krikkert

"Under opplæring" kvalifiserer ikke etter næringsmiddelhygieneforskriften. Forskriften sier at hunden må være spesielt trent. En hund under opplæring er per definisjon ikke spesielt trent.

Utgangspunktet er at enhver bedrift (eller eier) selv bestemmer om hunder (eller andre dyr) skal være tillatt i lokalene. Dette er en del av eiendomsretten. Restauranter har særskilte forbud. Dette følger av matloven §§ 6 og 7, næringsmiddelhygieneforskriften § 1, EU-forordning 852/2004 vedlegg II, kapittel IX, nr. 4: "Egnede metoder skal tas i bruk for å bekjempe skadedyr. Egnede metoder skal også tas i bruk for å hindre at husdyr får adgang til steder der næringsmidler tilberedes, håndteres eller lagres (eller, dersom vedkommende myndighet tillater det i særlige tilfeller, for å hindre at slik adgang fører til forurensning." Restauranter kan altså ikke tillate at "husdyr får adgang til steder der næringsmidler tilberedes, håndteres eller lagres". Det er gitt ett unntak fra dette i næringsmiddelhygieneforskriften § 15 som bestemmer at forbudet mot husdyr ikke gjelder for "nyttehund". Nyttehund er definert i § 14 som "førerhund eller servicehund som er spesielt trent til å utføre oppgaver for blinde eller sterkt svaksynte personer eller for personer med fysisk funksjonsnedsettelse". Det er ikke krav om støtte fra NAV eller noen spesiell form for dokumentasjon, men det er et krav om at hunden er spesielt trent for å utføre oppgaver for blinde/sterkt svaksynte, eller for personer med fysisk funksjonsnedsettelse. Dette vil bli vanskelig å dokumentere hvis man ikke går gjennom de offentlige ordningene. En terapihund er ikke en nyttehund etter denne definisjonen. Den ikke bare kan nektes adgang, den skal.

Ja, de øvrige delene av blanketten skal fylles ut.

Det er kjøperen som betaler dokumentavgift. Men gjenlevende ektefelle er fritatt fra dokumentavgift når han/hun overtar eiendom på skiftet, dokumentavgiftsloven § 8. Du setter avgiftsgrunnlaget til 0.

Det er ikke nødvendigvis sannsynlig at dette står i årsmøteprotokollen hvis det bare er holdt ordinære årsmøter. Spørsmålet er uansett hva selger visste, og hva du som kjøper hadde grunn til å regne med å få vite om. Be om årsmøteprotokollen. Hvis det ikke står noe der bør du spørre styret i sameiet hvor lenge dette har vært kjent og hva som er blitt kommunisert ut når til styret (hvis selger satt i styret) eller seksjonseierne (hvis selger ikke satt i styret).

De har lov, men de gjør det i praksis ikke. Hvis de skulle gjort det ville det vært fordi opplysningene dine fremstår som forfalskede eller utroverdige.

At det kan oppstå uforutsette omstendigheter er en del av den risikoen man tar når man låner ut penger. Ut fra hva du beskriver er det få holdepunkter for at det har skjedd noe straffbart, forutsatt at informasjonen er sann. Det er imidlertid ikke uvanlig i boligbyggeprosjekter at ting blir forsinket, særlig hvis kommunen har stilt krav om kontroll av uavhengig tredjepart og denne uavhengige tredjeparten har merknader. Terskelen for straffbart bedrageri er at mottakeren grovt uaktsomt har gitt villedende opplysninger som har påført investorene en risiko for økonomisk tap. Den terskelen er ganske høy - det er ikke nok at man burde ha gjort en bedre jobb på forhånd, eller at man burde hatt bedre oversikt. Det er ikke straffbart å ha et kaotisk prosjekt på gang. Dette er i utgangspunktet en sivil sak, hvor man må se på avtalevilkårene og vurdere om vilkårene for å kreve inn pengene er oppfylt.

Skatteetaten kan be om opplysninger fra hvem de måtte ønske. En leietaker vil imidlertid ikke kunne pålegges å gi Skatteetaten opplysninger. Årsaken til dette er at skatteforvaltningsloven § 10-2 fjerde ledd begrenser opplysningsplikten for fysiske personer som ikke selv driver næringsvirksomhet til de eksempler som er eksplisitt nevnt i bokstav a til e, og leietakere er ikke nevnt i bestemmelsen. I praksis ber man derfor heller ikke privatpersoner om kontrollopplysninger. Det er begrenset hvor mye skade en leietaker kan gjøre om leietaker skulle bestemme seg for å si noe til skattemyndighetene. Din skatterettslige posisjon påvirkes av pengestrømmene mellom dere, og disse kan normalt dokumenteres uavhengig av hva leietaker måtte si.

Det å måtte bruke av egen tid regnes ikke som økonomisk tap.

Fordi Grunnloven bestemmer at traktats- og lovgivningsmyndigheten i Norge ligger hos Stortinget og Kongen. Denne myndigheten kan generelt sett ikke delegeres bort (med noen få unntak).

Et plankart påvirker ikke vellets rettigheter og plikter. Det er det vellets vedtekter og avtaler som gjør. Det er riktig at hvis det er pliktig medlemskap så har man et sterkere mindretallsvern enn hvis det er frivillig å være medlem, og et flertall kan ikke vedta seg bort fra plikter det ikke liker å betale for. Her må man altså se på vedtektene.

Ingen kan selge en rett vedkommende ikke har. Hvis borettslaget eier garasjen kan borettslaget innenfor rammene av vedtekter og mindretallsvern både endre bruksordninger som er satt opp og vedta at den eksisterende bruksordningen skal gjennomføres. Mindretallsvernet vil generelt ikke få større gjennomslag enn at en nåværende bruker ikke kan pålegges å gi fra seg garasjen, slik at effekten trer i kraft ved neste eierskifte. Det økonomiske tapet er ikke borettslaget vedkommende - det er den som har solgt en rett vedkommende ikke eier som har påført andelseieren det økonomiske tapet, ikke borettslaget. Hvis det er snakk om en ordning som aldri er blitt praktisert slik den var ment, så blir saken en litt annen. Da har borettslaget i realiteten innført en annen bruksordning uten eksplisitt vedtak. Det er i og for seg ikke til hinder for at borettslaget kan endre bruksordningen igjen, men mindretallsvernet kan slå litt annerledes ut.

Det er ganske mange arbeidsgivere som ikke dekker mellomlegget.

Nei, kun de direkte kostnadene til lønn til arbeidstakeren som er i svangerskapspermisjon. Staten dekker ikke merkostnader ved vikaransettelse, overtidsbruk, opplæring, mv.

Fra mitt perspektiv, ja. Ikke nødvendigvis personlig, men en kort oppsummering på to-fire avsnitt som beskriver hva problemet er, hvem du har problemer med (for konfliktsjekk), når problemet oppsto (for å avklare fristproblemer), og hva du ønsker å oppnå. Det er veldig greit for mottaker å vite om at du har sendt henvendelsen til flere firmaer, men det reduserer sjansene dine for svar.

Dette er ulovfestet kontraktsrett, så det finnes ingenting skriftlig å vise til. En medarbeidsleder har den myndighet som vedkommende har fått tildelt. Om dette inkluderer adgangen til å bortvise en underordnet medarbeider kommer an på tildelingen.

Generelt sett ikke, og det er alminnelig høflighet å si fra om at man ikke ønsker å ta et oppdrag. Hvor lang tid har det gått? For egen del vil jeg si at det er lite fristende å svare på en henvendelse hvis jeg ser at den er sendt en masse til 10-20 andre firmaer, det er en stabel med vedlegg, det er lite konsist forklart hva som er saken i selve eposten, og man nesten må lete frem hva som er saken i dette. Ikke fordi det ikke er kjærkomment med nye saker, men fordi det raskt blir veldig mye jobb bare å avklare om dette er noe vi kan gjøre - og høy risiko for at et annet, større firma allerede har svart (så bortkastet tid å svare). Men jeg jobber i et nokså lite firma. Mellomstore og større firmaer har andre kalkyler på tidsbruk.

For å kunne gi noen et påbud, dvs. ilegge noen en plikt til å gjøre noe, må man ha et rettslig grunnlag for å gjøre dette. I BPA-ordningen er det rettslige grunnlaget for å "be en assistent om å gå hjem" en utøvelse av arbeidsgiverfunksjonen. Det er kun arbeidsleder som har denne funksjonen - pårørende eller nærmeste pårørende har ingen rett til å utøve arbeidsgiverfunksjoner. Man kan hypotetisk sett se for seg en form for nødmyndighet, men det er sjelden veldig praktisk.

Ved å bestille en kopi fra Kartverket.

Det er ikke slik sameigelovas andelssystem fungerer. Det du beskriver er en reell eierandel - man eier hver sin separate og identifiserbare del av en felles eiendel. Sameigelova bygger på at man har ideelle eierandeler. Eier man en leilighet sammen så eier man alle delene av den sammen. Hvert rom, hver spiker. Alle rom hun bruker 100 % bruker hun til fortrengsel for hans rettigheter, fordi han eier 50 % av alle rommene.

I veldig korte trekk: USA gir statsborgerskap til den som er født i landet. Norge gir statsborgerskap til den som er født av norske statsborgere.

Det er ikke uvanlig å gi forretningsfører generell fullmakt til å godkjenne visse eller alle typer søknader. Jeg antar at det er gitt en slik her. Er det ikke har ikke forretningsfører noen legitimasjon.

Utgangspunktet er at den som bruker en større andel av en eiendel enn det han eier selv (eier 50 % og bruker 100 %) plikter å svare markedsleie av den andelen vedkommende ikke bruker. Dette kan man se på som et utslag av sameigelova § 3 - hun har ikke krav på å bruke mer enn 50 % av boligen, skal hun bruke mer enn det må hun ha en avtale med deg om det. Ofte er det slik at den som bruker boligen også bærer 100 % av drifts- og vedlikeholdsutgifter. De 50 % av drift og vedlikehold som faller på din eierandel kan hun trekke fra i husleien. La oss ta et regneeksempel. Boligen har en markedsleie på 20k og har samlede drifts- og vedlikeholdsutgifter på 18k. Hun skal da i utgangspunktet betale deg 10k for sin andel, og du skal betale halvparten av utgiftene på til sammen 9k. Hvis hun bærer samtlige utgifter på 18k skal hun i stedet betale deg 1k. Merk at du vil kunne bli skattepliktig for leieinntekter.

Man kan ikke det. Et slikt vedtak (eller bare det å ikke si fra innen fristen, brl. § 4-5 første ledd) har rettsvirkninger fra det kom frem til mottakeren, og kan ikke omgjøres. Hypotetisk sett måtte ny kontrabeskjed komme frem til mottakeren samtidig som den opprinnelige godkjenningen etter prinsippet i avtaleloven § 7.

Innføringen i grunnboken og påført tinglysingsstempel vil si at dokumentet er tinglyst. Hvis selve dokumentet (altså tinglysingens gjenpart) mangler eller er mangelfullt så blir spørsmålet om rettighetens fortsatte eksistens og innhold potensielt en tvist mellom partene, men det er i prinsippet ikke noe annerledes enn f.eks. en tvist om et låneforhold der gjeldsbrevet er kommet bort.