tommyb

Giske har jobbet hardt for å bygge opp en ny parallell maktstruktur (Nidaros Sosialdemokratisk Forum) der han har hentet inn sine støttespillere fra hele landet, ikke bare Trønderlag. Samtidig har han jobbet i media for å motsi og svekke partiledelsen. Merk at hans store lokallag ikke bærer navnet til Arbeiderpartiet. Det er ikke der lojaliteten er bundet opp. Man må ikke være spåmann for å se at han har hatt en plan B for å ta med seg lokallaget og kontaktene i fagorganisasjonene og opprette sitt eget personlige parti i mellom Arbeiderpartiet og Sv, etter dansk utbryter-modell. Han har jo klar de han trenger for å få underskrifter, og "Nidaros" er ikke et lokalt, men nasjonalt nettverk. Nå har han imidlertid stålkontroll på plan A, så det vi ser tegne seg opp er Giskes tålmodige men vellykkede vei til statsministervervet. Det er trist å se hvor impotent Støre har vært i møte med sin åpenbare femtekolonnist. Det er nok til dels fordi tidligere partistrateg og store orator Giske var med på å bygge opp bildet av den vise, ettertenksomme Støre, og nå er partilederen uten Giske ved sitt øre, og alt han rekker å gjøre er å slukke branner i organisasjonen. Giske var i sin tid den som skapte valgkampstrategien "Vi lover å sette opp skattene betydelig, men det er for tidlig å si noe om hva fornuftig vi skal bruke pengene til", og jeg synes det ser ut som han allerede da jobbet primært for å få byttet ut Støre. Med seg selv. Heldigvis klarte han å få seg selv satt ut av spill i noen år, men han er stødig på kurs tilbake til lederskapet. Mangelen på unge talenter i Arbeiderpartiet har virkelig fått langtidskonsekvenser. Når Giske er i krig med AUF på toppen av dette, ser utsiktene til partiet grimme ut.

Ironisk sett er det kun dersom han forstår at vi kan forklare det med at han er slesk. Vi forstår dette best dersom vi anerkjenner at også Carlsson har egne motiver som han forfølger. Om det er suksess eller økonomi eller politisk innflytelse er ikke det viktige. Han gikk uansett ikke inn som mikrofonstativ fordi han mente at et mikrofonstativ var den helten USA trengte mest nå. Han vet hva dette betyr for finansieringen av våpen til Ukraina og han vet hva dette betyr i valgkampen der ingen vil møtes foran det samme mikrofonstativet. Om han kanskje er mer talkshow-host enn gravende journalist, må selv en talkshow-host ha en viss evne til å tenke klart.

- forstå + bry seg om, la seg påvirke av, ta ansvar for? Det er vel ikke noen tvil om at han forstår.

For meg betyr det omtrent "hen vet hva et team er". Jeg er mer interessert i "hen vet hva azure er". Sjefen min er mer interessert i "hen vet hva gemini er". Ingen av oss bryr oss om sertifiseringer.

Uavhengig av om han tror på det eller ikke, er han alt for dyktig strateg til å la det påvirke dette. Han gjør ikke denne TV-talen for at vi skal få bedre innsyn i hans perspektiver. Dette er Putin som jobber med det Putin er aller dyktigst til, "Divide".

Jeg har scrum master sertifisering og er produkteier (dvs. CPO i mitt tilfelle). Antar det er annerledes dersom du skal kontakte et bemanningsbyrå, men om du sender oss en søknad så teller ikke den sertifiseringen noe mer enn om du skriver du har lest om DevOps en lørdags formiddag mellom 10:00 og 13:00. Det aller, aller viktigste er at rett og slett at du sender oss en epost og sier du ønsker å jobbe.

Det er et nedrykk. Jeg vil tro det er andre komiteer som har enda mindre prestisje, men komiteene har fagområder. Det naturlige når hun skal tilbake på Stortinget fra Regjeringen fra den rollen hun hadde der, ville vel vært Utdannings- og forskningskomiteen. At hun ikke går inn der, viser tydelig at ikke engang restkunnskapen hennes får brukes på dette feltet. En solid "demotion", som det heter på nynorsk.

Det der er derimot veldig relevant bruk av måletall, og naturligvis bekymringsverdig. Selv om jeg gjentar at vi har et ganske bra system her og i Norden generelt - fordi systemet og kulturen i Norden fortjener det - og selv om vi ligger nær toppen på indekser som Transparency Index og Happiness Index betyr det ikke at utviklingen er bra. Den er ikke bra noe sted, heller ikke i Norge. Også vi i Norge har mye å strekke oss etter. VG mener at Hoel kan bli en god statsråd selv om han begikk medlemsjuks for tredve år siden. Jeg tenker at dyktighet kanskje ikke er det viktigste poenget nå. Det viktigste poenget nå er vel heller at den sittende regjeringen akkurat nå trenger statsråder som ikke skader tilliten til regjeringen eller Stortinget.

Er poenget å gjøre narr her? Artikkelen fra i dag(?) sier at det er et spekter fra ikke-skandaløse saker til skandaløse saker. Det gjelder også eksemplene i tråden her. I ene enden er fartsgrenser, som svært mange bryter, og noen ganger med overlegg. På andre enden er overlagt drap. Alle vifter med stråmenn, for det er tilsynelatende viktigere å gjøre narr her enn å diskutere seriøst. Som grundig diskutert i denne tråden, var det store problemer med praksis og anbefalinger fra Stortingsadministrasjonen i forbindelse med pendlerboligene. Såvidt jeg kan huske var det også et spenn innenfor de berørte politikerne, fra noen som spurte administrasjonen og fulgte deres anbefalinger, som må sies å være å forsøke gjøre alt helt riktig, til noen som har lyvet til administrasjonen for å komme bedre ut av det. De som skrev falske leiekontrakter begår naturligvis dokumentforfalskning og det bør være straffbart. Jeg sliter med å si at de som mottok dårlige råd fra administasjonen har gjort noe uetisk, men det er en subjektiv vurdering. Den ene nye saken her, mållag-saken, synes jeg personlig er en verre etisk sak enn mange av de andre. Jeg sliter mer å synes dette er en fillesak. Ja, det er flere tiår siden, men etikk eksisterer ikke kun på et tidspunkt. Jeg husker vagt disse sakene og det var en utbredt ukultur knyttet til ungdomsorganisasjoner. Det ble gjort dokumentfalsk for å få inntekter man ikke hadde krav på. Rettsstaten dikterer at disse sakene ikke lengre er relevante, men disse er tillitsvalgte, og i dagens mediebilde så er det vanskelig å se hvordan dette lar seg kombinere med tillit. Ikke desto mindre så er helhetsbildet i denne tråden ute av proporsjoner. Man ligger ikke på topp 10 i Transparency Index uten betydelig arbeid i å ha en så rent som mulig samfunn. Å antyde noe annet er uredelig, og mye av det som skjer i denne tråden er uredelig.

Det er det jeg sier. Når måletallene viser at vi har et av verdens beste systemer, skal man gjøre finjusteringer på det, ikke late som det er minst like ille som Russland og bare et hakk bedre enn Nord-Korea.

Politikerne gjør masse dritt, de. Måletallene er klare, og det du driver på med i denne tråden er helt ute av perspektiv.

Denne tråden er skapt for å røre opp under misnøye, bobler over av whataboutisme, og helt hinsides feil balanse. Etter tradisjonell oppskrift. Det handler om å systematisk jobbe for å bryte ned en ekstern fiende (Norge) gjennom å bygge opp under indre motsetninger og svekke tiltroen til staten gjennom demagogi.

Det er egentlig slik.

Agenda og støy. Måledataene er klare.

Nei. Transperancy International er en god kilde. Det du nevner er parametre for å måle scoren, og det er naturligvis også parametre for å måle scoren i alle de andre landene også. Vi er ikke på toppen på alle parametre, eller på lista, men vi har et målbart transparent samfunn, og dette er blant de aller beste måtene å evaluere det på. Vi kan ha side opp og side ned med eksempler, men det kan alle andre land også. Måledataene er klare.

Ola Borten Moe er dypt investert i olje, og advarer mot at de som er dypt investert i olje ikke skal få nok viljen sin.

Det blir jo beviselig lekkasjer fra gruppa, så kanskje lurt likevel.

Det siste du bør tenke på er i alle fall mer utdanning. Du vil ikke være enda bredere over-/feilkvalifisert, uten erfaring. Jeg skjønner godt at du synes ting virker håpløst. Nederlag på søknad føles ikke bra. Det eneste som er mer deprimerende enn jobbsøkerkurs er å la være, for familien din slutter ikke å spørre. Men hver gang man tar en telefon eller sender en epost, begynner man med blanke ark. Oppsamlet nederlag er ikke med i vurderinga til den som mottar din henvendelse. Det er derfor jeg sier at du trenger oppmuntring heller enn mer kunnskap. Du trenger heller belønningssystem enn å gjemme deg bort på en skole. Hver gang du sender en CV må du belønne deg selv, i stedet for å straffe deg selv når du ikke nådde opp.

Et ekstra tips: de du tok utdanning sammen med har nå ansettelsesforhold i bedrifter. Kontakt hver av dem og tilby dine arbeidstimer til dem.

Helsebehovet er skrikende, men foretaksmodellen er i ferd med å kollapse fordi den er underfinansiert og feilfinansiert. Det opprettes ikke stillinger og eksisterende stillinger blokkeres av ansettelsesstopp. Ansettelsesstoppen gjør at man må leie inn mye dyrere vikarer, og vikarene får bedre betalt med mindre press, så det er attraktivt å si opp og begynne i et vikarbyrå. Så staten regjeringen gjør grep for å gjøre det vanskeligere å bruke vikarbyråer, men det forsterker mangelen uten å oppheve ansettelsesstoppene. Man forsøker å komme seg ut av uføret med å legge ned behandlingssteder og tjenester, som gjør at venteliste-straffene økes, som igjen trekkes rett fra økonomien. Det er en ond spiral. Det er neppe noe å satse på å utdanne seg for å jobbe på sykehus nå. På tross av at man trenger folk. Edit: vil gjenta at trådstarter allerede har nok kunnskap og sannsynligvis har mer behov for oppmuntring enn påbygging.

Jeg kunne svart på spørsmålet ditt med "salg", for det vil alltid være mulig å få jobb om man kan selge seg selv. Men det ligger neppe for deg når du nå har nådd hit. Det du egentlig trenger er kanskje en annen type råd. Du virker som du er engstelig og ikke egentlig tør committe til utdannelsen du har valgt fordi noen snakker om usikre utsikter. Ryktene rundt økonomi har eksistert siden datamaskinen kom, men det viser seg sjokkerende nok at myndigheter fortsatt krever menneskelig ansvar i jobben. Det kommer aldri til å endre seg, og iallefall ikke med den elendige AIen som er på vei nå. Lektorer er kanskje ikke verdsatt, men det er mange jobber som lærere. De er kanskje ikke i sentrale strøk? IT-bedrifter befinner seg ofte i den situasjonen at de har mer arbeid enn de klarer med. Men de legger ikke ut stillinger, delvis på grunn av dårlige erfaringer. Ring rundt og tilby din dedikasjon. Og hvis du snakker med NAV finnes det støtteordninger der bedrifter får dekket deler av utgiftene de første månedene. Vi har hentet inn selv ukvalfiserte utviklere som slet med å få jobb på slike ordninger. Trenger du ikke egentlig bare en liten oppmuntring og starte en ny runde med søknader? Du har nok kunnskap nå, du må begynne å tro på den.

Jeg viser til at det er en rolle som historisk sett ofte utføres av en politiker som har vært utenrikspolitisk ledende og har erfaring med diplomati. Jeg viser til at Arbeiderpartiet historisk sett har valgt politikere - fra andre partier - til dette. Det underbygger at det ikke er partikontaktene som har avgjort men kvalifikasjoner - selv om det er mer naturlig å ha en politiker som representerer sin egen politikk. Jeg viser til at Huidtfeldt og Søreide begge passer inn med tilsvarende kvalifikasjoner, sammenlignet med hva jobben er og hvordan den har vært bemannet før. Det har alt med historiske fakta å gjøre. Det at det er korrupsjon og plaster på såret er ikke engang meninger, det er bare ubegrunnede ærekrenkelser. Jeg foretrekker å bygge på observasjoner og ikke edder og galle.

Nei, ikke når du ikke bryr deg om fakta, presentert klart og tydelig, da blir vi nok ikke enige. Men det er sånn det er med politiske meninger, antar jeg.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor ikke. Hun har framstått som flittig, sympatisk og drevet. Men Høyre driver vel strengt tatt ikke på med en popularitetskonkurranse. De kan ha populære, omgjengelige (unge) talspersoner men lederen vel skal framstå som en streng næringslivsleder som vet hva som er best for oss. Når vi ser tilbake på: Jan Petersen 1994–2004. Kaci Kullmann Five 1991–1994. Jan P. Syse 1988–1991. Kaci Kullmann Five 1988. Rolf Presthus 1986–1988. Erling Norvik 1984–1986. Jo Benkow 1980–1984. så var vel ikke om de var populære det som ga dem ledervervet. Strengt tatt vil jeg si at det neppe var det som vippet i favør av Erna heller. Kaare Willoch var populær. Han var forsåvidt ikke partileder.

Din bok er feil. En ambassadør er en politisk stilling. Ambassadører velges av regjeringen, ikke stortinget, og fronter regjeringens dagsaktuelle politikk. I Norge var det et taktskifte i 1996, da man begynte å velge partipolitikere som ambassadører til Washington. Siden da har to KrF-politikere, en Senterparti-politiker og to yrkesdiplomater på høyeste nivå blitt valgt. De tre politikerne var godt egnet, med en bistandsminister, en utenriksminster og han ble erstattet av hans statssekretær. De hadde alle tidligere diplomatisk aktivitet. Såvidt jeg kan se ble alle disse tre oppnevnt til ambassadør til Washington av Arbeiderparti-regjeringer. De har aldri tidligere oppnevnt et Arbeiderparti-medlem til denne toppstillingen, men de har oppnevnt godt kvalifiserte medlemmer fra andre partier. Sammenlignet med dem virker tidligere utenriksminister Huitfelt basert på kvalifikasjoner også være godt evnet til å fronte regjeringens politikk mot USA. Tilsvarende vil tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide være godt evnet til å fronte en høyreregjerings politikk mot USA. Vi får se hvilke planer Erna III-regjeringen har for henne, men det er nok først etter hun trekker seg fra rikspolitikken. Det er fordeler med å bruke yrkesdiplomater, men det er også fordeler med å ha autonomi til å snakke på vegne av regjeringen. Det er det yrkespolitikere kan. Noen vil si det eneste yrkespolitikere kan. :-g