Ståle Nordlie

Dette er hverken kjøpsloven eller håndverkertjenesteloven. En gravejobb er ikke et "kjøp" slik ordet brukes i kjøpsloven, og et sameie er ikke en "forbruker" etter håndverkertjenesteloven. (I et lite sameie er det mulig å komme inn under håndverkertjenesteloven ved at avtale inngås på vegne av sameierne personlig. Man kan også avtale at håndverkertjenesteloven skal gjelde. Men det har formodentlig ikke blitt gjort her.) Spørsmålet er hva som er avtalt. Ut i fra det trådstarter har fortalt heller jeg mot at 17 500 kroner er rett pris. Når en entreprenør/håndverker snakker med en (mulig) kunde om pris er det naturlig å anta at kunden er interessert i totalpris. Særlig når kunden ikke er en profesjonell aktør. Hvis prisen var oppgitt til 17 500 kroner, uten forbehold, er det dermed entreprenør/håndverker som må sannsynliggjøre at dette ikke inkluderte materialer. Omstendighetene rundt avtalen og eventuell vanlig praksis i bransjen kan tilsi en annen løsning. Rent praktisk kan det også bli uenighet om hva som egentlig ble sagt. Det kan nevnes at håndverkertjenesteloven § 32 (3), som altså ikke gjelder direkte, sier at ved uenighet "er det opp til tjenesteyteren å godtgjøre om en prisangivelse er en bindende fast pris, en høyeste pris, et prisoverslag eller bare en uforpliktende prisantydning". Lovens forarbeider, i Ot.prp.nr.29 (1988-1989) s. 95, sier: Så her mener altså departementet at "alminnelige bevisbyrde- og presumsjonsregler" tilsier at tjenesteyteren må godtgjøre hva som er avtalt når det er gitt en prisangivelse.

Borettslagsloven § 5-16: Forarbeidene til loven sier: Oppgaver som "høyrer under laget" er det altså borettslaget som må ta seg av, og eventuelle erstatningskrav må rettes mot tidligere andelseier. Jeg antar at garasjene er fellesareal. I utgangspunktet ligger ansvaret for vedlikehold på borettslaget, jf. borettslagsloven §§ 5-12 og 5-17. Hvis en vegg i borettslagets garasje må fjernes er altså dette borettslagets ansvar hvis ikke vedtekter eller avtale sier noe annet. Hvis en tidligere andelseier har satt opp veggen ulovlig kan borettslaget ha et krav mot denne personen, men slike krav følger ikke andelen.

Alternativet er at kommunen bruker litt mer ressurser på brøyting. Man kan brøyte veiene på en måte som ikke skaper store brøytevoller eller ha nok folk og maskiner ute til at brøytemannskapene kan åpne innkjørslene de har sperret uten at "sistemann i gata ikke får kjøre til jobb". For samfunnet sett under ett virker det mest effektivt at problemet løses av de som forårsaker problemet til å begynne med. Kommunen har kontroll over hva slags brøyteteknikk som brukes, og har nødvendigvis maskiner og fagkunnskap for snørydding tilgjengelig. (Man kunne eventuelt la folk registrere innkjørsler hos kommunen mot å betale et mindre gebyr. På den måten unngår man å bruke tid på sideveier som sjelden brukes.)

(Formuleringen er hentet fra hovedregelen i husleieloven § 9-6 første ledd.)

Hva, nøyaktig, sier kontrakten om oppsigelse og leietid?

Hvis man skulle komme til at en "oppdragstaker" er arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven må "oppdragsavtalen" fortsatt være relevant for å finne ut hva som er avtalt. Hvis avtalen ikke har oppsigelsestid for den som utfører arbeidet vil det etter min mening være naturlig å tolke dette som en arbeidsavtale som fraviker loven i arbeidstakers favør. Arbeidsmiljøloven er bare ufravikelig til ugunst for arbeidstaker, jf. § 1-9.

Du må finne ut av om du har rett til rentefritak. Da får du eventuelt også nye betalingsutsettelser.

Var dette et svar til mitt innlegg? En sameieandel forsvinner ikke når en annen sameier går bort. Pers arvinger kan ikke overta noe Per ikke eide når han døde. (Kari kan miste eventuelle rettigheter av andre grunner, som ekstinksjon eller foreldelse, men det blir en annen diskusjon.)

Juridisk virker dette først og fremst som et spørsmål om sameie. I ekteskap kan ektefellene bli sameiere i ting som erverves i løpet av ekteskapet etter den (i dag) lovfestede regelen i ekteskapsloven § 31. Men det gjelder noe liknende regler for samboere, jf. f.eks. høyesterettsdommer i Rt-1978-1352, Rt-1982-1102 og Rt-1984-497. Her er en kjapp oppsummering fra en sak i Borgarting Lagmannsrett. Det kan altså tenkes at Kari eide del av felles bolig (og innbo). I så fall er utgangspunktet at hun eide 50%, jf. sameieloven § 2 første ledd. Hvem som stod ansvarlig for lån ovenfor banken eller hadde navnet sitt på skjøtet er ikke avgjørende i seg selv. Det høres ut som om det var stor grad av fellesskap rundt planlegging, anskaffelse og bruk av boligen. Og Kari kan blant annet ha gitt viktige indirekte bidrag i form av mange år med husarbeid og barnepass. Det taler for sameie. Per og Kari kan også ha avtalt at de skal eie boligen sammen, eller Per kan ha gitt Kari en andel som gave (så lenge det ikke er en dødsdisposisjon). Hvis Per snakket om å "kjøpe ut" Kari forutsetter det at Per mente Kari eide en del. Kari kan også ha (hatt) et vederlagskrav "basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger", jf. Rt-1984-497 s. 504. I Rt-2011-1176 avsnitt 17 er vilkårene for vederlag oppsummert som at "[d]en ene må ha tilført den andre en økonomisk fordel, og det må i tillegg være rimelig å tilkjenne vederlag".

Advokater er ikke ufeilbarlige, men vanligvis er det lurt å høre på egen advokat. Jeg har fortsatt ikke klart for meg hva som har skjedd og hva som kreves. Tråden har mye tekst, men lite relevant juridisk informasjon. Slik jeg forstår det har eierseksjonssameiet tapt en sak i retten mot en av seksjonseierne, og skal betale både egne og (deler av) seksjonseierens sakskostnader. Problemet er at seksjonseieren i utgangspunktet fortsatt må betale sin del av felleskostnader, og dermed indirekte må dekke 1/6 (?) av dette beløpet. I Borgarting Lagmannsrett i 2023 (LB-2023-70642) tapte et eierseksjonssameie med fire seksjoner en sak mot en av seksjonseierne. I den saken kom retten til at det skulle gjøre unntak fra hovedregelen om fordeling av felleskostnader. Ett utdrag: "...kostnadene [sameiet] pådrar seg av egne kostnader i anledning saken for tingrett og lagmannsrett, samt idømte sakskostnader for begge instanser, utlignes ikke over felleskostnadene på seksjon 1". ("Seksjon 1" var eid av de som vant saken.) Dette ble altså avgjort i dom, men regelen retten benyttet seg av, "nytte-alternativet i eierseksjonsloven § 29 første ledd annet punktum" kan i prinsippet påberopes av individuelle seksjonseiere. I saken i denne tråden kan den saksøkte seksjonseieren forsøke å nekte å betale den delen av felleskostnadene som knytter seg til den tapte saken for sameiet. Men det kan lett føre til en ny rettssak, og det er ikke selvsagt at han vil vinne. Hvis seksjonseieren skulle ha et erstatningskrav mot sameiet (utenom sakskostnader) kunne man argumentere for at det økonomiske tapet inkluderer andel av felleskostnader for å betale erstatningsbeløpet, slik at seksjonseieren i praksis ikke må være med å betale erstatning til seg selv. "Fordeling etter nytte" synes å passe dårlig. Et erstatningskrav direkte mot styreleder og styremedlemmer kunne være aktuelt i noen situasjoner.

Jeg tenker at husleieloven § 10-2 (1) 3. pkt er den enkleste løsningen. Man kan spørre om leier har "forlatt" husrommet når de aldri har flyttet inn til å begynne med. Men ellers passer regelen bra når leier ikke er til stede, ikke har noen eiendeler i boligen, ikke kan kontaktes, og det er grunn til å tro (dvs oppsigelse) at de ikke ønsker å bo der.

Er rekkehusene organisert i boligselskap (borettslag eller eierseksjonssameie)? Naboloven § 2 er et naturlig utgangspunkt: Naboloven § 5, forurensningsloven og alminnelige erstatningsregler (typisk ved uaktsomhet) kan kanskje også være relevant. For erstatning etter naboloven gjelder § 9: Det virker forøvrig litt merkelig at det ikke er mulig å sperre ventiler bedre.

Det er vanskelig å forstå hva som har skjedd her, og hvem som krever hva.

Jeg kan ikke lese artikkelen, men jeg antar, som andre har påpekt, at man mener det vil være tap på fordringer utenfor virksomhet. I utgangspunktet gir ikke det fradrag, jf. skatteloven § 9-4(1) jf. § 9-3 (1)(c)(1). Men jeg tror ikke det er opplagt at ofrene ikke får fradrag. Ett argument kan være at det dreier seg om "mengdegjeldsbrev", jf. unntaket fra unntaket i § 9-3 (1)(c)(1). I så fall får de fradrag. Mengdegjeldsbrev er "omsetningsgjeldsbrev hvorav det utstedes eller registreres mange i sammenheng med lik tekst", jf. HR-2011-2285-A (REC). I REC-saken var 31 obligasjoner utstedt til 3 långivere mengdegjeldsbrev. Høyesterett fremhevet at formålet med reglen var å "avgrense mot enkeltstående obligasjoner". Her vil naturligvis detaljene kunne bli viktige - det kan tenkes at advokaten har organisert ting slik at dette argumentet blir håpløst. Eller at bare noen av utlånene involverer mengdegjeldsbrev. (Litt på siden, men det slår meg at det ikke synes å være så vanskelig å organisere private lån med "mengdegjeldsbrev"... Men kanskje jeg har oversett noe.) Et annet argument kunne være at det ikke dreier seg om tap på fordring/lån, men snarere et tap som følge av svindel. Og at man dermed kan kreve fradrag etter den generelle regelen i skatteloven § 6-1 (1), ved "kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt". I HR-2007-2152-A (DSC) hadde et selskap, DSC, betalt 671 264 kroner til meglere for å kjøpe aksjer. Dette var ikke del av selskapets virksomhet. Det viste seg at DSC var blitt svindlet, og pengene var borte. Høyesterett gav selskapet fradrag etter regelen i § 6-1 (1). "Selskapets formål med forsøket på aksjeerverv var å oppnå en skattepliktig inntekt, og denne kunne ikke oppnås uten at det skjedde en utbetaling fra selskapets side." Tilsvarende i advokatsvindel-saken kunne da bli: "[Svindelofferets] formål med forsøket på [å låne ut penger] var å oppnå en skattepliktig inntekt, og denne kunne ikke oppnås uten at det skjedde en utbetaling fra [svindelofferets] side." Her forutsetter jeg at det ikke har vært reelle utlån, men rent bedrageri. Det stemmer kanskje ikke.

Tja. Det er vanskelig å være helt skråsikker uten å vite hva som egentlig skjer og hva slags hjemmel NAV eventuelt bruker. Men dette virker suspekt. Skatterettslig er reglene oppsummert i en uttalelse fra Skattedirektoratet, Utv. 2009 s. 1284. Et utdrag (mine uthevelser): Arbeidende eiere har altså "stor grad av valgfrihet" til å bestemme om de vil ta ut lønn eller utbytte. Men man åpner likevel for omklassifisering i noen situasjoner. Det er det siste avsnittet som virker relevant her. Men der forutsetter man altså "liten eller ingen arbeidsinnsats" og "betydelig godtgjørelse" for å "sikre opptjening av rettigheter etter folketrygdloven". Det er ganske snevre vilkår. Uttalelsen sier ingenting om at godtgjørelsen ikke kan komme fra innskutt kapital. Jeg stusser også på at NAV angivelig gjør egne skatterettslige vurderinger. Forarbeidene til skatteloven, Ot.prp.nr.92 (2004-2005) pkt. 1.8.2.3, snakker om at "ligningsmyndighetene" må ha en viss adgang til overprøving i saker som nevnt over. Når ligningsmyndighetene aksepterer skatteyterens klassifisering (og det betales skatt deretter) virker det merkelig at NAV skal operere med sin egen tolkning.