krikkert

Nei, det er irrelevant hvilket navn kontoen står i. Det som er relevant er om midlene tilhørte barna eller ikke. Midler som tilhører barna er barnas selv om de står på en konto i forelderens navn.

Dette er ikke spesielt vanskelig. Barns midler er barns midler. Foreldrene forvalter barnas midler på barnas vegne. Dersom han har tatt barnets midler og brukt på seg selv har han begått underslag, på samme måte som om han hadde tappet firmakontoen for penger til sprit og horer. Ditt samtykke er ikke relevant. Dere kan ikke lovlig gi bort større beløp av barnas penger til dere selv, vergemålsloven § 41. Barnets krav mot far foreldes den dagen barnet fyller 19 år. I mellomtiden kan du vurdere å be statsforvalteren frata far del i vergemålet etter vergemålsloven § 19.

Hvis den avdøde kvinnen var på jobb vil hun antagelig være yrkesskadedekket (arbeidsulykke inntrådt på arbeidsstedet i arbeidstiden er yrkesskade). Yrkesskadeforsikringsloven § 12 annet ledd bestemmer at yrkesskadeforsikring skal dekke forsørgertap ved dødsfall. Erstatning for tapt forsørger dekker både det forsørgeren bidro til i husholdningen i form av penger (i praksis i form av erstatning for differansen i familiens netto inntektstap), men også tidstapet, altså det at man nå er én person mindre som kan føre tilsyn med mindreårige barn og bidra til arbeid i hjemmet.

"Yrkesskade" gjelder når arbeidstakere blir skadet i arbeidsgivers virksomhet, ikke når tredjepersoner/publikum blir skadet.

Norske myndigheter utsteder fødselsattest for barn født i Norge.

Formålet med bestemmelsen er å forhindre misbruk av støtteordningen - en person som har fått ettergitt sin gjeld skal ikke kunne ta opp ny gjeld som vedkommende fyller vilkårene for å få ettergitt allerede på søknadstidspunktet. At du "uten større problemer" kan takle å betale ned studielånet er ikke poenget med bestemmelsen. Én av grunnene til at du kan takle å betale ned studielånet er at du har fått ettergitt studielån. Vurderingstemaet er nokså enkelt: På søknadstidspunktet må du kunne underbygge at helsesituasjonen din er bedre - såpass mye bedre at du vil kunne jobbe - i praksis må du kunne bevise at det nå er manglende utdanning som hindrer mulighetene dine på arbeidsmarkedet. Dette vil bli nokså vanskelig for deg.

Heleri er det å "motta eller skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling". Grunnvilkåret er at det er begått en straffbar handling (kalt primærforbrytelsen), og at denne primærforbrytelsen har gitt en økonomisk gevinst ("utbyttet"). Heleribestemmelsen kan ikke brukes mot den som selv har begått primærforbrytelsen. Den kan altså ikke brukes mot skattyter selv i en sak om skattesvik (svart arbeid eller ubeskattede kryptogevinster). For å straffeforfølge denne personen må man forfølge primærforbrytelsen. At en advokat kan bli anklaget for heleri er ikke noen ukjent tanke, se artikkelen fra Håkon Brækhus i Rett24 fra fem års tid siden. Og advokater har blitt domfelt for det - artikkelen nevner to advokater som bisto med å inndrive utlånte penger som var anskaffet via straffbare handlinger, og som ble domfelt for heleri. Legg dog merke til at for de eksemplene du nevner om skattesvik så er ikke hele verdien utbytte av en straffbar handling. Det er kun det beløpet som er unndratt i skatt som er utbyttet. Reglene er ikke like for disse ytelsene - EFTA-domstolen har sagt nei for dagpenger. Men spørsmålet er om Høyesterett er enige med EFTA-domstolen, da.

Det følger av vegtrafikkloven § 24 første ledd at "den som skal føre motorvogn må ha førerett og ha ervervet førerkort der dette kreves". "Motorvogn" er definert som "kjøretøy [innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner] som blir drevet frem med motor" etter vegtrafikkloven § 2. Elsparkesykkel er motorvogn etter definisjonen av dette, og regulert av forskrift 25. mai 2022 nr. 918 om krav til liten elektrisk motorvogn. Førerkortforskriften § 1-1 bestemmer at den som vil kjøre motorvogn i Norge må ha gyldig norsk førerkort i en av klassene i kapittel 3, gyldig utenlandsk førerkort etter kapittel 8, 9, eller 10, eller utelukkende kjøre som angitt i kapittel 12. Førerkortforskriften § 12-1 tredje ledd bestemmer at "liten elektrisk motorvogn som definert i forskrift om krav til liten elektrisk motorvogn kan føres av person som har fylt 12 år og har nødvendig ferdighet". Det er altså ikke nødvendig med førerkort for å kjøre elsparkesykkel. Man må være 12 år og ha "nødvendig ferdighet". Den som mister førerkortet mister det etter vegtrafikkloven § 33. Denne bestemmelsen handler om "tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn" (min utheving). Hvis man skal miste retten til å kjøre førerkortfri motorvogn må det angis særskilt i dom eller forelegg, se vegtrafikkloven § 35: Så: Les dommen/forelegget. Står det ingenting der om førerkortfri motorvogn så kan du kjøre elsparkesykkel.

Det er også litt misvisende. Aksjeloven § 5-15 gir ikke "hver enkelt aksjonær rett til å kreve at styret og daglig leder utgir opplysninger", akkurat. Bestemmelsen sier: Det er altså ikke en rett som kan utøves hvor som helst og når som helst - rettigheten er knyttet til aksjeeierens deltakelse "på generalforsamlingen" (altså der og da under møtet), den gir rett til opplysninger (ikke til å få gjennomgå eller få kopi av dokumenter), og den er tredelt. Innsynsretten når det gjelder "forhold som kan innvirke på bedømmelsen av godkjennelsen av årsregnskapet og årsberetningen" er størst. Men det er godkjenningen av årsregnskap og årsberetning generalforsamlingen skal ta stilling til, slik at denne tredjedelen av innsynsretten vanligvis ikke vil gi noen rett til innsyn i f.eks. enkeltbilag. Innsynsretten når det gjelder andre saker aksjeeierne er forelagt er mindre. Årsaken til dette er at for å utøve innsynsretten til dette punktet må det man krever innsyn i være relevant for en sak styret har forelagt generalforsamlingen (den gjelder ikke saker en aksjeeier har tatt opp etter asl § 5-11). Og innsynsretten for "alt annet" er minst. Her kan styret og daglig leder nekte å gi opplysninger hvis det vil føre til uforholdsmessig skade for selskapet å gi dem.

Strengt tatt er det ikke den som har samboer som får mindre, det er den som er enslig som får mer. Samboere og gifte får "ordinær sats", enslige får "høy sats". Fordi det er dyrere å være enslig.

Fordi obligasjonsretten bygger på prinsippet om at begge parter skal prestere sine ytelser samtidig, et prinsipp som er så selvsagt at Justisdepartementet ikke så noe poeng i å presisere det i loven. Det er ikke mulig å lese ordlyden i avhendingslova § 2-3 på noen måte som innebærer at selger har noen som helst valgrett. Loven sier rett ut: "Når kjøparen har oppfylt sine skyldnader etter avtala, kan kjøparen krevje skøyte av seljaren. På same vilkår kan kjøparen krevje å overta bruken av eigedomen ved tredje månadsskifte etter at avtala vart bindande." Når kjøperen har oppfylt sin del av avtalen har kjøperen en ubetinget rett til å få overta "ved tredje månadsskifte etter at avtala vart bindande". Dette er en så entydig spesifisert dag at det ikke finnes noe handlingsrom for hverken kjøper eller selger. Det er da også litt av poenget med deklaratorisk lovgivning, man skal i minst mulig grad bli forvirret av lovens standardløsning. Selger kan naturligvis tilby overtakelse tidligere. Men selger kan ikke påby overtakelse tidligere. Dette følger av avhendingslova § 1-2, som bestemmer at "lova [kan] fråvikast ved avtale". Merk at den ikke sier "lova kan fråvikast når seljar har lyst".

Betalingsfristen er den samme som overtakelsesfristen. En selger som har akseptert et bud uten overtakelsesdato, og som ikke klarer å bli enige med kjøper om en overtakelsesdato, må forholde seg til at han ikke kan kreve at kjøper overtar eiendommen. Han kan kreve at kjøper betaler kjøpesummen (innen nevnte dag - tredje månedsskifte etter budaksept), og hvis kjøper ikke betaler kjøpesummen i tide vil selgers tap kunne kreves dekket av kjøper etter avhendingslova § 5-4. Hvis kjøper ikke betaler, så kan det være grunnlag for heving etter avhendingslova § 5-3 første og tredje ledd. Hvis kjøper har oppfylt alle sine plikter men ikke overtar eiendommen, så må selger ha en "særleg interesse i å verte kvitt eigedomen" for å kunne heve etter avhendingslova § 5-3 annet eller tredje ledd. Dette illustreres ganske greit av departementets merknader i Ot.prp.nr. 66 (1990-1991) s. 121: "Stor sjølvstendeg meining vil ikkje denne føresegna ha. Vil ikkje kjøparen ta over eigedomen, vil kjøparen som regel heller ikkje betale kjøpesummen, og seljaren kan heve i medhald av fyrste ledd eller krevje oppfylling av betalingsskyldnaden i medhald av § 5-2. Vil kjøparen betale utan å ta over eigedomen, vil dette som regel ikkje vere noka stor ulempe for seljaren sjølv om det vil vere tilsynsplikt etter § 2-7. Seljaren vil kunne krevje dekning av forsvarlege kostnader i samband med tilsyn med eigedomen". Dette er det samme prinsippstandpunktet som gjelder for andre kjøp. Kjøperen plikter f.eks. etter kjøpsloven § 50 og forbrukerkjøpsloven § 40 å overta tingen, men selgeren har som regel ikke rett til å kreve at han gjør det hvis han nekter, se kjøpsloven § 55 og forbrukerkjøpsloven § 44.

Øh, nei. NAV legger til grunn at sivilstatusen ble endret dagen han flyttet inn. Det er loven som sier at samboerskapet må ha vart i 12 måneder før ytelsen endres.

Hvis ikke annet er avtalt har kjøper en rett til å overta eiendommen senest ved tredje månedsskifte etter at bud ble akseptert. Dette er også det tidligste tidspunktet selger kan kreve at kjøperen overtar eiendommen. Du kan ikke bortfortolke helt klar, tydelig, og relativt ny lovtekst bare fordi du "mener det er urimelig". Det skal vel for så vidt også nevnes at det skal mye til før tredje månedsskifte er urimelig lenge å vente, særlig med tanke på at fristen regnes fra budaksept. Det kan være urimelig for selger å måtte vente flere måneder, men dette er noe selger er nærmest å ta hensyn til ved f.eks. å tydeliggjøre i markedsføringen at rask overtakelse er påkrevd, eller ved å sette dette som vilkår i motbud. Det vil derimot ofte være urimelig for kjøper å måtte forholde seg til noe så vagt som "uten ugrunnet opphold". Det er en grunn til at da man forberedte avhendingslova valgte man et tidspunkt som var lett forutsigbart ut fra objektivt konstaterbare fakta, man valgte nettopp ikke kjøpslovens løsning (§ 9, "innen rimelig tid etter kjøpet"). Det var faktisk ikke blant alternativene som ble vurdert en gang - Sivillovbokutvalget foreslo at for jord- og skogbrukseiendommer skulle overtakelsesdato være 14. april eller 14. oktober, for forretnings- og industrieiendom skulle overtakelsesdato 1. januar og 1. juli, og for annen eiendom skulle overtakelse skje ved andre månedsskifte etter at selger hadde utstedt skjøte (dog slik at selger hadde krav på 3 ukers varsel med flyttefrist). Departementet foreslo én felles frist for all eiendom, og så fikk man heller avtale andre løsninger. Kjøperen plikter heller ikke uten særskilt avtale å betale vederlaget for eiendommen før overtakelsesdato. Dette står ikke eksplisitt i loven, men følger av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Det ble foreslått å gjøre bestemmelsen eksplisitt i NOU 1979:48 s. 42, som avhendingslova § 13, men departementet så ikke behov for det. Departementet skrev: Forutsetningen for at noen av bestemmelsene i kapittel 5 skal være tilgjengelige for selger er, som avhendingslova § 5-1 beskriver, at "kjøparen ikkje betaler eller oppfyller andre skyldnader etter avtala". For at selger skal kunne kreve betaling av kjøpesummen etter § 5-2 er det altså en forutsetning at kjøperen har misligholdt avtalen om betaling. For å avgjøre om kjøperen har misligholdt må man se på avtalen, eventuelt utfylt med lovgivningen.

Vel, du kan begynne med å påpeke at selv ikke med folketrygdlovens aller strengest praktiserte definisjon av samboer - folketrygdloven § 15-4, "Medlem som ... lever i et ekteskapslignende forhold i en felles husholdning uten felles barn" - er det nok å bo sammen med venner for å være samboer. Tvert imot, i rundskrivet til denne bestemmelsen er "vennepar som ikke har ekteskapslignende forhold" nevnt som eksempel på forhold som ikke innebærer at man taper stønad som enslig forsørger: Når det gjelder spørsmålet om ekteskapslignende forhold gjelder følgende retningslinjer for enslige forsørgere: Du kan fremheve at det ikke gir mening at du skal regnes som samboer etter folketrygdloven kapittel 12 hvis du ville blitt regnet som enslig forsørger etter kapittel 15, at det må forventes en viss sammenheng i regelverket (og om noe ville man forventet at kapittel 15 var strengere enn kapittel 12).

NAV tar feil.

Nei, det var ikke det jeg sa. For å være i et samboerskap må man bo sammen i et ekteskapslignende forhold. For at et forhold skal være "ekteskapslignende" ser man på flere forskjellige elementer som f.eks: - Forholdet må kunne ha blitt et ekteskap. Foreldre og barn, søsken, og folk som ellers ikke kunne giftet seg regnes heller ikke som samboere. En person kan heller vanligvis ikke ha mer enn én samboer. - Forholdet må forventes å være av en viss varighet. Personer som bor i kollektiv vil vanligvis ikke være i ekteskapslignende forhold fordi de er ytre tidsbegrensende faktorer (studenter f.eks.). - Partene i forholdet må ha innrettet seg som ektefeller - økonomisk fellesskap i større eller mindre grad, dele på husholdningsutgifter, osv.

Hvorfor skulle vedkommende ikke være det? Det er ingenting i definisjonen av samboer som utelukker at man også kan være i et utleier-leietaker-forhold. Det vil kunne være et moment i retning av at man ikke er samboere, men det er ikke utelukkende.

Skatte- og avgiftskrav påvirkes ikke av dødsfall, og proklama i et dødsbo er irrelevant for skattekreditorene, se skattebetalingsloven § 10-3. Skattemyndighetene kan fastsette riktig skatt også etter at skattesubjektet er død. Etter skattebetalingsloven §§ 16-13 og 16-14 er arvingene ansvarlige oppad begrenset til det beløpet de har mottatt.

Det har ingen betydning hvorvidt den ene leier av den andre, om man har felles leieavtale, eller om man eier boligen sammen. Spørsmålet er om man er "i et samboerforhold", etter folketrygdloven § 12-13 annet ledd: Det er altså ikke riktig som NAV sier at det er tilstrekkelig at man bor sammen med en annen voksen. Lovens krav er at man "lever sammen med ... en samboer i et samboerforhold som har vart i minst 12 av de siste 18 månedene". Problemet for deg er at det ikke finnes noen måte for deg å dokumentere når samboerforholdet oppsto på. Det eneste objektive holdepunktet i situasjonen du beskriver er innflyttingsdatoen.

Det kan kjøper ønske seg, men situasjonen er den samme for kjøper som for selger -- blir man ikke enige om noe annet er det lovens ordning som gjelder. Selgeren kan imidlertid ikke kreve at kjøperen overtar eiendommen. Dette følger av at avhendingslova § 5-1 annet ledd ikke viser til § 5-2 om selgers rett til oppfylling. Hvis kjøperen har betalt kjøpesummen til avtalt tid (og selgeren ikke har "ei særleg interesse i å verte kvitt eigedomen") plikter selgeren å føre tilsyn med eiendommen frem til faktisk overtakelse (avhendingslova § 2-7) på kjøpers regning. Siden grunnen til at man ønsker sen overtakelse som regel er at man også ønsker å kunne betale senere er dette "smutthullet" ikke veldig praktisk, men det finnes.

Hvis kjøper og selger er uenige, og den ene hevder det er avtalt en overtakelsesdato og den andre hevder at det ikke er det, så må den ene ta feil. Parten som tar feil kan stå i fare for å misligholde avtalen.

Når det tidligere budet er avslått så mister dette sin bindende virkning. Hvis overtakelsesdato ikke er avtalt så følger dette av loven, ikke av selgers forgodtbefinnende. Avhendingslova § 2-3 bestemmer når kjøperen kan kreve skjøte, og når kjøperen kan kreve overtakelse: Hvis bud er akseptert 4.1.2023 kan kjøperen kreve overtakelse 1.4.2023, hvis kjøper og selger ikke blir enige om noe annet.

Styret har rett til å få vite at du ikke bruker leiligheten selv, og hvem du lar bruke den eller leier den ut til, og for hvilken periode. En av årsakene til dette er at leietaker har møterett på årsmøtet (eierseksjonsloven § 46 annet ledd - kun møte- og talerett, ikke stemmerett), og vedkommende har da rett til å få innkalling. En annen er at styret må ha oversikt over hvilke seksjonseiere som ikke bor i seksjonen sin, fordi disse har krav på særskilt skriftlig innkalling til årsmøter (eierseksjonsloven § 43 tredje ledd). De øvrige seksjonseierne har ikke noe krav på å få vite det, og bør i så fall få vite det fra vedkommende selv, og ikke fra deg.

Å gi uriktige opplysninger til skattemyndighetene kan straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år ved forsettlig overtredelse, og inntil 1 år ved grov uaktsomhet.