krikkert

Advokatforskriften § 3-3 bestemmer at advokaten ikke plikter å godskrive klienten renter før rentebeløpet per klient per sak overstiger et halvt rettsgebyr, dvs. 611,50 kr for 2022. Basert på beløpene du beskriver er det usannsynlig at rentene har oversteget 1834,50 kr til sammen. Du trenger ikke sende ved dokumentasjon til Skatteetaten før de spør om den. Hvis dere har like stort krav på beløpet alle tre, så oppgir dere en tredjedel av beløpet i hver deres skattemelding.

Dagsleie er lik månedsleie delt på antall dager i den måneden. Hvis man trenger et årsgjennomsnitt kan man bruke Milhouse85s utregning. Men hvis man betaler 10 000 kr i måneden vil det tilsvare dagsleie på 322,58 i januar, 357,14 kr i februar (ikke skuddår), og 333,33 i april.

Brevdato pluss 14 dager. Så aksept må være kommet frem til tilbyderen innen 13. februar kl. 23:59.

Tja. Coop starter i motbakke - de er medlemseid med en omsetningsbasert utbytteordning, noe som betyr at de må kalkulere med at en ikke ubetydelig andel av omsetningen skal deles ut igjen. Det ble 1,3 milliarder rett fra bunnlinja i 2022, til sammenligning var driftsinntekter og -resultat hhv. 72mrd og 2,1mrd (2021-tall). Det tilsvarer utdeling av nærmere en tredjedel av resultatet i utbytte, hvert år, som en fast ordning. Medlemsdemokratiet (at styrene i lokale samvirkelag er tillitsvalgte medlemmer) har også en kostnad i form av effektivitetstap. Så pengene forsvinner ikke ut i noe økt overskudd i Coop. Om de forsvinner i "toppen" eller på vei dit er et annet spørsmål.

Et japansk førerkort er gyldig i Norge i inntil tre måneder, såfremt man har et internasjonalt førerkort utstedt av japanske myndigheter (eller organisasjon autorisert av japanske myndigheter). Hvis man skal oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder må man ha en gyldig oppholdstillatelse og en aktiv/gyldig arbeidsavtale. Da er gyldigheten inntil seks måneder. Førerkort for personbil fra Japan kan byttes til norsk førerkort klasse B uten praktisk prøve (kun teoretisk).

Jeg mener det ikke er såpass klart. Eierforholdene er nemlig relevante. For at skjevdelingskravet skal være i behold må midlene fortsatt være i behold på skjevdelerens hånd (dvs. at du må være eier av de verdiene du ønsker å skjevdele). Hvis du har gitt dem bort til ektefellen er de ikke i behold, du kan ikke skjevdele midler som tilhører den andre, se Rt. 2001 s. 1434 hvor førstvoterende uttalte: "Skjevdeling skal utøves i egen rådighetsdel ... [d]et spørsmål saken deretter reiser, er om A har sannsynliggjort at den formuesverdi hun utvilsomt hadde da ekteskapet ble inngått, klart kan gjenfinnes på skjæringstidspunktet i hennes rådighetsdel". "Rådighetsdelen" er den formuen man er eier av i ekteskapet. Et skjevdelingskrav vil derfor e.m.m. ikke kunne utgjøre mer enn den delen som er i behold, dvs. maksimalt ektefellens eierandel av boligen.

Abort er ikke ulovlig i USA.

Som samboere er regelen ganske enkel: Hovedregelen er at man anses å eie alt 50/50 med mindre sterke grunner beviser noe annet. Hvis man ved tidligere kjøp har hatt et bevisst forhold til arv (og dermed valgt 75/25) og så senere valgt noe annet (50/50) så vil det normalt bety at man har avtalemessig bundet seg til det 50/50-valget og gitt avkall på argumenter rundt vern av arv. Resultatet ville nok blitt det samme for skilsmisse, pga. "klart spores tilbake til"-vilkåret i skjevdelingsregelen.

Betinget fengsel har som vilkår (straffeloven § 34) at "den domfelte ikke begår en ny straffbar handling i prøvetiden". Forhold som ligger før dommen i tid kan ikke utløse brudd på betingelsen. Hvis man blir tiltalt for forhold som kunne vært tatt i en tidligere sak så vil det bli snakk om en etterskuddsdom (straffeloven § 82). Etterskuddsdom kan være tilleggsdom (det vil si at man ilegger straff i tillegg til den straffen som allerede er ilagt) eller en fellesdom (som erstatter den tidligere dommen). Man kan da bli idømt ubetinget fengsel som en fellesstraff for de gamle og de nye forholdene.

Det er veldig enkelt å ta dette som en "personlig moral"-greie. Men skal man forby noe må det håndheves, og det betyr at det som egentlig er tema er hva slags prinsippgrenser vi trekker for statsmaktens bruk av tvang og vold. Er det greit at statsmakten skal kreve av kvinner å bruke av sin tid og sine ressurser for å bidra til et annet liv? Det er det som ligger i å pålegge noen å gjennomgå et svangerskap. Moralsk sett er det likeverdig med å si at samfunnet pålegger alle kvinner å tilbringe ni måneder koblet til en maskin som bruker deres blod, næring, og andre ressurser for å holde en annen i live. Men i dagens samfunn anses det som så forkastelig å kreve dette at organdonasjon etter egen død er frivillig. Det finnes ingen god grunn til å kreve at staten skal forby abort.

Det er vanskelig å kalle noe "frivillig arbeid" og "dugnad" hvis det er lønnet arbeids for ens ordinære arbeidsgiver. Dette er to ting som er litt forskjellig. Det er avtalefrihet om hvordan lønn skal beregnes (men denne kan være begrenset hvis man er bundet av en tariffavtale). Det er derfor normalt ingenting i veien for å avtale at en spesifikk arbeidsoppgave skal avlønnes på en annen måte enn andre arbeidsoppgaver. Problemet dukker opp når man skal trekke grensen mellom vanlige arbeidsoppgaver ("fastlønn" eller lønn etter arbeidet tid) og disse oppgavene (som da forutsetningsvis skal tas i tillegg til den vanlige arbeidstiden man får sin vanlige lønn før). Hvis dette er en vanlig og regelmessig arbeidsoppgave i virksomheten, så kan man ikke planlegge med at noen (ikke-ledende) ansatt skal utføre den i tillegg til sin avtalte arbeidstid. Det følger av arbeidsmiljøloven § 10-6 at man bare kan pålegge arbeid ut over avtalt arbeidstid når det oppstår et "særlig og tidsavgrenset behov". Dette gjelder både for mertid og overtid og har ingenting med lønn å gjøre men med å sørge for at arbeidsgivere ikke planlegger med at arbeidstakere skal være tilgjengelige i tillegg til avtalt arbeidstid. Det er ingen bestemmelse i loven som sier at overtidslønn skal være timebasert. Arbeidsmiljøloven § 10-6 ellevte ledd sier at "for overtidsarbeid skal det betales et tillegg til den lønn arbeidstakeren har for tilsvarende arbeid i den alminnelige arbeidstiden". Det betyr at du må ha to satser - én bonus for når oppgaven er gjort innenfor vanlig arbeidstid (la oss si at denne er på X) og én bonus for når oppgaven er gjort i tillegg til vanlig arbeidstid (som er på 140% av X). Så det er mulig å gjøre ting på den måten du ønsker, men du må tenke litt på hvordan du skal organisere det. Ikke fordi lønnsreglene er et hinder, men fordi arbeidstidsreglene kan være det.

Hva, eksakt står i leiekontrakten? Rent generelt sett er det slik at hvis det bare står i leieavtalen at leietaker har ansvar for å måke snø, så har ikke leietaker begått noe avtalebrudd så lenge snøen er blitt måkt - uavhengig av hvem som gjør det. Det kan være et avtalebrudd overfor de andre leietakerne selv om det ikke er det overfor utleier.

Det følger av bilansvarslova § 3 at hvis en motorvogn gjør skade på noen/noe har skadelidte krav på erstatning. Dette er lovens utgangspunkt. Det er helt åpenbart at trådstarters bil har gjort skade. Så har man et unntak i § 8 for skade som motorvogn gjør på annen motorvogn, som i denne saken. Slik skade er bare dekket av loven hvis: 1) eieren, brukeren, føreren, eller noen annen som var med i skadevolderbilen ikke opptrådte forsvarlig, 2) skadevolderbilen ikke var i forsvarlig stand, eller 3) skadevolderbilen ble kjørt, parkert/stanset, eller behandlet slik at trafikkreglene ble brutt. Slik situasjonen er beskrevet er vilkår nr. 1 og 3 oppfylt. Da har motorsykkeleieren i utgangspunktet krav på erstatning. Det er et unntak i § 8 annet ledd, som sier at hvis noen av de tre momentene også gjaldt for skadelidte, så skal det gjøres en skjønnsmessig vurdering av om skaden skal erstattes og med hvor mye, basert på hvor klanderverdig den enkelte har oppført seg. Det å ha parkert på en annens eiendom (tross forbud) er i seg selv ikke uforsvarlig, og ikke i strid med trafikkreglene. Her ligger det an til full erstatning for motorsykkelens skader.

Generelt sett, ja. Det er ofte slik at selvprosederende har fokus på andre områder av saken enn det som er rettslig mest relevant, og har noen ganger lettere for å overse relevante sider av saken. Man kan lett havne i den situasjonen at man gjorde en kjempejobb på to av tre vilkår, og overså den siste. Saken er da like fullt tapt, fordi saksøker må vinne frem på alle obligatoriske vilkår for å vinne, mens saksøkte bare må vinne på ett. Dette vil gjerne se ut som det du beskriver, at dommeren bare ignorerer det du hadde å komme med. Fordi dommere hopper over gjerdet der det er lavest, og hvis ett vilkår ikke er oppfylt er det som oftest nok å beskrive hvorfor man mente det ikke var det. På samme måte vil selvprosederende oftere oppleve at deres muntlige fremføringer blir skåret ned av retten. Så sier du noe om at "dommen bygde kun på det megler sa". Når to parter er uenige om hva som har skjedd, og forteller hver sin historie, så må retten vurdere hvilken fremstilling som er sannsynlig. "Dommeren trodde mer på motparten enn på meg" er et helt vanlig fenomen i norske domstoler.

Tvisteloven § 5-2 bestemmer at varsel skal være på papir til private parter "hvis ikke annet er avtalt" eller "partene har en løpende forretningsforbindelse hvor skriftlig kommunikasjon vanligvis skjer elektronisk". Det skal ikke mye til for å anse elektronisk kommunikasjon som avtalt. Hvis mottakeren svarer på varselet så er det i seg selv nok.

Et avtalt eller fastsatt bidrag løper videre til det blir endret. Så ingenting skjer med bidraget bare fordi man sier opp jobben. Hvis man krever endring, så er det slik at man ikke kan få bidraget endret med mindre nytt bidrag er 12 % eller mer forskjellig fra gammelt bidrag. Så den som vil ha bidraget satt ned må kunne vise til en endring som er stor nok til det. Hvis endringen er stor nok, så er hovedregelen at begge foreldres faktiske inntekter skal brukes i beregningen. Hvis den ene forelderen ikke legger frem dokumentasjon, eller holder tilbake relevante opplysninger, eller har ingen / lav inntekt uten rimelig grunn, kan inntekten fastsettes etter skjønn. Det er ikke "lav inntekt" hvis inntekten er minst 80 % av det man kan forventes å oppnå. Så hvis du går ned 20 % i inntekt, så trenger du vanligvis ikke bekymre deg, med mindre utgangspunktet ditt fra før av var lavere enn du burde kunne tjene. Helse, skifte av arbeid/yrke, videreutdanning o.l. er som regel rimelige grunner. Poenget med regelen er primært å ramme den som går ned i inntekt for å unngå bidrag.

Det er ingen begrensning for hvor mange ganger en erkjennelse etter foreldelsesloven § 14 kan avbryte foreldelsesfristen, men en avtale om å utsette foreldelse kan bare inngås for inntil 10 år, foreldelsesloven § 28.

Bestemmelsen gjelder også for selskaper, og et selskap har "bopel" på det stedet det formelt er registrert og har forretningsadresse.

Fair enough, jeg kan se den misforståelsen. Oppreisning er bare én type skadeserstatning ("erstatning for ikke-økonomisk skade", hvis man vil være teknisk) -- grensen mellom § 2 og § 9 går på om det er erstatning innenfor eller utenfor kontraktsretten.

Selvsagt. Foreldelsesloven § 9 gjelder alle erstatningskrav som ikke springer ut av kontrakt. Dette følger av paragrafens tredje ledd. Hvilket alternativ i foreldelsesloven trodde du at gjaldt for erstatningskrav?

Mor døde i 2022. Far har vært død siden tidlig på 90-tallet. Det er inngått en avtale om borett, antagelig en gang i 2019. Boretten er antagelig en dødsdisposisjon som må følge reglene om testamente. Hvis dette er gjort, og boretten har en verdi som er under fire ganger folketrygdens grunnbeløp (på dødstidspunktet, dvs. ca. 446k), så vil boretten stå seg overfor pliktdelsarven. Dette følger av at lengstlevende har rett til å rå over den delen av uskifteboet som går til hennes egne arvinger når hun dør, arvelova 1972 § 18. Hvis man ikke har fulgt reglene om testamente, så er boretten ikke bindende. Årsaken er at arvelova 1972 § 53 bestemmer at man må følge reglene om testamente også for "gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død". En borett i felles bolig er nettopp en slik gave, fordi det ikke er noe å oppfylle mens giveren lever. Hvis boretten er verdt mer enn fire ganger folketrygdens grunnbeløp så er disposisjonen ugyldig.

Mor har medvirket. Om hun er medskyldig kommer an på om hun hadde vinnings forsett. Generelt sett er det å ha innsett muligheten for at far kom til å underslå midlene, og likevel valgt å samtykke, tilstrekkelig til å etablere forsett (straffeloven § 22 første ledd bokstav c).

Du tar feil. Dine penger forvalter du som du vil. Det du ikke kan gjøre er å gi dem til barnet, og så ta dem tilbake. Dine penger forvalter du som du vil. Det du ikke kan gjøre er å gi dem til barnet, og så ta dem tilbake.

Det er en forskjell, men forskjellen er ikke nødvendigvis relevant. Jeg vil ikke påstå om det er vanlig eller ei, men du har misforstått straffelovens vinningsbegrep. Straffeloven § 324 om underslag: "For underslag straffes den som med forsett om en uberettiget vinning for seg selv eller andre rettsstridig ... selger, forbruker eller på annen måte tilegner seg en løsøregjenstand eller pengefordring som han besitter, men som tilhører en annen, eller forføyer over penger han har innfordret for en annen, eller som på en annen måte er betrodd ham". Straffeloven § 390: "Den som handler mot en annens interesser som han styrer eller har tilsyn med, med forsett om å oppnå en uberettiget vinning for seg eller andre". Begge bestemmelsene stiller krav om at man må ha forsett om å oppnå "vinning". Den vanligste typen vinning er økonomisk gevinst, altså at man øker sin egen formue på bekostning av noen andre. Dette er imidlertid ikke den eneste typen vinning. Det å tiltvinge seg kontroll over formue for å forhindre det man oppfatter som "dum" bruk av andre - slik du skrev at du hadde gjort i et tidligere innlegg - er også vinning i straffelovens forstand. Det finnes ikke noe rettslig relevant skille ved 15 års alder. Og selv om foreldelsesfristen for barnet tidligst går ut når det fyller 19 år er dette tidligst, ikke senest. Det gjelder som regel en treårsfrist, og også egne frister hvis det reises straffesak (foreldelsesloven § 11 - ved dom i straffesak gjelder ingen foreldelsesfrist), eller hvis barnet ikke har vært kjent med forholdet (foreldelsesloven § 9 - tre år fra barnet blir eller burde blitt kjent med forholdet, maksimalt 20 år etter den skadegjørende handling). Saken din ble henlagt. Gratulerer. Det kan være så enkelt som at påtalemyndigheten ikke mente at du forsto hva du holdt på med (forsettskravet ikke oppfylt). Det betyr ikke at det du gjorde mot ditt barn var greit.

Spør du nå hvordan man bestemmer hvem som eier noe? Som et praktisk utgangspunkt pleier man å bruke besittelse. Det er der munnhellet "posession is eleven points of the law" kommer fra (for øvrig fra skotsk, resten av munnhellet er "and they say there are but twelve"). Hvis du har noe i din besittelse, så er det en presumsjon for at du også eier det. Står det på en konto i ditt navn antas det at det er dine penger. Den som skal bevise at pengene tilhører noen andre enn den som faktisk har dem må kunne underbygge at vedkommendes eiendomsrett har opphørt. Mest praktisk er at det skjer ved avtale eller gave. Man har f.eks. en avtale om at man skal spare penger for barna på en nærmere bestemt konto.