LInnommable

Jeg er enig med deg prinsipielt, altså, men jeg tror ikke glorifiserte gatcha-maskiner er skadelige på den måten du (brannfakkel-) argumenterer for. Man kan sette et tydeligere skille mellom en holdningsendring og en neurotisk endring enn at vi blir det vi spiser. Det er et fasert spørsmål, ja, og man kan snakke om det maskuline prestasjonsjaget som en form for bieffekt, men det at menn historisk sett har vært mer konkurranse-orienterte og system-fokuserte tror jeg underholdningsindustrien bruker mot oss. Ofte er det jo helt andre ting enn det (unge) gutter tror som holder dem vekk fra å finne en bedre halvdel, og her tror jeg sosialisering på nesten hvilken som helst arena er et mye mer nyttig virkemiddel enn å få folk til å forstå at livet ikke kommer med innebygde trofeer. I den virkelige verden har det seg jo også slik at kvalifisering ofte er symbolsk, eller basert på en teori som man nærmest ønsker at skal være sann. Hvordan skal man ellers kunne forsvare bruk av midler? Her er langt-til-venstresiden og det populistiske høyre svært like i at de setter føringer med et sterkt pathos-element. Det er også dette jeg reagerer på i den opprinnelige påstanden. Å få pult mest mulig er kanskje kult for en viss aldersgruppe eller et visst miljø, og det har det vært iallfall siden jeg var ung, men å (føle at man) utelukkes fra noe og å "oppnå" noe må vel kunne sies å være helt ulike ting? Jeg tror virkelig at det er å blande debatten. Om noe bør man vel heller se på datingapper og andre matchere, og hvordan de bevisst gamifiserer tilfeldig sex med sin tilhørende maxxing. Her tror jeg i korte trekk at det er vi som forbrukerne som er lette ofre for algoritmer, ikke spill som setter et meme i hodet på ungdommen der det å pule gir deg Platinum i det sosiale spillet. Konsekvens og årsak og så videre.

Jeg sliter med å se at å slenge ut brannfakler er det samme som å invitere til debatt. Trædals påstand er direkte usaklig, siden den er så generell at den er umulig å vurdere eller kritisere. Som du er inne på Oda, er den ikke bare reduktiv i den forstand at den generaliserer hva som driver gutter: Han overser også mangfoldet i de spillene både gutter og jenter spiller, eller føler seg engasjert i, og hvordan ulike grupper tilnærmer seg like spill på vesenforskjellige måter. Om noe har jo spill tatt en helt annen retning enn det som var definerende for NES/SNES-tiden, da det virkelig handlet om å knekke systemer. Det mangfoldet man i dag ser av opplevelser har virkelig åpnet porter, i den grad at man nesten må over i kaizo-sjangeren for å finne faktisk vanskelige spill. På samme måte har det som klassisk ble definert som nerdekultur blitt infisert av pop-kultur: og blitt like banal som den på grunn av det. Der jeg imidlertid er helt uenig med deg i er at dette representerer noen utvikling for "mediet" som helhet. Jeg er kanskje i overkant vrang, men vi lever i en verden der "nerdekulturen" har kompromisset så mye at den så godt som har mistet seg selv på veien, og der bevisshet rundt kunst og kultur gradvis har blitt redusert i en slik grad at det å "lese en bok" er noe man fortjener en klapp på skulderen for. På samme måte har man udugelig kulturell kritikk som analyserer fenomeners "betydning" istedenfor å smaksdømme dem, og når man kommer trekkende med en Marxistisk tilnærming til WoW er det for det første å skyte en spurv med kanon, og for det andre etter mitt syn en forlengelse av elendig lesning av Barthes. Sånn kan det gå når alle og enhver trenger en Mastergrad, som man fortsetter å lyve om at fører verden framover. Men ja: Med unntak av at jeg ikke har noe til overs for positivisme som en del av tolkning, er du inne på mye av det som trengs for å avkle politisk svada som dette.

Her synes jeg grunnlinjen kommer godt frem. Endelig kan man bli litt kjent med artikkelforfatter, og føle hva han eller hun tar med seg inn i artikkelen av perspektiv(er). Da blir det også enklere å forsvare “subjektivitets-kjøret” dere har valgt å legge dere på! Noen merkelige ordvalg gjøres det likevel: Det er ikke en føyde, for eksempel, men en feide, og jeg tror du mener kuratert, ikke kurert. I tillegg er substantivsendingene spredt rundt uten noen overhengende logikk, men akkurat det har jeg en tendens til å gjøre selv, så jeg skal ikke snakke for høyt. Å bruke bare og bare i to betydninger i samme setning er også litt eh... men det fikk iallfall de små grå i gang på morgenen! Det som er mer interessant er hvordan jeg ser på Assassin’s Creed, og den sanne bombastiske uttalelsen din, om at serien aldri har gjort dette (like bra) før. Jeg spilte Assassin’s Creed: London litt, og for meg var det forferdelig generisk, og et kroneksempel på produkt som spill. Det er det Ubisoft har spesialisert seg på, tross alt. Selv om det finnes unntak som Rayman: Origins og (det ekstremt overvurderte) Beyond Good and Evil har de større produksjonene deres nesten uten unntak vært ufokuserte og i den grad de har kunne blitt kalt interessante basert seg på visuell fotorealisme på en måte som utvanner personligheten til spillene. De mer kritikerroste unntakene, som Far Cry 3, baserte seg på toppen av dette narrativt nesten utelukkende på provokasjoner, mens de mer interessante utgavene av spillene deres (Far Cry 2, Far Cry: Primal, Blood Dragon) som nesten lyktes med et eller annet, ble skjøvet under bussen slik at Ubisoft slapp å fokusere på å gjøre vanskelige ting som kanskje ikke tifredsstilte de som bare ville være med på reisen. I korte trekk har selskapet hver eneste gang de har vært på sporet av noe med de store flaggskipene sine valgt å gå tilbake til å fokusere på generisk innhold, som de tross alt har spesialisert seg på, innhold som virker utslagsgivende for at spill som Horizon og The Witcher 3 er langt dårligere enn de burde ha vært. De er på sett og vis en svøpe som ødelegger selv spill de ikke har noe med å gjøre med designet sitt: definert av meningløse aktiviteter spredt rundt på gigantiske kart, som får GTA 3D til å virke som spill med faktiske personligheter. For meg gjør det det umulig å tilnærme meg spillene deres med noen form for objektivitet, og når man ser på ledelsens krokete historie på toppen av dette synes jeg egentlig man like gjerne kunne ha boikottet dritten. Jeg har heller aldri gått til spill for å finne historiene mine, så der er vi svært forskjellige, men jeg går ut fra at ettertiden vil vise oss hvor middelmådig det meste som fortelles er, og hvor liten nedslagskraft det egentlig har. Hvis man ønsker å fylles opp med samuraikultur finnes det hundrevis av gode filmer å velge mellom, og de fleste av dem har perspektiv som langt overgår Hjelp vi er på ferie i Japan: The feel good movie. Her vil jeg trekke frem at det har blitt laget god lettere underholdning av animasjonsskapere også: Rurouni Kenshin, Samurai Champloo, Mononoke... de gir meg iallfall litt på innholdssiden. Det er også kanskje det jeg savner mest: En god nok referanseramme for det du analyserer. Assassin’s Creed har alltid for meg vært artistisk/kunstnerisk helt uinteressant. Så hvorfor skal jeg bry meg, liksom?

Dette er en sterk åtter i diskursen man burde kunne vente fra en nettside som Gamer. Litt pludrete og usikker på hva som skal frem, men det er en god begynnelse på det som forhåpentligvis blir et vellykket forsøk på å snakke om spill igjen. Selvfølgelig er dette spørsmålet mangefasert, og Jojimbo har rett i at opplevelsen av å spille kan fange fantasien på en annen måte, men som man har sett med andre former for kultur er hvordan man snakker om noe utrolig viktig, for ikke å glemme hvilken posisjon den som sier det allerede har. Her sitter "styresmaktene" i en litt merkelig posisjon siden de kan tilrettelegge for hva vi opplever, men ikke har fullt så stor mulighet til å bestemme hva vi skal like i et noenlunde demokratisk samfunn. Synes det er en smule naivt å tro at om folk bare spiller så vil det kritiske klimaet forandre seg: Ideen om at det finnes et riktig spill for alle er fin, den, men om man er tilfreds med at spill "konsumeres" for å si at noen spiller (eller er en gamer), er det direkte konterproduktivt. Jeg vet ikke om noen annen bransje som fetisjerer seg selv i slik grad. Du spiller Candy Crush? Haha. Du er en gamer! Wordfeud også? Da er du også en Gamer med kredentialer fordi du ikke betaler for å vinne. Det er helt naturlig å sette et skille mellom å være filminteressert og å se en film for å slappe av etter jobb, liksom. Det burde ikke være et betent tema heller. Spiller du kortspill? Brettspill? Da har du plutselig en hobby; ikke noe du kan gni og gnukke på som den lille Gollumen du er. Det er også der normaliseringen bør skje. Spill har åpenbare begrensninger med tilgjengelighet, men jevnt over synes jeg at spill som vekker fantasi, kritisk tenkning, eller har noe å si som betyr noe knapt eksisterer, og gjør det mindre enn noen gang tidligere. Om Disco Elysium har blitt vår generasjons Planescape: Torment er ikke det veldig lovende i utgangspunktet. Jada. Indie-blablabla er et slags alternativ, men hvis en dopdrevet feberdrøm er det beste vi har å komme med vil jeg ikke kalle vår tid en gullalder for spill, akkurat. Å sette en agenda krever synlighet, ja, men det krever også noe du ikke trenger å skrive en avhandling om for å engang selv forstå hva du snakker om. Det er ikke så mye at spill har voksesmerter akkurat nå som at de er fanget i den evige skjærsild av alt som er galt med verden, og selv om det er mye riktig som skjer rundt oss må vi ikke glemme at vi står i bresjen i kulturkrigen som bidrar til å eskalere faenskap. Det er neppe tilfeldig at Elon Musk prøver å selge ideen om at han er god til å spille, liksom. Hint: Det er han ikke.

Tror det er viktig å heve debatten her. Når noe "nekter å dø" gjør formidlere åpenbart ikke en god nok jobb, og jeg tenker at vi heller bør ta dette som en utfordring enn å riste på hodet av den eldre generasjon som alltid får moralsk panikk. Det er jo ikke sant heller lenger. Her sitter vi som spillere i vårt eget eggeskall og enten klager på sensur av pupper og skritt, eller insisterer på at spill skal være så tilgjengelig og inkluderende at kjæledyrene våre får like mye ut av dem som oss. Da er det ikke rart at vi ikke overbeviser noen som helst om at spill er lavkultur, som uansett er den mer interessante av påstandene som kom frem. Det er flere parallelle debatter her, og ingen av dem stiller de som driver med overkonsum eller mener høyt om spill i et spesielt godt lys. Det blir for enkelt å avskrive holdningene om spill som noe negativt med at "det er mange som ikke forstår" også. Så lenge spill blir konsumert som det er søppelmat, har det iallfall ikke positiv innvirking på mental helse, og at det er andre ting som ligger til grunn for voldsepidemier hindrer ikke underholdningskonsum til å være en potensiell trigger for utagering. Jeg har ikke sett Ibelin, men for meg virker det ikke som den egentlig handler om at spill kan redde deg, men mer om hvordan mellommenneskelige nettverk har forandret seg. Det er ikke spillet World of Warcraft som er det positive elementet uansett hvordan jeg vrir og vender på det, men ideen om at det finnes gode arenaer der ute som teknologisk nyvinning kan hjelpe oss å nå. Jeg har vært gjennom mine runder med internett som helhet, og det har egentlig befestet teorien om at det ikke er menneskene som har forandret seg så mye som at det er kommunikasjonsarenaen. Er det enklere å nå ut til likesinnede? Ja. Er det mer sannsynlig at disse likesinnede ikke er slemme med deg? Det virker ikke sånn på meg. Det finnes folk som er interessert i å hjelpe der ute (verdensvev eller ei), men gudene skal vite at det finnes arrogante og ignorante mennesker som ikke ser skaden de gjør også. Så er spill en del av problemet? Neppe. Er det en del av løsningen? Det kommer an på jobben vi som spiller gjør med å kommunisere og formidle rundt en felles interesse. Akkurat nå vil jeg driste meg til å si at diskursen om spill ikke påvirker livet til spesielt mange i positiv retning.

Bra sak. Det hjelper veldig når du skriver om noe konkret, som du selvfølgelig også kan mye om.

Dette høres lovende ut. Ting jeg håper å se mer av: - Artikler som ikke er gjengivelser av nyheter eller anmeldelser. Disse skiller seg ikke ut fra det "alle andre" gjør, og bidrar mer til at spill-skriving står stille enn at den utvikler seg i interessante retninger. Det er lenge mellom kritiske vinklinger både til bransjen som helhet (Pressfire gjør en god jobb der selv om også de har lenge mellom sakene) og til spill som noe annet enn produkt det skal settes en karakter på. - Intervjuer med folk som jobber med spill! Dette er selvforklarende, og det finnes jo mange som lager spill her til lands. Hvilke tanker har de om spillene sine og hvordan de snakkes om? Hva ville de gjort eller hatt annerledes både personlig og for industriens del? Hvordan jobber spillformidlere opp mot politikere og forvaltere? Og hva tenker spesielt forvalterne som gir støtte til industrien? - Flere nye stemmer! Forstå meg rett her: Jeg mener ikke nødvendigvis at man skal grave seg ned i et politisk hull eller ha frislipp på selvsensur, men det forandrer jo ikke at nye perspektiver er interessante. Her synes jeg Oda er et godt eksempel: Hun tilfører uten tvil mye, men sakene hennes er ikke spesielt sammenhengende skrevet. Vet ikke om det finnes en annen løsning enn at redaksjonen ikke nødvendigvis publiserer alt som blir skrevet uten at det blir kastet litt rundt, men det er viktig å dyrke skrivekvalitetene til de som kommer inn. Det er også viktig at disse nye stemmene har en kompetanse som ikke bare er personlig. Hyr inn minoritetsbakgrunner, bevares, men ikke fordi de er en del av en minoritet. Her synes jeg internasjonal spillpresse har mislyktes fullstendig. Hvilke kvaliteter ser man etter hos en skribent? Neppe at personen sitter i rullestol, men det er ikke et problem om den gjør det så lenge perspektivet og kritikken er på plass. Tokenisme er ikke nødvendigvis en dårlig kvalitet så lenge den kan støttes opp av erfaringer og hjernekapasitet. - Innhold etter at spill har blitt sluppet. Dette er kanskje ikke så intuitivt, men diskursen om spill har alt for lenge vært fanget i et alternativt univers der det eneste som betyr noe er at vi selger ferskvare, og at vi ikke snakker om hva denne ferskvaren faktisk er. Herav kommer en av mine store kjepphester: Spoilere. Hvis man ikke kan skrive om dem når spillet blir gitt ut synes jeg at vi fortjener å ta en diskusjon underveis, og kanskje til og med etter at spillet har fått tid til å modnes. Her gjør spillanmeldere seg en bjørnetjeneste ved å ikke la kompetansen sin skinne. Hvordan skal man stole på en person som ikke argumenterer, men bare sier at noe er som det er? Alternativt innhold som ikke er skrift har jeg ikke så mye kompetanse om, men igjen er det farlig å jakte på trender utelukkende. Her har ikke Gamer noen historie, og dermed vil det kreve ressurser som kommer utenfra og allerede sitter på kompetanse for å lykkes. Synes dere har vært inne på noe med de mer personlige sakene den siste tiden, men for min del handler de for mye om hva disse folkene har opplevd, og ikke refleksjonene de gjør seg. Her har erfaringen nærmest blitt en unnskyldning for å blåse opp hvor viktig spilling er, når det like gjerne kunne vært musikk, snekring, eller marihuana som reddet disse menneskene. For meg blir det for "Dagbladet", spesielt når man satser såpass stort på det. Nynorsken kan godt få bestå for min del. Det er en ikke-sak for folk som liker å være vanskelige.

Angående driftingen er det ganske greit å fikse den selv. Bare litt elektronikk-spray tar deg langt, og er du villig til å skru stikken opp kan du gjøre mer omfattende vedlikehold. Sier på ingen måte at dette er bra, men problemet er som regel ikke slitasje så mye som at det samler seg dritt på komponentene. Liker ikke kontrollen spesielt godt, så spiller mest på Pro-stikka uansett. Uansett er det viktigste for meg at de fikser e-shopen sånn at den blir mer responsiv og enklere å finne fram i. Et spesifikt ønske er også at de får opp frame-raten i action-titlene. Bayonetta 3 er i det minste spillbart; Astral Chain var et mareritt. Og ikke for å være alt for sarkastisk, men hvis Sony har kommet seg unna med Playstation-navnet i 30 år tror jeg det går greit med Switch 2, altså.

Idiotforklart? Problemet er etter mitt syn at du skriver ufokusert og uten en logikk som lar seg følge med enkelhet, der sidesprangene er sidesprang til sidesprangene dine. Jeg er ikke lenger interessert i å redde Gamer.no fra seg selv, men det er ytterst merkelig at du får skrive så fritt som dette uten at redaksjonen tar tak i det. Du har jo tross alt et visst talent, sakene dine er noe jeg vil ha mer av, og du har definitivt mye å tilby perspektiv-messig hvis du rendyrker stemmen din til noe litt mindre eterisk. Jeg skjønner at det er frustrerende å bli kritisert uten å være interessert i å endre seg, tilpasse seg eller kanskje til og med uten å forstå hvorfor kritikken kommer. Her er du helt på din plass, og all ære til deg for å stå i det. Men når kommentarfeltet eksisterer gir dere jo folk som reagerer på disse sakene muligheten til å kritisere dem. Enten stenger man da kommentarfeltet, noe jeg synes hadde vært helt greit, eller så forholder man seg til det. Denne hånlige "dere kritiserer meg jo uansett bare fordi..."-holdningen hjelper ingen. Som sakprosa er dette så svakt at jeg synes at det er på sin plass at dere tar en runde internt, og tenke over hva som trykkes. Det er en kommentar her, men den forsvinner helt i meningsløs vatt. Så ja: Hvis du prøvde å provosere noen med den kommentaren fikk du det til.

Mer tankevekkende kommentar enn artikkelen. Befriende å se at noen kan reflektere rundt temaet uten å nevne vestens undergang også. Tror det er nyttig å sette et skille mellom psykologisk og sosial realisme. Spill scorer ofte lavt på sistnevnte og ikke ofte høyt på førstnevnte, men de beste "narrative spillene" klarer å unngå passiv historiefortelling (udynamisk tekst/lyd/bilde) gjennom å skape en verden som på sin måte lever og er en del av spillopplevelsen. Sitter ofte med følelsen at lydloggen er en konsekvens av at det foregår dumping av info som enten er regissert til å ta minst mulig plass i opplevelsen eller kan la seg stenge ute hvis man ikke er spesielt interessert i universet. Fallout var ikke spesielt imponerende eller inspirerende fra mitt perspektiv, og Oda må gjerne forklare hvordan man gjør seg "fortjent" til å bli en TV-serie. For meg virker det som at TV-spill blir filmatisert fordi det er en lavere risiko involvert enn å introdusere en helt ny markedsvare (pføy). Tror aldri jeg har lest en bok som fortjener å bli filmatisert, for eksempel. Når det blir vellykket har det mindre med innholdet i boken å gjøre enn at teamet rundt filmen har noe de vil, og klarer å, kommunisere. Nok eksempler på at middelmådige bøker har blitt bra filmer der ute (og motsatt).

I forhold til leseglede er dette det desidert beste jeg har lest av deg. Jeg vet ikke om det er et problem for andre enn meg, men avsnittene i tekstene dine har ofte bare en løs sammenheng. Siden de er såpass korte føles det som man må gjøre ville tankesprang for å henge med, men her er temaet iallfall fokusert. Jeg tror problemet med "No Russian" er atskillig mer nyansert enn det framstilles som her. For det første: Dette er et Call of Duty-spill. Når man i et avsnitt sier at Wolfenstein er greit fordi det bare er underholdning, og i neste påstår at noe atskillig mer betent er et interessant filosofisk eksperiment, lyser varsellampene mine som bare faen. Hvis man først skal komme trekkende med filosofi i tv-spill kan man iallfall nevne ting som ikke er der bare for å være der: Du har Spec Ops: The Line og Metal Gear-universet, du har Nier: Automata... til og med øko-terrorismen i Final Fantasy 7 er et gigantisk steg opp fra å skyte sivile for å redde verden. Eksempelet som nevnes er så reduktivt at den minste utvidelse av argumentasjonen ender opp i territorium der ren ondskap regjerer. Mener du virkelig at å skyte sivile for å infiltrere terrorist-organisasjoner har noen som helst politisk funksjon i dagens samfunn, eller at det er et kompromiss som kan gjøre verden til et bedre sted? Og tror du at å gjøre dette i Call of Duty øker bevisstheten rundt utilitarisme og tankeeksperimenter knyttet til den retningen i filosofien? Akkurat det er et mageplask av dimensjoner.

Kanskje vi ser en bevisstgjøring av at å legge enorme mengder ressurser i et spill ikke automatisk medfører kvalitet nå? Jeg har fulgt disse enorme verdens-simulatorene med interesse lenge, og kan tydelig se appellen selv om de ikke er for meg. Det oppdaget jeg med et annet Bethesda-spill -- Oblivion -- som ble solgt på premisset om at det var som å vandre rundt i en fantastisk virkelighet. Det viste seg å bety noe helt annet enn femtenårige meg trodde og håpet, og etter det har jeg blitt mer og mer fremmedgjort fra ideen om en enorm interaktiv verden som lar deg gjøre alt (og ingenting). Problemet mitt med denne typen produksjoner, fra Elden Ring til Breath of the Wild, via Grand Theft Auto og UbiSoft-templaten, er at de er vaklevorne illusjoner uten å ønske å innrømme det. De er imponerende skuer, men med en gang du begynner å pirke i opplevelsen går den i oppløsning. Når jeg pirker, mener jeg. Jeg er ikke overrasket av at Bethesda fortsetter å lage "opplevelser", ei heller at mange ønsker å like det de får servert. Fram til Morrowind var spillene deres løse simulatorer som det føltes spennende å tukle med, men fra Oblivion har alle rollespillene deres beveget seg bort fra muligheten til å leke og eksperimentere, både narrativt og gjennom spillmekanikkene. Dette har blottet dem for sjarme, gjort dem mindre fokuserte på utforskning, og avslørt at de ikke er i nærheten av å skape en verden som lar seg påvirke av valgene dine på noe annet enn helt elementært nivå. Godt å høre at selve skytingen denne gangen henger på greip, siden Fallout 3/4 uten VAT er det mest populære spillet i helvete. Håper like fullt at Bethesda ser sine egne begrensninger denne gangen, og at de skaper noe som er litt gøy igjen. Hvis ikke virker Dread Delusion som et godt alternativ til denne foie gras-en av spill. Jeg koser meg faktisk også en del med Might and Magic 6 om dagen. Det har stått seg overraskende godt, og har iallfall litt av det jeg ser etter i vestlige ikke-isometriske rollespill.

Lurer på hvordan overlappingen mellom de som fant fram høygaflene fordi Forbidden West "bare" fikk 6/10 og de som slakter det denne gangen for at det har en "woke" agenda er. Ikke at Gamers anmelder tok feil den gang. Spilte nylig Horizon 2, og synes det er markant dårligere enn det første spillet. Det får være grenser for hvor mange ganger jeg gidder å gjøre samme oppdrag. Skrivingen var også lite fokusert, og hovedplottet dørgende kjedelig. Noen litt interessante figurer gjorde ikke opp for det. Digger designet på Aloy da!