Ståle Nordlie

Arbeidstakere har en lovfestet rett til å benytte egenmelding (så lenge lovens vilkår er oppfylt). Meldingen kan være muntlig eller skriftlig. Etter folketrygdloven § 8-26 kan arbeidsgiver "kreve at arbeidstakeren skriftlig bekrefter en muntlig egenmelding etter at han eller hun har gjenopptatt arbeidet" og dersom "slik erklæring ikke blir lagt fram, kan arbeidsgiveren bestemme at retten til sykepenger skal falle bort". Loven sier ingenting om noen tidsfrist for denne egenerklæringen. Her kan man nevne folketrygdloven § 1-2: Etter min mening kan arbeidsgiver ikke finne på ekstra vilkår for å betale sykepenger utover det som står i loven. Interne retningslinjer, eller til og med en klar avtale, vil i beste fall være et moment i vurderingen av hvorvidt lovens vilkår er oppfylt. Når arbeidstaker uomtvistelig har lagt fram skriftlig erklæring, selv etter arbeidsgivers frist, kan arbeidsgiver ikke nekte sykepenger med den begrunnelse at arbeidstaker ikke har lagt fram skriftlig erklæring. (Man kan tenke seg mulig erstatningsansvar for arbeidstaker hvis de bryter avtale eller fornuftige retningslinjer og på den måten påfører arbeidsgiver tap? Men det blir et annet spørsmål.) Jeg finner ikke noen klare saker om dette i praksis. Det nærmeste jeg kommer er en sak i Trygderetten, TRR-2006-3436. https://lovdata.no/dokument/TRR/avgjorelse/trr-2006-3436 . Arbeidstaker hadde levert muntlige egenmeldinger i november, men skriftlig fraværsblankett ble først underskrevet i mars. Arbeidsgiver nektet å betale sykepenger, blant annet med henvisning til at Hovedtariffavtalen krevde skriftlig bekreftelse "snarest" og at det var informert om rutinene på personalmøter og i skriv vedlagt alle lønnsslipper. Arbeidstaker krevde så penger fra NAV etter folketrygdloven § 8-22 ("trygdens ansvar når arbeidsgiveren ikke betaler"). NAV nektet også å betale sykepenger, men ikke på grunn av sen levering av egenerklæring. NAV mente kort sagt at arbeidstaker ikke var (tilstrekkelig) syk, og fikk medhold i Trygderetten. Trygderetten tok ikke stilling til spørsmålet om frist for egenmelding. Det interessante her er hva NAV Klage og anke Øst sier om frist for levering av egenmelding: NAV Klage og anke Øst forutsetter altså at det skal være "rutiner for å følge opp" at melding blir levert innen frist, og at det var "lite rimelig at arbeidsgiver unnlater å gi varsel eller påminnelse til en arbeidstaker som står i fare for å miste retten til sykepenger på grunn av manglende skriftlig egenmelding". De tar ikke stilling til om for sen innlevering i det hele tatt er et "lovlig og selvstendig grunnlag for å unnlate å utbetale sykepenger".

Synes du det bør være tillatt å vitne sannferdig om hva ble sagt?

Jeg regner med at dette gjelder plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd. Sivilombudet gir en forklaring om gjeldende rett i SOM-2020-573 i forbindelse med en konkret sak (mine understrekninger): Det må altså være "igangsatt fysiske arbeider av et slikt omfang at det er naturlig å betrakte tiltaket som igangsatt". Arbeidene "må være knyttet til realiseringen av selve tiltaket". Fjerning av vegetasjon er ikke tilstrekkelig. Selv graving av byggegrop er visst "vanligvis" ikke tilstrekkelig. Dette betyr at du ikke kan ta et spadetak eller kappe ned en busk og erklære at tiltaket er satt i gang. "Undersøkelser" er definitivt ikke nok. Konsekvensen av å starte arbeidene for sent må være at du bygger uten tillatelse. Dermed risikerer du (eller etterfølgende eier) pålegg om retting fra kommunen. Rent praktisk er nok det beste å mase på entreprenøren for å starte før fristen løper ut. Selv om det koster litt ekstra. En annen mulighet er å kontakte kommunen og søke om ny tillatelse. Med litt godvilje fra saksbehandler behøver ikke det ta lang tid, men du må antakelig betale nytt gebyr.

Dette er hverken kjøpsloven eller håndverkertjenesteloven. En gravejobb er ikke et "kjøp" slik ordet brukes i kjøpsloven, og et sameie er ikke en "forbruker" etter håndverkertjenesteloven. (I et lite sameie er det mulig å komme inn under håndverkertjenesteloven ved at avtale inngås på vegne av sameierne personlig. Man kan også avtale at håndverkertjenesteloven skal gjelde. Men det har formodentlig ikke blitt gjort her.) Spørsmålet er hva som er avtalt. Ut i fra det trådstarter har fortalt heller jeg mot at 17 500 kroner er rett pris. Når en entreprenør/håndverker snakker med en (mulig) kunde om pris er det naturlig å anta at kunden er interessert i totalpris. Særlig når kunden ikke er en profesjonell aktør. Hvis prisen var oppgitt til 17 500 kroner, uten forbehold, er det dermed entreprenør/håndverker som må sannsynliggjøre at dette ikke inkluderte materialer. Omstendighetene rundt avtalen og eventuell vanlig praksis i bransjen kan tilsi en annen løsning. Rent praktisk kan det også bli uenighet om hva som egentlig ble sagt. Det kan nevnes at håndverkertjenesteloven § 32 (3), som altså ikke gjelder direkte, sier at ved uenighet "er det opp til tjenesteyteren å godtgjøre om en prisangivelse er en bindende fast pris, en høyeste pris, et prisoverslag eller bare en uforpliktende prisantydning". Lovens forarbeider, i Ot.prp.nr.29 (1988-1989) s. 95, sier: Så her mener altså departementet at "alminnelige bevisbyrde- og presumsjonsregler" tilsier at tjenesteyteren må godtgjøre hva som er avtalt når det er gitt en prisangivelse.

Borettslagsloven § 5-16: Forarbeidene til loven sier: Oppgaver som "høyrer under laget" er det altså borettslaget som må ta seg av, og eventuelle erstatningskrav må rettes mot tidligere andelseier. Jeg antar at garasjene er fellesareal. I utgangspunktet ligger ansvaret for vedlikehold på borettslaget, jf. borettslagsloven §§ 5-12 og 5-17. Hvis en vegg i borettslagets garasje må fjernes er altså dette borettslagets ansvar hvis ikke vedtekter eller avtale sier noe annet. Hvis en tidligere andelseier har satt opp veggen ulovlig kan borettslaget ha et krav mot denne personen, men slike krav følger ikke andelen.

Alternativet er at kommunen bruker litt mer ressurser på brøyting. Man kan brøyte veiene på en måte som ikke skaper store brøytevoller eller ha nok folk og maskiner ute til at brøytemannskapene kan åpne innkjørslene de har sperret uten at "sistemann i gata ikke får kjøre til jobb". For samfunnet sett under ett virker det mest effektivt at problemet løses av de som forårsaker problemet til å begynne med. Kommunen har kontroll over hva slags brøyteteknikk som brukes, og har nødvendigvis maskiner og fagkunnskap for snørydding tilgjengelig. (Man kunne eventuelt la folk registrere innkjørsler hos kommunen mot å betale et mindre gebyr. På den måten unngår man å bruke tid på sideveier som sjelden brukes.)

(Formuleringen er hentet fra hovedregelen i husleieloven § 9-6 første ledd.)

Hva, nøyaktig, sier kontrakten om oppsigelse og leietid?

Hvis man skulle komme til at en "oppdragstaker" er arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven må "oppdragsavtalen" fortsatt være relevant for å finne ut hva som er avtalt. Hvis avtalen ikke har oppsigelsestid for den som utfører arbeidet vil det etter min mening være naturlig å tolke dette som en arbeidsavtale som fraviker loven i arbeidstakers favør. Arbeidsmiljøloven er bare ufravikelig til ugunst for arbeidstaker, jf. § 1-9.

Du må finne ut av om du har rett til rentefritak. Da får du eventuelt også nye betalingsutsettelser.

Var dette et svar til mitt innlegg? En sameieandel forsvinner ikke når en annen sameier går bort. Pers arvinger kan ikke overta noe Per ikke eide når han døde. (Kari kan miste eventuelle rettigheter av andre grunner, som ekstinksjon eller foreldelse, men det blir en annen diskusjon.)

Juridisk virker dette først og fremst som et spørsmål om sameie. I ekteskap kan ektefellene bli sameiere i ting som erverves i løpet av ekteskapet etter den (i dag) lovfestede regelen i ekteskapsloven § 31. Men det gjelder noe liknende regler for samboere, jf. f.eks. høyesterettsdommer i Rt-1978-1352, Rt-1982-1102 og Rt-1984-497. Her er en kjapp oppsummering fra en sak i Borgarting Lagmannsrett. Det kan altså tenkes at Kari eide del av felles bolig (og innbo). I så fall er utgangspunktet at hun eide 50%, jf. sameieloven § 2 første ledd. Hvem som stod ansvarlig for lån ovenfor banken eller hadde navnet sitt på skjøtet er ikke avgjørende i seg selv. Det høres ut som om det var stor grad av fellesskap rundt planlegging, anskaffelse og bruk av boligen. Og Kari kan blant annet ha gitt viktige indirekte bidrag i form av mange år med husarbeid og barnepass. Det taler for sameie. Per og Kari kan også ha avtalt at de skal eie boligen sammen, eller Per kan ha gitt Kari en andel som gave (så lenge det ikke er en dødsdisposisjon). Hvis Per snakket om å "kjøpe ut" Kari forutsetter det at Per mente Kari eide en del. Kari kan også ha (hatt) et vederlagskrav "basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger", jf. Rt-1984-497 s. 504. I Rt-2011-1176 avsnitt 17 er vilkårene for vederlag oppsummert som at "[d]en ene må ha tilført den andre en økonomisk fordel, og det må i tillegg være rimelig å tilkjenne vederlag".

Advokater er ikke ufeilbarlige, men vanligvis er det lurt å høre på egen advokat. Jeg har fortsatt ikke klart for meg hva som har skjedd og hva som kreves. Tråden har mye tekst, men lite relevant juridisk informasjon. Slik jeg forstår det har eierseksjonssameiet tapt en sak i retten mot en av seksjonseierne, og skal betale både egne og (deler av) seksjonseierens sakskostnader. Problemet er at seksjonseieren i utgangspunktet fortsatt må betale sin del av felleskostnader, og dermed indirekte må dekke 1/6 (?) av dette beløpet. I Borgarting Lagmannsrett i 2023 (LB-2023-70642) tapte et eierseksjonssameie med fire seksjoner en sak mot en av seksjonseierne. I den saken kom retten til at det skulle gjøre unntak fra hovedregelen om fordeling av felleskostnader. Ett utdrag: "...kostnadene [sameiet] pådrar seg av egne kostnader i anledning saken for tingrett og lagmannsrett, samt idømte sakskostnader for begge instanser, utlignes ikke over felleskostnadene på seksjon 1". ("Seksjon 1" var eid av de som vant saken.) Dette ble altså avgjort i dom, men regelen retten benyttet seg av, "nytte-alternativet i eierseksjonsloven § 29 første ledd annet punktum" kan i prinsippet påberopes av individuelle seksjonseiere. I saken i denne tråden kan den saksøkte seksjonseieren forsøke å nekte å betale den delen av felleskostnadene som knytter seg til den tapte saken for sameiet. Men det kan lett føre til en ny rettssak, og det er ikke selvsagt at han vil vinne. Hvis seksjonseieren skulle ha et erstatningskrav mot sameiet (utenom sakskostnader) kunne man argumentere for at det økonomiske tapet inkluderer andel av felleskostnader for å betale erstatningsbeløpet, slik at seksjonseieren i praksis ikke må være med å betale erstatning til seg selv. "Fordeling etter nytte" synes å passe dårlig. Et erstatningskrav direkte mot styreleder og styremedlemmer kunne være aktuelt i noen situasjoner.

Jeg tenker at husleieloven § 10-2 (1) 3. pkt er den enkleste løsningen. Man kan spørre om leier har "forlatt" husrommet når de aldri har flyttet inn til å begynne med. Men ellers passer regelen bra når leier ikke er til stede, ikke har noen eiendeler i boligen, ikke kan kontaktes, og det er grunn til å tro (dvs oppsigelse) at de ikke ønsker å bo der.

Er rekkehusene organisert i boligselskap (borettslag eller eierseksjonssameie)? Naboloven § 2 er et naturlig utgangspunkt: Naboloven § 5, forurensningsloven og alminnelige erstatningsregler (typisk ved uaktsomhet) kan kanskje også være relevant. For erstatning etter naboloven gjelder § 9: Det virker forøvrig litt merkelig at det ikke er mulig å sperre ventiler bedre.

Det er vanskelig å forstå hva som har skjedd her, og hvem som krever hva.

Jeg kan ikke lese artikkelen, men jeg antar, som andre har påpekt, at man mener det vil være tap på fordringer utenfor virksomhet. I utgangspunktet gir ikke det fradrag, jf. skatteloven § 9-4(1) jf. § 9-3 (1)(c)(1). Men jeg tror ikke det er opplagt at ofrene ikke får fradrag. Ett argument kan være at det dreier seg om "mengdegjeldsbrev", jf. unntaket fra unntaket i § 9-3 (1)(c)(1). I så fall får de fradrag. Mengdegjeldsbrev er "omsetningsgjeldsbrev hvorav det utstedes eller registreres mange i sammenheng med lik tekst", jf. HR-2011-2285-A (REC). I REC-saken var 31 obligasjoner utstedt til 3 långivere mengdegjeldsbrev. Høyesterett fremhevet at formålet med reglen var å "avgrense mot enkeltstående obligasjoner". Her vil naturligvis detaljene kunne bli viktige - det kan tenkes at advokaten har organisert ting slik at dette argumentet blir håpløst. Eller at bare noen av utlånene involverer mengdegjeldsbrev. (Litt på siden, men det slår meg at det ikke synes å være så vanskelig å organisere private lån med "mengdegjeldsbrev"... Men kanskje jeg har oversett noe.) Et annet argument kunne være at det ikke dreier seg om tap på fordring/lån, men snarere et tap som følge av svindel. Og at man dermed kan kreve fradrag etter den generelle regelen i skatteloven § 6-1 (1), ved "kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt". I HR-2007-2152-A (DSC) hadde et selskap, DSC, betalt 671 264 kroner til meglere for å kjøpe aksjer. Dette var ikke del av selskapets virksomhet. Det viste seg at DSC var blitt svindlet, og pengene var borte. Høyesterett gav selskapet fradrag etter regelen i § 6-1 (1). "Selskapets formål med forsøket på aksjeerverv var å oppnå en skattepliktig inntekt, og denne kunne ikke oppnås uten at det skjedde en utbetaling fra selskapets side." Tilsvarende i advokatsvindel-saken kunne da bli: "[Svindelofferets] formål med forsøket på [å låne ut penger] var å oppnå en skattepliktig inntekt, og denne kunne ikke oppnås uten at det skjedde en utbetaling fra [svindelofferets] side." Her forutsetter jeg at det ikke har vært reelle utlån, men rent bedrageri. Det stemmer kanskje ikke.

Tja. Det er vanskelig å være helt skråsikker uten å vite hva som egentlig skjer og hva slags hjemmel NAV eventuelt bruker. Men dette virker suspekt. Skatterettslig er reglene oppsummert i en uttalelse fra Skattedirektoratet, Utv. 2009 s. 1284. Et utdrag (mine uthevelser): Arbeidende eiere har altså "stor grad av valgfrihet" til å bestemme om de vil ta ut lønn eller utbytte. Men man åpner likevel for omklassifisering i noen situasjoner. Det er det siste avsnittet som virker relevant her. Men der forutsetter man altså "liten eller ingen arbeidsinnsats" og "betydelig godtgjørelse" for å "sikre opptjening av rettigheter etter folketrygdloven". Det er ganske snevre vilkår. Uttalelsen sier ingenting om at godtgjørelsen ikke kan komme fra innskutt kapital. Jeg stusser også på at NAV angivelig gjør egne skatterettslige vurderinger. Forarbeidene til skatteloven, Ot.prp.nr.92 (2004-2005) pkt. 1.8.2.3, snakker om at "ligningsmyndighetene" må ha en viss adgang til overprøving i saker som nevnt over. Når ligningsmyndighetene aksepterer skatteyterens klassifisering (og det betales skatt deretter) virker det merkelig at NAV skal operere med sin egen tolkning.

Dette handler om Forskrift om bruk av mobiltelefon i bil § 2, jf. vegtrafikkloven § 23 b. Domstolene har tidligere kommet til at det å trykke på skjermen for å se hva klokken er (HR-2020-2020-A), eller løfte opp mobilen for å kikke på en ny melding uten å trykke på noe (HR-2021-303-U), er bruk av mobiltelefon. Det å plukke opp en mobiltelefon som har falt ned er antakelig ikke bruk (LF-2024-6496). Forbudet gjelder også ved kortvarig stans (HR-2020-2019-A, HR-2020-2020-A). Dette er i teorien av mindre betydning når mobilen lå i veska og ikke ble rørt. Jeg nevner det likevel siden politiet tydeligvis mener de så en mobil i hånda til TS. Siden lista for "bruk" ligger så lavt er det ikke nok at TS beviser at hen ikke kan bruke mobilen til å ringe eller sende meldinger med bare høyrehånda. Samtidig skal det ikke så mye til for å skape tvil i en straffesak. Basert på den lille informasjonen vi har tror jeg TS har en god sjanse for å bli frifunnet.

Åndsverkloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-15-40 Utgangspunktet er at "webansvarlige" har eneretten til egne bilder, jf. åvl. § 23 og eventuelt generelle regler om opphavsrett. Organisasjonen kan ikke bruke dem uten tillatelse. Rettighetene kan helt eller delvis overdras til andre, jf. åvl. § 67. Dette kan potensielt skje basert på "partenes forutsetninger eller stilltiende samtykke fra opphaver", som departementet sier i Prop.104 L (2016-2017) pkt. 6.4.2. Det er ikke nødvendig med en skriftlig kontrakt. Etter ulovfestet rett kan rettigheter også overdras som følge av arbeidsforhold og oppdragsforhold. Utgangspunktet her er at overdragelse skjer "i den utstrekning det er nødvendig og rimelig for at arbeids-/oppdragsforholdet skal nå sitt formål", som komiteen sier i Innst.258 L (2017-2018) pkt. 2.5.3. I denne saken virker det etter min mening ikke som om organisasjonen har fått noen rettigheter som følge av arbeids-/oppdragsforhold. Rettighetshaver har visst vært webansvarlig, ikke fotograf eller liknende. Derimot er det antakelig en underforstått avtale om tillatt bruk etter "partenes forutsetninger eller stilltiende samtykke fra opphaver", som nevnt over. I norsk rett er det ikke et generelt krav om vederlag for å inngå en bindende avtale (men se under, om § 69). Webansvarlig har selv valgt å legge ut bildene. Da blir det vanskelig å påstå at han ikke mente å la organisasjonen bruke dem. Etter min mening er det også lite plausibelt at rettigheten skulle kunne trekkes tilbake når som helst. Det ville, som dere har oppdaget, lette føre til vanskelige og rotete situasjoner. Samtidig er regelen i § 67 andre ledd at ved overdragelse skal rettighetshaver "ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for". Så organisasjonen kan antakelig ikke bruke bildene i noen annen sammenheng enn den opprinnelige. Det kan nevnes at etter § 69 har opphaveren/fotograf "krav på rimelig vederlag fra erververen" utenfor forbrukerforhold. Denne regelen er ufravikelig. Formålet med regelen er særlig å "motvirke totaloverdragelse som ved press skjer vederlagsfritt eller til et meget lavt vederlag", men man forutsetter likevel at "bestemmelsen om rett til rimelig vederlag ikke skal hindre rettighetshaveren i å gi bort noe gratis", jf. Prop.104 L (2016-2017) pkt. 6.4.6.5 . Når rettighetshaver tilsynelatende har overført begrensede rettigheter på eget initiativ, til en frivillig organisasjon, virker det etter min mening fornuftig å anse det som en gave. Men man kan argumentere for at et mindre beløp i kompensasjon er på sin plass.

Jeg tror det er sjelden utleie av et rom i egen leilighet vil være virksomhet. Fra Skatte-ABC: Så skattetaten mener korttidsutleie av én boenhet "kan" være virksomhet. "Etter omstendighetene". Det er i det minste klart at det ikke alltid vil være virksomhet. Uttalelsen nevnt over, BFU 6/2016, gir et eksempel på hvordan Skatteetaten vurderer en slik sak: Her var det snakk om en relativt omfattende investering i to leiligheter for å drive korttidsutleie. Det var da "klart" at det ville utgjøre virksomhet. (Innsender hadde samme konklusjon, så det ble ikke argumentert så ivrig for en annen løsning.) Trådstarters utleie har langt mindre omfang, både i arbeid, areal og økonomisk betydning. Hvis slik utleie skulle være virksomhet vil det skape hyppige problemer med grensedragning. Hvis man skulle lage en enkel tommelfingerregel ville jeg gjette på at korttidsutleie av mer enn én boenhet over lengre tid vil anses for å være virksomhet. Det vil være enkelt å håndheve sammenliknet med at skattekontoret skal måtte analysere situasjonen til hver eneste Airbnb-utleier. Og så får man heller gjøre unntak fra tommelfingerregelen der aktiviteten er særlig omfattende.

(For ordens skyld, Ørjanø er sarkastisk/troller.)

For meg høres det ut som om TS har en god sak. Fra finansavtaleloven: Se eventuelt også HR-2022-1752-A. (Gjelder tidligere lov, men kan fortsatt ha relevans.) https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2022/september-2022/hr-2022-1752-a.pdf Fra Lovdatas sammendrag:

Ja, kjøper kan miste krav på grunn av passivitet, også utover de vanlige reglene for foreldelse. Utgangspunktet i avhendingsloven § 4-19 er at det er tilstrekkelig med "nøytral reklamasjon" for å avbryte fristen. Forarbeidene sier dette: I "Avhendingsloven med kommentarer" sier Benestad Anderssen om reklamasjon: Gitt at kjøper ikke har gitt en tilstrekkelig spesifisert reklamasjon må de altså følge opp innen "rimelig tid". I en sak i Agder Lagmannsrett, LA-2010-30618 [Lovdata Pro] hadde kjøperen reklamert for sent til tross for nøytral reklamasjon fordi de ikke hadde fulgt opp reklamasjonen. Legg merke til at retten er opptatt av tiden som har gått etter at "skaderapporten forelå", og kjøper altså hadde den nødvendige informasjonen. 13 måneder etter var "åpenbart for sent". I en annen sak, i LA-2010-81021 [Lovdata Pro] hadde det gått 16 måneder fra den opprinnelige reklamasjonen og det var "åpenbart for sent". I LG-2016-81263 [Lovdata Pro] hadde det gått 18 måneder siden siste kontakt etter opprinnelig reklamasjon. Det var "klart utanfor det som kan reknast for å følgja opp innan rimeleg tid" og dermed var "[r]eklamasjonsfristen i avhendingslova § 4-19 første ledd er ikkje oppfylt". På den annen side, i LB-2011-170228 [Lovdata Pro] hadde det gått tre år og syv måneder (!) siden den første henvendelsen til et forsikringsselskap. Kravet var ikke bortfalt på grunn av passivitet. Retten la blant annet vekt på at forsikringsselskapet ikke hadde gjort noe for å avklare saken, og det hadde angivelig vært en pågående prosess hos kjøper i hele perioden. Men retten fremhevet også hensynene bak de lovfestede reglene som gjelder for foreldelse av krav mot forsikringsselskaper. Så jeg ville ikke lagt for mye vekt på denne saken i en tvist mellom to privatpersoner. Rent juridisk virker det ikke helt klart for meg om dette skal være vurderinger etter "alminnelige, ulovfestede passivitetsbetraktninger"/"ulovfestede passivitetsprinsippe[r]" (jf. LA-2010-81021 og LB-2011-170228) eller om det handler om tolkning av den spesifikke regelen i avhendingslova § 4-19 (jf. LG-2016-81263 ?) eller eventuelt om dette er alternative grunnlag (jf. LA-2010-30618 ?) . Uansett, inntrykket mitt er at "rimelig tid" vil være svært avhengig av den konkrete situasjonen. Så lenge kjøper har en forståelig grunn til å ikke gi opplysninger, for eksempel fordi de venter på en rapport fra fagmann eller har en prosess på gang med kommunen, vil kravet/reklamasjonen ikke gå tapt. Selger kan ikke føle seg trygg før den ordinære foreldelsesfristen (med mulige tillegg) har gått ut.

Fordringer regnes med i formue ved beregning av formueskatt. Så hvis du skylder 100 har søsteren din ekstra formue på 100. Men legg merke til at gjeld kommer til fradrag i formuen. Så hvis søsteren din samtidig skylder banken 100 går hun i null. Edit: Sverre1969 har et poeng [under i tråden] med spesialreglene for "gjeldsreduksjon for eiendel med verdsettelsesrabatt" i skatteloven § 4-19. Gjeld gir ikke alltid 100% fradrag i formue.