Tom86

Nja, du er ikke helt på jordet. Vi har histologi, anatomi og fysiologi (samt litt patologiske og kliniske eksempler) i ulike organsystemer fra 2-4 semester. Så har vi det patologiske og kliniske i omtrentlig samme rekkefølge (organsystemmessig) 3 og 4 året. Synes det fungerer veldig greit hittil, å ta system for system framfor fagområde for fagområde.

Jeg studerer riktignok ikke i utlandet, men bruker Guyton som fysiologibok, og nærmer meg å ha lest den fra perm til perm. (Går slutten av andreåret nå). Stort sett er jeg veldig fornøyd med den, men figurene kunne vært bedre, og jeg forstår de som sier at den gjentar seg selv altfor mye, og at den henviser for mye til senere og tidligere kapitler, istedetfor å komme til poenget her og nå. Hver sin smak. De som ikke bruker Guyton, pleier å gå for Boron, som er enda større. Den er det svært få som leser fra perm til perm, men om man er flink til å sortere, funker det. Ganong har jeg bare så vidt hørt om og sett på. Den er vel litt mindre enn de andre, så vidt jeg husker.

Jeg ble fortalt i dag at medisinstudenter i Tromsø bare har en eksamen i året. Stemmer dette? Noen grunn til at de gjør det på den måten?

 

Det er det samme i Trondheim. Eller, vi har bare en eksamensPERIODE i året, med skriftlig og muntlig/praktisk eksamen på slutten av året. Unntaket er år nr 2, der muntlig/praktisk eksamen er nå i mars. Jeg har eksamen til fredag, faktisk:-)

 

Gjør ikke denne ordningen at mange sliter med å finne motivasjon til å lese i begynnelsen av året? Jeg hadde i hvert fall lest mer på høstsemesteret, hvis det var en kommende eksamen.

Det er nok generelt mindre lesing blant folk på høsten i forhold til våren, men så bor folk på lesesalen fra april-ish til eksamen også. Vet ikke om eksamensperiodene er tilsvarende lange andre steder? Første året er det en del som går på en smell, og får altfor mye å gjøre på våren, men de aller, aller fleste kommer seg velberget gjennom eksamen likevel. Andre året er det noen hakk mer intensivt på høsten, og man vet bedre at man bør få med seg pensum da for å ha sjans når våren kommer. Og lengre enn det har jeg foreløpig ikke kommet:-)

Fikk høre idag fra moren til ei venninne at dattera til en kollega av henne studerer i Sczeczecin (klarer aldri skrive/uttale det navnet..) - og hun sier at hun IKKE anbefaler Krakow fordi arabere kjøper opp plasser til ungene sine, og dette har ødelagt miljøet, særlig for jentene der.. Har noen hørt noe sånt før? Snedig, for jeg har snakka med mange ang Krakow, og aldri hørt noe i nærheten av dette før.

Er det rart ryktene begynner å løpe...

Jeg ble fortalt i dag at medisinstudenter i Tromsø bare har en eksamen i året. Stemmer dette? Noen grunn til at de gjør det på den måten?

Det er det samme i Trondheim. Eller, vi har bare en eksamensPERIODE i året, med skriftlig og muntlig/praktisk eksamen på slutten av året. Unntaket er år nr 2, der muntlig/praktisk eksamen er nå i mars. Jeg har eksamen til fredag, faktisk:-)

Noen leger her som har erfaringer fra militæret? Høres ut som en mer spennende arbeidsplass en sykehus, antar at noen av dere kommer til å måtte bli VABer.

Jeg vurderer i hvert fall militæret i noen år etter studiet, i så fall en stilling som inkluderer utenlandstjeneste. Hadde førstegangstjeneste i saniteten, og det var det som gjorde at jeg begynte på medisin i utgangspunktet. Har aldri lært så mye på så kort tid, heller ikke på medisinstudiet.

Nå er de fleste medisinstudenter i Trondheim EKSTREMT kresne når det gjelder beliggenhet, men Berg studentby må jeg si meg enig i at ligger suboptimalt til. Bloksberg er helt ypperlig, ligger på selve sykehusområdet, egentlig. Men det er forskjell på hyblene, om de har eget soverom eller ikke, f.eks. Pluss at det er stor pågang der. Selv har jeg bodd fire forskjellige steder i Trondheim, og har nå omsider funnet et sted jeg er veldig fornøyd med. Angående pris kommer det selvfølgelig an på om man bor med noen eller ikke, samt boligstandard, men mellom 3-4000 er vel ganske vanlig. Noen betaler litt mer enn 4000 også, men så veldig langt over bør man ikke trenge å gå.

Har et par spørsmål til dere som studerer medisin på NTNU.

 

Skal til høsten begynne som student ved DMF på NTNU selv, forhåpentligvis. Hvor tror dere det vil bli bra å bo? Vet at Øya er perfekt med tanke på avstand ol., men har hørt at Berg studentby ikke er så veldig langt unna heller, er usikker på dette. Og hvilken pris bør man se på som akseptabel når man tenker å bo i Trondheim?

 

Tenker det kan være lurt å reservere en hybel snart, regner med de fort blir utleid utover sommeren.

 

Takker for evt. svar!

Sånn jeg har forstått det kan jeg ta opp kjemi 2 som privatist og likevel få det på primærvitnemålet, siden jeg tar det opp mens jeg enda går på videregående. Altså, jeg går sisteåret, og siden jeg tar kjemi 2 som privatist til våren (altså innenfor de tre årene i videregående) så får jeg det likevel på primærvitnemålet.

 

Er ikke 100 % sikker på dette, men som jeg har forstått det er det sånn det er.

 

Sånn jeg har forstått det kan man ta så mange privatisteksamner man vil og fortsatt få det på primærvitnemål hvis man

- er under 21

- ikke har hatt faget tidligere

Slik var det før, men nå er det sånn som Greiven sier. Altså, i tillegg til punktene over må man ta faget eller fagene mens man går på videregående.

Jeg vil bare legge til noen ord her, siden det ble en del pessimistiske tanker rundt studiet og legeyrket nå. Det er en liten evighet siden sist jeg skrev, menmen.

Vil bare si at jeg er en av dem som i høyeste grad brenner for legeyrket, og det gjør også de jeg kjenner best på kullet. Mye av grunnen for min del er nettopp at man har muligheten til å være akademisk/vitenskapelig og menneskelig på én gang. Det er enkelt å få til én av delene, men å få til kombinasjonen er ikke så lett. (Studerte noe annet tidligere, men det ble litt mye pipetter og tall og litt lite mennesker. Har også vurdert sykepleie, men det blir litt mye i motsatt retning).

Angående kommunikasjon og empati, så vektlegges dette veldig ved mitt lærested: Over jul skal vi ha en egen eksamen i kommunikasjon. Det er selvfølgelig vanskeligere å måle empati. I tillegg er det mange (deriblant jeg) som har en jobb i helsevesenet ved siden av studiene, for eksempel som pleiemedhjelper, og det hjelper også på å bli vant til helsepersonell-rollen og å omgås pasienter.

 

...og du studerer hvor?

 

Og jeg er helt enig i Sirik!

 

Skulle på en måte ønsket at det var en mål på hvor mye man brente for faget! Men selvfølgelig måtte man jo vært faglig sterk også,

men ikke nødvendigvis de med bare 6'ere...

I tillegg er det noen som har hatt en vanskelig skolegang pga. andre vanskelige forhold. De er egentlig sterke i fagene, men karakteren blir

naturligvis ikke så gode som de kunne ha blitt dersom de ikke hadde hatt disse vanskelige forholdene.

 

Noen som har erfaring med spesiell vurdering?:

 

http://www.ntnu.no/studieavd/medisin/Inf2010.pdf

 

side 20-22

 

 

Men det er ikke lett, og jeg tror det hadde vært så lett i praksis hvis jeg hadde fått det som jeg ville...

Jeg studerer i Trondheim.

Jeg vil bare legge til noen ord her, siden det ble en del pessimistiske tanker rundt studiet og legeyrket nå. Det er en liten evighet siden sist jeg skrev, menmen.

Vil bare si at jeg er en av dem som i høyeste grad brenner for legeyrket, og det gjør også de jeg kjenner best på kullet. Mye av grunnen for min del er nettopp at man har muligheten til å være akademisk/vitenskapelig og menneskelig på én gang. Det er enkelt å få til én av delene, men å få til kombinasjonen er ikke så lett. (Studerte noe annet tidligere, men det ble litt mye pipetter og tall og litt lite mennesker. Har også vurdert sykepleie, men det blir litt mye i motsatt retning).

Angående kommunikasjon og empati, så vektlegges dette veldig ved mitt lærested: Over jul skal vi ha en egen eksamen i kommunikasjon. Det er selvfølgelig vanskeligere å måle empati. I tillegg er det mange (deriblant jeg) som har en jobb i helsevesenet ved siden av studiene, for eksempel som pleiemedhjelper, og det hjelper også på å bli vant til helsepersonell-rollen og å omgås pasienter.

Hva liker dere..? Kirurgi..? eller Indre med..?

Fordeler/ulemper med hver av dem..?

Hva kunne du/har du tenkt deg å spesialisere innenfor..?

 

Anestesi for min del. Eller akuttmedisin, rettere sagt, men da er anestesiologi veien å gå i Norge.

 

jeg hadde nok gått for det om det ikke hadde tatt så helsikes lang tid å spesialisere seg innenfor... tror det tar 11 år.. :s

"Å spesialisere seg" betyr jo bare at man jobber innen grenen man ønsker, da. Utover at man får høyere lønn som spesialist i forhold til som lege under spesialisering, ser jeg ikke den store forskjellen. Det er ikke som om man sitter på skolebenken i 11 ekstra år heller. Dessuten vil jeg tro at de 11 årene du snakker om er medisinstudiet + 5 spesialiseringsår?

Hva liker dere..? Kirurgi..? eller Indre med..?

Fordeler/ulemper med hver av dem..?

Hva kunne du/har du tenkt deg å spesialisere innenfor..?

Anestesi for min del. Eller akuttmedisin, rettere sagt, men da er anestesiologi veien å gå i Norge.

For min del tok jeg privatisteksamen i engelsk fra første klasse for tre år siden, og syntes det var ren walkover. Jeg forberedte meg ikke i det hele tatt utover at jeg sørget for å ha lest tre-fire noveller som jeg var i stand til å snakke om. Noen av de andre læringsmålene inkluderte å lese en engelsk bok, noe jeg har gjort nok av opp igjennom, så jeg kunne bare velge en av dem. Sørg for å kunne snakke om noveller, dikt og hva de nå forlanger, det er gjort på en dag. Resten går på språkkyndighet.

Det henger haugevis med ark på PK i Oslo med medisinstudenter fra alle de andre universitetene i landet som ønsker å flytte til Oslo.

Tviler ikke. Håper disse folka finner hverandre så de havner dit de vil, da. Jeg har i hvert fall funnet mitt studiested:-)

Jeg synes helt klart du burde flytte til en ny by. Å bo hos mamma og/eller pappa mens man er (medisin)student er ikke videre kult etter min mening, og litt av greia med studentlivet er at man skal komme seg litt for seg selv og stå på egne bein. Og jeg sier det igjen: velg Trondheim! Ryktene som går om studentmiljøet her er ikke overdrevet, og du vil ikke tro hvor mange mail kullet vårt har fått med forespørsler om å bytte studiested med førsteklassinger ellers i landet. (Det kan jo riktignok hende de andre studiestedene får like mange forespørsler, hva vet jeg)

Det er nok helt sikkert en god idé å prøve seg litt i helsevesenet enten før eller under medisinstudiet, men å utdanne seg til sykepleier tror jeg er litt overkill. For min del jobber jeg som pleiemedhjelper ved siden av studiet, og liker det godt. (Det betaler seg jo faktisk også, i motsetning til et par andre jobber jeg har hatt). Veldig nyttig å kunne øve på litt enkle prosedyrer, og det er trivelig å komme litt innpå pasientene.

Når det er sagt, eksisterer det faktisk visse reelle konflikter mellom leger og sykepleiere. Det er veldig synd, og det burde overhodet ikke være nødvendig. Hvis man har jobbet som sykepleier, vil man så klart ha et helt annet innblikk, og det kan bidra til et bedre arbeidsmiljø. Men det er noe med hvor mye tid man vil investere også.

Jeg tror det har noe med at de ikke får overtidsbetaling i Danmark og vil til Norge, som har overtidsbetaling, for å tjene noen ekstra slanter. Også er det vel kanskje det å komme seg litt ut i verden og.

Yeah, makes sense. Jeg tar også gjerne turnustjenesten et annet sted. Ikke at Sverige er det mest eksotiske man kommer borti.

Vel, det er alltids en mulighet å ta turnusen i Sverige. Jeg vurderer det. Ellers er det enn så lenge garanti for at man må vente maksimalt et halvår før man får tatt turnus. Vi får se om det holder seg sånn framover. Jeg synes det høres rart ut at akkurat dansker vil ta turnus her, for så vidt jeg vet er turnustjenesten i Danmark lagt inn under studiet, sånn at de er garantert plass så fort de er ferdige med studiene.

Niks. Alle stiller likt, så lenge man har tatt embetseksamen og behersker norsk.

I utgangspunktet har man ikke noe særlig man skulle sagt når det gjelder hvor man havner i turnusperioden, nei. Men hvis du vil et sted som ligger relativt perifert til, som få eller ingen andre vil til, skulle jeg tro det er brukbare muligheter for å få det til, så lenge det aktuelle stedet tar i mot turnuskandidater. Man må jo få veiledning av en lege med lisens - det er hele vitsen med turnustida.

Turnus for leger er et og et halvt år, ja. For fysioterapeuter er det riktignok ett år, men det er vel mindre relevant i denne sammenheng.

Heisann.. Har fulgt med her lenge og må si man får ganske nyttig info. så takk for tråden..

 

Jeg lurte på en del ting angående leger. Etter 6 år på universitet har man ett år med turnus. Hva er det som avgjør hvor du blir utplassert? Og tar de som bestemmer dette hensyn til at du har barn eller familie du vil bo med? Og hvor mye tjener en turnuslege sånn omtrent? jobber disse allltid på sykehus?

 

Og hva skjer etter turnus. Er de ferdig utdanna ALLMENNLEGER da? Og hvordan kan man bli fastleger? Trengs det utdanning for å bli fastlege? Og hvor lenge jobber en fastlege sånn omtrent pr. dag og hvor mye tjener de?

 

Tusen takk til alle som svarer...

Har søkt litt rundt, men det er så mye forskjellig som kommer opp. ville vært veldig hyggelig hvis noen som utdanner medisin eller er lege kunne svart på dette. Er nemlig det eldste barnet og skjønner ikke hva jeg skal bli..

 

Ha en fin dag alle sammen

Noen av spørsmålene dine kan jeg i hvert fall svare på. Etter embetseksamen (avsluttende eksamen etter 6. studieår), trenger man å ta et og et halvt år som turnuslege før man får lisens og kan arbeide selvstendig. Av disse 18 månedene tilbringer man et år på sykehus og et halvt år som allmennlege. Hvor man havner avgjøres med loddtrekning, men medisinstudenter med barn i skolealder får prioritet. Man tar også hensyn til at par skal havne på samme sted. Lønn vet jeg ingenting om. Man kan jobbe som fastlege etter turnus.

Jeg har sendt deg en PM som svar Tom86.

Takk for det.

Vel, jeg kan bare snakke for studiet i Trondheim, men der har i hvert fall det første semesteret gått veldig greit når jeg har studert biologiske fag fra før. Histologien var ny, men det er heller ikke den verste IQ-testen. Det er ingen eksamener etter første semester i Trondheim, så sånn sett vet jeg strengt tatt ikke åssen jeg ligger an. Men jeg føler i hvert fall ikke at jeg ligger bak enn så lenge. Det meste av det jeg har drevet med fra før har i grunn vært nyttig, særlig gjelder det førstehjelp. Det er pinlig lite akuttmedisin den første tida i Trondheim, så man må/bør ta initiativ til å lære en del selv hvis man ikke kan det fra før. (Folk forventer gjerne at man kan HLR når man er helsefagsstudent). Er det ellers noe konkret du lurer på? Jeg venter forresten fortsatt på det lange innlegget ditt om hva som skjedde da du bestemte deg for å hoppe av i utlandet.

Jeg tror det er bare sunt å måtte jobbe litt for å komme inn, og også å være litt eldre enn 19 når man begynner. Jeg kan anbefale å ta litt fag på universitetsnivå i mellomtida. Gode forkunnskaper å ha med seg, og det blir mye enklere å ta opp tilsvarende fag fra videregående. (Det var en underdrivelse. Det blir en ren vits å ta opp tilsvarende fag fra videregående)

Jepp, det vet jeg. Hadde ingen anelse etter videregående, men alt falt på plass i løpet av militæret. Jeg var i saniteten, og falt pladask for helsefag. Da jeg innså at medisin er den perfekte blanding av vitenskap og menneskelighet, og at det er få andre utdannelser som gir samme valgmuligheter og mobilitet, syntes jeg det var rart at jeg ikke hadde funnet ut av det før. To år på bioteknologistudiet ved NTNU (med en viss overlapp i fag) gjorde meg enda sikrere.