personer jeg allerede har en samtale med, og det går på stil, og ikke kropp. Personlig ville jeg holdt meg unna smil, selv om det er aldri så godt ment. Det som har fungert for meg har vært kompliment på hårfarge/stil eller klær som jeg genuint liker. Som regel fyrer jeg det av uten noen som helst baktanke om noe som helst, og noen setter merkbart god pris på det. Akkurat det med baktanker er nok også greit å ta med seg. Det kan være enkelt å gjennomskue at man gir et kompliment for å starte en samtale og "få noe ut av det", og da er det veldig avhengig av hva den andre personen synes/tror om deg generelt.

I den grad du ønsker å gi henne en ny sjanse, så bør du absolutt konfrontere henne med de meldingene. Hvis du er helt 100% sikker på at hun har skrevet dette, så må hun ta på seg ansvaret for det og innrømme at dette på ingen måte er en akseptabel måte å behandle noen på. Av egen erfaring, det rødeste, største flagget man noen gang kan finne er de som nekter å ta ansvar for det man har sagt og innrømme at det var galt å si, spesielt hvis det kombineres med det et hardnakket syn om at det er din feil og ikke deres. Hvis man ikke klarer å ha et ærlig syn på det, så er man dypt, dypt inne i et territorium med stort potensiale for alvorlige personlighetsforstyrrelser som f.eks. narsissisme. Skulle det være tilfellet, så er dette personer man absolutt 100% bør holde seg milelangt unna.

Jeg veit ikke helt hva du vil frem til her, men det er selvfølgelig problematisk å leve med en berg-og-dal-bane situasjon. Det er akkurat det som er poenget mitt. Enten må man akseptere at det er situasjonen og ta visse forholdsregler for å beskytte seg i den situasjonen, eller så må man sette grenser og tørre å følge de opp. Ingen av alternativene er enkle eller problemfrie. Langtidsvirkningene er også til stedet om man setter grenser. I ytterste konsekvens tar ikke alkoholikeren dette på alvor og man er da pent nødt til å skyve vedkommende vekk for å beskytte seg selv. Det er ikke uten konsekvenser, eller problemfritt, men som du sier, alternativet med å bli værende er også høyst problematisk. Sånn sett så er det ikke noe riktig og galt alternativ her. Så lenge alkoholikeren ikke ser et problem med alkoholen så er det fånyttes som pårørende å snakke seg ut av problemet. Aksept eller distansering er fra mitt ståsted de eneste to våpnene man har som pårørende.

Dessverre er dette både vanskelig og spre enkelt. Vanskelig fordi det er mye følelser inni bildet, og enkelt fordi dette er noe hun må ønske selv. Det er fullstendig meningsløst å tvangsinnleggelse eller på andre måter tvinge henne edru. Uten en indre vilje til å endre er det fullstendig poengløst å forsøke noe som helst. Å kontakte fastlege og forklare de fysiske problemene dette har er derfor den mildeste handlingen man har her. Fungerer ikke det så må man enten akseptere at situasjonen er det den er, eller sette noen grenser og kjøre hardt mot hardt når det uunngåelige skjer at grensene ikke blir respektert. Ganske enkelt, alkoholen må få konsekvenser. Uten en indre vilje til endring blir det ei heller permanent endring. Som pårørende er det en ekstra vanskelig situasjon. Til syvende og sist så må man tørre å fullstendig isolere henne. Enten det eller leve med et følelsesmessig variabelt forhold.

Uhm... hva baserer du egentlig denne påstanden på? «Har du ikke hatt avføring på et par uker så ville jeg tatt turen på legevakten.» Normal sett har folk avføring innen 2-3 dager. På dag 4 beveger man seg inn i det man kan definere som lett forsoppelse. Er man oppe i en uke så vil jeg påstå det er åpenbart at ting ikke er som det skal og for normale mennesker regnes det som forstoppelse. Det betyr ikke at det er noe kritisk på gang, men det er absolutt ikke normalt og det er absolutt noe man må ta på ramme alvor. Har man i tillegg symptomer som kvalme, oppkast eller problemer med å hold maten nede så bør man absolutt oppsøke lege. Spesielt kombinert med oppkast bør man oppsøke legevakt relativt akutt, og det vil være uansvarlig hvis legevakt ikke tar symptomene på alvor. Kommer det ikke noe ut normal vei, og ting kommer i retur opp, skal varsellampene blinke.