krikkert

Ingenting - men man må vite det først. Det er en ekstra snubletråd, ikke en lås til inngangsdøra.

Foretaksregisterloven § 5-2 bestemmer at registrering skal nektes hvis registreringen ikke er i samsvar med vedtektene. For å redusere sjansen for at en falsk melding går gjennom bør man derfor sette opp regler om styrets sammensetning i vedtektene. Noe så enkelt som at styret skal bestå av minst to eller tre personer vil redusere sjansen betydelig - fordi i stedet for én persons identitet må man da bruke flere, og fordi man må ha lest vedtektene for å vite at styret må settes sammen slik. Jeg tviler på at man i vedtektene kan utpeke enkeltpersoner som skal sitte i styret, men man kan bestemme at personen skal ha visse egenskaper som f.eks. kjønn, familietilhørighet, tilhørighet til aksjeklasse (ett styremedlem fra A-aksjene, ett fra B-aksjene, og én styreleder) - her må man dog være obs på at dette ikke alltid er noe Foretaksregisteret kan sjekke (unntatt åpenbare forhold som kjønn). Slik systemet er lagt opp kan man ikke være 100 % sikker, fordi alt man trenger for å lure Brønnøysund er vedtektene, og vedtektene er offentlige opplysninger man får fra Brønnøysund. Men du kan redusere risikoen din ved å ikke være i målgruppen. Målgruppen her er antagelig liten bedrift med få/ingen ansatte (ingen administrasjon, ingen som følger med i fellesferien), ingen negativ kreditthistorikk (vurdert kredittsperre på firmaet?), OK regnskapsresultater (for å få lån), og viktigst er enestyre (kun én person å skifte ut).

Avfallsforskriften § 1-5 bestemmer at forhandlere skal sørge for at EE-avfall som kan inneholde personopplysninger kan oppbevares i avlåst container eller ved tilsvarende sikker lagring. Samme bestemmelse fastslår at forhandlere skal sørge for at EE-avfall kun hentes av aktører som samler inn på vegne av godkjente returselskap eller etter skriftlig avtale med forhandler. Fra 20. mars 2023 er det forbudt å hente EE-avfall uten skriftlig avtale med den ansvarlige for mottaket av EE-avfall, se avfallsforskriften § 1-3a. Straff for brudd på bestemmelsen er bøter, se forurensningsloven § 79 annet ledd og avfallsforskriften § 19-7. I tillegg kan man straffes for simpelt eller alminnelig tyveri avhengig av verdien på gjenstanden. Utøvelse av allemannsretten er ikke bare straffritt, men lovlig. Poenget med bestemmelsen er informativt: utøvelse av allemannsretten kan heller ikke straffes. Straffeloven § 323 annet ledd etablerer straffrihet, mens friluftsloven og den ulovfestede allemannsretten regulerer den underliggende lovligheten.

Når straffeloven sier at en tiltalt skal bedømmes etter sin egen forståelse av situasjonen så betyr det hans egen faktiske oppfatning av hva som har skjedd, ikke hans moralske eller emosjonelle oppfatning av klanderverdigheten av hva han har gjort. En sosiopat får ikke mildere straff enn noen med en alminnelig utviklet moralsk sans. Når vi straffer noen så ønsker vi å straffe den forbryterske vilje. Vi straffer ikke (bare) det du har gjort, men det du har villet gjøre. For å dømmes for en forbrytelse må både det du har gjort (den objektive overtredelsen) og det du har villet gjøre (det subjektive forsettet) dekke den objektive beskrivelsen i straffebudet. Men hvilken rettslig karakteristikk man setter på hva som har skjedd er for det meste irrelevant. Dette kalles rettslig uvitenhet, i motsetning til faktisk uvitenhet. Grunnen til at man skiller mellom dette er fordi det ikke skal lønne seg å være uvitende om regelverket og straffelovgivningen. Så la oss si at du stjeler verdier for 3000,- kr. Hvis du er 100 % overbevist om at dette er verdier for 1000,- kr, så er det dette du skal dømmes for. Du vil da bli dømt for simpelt tyveri/naskeri hvis forholdene ellers også er slik at straffeskylden er liten. La oss ellers si at du stjeler verdier for 3000,- kr og du vet at det er 3000,- kr, men du mener at straffeskylden er liten. Retten kan si at her tar du feil, straffeskylden er ikke liten, du skal dømmes for alminnelig tyveri. Når det gjelder hvem offeret er så kommer dette tilbake til at simpelt tyveri ikke egentlig har noen beløpsgrense. Beløpsgrensen er ett element av en samlet vurdering. Stjeler du 2000,- kr fra et barn så er riktignok beløpet under beløpsgrensen, men du stjeler fra et barn, og da er ikke straffeskylden liten.

Normen det offentlige bruker etter stykkprisforskriften er at det tar ca 2 timer å forberede seg til 1 time i retten. Det kan man finne tid til i løpet av to uker.

Instruksen gjelder for "materiell og fast eiendom", og den eneste begrensningen som ligger i det er at det må være snakk om gjenstander som har en økonomisk verdi for staten. Se instruksen § 8 som bestemmer at man kan gi bort statens eiendeler når "det er besluttet av etatssjefen og det dreier seg om gjenstander av mindre verdi". Denne bestemmelsen ville man ikke hatt hvis instruksen bare gjaldt for dyre ting. Instruksen § 9 regulerer også skrap og avfall, altså ting som vanligvis har marginal økonomisk verdi for staten. Skrap og avfall kan ikke selges til ansatte i staten, instruksen § 14. Staten er ikke som andre. Grunnloven § 19 bestemmer at Kongen skal sørge for at statens eiendeler blir brukt slik Stortinget har bestemt at de skal brukes. Stortinget har (gjennom fagdepartement, fagdirektorat, osv) bevilget midler til kjøp av nettbrett, og Kongen (departementet, direktoratet, osv) skal sørge for at verdiene som ligger i nettbrettene brukes på den for staten beste måten. Det spiller ingen rolle hvilken regnskapsmessig verdi nettbrettene har, spørsmålet er hvilken faktisk verdi de har for staten.

Det er den som reiser sak som har bevisbyrden, uavhengig av hvem saken "lønner seg" for. Eiendomsrett til areal kan føre med seg byrder, som f.eks. beiteforpliktelser, vedlikeholdsplikter, servitutter, (eiendoms)skatteskyld, osv., så man kan tenke seg en sak hvor to parter begge påstår at den andre er eier - eller at den ene parten mener at den andre er eier fordi vedkommende er blitt møtt med et krav eller en byrde. Vanligvis vil man da nøye seg med å føre sak mot den som fremmer kravet eller pålegger byrden - som f.eks. Skatteetaten. Skatteretten har mange eksempler på at to parter (og gjerne også kommunen og Skatteetaten) er uenige i hvem som skal anses som eier av noe. Ofte er partene enige og staten uenig. Vi har flere saker om vannkraftverk. I Rt. 2005 s. 394 Gloppen ble for eksempel en leietaker ansett å være eier av Gloppenstasjonene for skattemessige formål. Her var partene enige, men staten var uenig. I HR-2017-1231-A hadde man en festlig liten trepartssak mellom staten, Statkraft, Sauda kommune og Aktieselskabet Saudefaldene om hvem som skulle regnes som eier av kraftverkene i Sauda.

I standard husleieforhold har man rett til å inkludere hele KPI-økningen fra forrige gang leien ble justert, ikke bare forrige år (se husleieloven § 4-2 bokstav a), og jeg kan ikke se noen grunn til at noen ville ha avtalt dårligere vilkår i uregulerte avtaler. Den avtalefestede retten til KPI-justering foreldes ikke. Når det ikke er snakk om noen etterfakturering for tidligere perioder dukker det ikke opp spesielle rettslige problemer. Det kommer ellers an på avtalen. Avtalen må enten inneholde en justeringsrett for pris eller være oppsigelig fra leverandørens side. Hvis den ikke inneholder noen av disse så kan ikke prisen justeres.

Grunnloven § 5 fastslår, i dagens ordlyd: "Kongens person kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd." Bestemmelsen følges i praksis. I Borgarting lagmannsretts sak LB-2000-1791 gjaldt beiterett på gården Toverud i Lier. Ankende part nr. 43 er Hans Majestet Kongen. De ankende parter tapte saken. Kongen kunne ikke idømmes sakskostnader, men betalte frivillig sin andel av kostnadene. Monarken har også frivillig betalt fartsbøter. Kongen har ikke en plikt til å være immun, men en rett til det. Som saken viser kan Kongen saksøke - og saksøker han kan han tape saken. "Kan ikke anklages"-bestemmelsen skal heller ikke tas helt på ordet. Pressen og enhver annen kan naturligvis kritisere Kongen. Det er også bare Kongen personlig som gjelder. I en sak for Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA-2018-165) mente hoffet at det ikke kunne omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser fordi Kongen ikke kunne holdes erstatningsansvarlig. Nemnda var ikke enig - kritikk av hoffet er ikke kritikk av Kongen. Bestemmelsen slik den står er imidlertid i strid med våre folkerettslige forpliktelser. ICC-vedtektene, som Norge ratifiserte i 2002, krever at statsoverhodet skal være underlagt jurisdiksjonen til ICC (Den Internasjonale Straffedomstolen). Da vi ratifiserte vedtektene uttalte regjeringen at man måtte tolke Grunnloven § 5 innskrenkende. Det er et nokså tvilsomt standpunkt. Den opprinnelige tankegangen bak bestemmelsen - som også begrunner den tidligere teksten om at Kongen er hellig - skyldes at Kongens makt ble regnet som gudegitt, og at han derfor ikke kunne holdes ansvarlig for noen andre enn Gud - men at Gud derimot kunne holde ham ansvarlig. Dette har fått konsekvenser i andre monarkier: Én av begrunnelsene til at Edward VIII abdiserte fra den britiske tronen var fordi han ikke klarte å forene signingseden og plikten til å beskytte den anglikanske kirke med at den samme kirken ikke ville tillate ham å ekte en fraskilt amerikansk kvinne. Det er også én av grunnene til at britene fortsatt har en statskirke - Elizabeth II tok signingseden på alvor og var sterkt motstander av å avvikle monarkens rolle som kirkens overhode. Utover 1800-tallet fant man andre grunner til å rasjonalisere Kongens ansvarsfrihet. Da gjaldt det kongeverdigheten. Det ble regnet som ufint om man skulle trekke statsmakten/kongemakten inn i søksmål. Domstolene utleder sin makt fra staten, og staten kan ikke saksøkes for seg selv. Derfor kan man den dag i dag i USA og Storbritannia ikke saksøke staten som sådan - man saksøker den enkelte embetsmann. Du kan saksøke presidenten, men ikke staten. I Norge kan staten saksøkes, men ikke Kongen. I Storbritannia kan hverken staten eller Kongen saksøkes, men ministrene kan saksøkes. Kongelige prinser og prinsesser har en viss immunitet etter Grunnloven § 37. Dette gjelder kun de kongelige prinser og prinsesser, de som er medlemmer av kongefamilien. Det gjelder ikke utenlandske prinser og prinsesser, og heller ikke norske prinser som ikke er en del av kongefamilien (prins var også en adelstittel frem til adelsloven 1821 avskaffet adelskapet). For å unngå at Kongen utnevner personer som ikke kan stilles for riksrett til regjeringen forbyr Grunnloven § 21 at kongelige prinser (og prinsesser) utnevnes til sivile embeter (men militære embeter kan de ha).

Som departementet skriver i proposisjonen (Prop. 99 L (2023-2024)) har dette vært diskutert i over tyve år. Men den helsemessige begrunnelsen for forslaget er svært, svært svak - Folkehelseinstituttet uttaler i sin høring om lovendringen at selv om konsekvensene for mulige barn at foreldrene er søskenbarn kan bli alvorlige, så er den absolutte risikoen for enkeltpersoner lav til moderat, og det er lite sannsynlig at belastningen vil være stor for den alminnelige folkehelsen. Det samme gjør Norsk Forening for Medisinsk Genetikk. Man forbyr tross alt ikke søskenbarn fra å få barn sammen, og man forbyr heller ikke kvinner i risikogrupper fra å bli gravide. I virkeligheten ønsker regjeringen rett og slett å forby søskenbarnekteskap. Helsemessige forhold er fikenbladet man bruker for å gjennomføre dette.

Det er ingen eksplisitt beløpsgrense for nasking (den utvikler seg med tiden), men per HR-2018-1660-A anslår man at 2000,- kr og nedover regnes som ubetydelig verdi. Straffeloven § 323 første ledd fastslår at "Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det". Hovedkriteriet er ikke verdien på gjenstanden, men hvorvidt straffskylden er liten. Når man skal vurdere hvilken verdi en gjenstand har tar man utgangspunkt i gjenstandens markedsverdi, som forutsettes å være lik utsalgspris. Hvis alle får rabatt er det den rabatterte prisen som er markedsverdi. Hvis brusen selges på tilbud til 10,- kr er det 10,- kr som er markedsverdi. Man hadde tidligere en regel i straffeloven 1902 § 42 tredje ledd om at villfarelse om en gjenstands verdi er irrelevant. Denne regelen ble opphevet i 2015 med straffeloven 2005. I dag er regelen at tiltalte skal bedømmes etter sin egen forståelse av situasjonen.

Hva rettskraft er følger av tvisteloven § 19-15. Disse reglene gjelder for jordskifterettens avgjørelser etter jordskifteloven § 6-28, så i denne sammenheng er jordskifteretten en sivil instans. Jeg kjenner ikke til noen eksempler på at landbruksmyndighetene har truffet vedtak hvor man ikke legger til grunn et faktum partene har fått dom på. Men det er en nokså urealistisk situasjon i utgangspunktet. Alle jordskifter er etter den nye jordskifteloven fra 2013 offentlige jordskifter. De tidligere "minnelige jordskiftene" ble opphevet med ny lov. Det betyr blant annet at det er en del spørsmål partene ikke kan binde jordskifteretten om bare ved å være enige, se jordskifteloven § 3-13 annet ledd. Jordskifteretten vil ikke være bundet av partenes enighet hvis enigheten er i strid med lov, enigheten er et resultat av press, eller enigheten er resultat av handel mellom partene (altså kjøpslåing), se Prop.101 L (2012-2013) s. 157.

Dette er underslag etter straffeloven § 324. Det er antagelig også grovt underslag etter § 325 - riktignok er det ikke høyt nok til at beløpet alene gjør at det regnes som grovt (ca. 180k, halvannen gang folketrygdens grunnbeløp), men det er begått ved brudd på særlig tillit som følger med en stilling. I Rt. 1991 s. 460 og Rt. 1995 s. 1021 ble en postbestyrer og et postbud dømt for grovt underslag av ca. 10k - ca. 1/3 av grunnbeløpet på den tiden. Omregnet til dagens kroneverdi vil 40k i alle fall føre til domfellelse for grovt bedrageri, og da skal det mye til for å slippe fengsel. I en simpel underslagssak hvor beløpet var 40k ga Høyesterett 30 dagers betinget fengsel i Rt. 2005 s. 1218, men der var det ingen elementer av stillingsmisbruk. Samfunnsstraff er nok mest aktuelt når det også er stillingsmisbruk involvert, selv om situasjonen ellers ikke er alvorlig nok til å bedømme det som et grovt bedrageri.

Forbudet gjelder ikke det å formidle bud gitt før visning, men det å formidle bud med kortere akseptfrist enn angitt. Det du beskriver - lukket bud sendt før visning - er ikke forbudt så lenge akseptfristen er tidligst kl 12 dagen etter visning. Det er ikke forbudt å akseptere et slikt bud heller. Men legg merke til RFE-2019-134, hvor det på tilsvarende måte skjedde et kupp før fellesvisning: I denne saken var det dog ikke et lukket bud.

Hva som ligger i tankene til betaleren og mottakeren er irrelevant for hvorvidt noe er en gave eller lønnsarbeid. Den skattemessige definisjonen av lønn er en økonomisk fordel som er vunnet ved arbeidsinnsats. Det vil si at det er en årsakssammenheng mellom arbeidsinnsatsen som går én vei og økonomiske fordeler (herunder penger) som går en annen vei. Det spiller ingen rolle om mottakeren ønsket seg eller ville ha betaling. Generelt sett kan man si at nettopp den problemstillingen du reiser i førstepost er det som gjør med på å gjøre dette til lønn. Så lenge alle tre relevante mottakere fikk, så kan man enkelt karakterisere det som gave. Når man sier at to skal få, men ikke en tredje, og de to som skal fortsette å få 1) er de to som bidrar med arbeid og bistand, og 2) man bruker som argument for at den tredje ikke skal få er at vedkommende _ikke_ bidrar med arbeid og bistand... Vel, da maler du deg selv inn i et hjørne, skattemessig sett. "Vi skal få og han skal ikke få fordi han ikke arbeider men det gjør vi" er et resonnement som rett og slett ikke kan forenes med "disse pengene er en gave".

Skattelovgivningen definerer hva som er arbeid, ikke arbeidstakeren. På samme måte er det skattelovgivningen som definerer hva som er skattepliktig lønn, og det å gi noe til noen som arbeider for deg er lønn - ikke gave. Risikoen er normalt rimelig lav for å bli tatt, og det er svært høy støtte i befolkningen for å bedrive akkurat denne formen for skatteunndragelse, så det er ikke blant skattemyndighetenes prioriterte områder.

Din mor står fritt til å gi bort penger så lenge hun ikke sitter i uskiftet bo (da er det noen sjekkpunkter som må undersøkes). Ingen av dere har krav på noen form for godtgjørelse, heller ikke barnebarnet, og man har ingen plikt til å likebehandle barna i denne sammenheng. Hvis den godtgjørelsen dere får er en gjenytelse for arbeid dere gjør for henne må den innberettes til skattemyndighetene med mindre den er lavere enn 6000 kr/år.

Utlån er ikke (forsøk på) en investering i en eiendel, som DSC-resonnementet og den senere Samdal-dommen gikk ut på. Utlån av penger er å etablere fordringer. Du forskuddsbetaler ingenting, du forsøker ingenting, formuesobjektet du investerer i oppstår i øyeblikket du låner ut penger. Når en slik fordring går tapt så behandles det som en realisasjon, skatteloven § 9-2 første ledd bokstav f. Såvidt jeg kan se har ingen forsøkt å ta Skatteetatens praksis på det punktet inn for domstolene -- men det kan jo fint hende at noen vil gjøre det i denne saken. Selv om det nok er mer fruktbart å argumentere med at beløpene er utlånt i virksomhet, gitt størrelsen...

Renter på lån er skattepliktig inntekt.

Dommen på pengekravet har for så vidt en økonomisk verdi. Pengekravet kan selges. Man vil ikke få full nominell verdi (den som kjøper kravet gjør det jo for å tjene penger, og overtar risikoen for at det er mulig å drive inn kravet), men det kan være mulig å få noe. Det er veldig høy grad av dekningsfrihet i Norge i praksis. Namsmennene drar ikke lenger hjem til folk for å sjekke om de har ting som kan selges. Det er mulig å argumentere for at det bør iverksettes lønnstrekk selv om skyldneren har lav inntekt. Satsene i forskrift om livsoppholdssatser er bare et utgangspunkt, som forskriften selv sier i § 2. Men dette er ikke kurant å vinne frem med.

Du kan holde tilbake så mye leie at det dekker det utleier skylder deg som følge av mangler, husleieloven § 2-15. For å gjøre dette må du beregne hvor mye du har krav på - det vil i praksis si hvor mye rabatt du har krav på pga. mangelen etter husleieloven § 2-11 annet ledd og eventuelle erstatningskrav for merutgifter etter § 2-13. La oss si at husleie er 10k per måned, du har allerede betalt for august, og du skal nå betale for september. Husrommet er mangelfullt, men ikke så mangelfullt at du kan heve leieavtalen. Da må man beregne hva husrommets markedsverdi er i den tilstand det er i, sammenlignet med husrommets verdi i den tilstand det skulle vært i. Forholdet mellom disse to størrelsene er rabatten du kan kreve etter husleieloven § 2-11. Hvis husrommets verdi er 2000 kr pr måned kan du kreve 8000 kr i avslag i leie per måned. Så lenge du har reklamert i tide kan du holde tilbake leie for å dekke kravet ditt for august også. Du kan med andre ord holde tilbake hele leien for september (som dekker 8000 kr avslag fra august og 2000,- kr avslag for september, og det er da ytterligere 6000 kr i avslag for september som ruller videre til oktober). Legg merke til at hvis utleier bestrider kravet må du deponere leiebeløpet etter husleieloven § 3-8 for å forhindre at utleier benytter manglende betaling som oppsigelses- eller hevingsgrunn.

En dom (eller annen rettsavgjørelse) i en sivil sak er i utgangspunktet ikke mer bindende enn et rettsforlik eller utenrettslig avtale mellom de samme parter. Man kan ikke binde C (landbruksmyndighetene) gjennom avtale mellom A og B, da kan man heller ikke binde C gjennom dom overfor A og B.

Kommunen, med klageadgang til statsforvalteren.

I motsetning til den ordinære oppsigelsestid gjelder prøvetid fra dato til dato. Hvis oppsigelsen er mottatt 15. august utløper den 29. august.

Det er basert på at mors 3 barn arver 1/3 hver av mors halvpart av uskifteboet - så 1/3 av 1/2. Fars ene barn arver 1/1 av fars 1/2. 1/3 av 1/2 er 1/6.