Gå til innhold
  
      
  
  
      
  

krikkert

Moderatorer
  • Innlegg

    19 812
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    24

Alt skrevet av krikkert

  1. Å følge loven, selv når loven skader sitt eget formål, vil ikke være tjenesteforsømmelse (og i alle fall ikke straffbar tjenesteforsømmelse). Stats- og forvaltningsrettslig sett forventer vi at offentlige tjenestemenn og -kvinner følger loven etter sin beste forståelse av den, og vi straffer dem ikke fordi vi mener de burde forstått den bedre. For at et lovbrudd skal være rettmessig kreves det i sin alminnelighet at man har vært i en nødsituasjon. Situasjonen har pålagt deg å velge mellom to verneverdige interesser (å følge loven eller å avverge skade), og du velger å avverge skade heller enn å følge loven. Det er veldig, veldig sjelden at et lovbrudd er rettmessig. Men ofte er det ingen konsekvenser knyttet til å bryte loven - for eksempel fordi oppdagelsesrisikoen er lav (hvor mange råkjørere blir tatt av de som faktisk råkjører), eller fordi loven ikke knytter noen konsekvenser til brudd på seg (brudd på forvaltningslovens regler om forhåndsvarsling får som hovedregel ingen konsekvenser ut over at man må vurdere partens argumenter).
  2. Plan- og bygningsloven § 1-8 annet ledd bestemmer at "Andre tiltak enn fasadeendringer kan ikke settes i verk nærmere sjøen enn 100 meter fra strandlinjen målt i horisontalplanet ved alminnelig høyvann." Femte ledd gjør unntak hvis kommunen har tillatt oppføring av nødvendige bygninger til formålene landbruk, reindrift, fiske, akvakultur, eller sjøferdsel i arealplanen. Det er altså ikke tillatt hverken å renovere en eksisterende grunnmur eller å bygge på grunnmuren. All bygging krever dispensasjon fra kommunen. Siden 1985 har Stortinget ment at forbudet skal forutsette at 100-metersbeltet skal være fritt for bygninger, og at det er ønskelig med en streng dispensasjonspraksis. Regjeringen har gitt statlige retningslinjer for dispensasjonspraksis. I pkt. 3 påpekes det eksplisitt at byggeforbudet også gjelder for eldre planer. Forbudet gjelder også for områder hvor det tidligere ikke er gitt planbestemmelser. Strandsoneforvaltningen er differensiert. Den strengeste vurderingen gjelder kystkommunene i Oslofjordregionen (Oslo, Viken, og Vestfold og Telemark). Her skal dispensasjoner unngås. Det skal være en svært restriktiv holdning til planlegging og vesentlig utvidelse av fritidsboliger. I en mellomklasse kommer kystkommunene i Agder og deler av kystkommunene i Rogaland, Vestland, Møre og Romsdal, og Trøndelag. Her skal man forbeholde den restriktive holdningen til kystarealer med stort press. Til sist kommer kystkommunene i Nordland og Troms og Finnmark, og resten av kystkommunene på Vestlandet og i Trøndelag. Her skal utbygging "bare tillates etter en konkret vurdering ut fra lokale forhold". Du kan ikke regne med å få bygge innenfor strandsonen. Hvis øya ligger i en "gruppe 3"-kommune hvor det ikke er mye press på kystarealene har du en bedre sjanse enn ellers, men fortsatt ingen god sjanse.
  3. Det spiller ingen rolle om det strider mot all logikk. Man kan ikke klage på bedømmelsen. Loven åpner ikke for å klage over dette, hverken direkte ("jeg klager over at jeg strøk") og indirekte ("jeg klager over at måten jeg strøk på ikke ble skrevet riktig i protokollen"). Denne regelen er slik fordi det ikke finnes noen måte å etterprøve opprinnelig sensors vurderinger på. Det tas ikke opptak av muntlige og praktiske eksamener. En overprøving av bedømmelsen ved en muntlig/praktisk eksamen vil dermed måtte gjøres ved at man gjennomførte en ny muntlig/praktisk eksamen med ny sensor. Det vil i praksis si at man gir alle kandidater en ekstra sjanse, noe som undergraver poenget med både en muntlig/praktisk eksamen og med antallsbegrensninger. Når man klager over en skriftlig eksamen vil ny sensor få seg forelagt eksamensdokumentet (men ikke opprinnelig karakter, klagen, eller opprinnelig sensors vurdering, se UH-loven § 5-4 fjerde ledd). Ved en muntlig eksamen finnes det ikke noe slikt som kan legges frem. Det er ikke krav til å notere alt kandidaten sier fordi det ikke er noen klagerett, og fordi notater ville oppmuntret kandidater til å klage.
  4. Hvis boligen pt. er seksjonert kreves det enstemmighet blant samtlige eiere for å oppløse det seksjonerte sameiet (eierseksjonsloven § 51 (b)). Sletting/oppheving av et eierseksjonert sameie er vanligvis gebyrbelagt, fordi det krever kommunalt seksjoneringsvedtak. I Oslo ligger dette gebyret på ca. 6000 kr, tinglysingsgebyrer og matrikkelgebyrer kommer i tillegg, litt under halvparten av seksjoneringsgebyret. En megler vil kunne svare på om det vil virke prisdempende å selge begge seksjoner vs. å selge hele boligen, eventuelt med klausul om at begge seksjoner selges under ett.
  5. Det følger av luftfartsloven § 6-3 tredje ledd at "Passasjerer plikter å rette seg etter de anvisninger for god skikk og orden ombord som gis av fartøysjefen, den ansvarlige i kabinen, eller andre besetningsmedlemmer som fartøysjefen bemyndiger. Passasjerer må ikke opptre slik at sikkerheten til fartøy, besetning eller andre passasjerer settes i fare", og av fjerde ledd at "Fartøysjefen kan nekte å ta ombord og har rett til å sette av besetningsmedlemmer, passasjerer og gods når forholdene krever det". Brudd på bestemmelsen er straffbart med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder (ved skjerpende omstendigheter inntil 3 år), luftfartsloven § 14-11. Det er ikke passasjeren som avgjør hva som kan sette sikkerheten til fartøy, besetning eller andre passasjerer i fare. Det er det i siste instans fartøysjefen som gjør. Passasjerer som har for vane å lyve om sine fysiske forutsetninger for å omgå fartøysjefens krav er en risiko for alle andre som flyr.
  6. Debet er ikke et inkassoselskap (dette til tross for at formålsangivelsen deres i Foretaksregisteret bl.a. er "oppkjøp av forfalte pengekrav", noe som er inkassovirksomhet etter inkassoloven § 2). Det Debet tilbyr i henhold til sine egne nettsider er mer eller mindre "hjelp til selvhjelp" - det vil si at du selv må legge inn relevante tall, og så hjelper Debets software deg med å regne ut relevante frister og produsere dokumenter. Du er selv ansvarlig for det du legger inn i Debets software. Utfordringen med Debets egeninkasso er selvfølgelig den samme som Debet selv hevder at er utfordringen med inkassoselskaper - du bruker et fordyrende og forsinkende mellomledd. Hvis du er blitt svindlet, så vil ikke svindleren betale deg tilbake bare fordi du sender et brev som ser formelt ut og har lagt på et purregebyr. Inkassoselskapsmodellen er mer eller mindre Faktura - Purring - Inkassovarsel - Betalingsoppfordring - Salærdobling - Tvistevarsel - sak til namsmannen. Debets modell er mer eller mindre Faktura - Purring - Inkassovarsel - Betalingsoppfordring - Tvistevarsel - sak til namsmannen. Den korteste lovlige modellen er Faktura - Tvistevarsel - sak til namsmann/forliksråd.
  7. Et prosessvarsel skal gi den man vurderer å saksøke nok informasjon til å ta stilling til det saksøker mener at han/hun har krav på at saksøkte skal gjøre. Etter loven plikter den som skal varsle å opplyse om "det krav som kan bli fremmet" (for pengekrav vil det si beløpet) og "grunnlaget for det". Med "grunnlaget" mener loven primært fakta, men også reglene saksøkeren mener at forplikter saksøkte bør nevnes.
  8. Man må skille mellom å "sende til inkasso" ("sende saken til et inkassoselskap og be dem håndtere dem videre") og "sende til inkasso" (prosessen med å sende inkassovarsel, betalingsoppfordring, belaste skyldner med gebyrer). Det første kan gjøres selv om kravet er omtvistet, det siste kan ikke gjøres.
  9. Fordi norsk lovgivning er lagt opp slik at man ikke skal gå til domstolene før man må.
  10. Hvis styreleder har ansvarsforsikring så kan man rette krav dit.
  11. Her misforstår du hva han skal være i villfarelse om. Du burde ikke sluttet å lese innlegget mitt da du fant noe du kunne klage over, men fortsatt å lese hele veien til slutten.
  12. ... du stryker på fagprøven for leger og ønsker hjelp til å få autorisasjon som lege på teknikaliteter!? Ved muntlige prestasjoner og vurdering av praksisstudier kan bedømmelsen av dette ikke påklages, jf. UH-loven § 5-3 femte ledd. Det som kan klages over er "formelle feil" etter UH-loven § 5-2 første ledd. Ditt første ankepunkt er ikke en formell feil. Dette er en klage over bedømmelsen, og den kan du ikke klage på. Ditt andre ankepunkt er ikke en formell feil, fordi det ikke er noen plikt til å notere alt kandidaten sier. Hvis du stryker på tredje forsøk må du be fakultetet om dispensasjon for å få lov til å gjennomføre et fjerde forsøk.
  13. I utgangspunktet kan namsmannen ta beslag i alle verdier som tilhører deg, etter dekningsloven § 2-2. En bil som tilhører deg (også ditt ENK), eller aksjene i et AS du eier som eier bilen. Etter dekningsloven § 2-3 gjelder det unntak for "redskaper, transportmidler, og lignende hjelpemidler" (herunder bil) som skyldneren trenger i sitt yrke, eller hvis skyldneren lider av sykdom eller er ufør. Det gjelder en beløpsbegrensning på 2/3 av folketrygdens grunnbeløp, dvs. pt. cirka 70k. Men domstolene har uttalt at unntaksretten "bør imidlertid ikke være så omfattende at skyldneren kan neglisjere sine økonomiske forpliktelser i tillit til at han - i en grad som virker urimelig og støtende for rettsfølelsen - er beskyttet mot at det kan tas utlegg i hans eiendeler" (LB-2020-18362). Når man er i en situasjon hvor det er tatt utlegg skal man være veldig forsiktig med å opparbeide seg formue, fordi domstolene vil lett kunne havne på at det er urimelig og støtende hvis du finansierer beslagsfrie gjenstander ved bruk av beslagsbelagte inntekter -- eller hvis du bruker beslagsfrie gjenstander til å opparbeide deg inntekter som du unndrar kreditorene.
  14. Påtalemyndigheten (og kanskje særlig Spesialenheten, uten at jeg vet dette sikkert) hopper som regel over gjerdet der det er lavest. For tjenestefeil er både den forsettlige og den grovt uaktsomme handlingen straffbar (straffeloven §§ 171 hhv 172). De alvorligere tilfellene av tjenestefeil straffes som misbruk av offentlig myndighet etter § 173, denne bestemmelsen krever forsett. Hvis man er sikker nok på at vedkommende har vært grovt uaktsom, så har man grunnlag for en straffereaksjon. Når man vurderer skyld, så skal man vurdere skyld opp mot det enkelte straffebud. For § 171 og 172 er gjerningsbeskrivelsen: "Den som grovt bryter sin tjenesteplikt ved å utøve eller bistå ved utøving av offentlig myndighet". For § 173 er gjerningsbeskrivelsen "den som ved utøving av offentlig myndighet mot bedre vitende grovt bryter sin tjenesteplikt, bryter sin tjenesteplikt med forsett om å oppnå vinning for seg eller andre, bryter sin tjenesteplikt med alvorlig ulempe, skade eller urettmessig frihetsberøving som følge, eller på andre måter misbruker offentlig myndighet." Skylden skal dekke alle elementer av straffebudet. Det betyr at skylden skal dekke både at det var myndighetsutøving, og at det var brudd på en tjenesteplikt, og at bruddet var grovt. Hvis man kommer til at tiltalte var i villfarelse, altså at han misforsto noe, så er utgangspunktet at tiltalte skal tas som han er. Karnovs kommentarutgave til straffeloven sier at forsettskravet også gjelder for pliktbruddet (dvs. at den strengere regelen om rettsvillfarelse ikke gjelder for dette), dog at løsningen er tvilsom. "Forsett" er definert i straffeloven § 22, og dekker tre typer mental innstilling: Man begikk handlingen "med hensikt" (alternativ a), "med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen" (bokstav b), eller "holdt det for mulig at handlingen dekket gjerningsbeskrivelsen og velger og handle selv om det skulle være slik" (bokstav c). For å ta ut tiltale etter § 171 i stedet for § 172 må Spesialenheten kunne føre bevis for at A forsettlig grovt brøt sin tjenesteplikt. Spesialenheten mener å kunne bevise at det var et grovt brudd på tjenesteplikten. Hadde A til hensikt å grovt bryte sin tjenesteplikt? Var A bevisst at han grovt brøt sin tjenesteplikt? Mente A det var mulig at han grovt brøt sin tjenesteplikt, og valgte han å gjøre det likevel? Ett av disse tre spørsmålene må besvares med "Ja", og Spesialenheten må være overbevist både om dette ut over enhver rimelig tvil, og om at bevisene vil holde i retten, for å ta ut tiltale etter § 171. Det er ikke nok å si at A forsettlig slettet videoen. Det hadde bare vært nok hvis det fantes et straffebud som bare handlet om det å slette en video. For å ta ut tiltale etter § 173 gjelder de tilsvarende tre spørsmålene, men da med misbruk av offentlig myndighet. Etter alternativ a kreves det i tillegg at A må gjøre det "mot bedre vitende" (det vil i praksis si at bare hensikts- og bevissthetsalternativene), etter alternativ b at man har forsett om å oppnå vinning, etter alternativ c at det har hatt en alvorlig ulempe, skade, eller urettmessig frihetsberøvelse som følge. Siden Spesialenheten ikke mener å kunne bevise at A har opptrådt forsettlig, så er tiltale etter § 173 utelukket, fordi denne bestemmelsen krever forsett. Straffeloven § 160 første ledd kommer ikke til anvendelse her, fordi det er en absolutt unnskyldningsgrunn etter tredje ledd at man søkte å unndra seg selv fra strafforfølgning. Straffeloven § 204 rammer normalt ikke det å låse opp en telefon med Face-ID (det er ikke en "uberettiget fremgangsmåte" fordi politiet normalt har lov til å bruke makt til å kreve at du låser opp telefoner med fingeravtrykk, face-ID, osv), så dette må eventuelt vurderes som tjenestefeil.
  15. Det TEK17 regulerer er hvordan et tiltak skal gjennomføres hvis tiltaket skal påbegynnes eller søkes om i dag. Styret må samtykke for at du skal få lov til å begynne på tiltaket. Hvis styret vil samtykke til et annet tiltak enn det du vil må du kunne vise til at 1) dagens situasjon er ulovlig slik at styret må samtykke til at noe gjøres (fordi hvis dagens situasjon er lovlig, så kan ikke kommunen gjøre noe som helst), 2) det tiltaket styret vil samtykke til er ikke lovlig å gjennomføre, og 3) det tiltaket du ønsker er lovlig å gjennomføre. Hvis styret er villig til å samtykke til et tiltak som er lovlig etter TEK17 har du - fra et offentligrettslig perspektiv - ikke noe krav på at kommunen pålegger en annen løsning. Det er ikke TEK17 § 8-3 som regulerer denne situasjonen. § 8-3 regulerer opparbeiding av uteareal, og tredje og fjerde ledd bestemmer at det ikke skal være usikrede nivåforskjeller i utearealene. Utformingen av bygninger og fallrisiko mellom bygning og uteareal reguleres av § 12-15. Forskjellen er ganske praktisk - § 8-3 åpner for at man ikke trenger å gjøre noe hvis nivåforskjellen "bare" er <3m eller <0,5m. § 12-15 bestemmer at alle nivåforskjeller skal være forsvarlig sikret. TEK17 § 12-15 tredje og fjerde ledd bestemmer at "(3) ... terrasser ... og lignende skal ha rekkverk med høyde ... b. minimum 1,0 m der nivåforskjellen er inntil 10,0 m. (4) Nivåforskjeller til terrenget eller underliggende plan som er mindre enn 3,0 m kan sikres på annen forsvarlig måte enn med rekkverk". Din ønskede løsning fremstår som lovlig. Da er vilkår nr. 3 oppfylt. Vilkår nr. 2 om at styrets løsning ikke er lovlig er litt vanskeligere. Styrets løsning kan innebære at nivåforskjellen er sikret "på annen forsvarlig måte enn med rekkverk", og da er vilkåret i § 12-15 fjerde ledd oppfylt. DiBKs veileder til TEK17 er kort på området, den sier bare at "eksempel på annen forsvarlig anordning er en fastmontert blomsterkasse med dybde, høyde og utforming slik at sikkerhet mot sammenstøt og fall ivaretas". Poenget med kravet er å unngå at personer utsettes for fall og at barn ikke lett kan klatre over (DiBKs veileder til første ledd), og det er disse punktene kravet om forsvarlighet må vurderes opp mot. Vilkår nr. 1 forutsetter i bunn og grunn at terrassen ble ulovlig bygget eller har vært ulovlig endret etter bygging. For at situasjonen skal være lovlig må terrassen ha blitt lovlig bygget uten søknadsplikt, eller ha blitt søkt om og godkjent av kommunen. For at en terrasse ikke skal være søknadspliktig etter SAK10 må terrassen bl.a. ikke være høyere enn 1,0 meter fra eksisterende terreng, ikke være i strid med plankart/planbestemmelser, ikke stikke lenger ut enn 4,0 meter fra bygningen, ikke være overbygd, og ikke nærmere nabogrense enn 1,0 meter (SAK10 § 4-1 (d)). Hvis terrassen ikke er lovlig bygget uten søknadsplikt, og heller ikke har blitt godkjent av kommunen, så må den søkes om og godkjennes nå. Da må den tilfredsstille alle vilkårene i TEK17 slik de gjelder nå. Hvis styrets løsning utgjør forsvarlig sikring, så vil styret kunne samtykke til kun deres egen løsning.
  16. I denne sammenhengen er spørsmålet hva som skal til for å sies at parkeringen er ferdig, det vil si at du ikke lenger benytter deg av parkeringsplassen, fordi før du kan begynne å bruke en tjeneste på nytt må du ha sluttet. Er det nok at du rent objektivt har flyttet deg bort fra plassen, eller må du også ha avslutningshensikt, altså at du også subjektivt mener å slutte å bruke plassen? I norsk parkeringsrett legger man opp til at du faktisk må ønske å avslutte parkeringen. Hvis du ikke har til hensikt å avslutte parkeringen for å gjøre noe annet, så bruker du fortsatt den samme tjenesten - du har ikke avsluttet tjenesten for så å bruke den på nytt. Eksempelet i førstepost er derfor et tvilstilfelle. Hvis du faktisk har lett etter en annen plass å parkere, så har du hatt til hensikt å avslutte parkeringen. I og med at vi ikke kan lese tanker er det avgjørende i slike saker derfor ofte hva som kan bevises - om bilen er flyttet, og i så fall hvor lenge den har vært borte.
  17. Styret opptrer som eier av eiendommen. Med mindre aktuell lov eller forskrift bestemmer at en eier har plikt til å bygge et rekkverk/gjerde på en gitt måte så er ikke styret forpliktet til å innvilge din søknad etter det regelverket. Teknisk forskrift setter ikke en plikt til å bygge, den sier at hvis det skal bygges, så skal det bygges slik. Her er det viktig å skille mellom forholdet mellom styret og andelseierne (som er et privatrettslig forhold som reguleres av burettslagslova mv.) og forholdet mellom borettslaget og det offentlige (som reguleres av plan- og bygningsloven og teknisk forskrift mv.). Til det offentligrettslige: Hvis dagens gjerder ikke er i tråd med teknisk forskrift på bygge-/godkjenningstidspunktet, så er ikke konsekvensene at noen får lov til å sette opp gjerde. Konsekvensen er at kommunen kan kreve at gjerdene rives ned eller bygges i forskriftsmessig stand. Til det privatrettslige: Den viktigste rettesnoren for borettslagets (dvs. generalforsamlingens og styrets) arbeid er at de plikter å unngå myndighetsmisbruk. Dette følger av burettslagslova § 7-13 for generalforsamlingen og av § 8-14 for styret og forretningsfører. I tillegg gjelder det ulovfestede prinsipper om plikt til å likebehandle. Plikten til å behandle like tilfeller likt betyr at hvis det er en utbredt praksis om å ignorere retningslinjene, så vil styret kunne være forpliktet til å fortsette å gjøre dette. Det vil si at du kan få viljen din. Men et oppegående styre vil legge saken frem for generalforsamlingen (som er overordnet styret) og be om at generalforsamlingen, som lagets øverste myndighet, tar stilling til om man skal begynne å håndheve retningslinjene som de står eller endre retningslinjene for å være i tråd med praksis. Generalforsamlingen er ikke nødvendigvis bundet av styrets praksis.
  18. Håndteringen av et salgsoppgjør for fast eiendom vil normalt reguleres av eiendomsstatens rett og ligge under eiendomsstatens jurisdiksjon. Du vil ikke kunne ta ut søksmål i Norge for å håndheve dette kravet. Kenyansk rett bygger på britisk "common law"-doktrine, som legger mye vekt på det som er avtalt, og mindre vekt på rimelighet og lojalitet mellom avtalepartnere enn vi gjør i Norge. For å vinne frem med et krav på det grunnlaget du beskriver må du kunne vise at den valutakursen som er brukt er feil sett opp mot den kursen som skulle vært brukt i henhold til avtalen.
  19. Søksmål er nok det nærmeste man tenker på i Norge også i disse sakene, men å sende krav til arbeidsgivers yrkesskadeforsikringsselskap kan være aktuelt. Du vil uansett ha en ganske lang og vanskelig prosess foran deg.
  20. Arbeidsmiljøloven og folketrygdloven regner "sykt barn"-kvoten i hele dager, uavhengig av hvor mange timer den enkelte dag man bruker. Det blir altså ikke riktig å si at man har "7,5 timer sykt barn og 4 timer arbeid". Du har brukt én dag av "sykt barn"-kvoten, og har arbeidet 4 timer den samme dagen. En "sykt barn"-dag innebærer at du krever omsorgspenger fra arbeidsgiver (folketrygdloven § 9-5 jf. § 9-8). Omsorgspenger beregnes som sykepenger, noe som innebærer at du kan kreve at du ikke taper lønnsmessig på fraværet ditt. Men det betyr også at du ikke kan tjene på det - omsorgspengene dekker rett og slett differansen mellom det du får utbetalt og din vanlige lønn den dagen. For å få overtidsbetalt må du arbeide mer enn 9 timer per dag / 40 timer per uke (7,5t/37,5t i tariffbedrift). Det utelukker i praksis at du kan få både omsorgspenger og overtidsbetaling for samme dag.
  21. Med mindre noe annet er avtalt kan avtaler fritt sies opp uten nærmere begrunnelse. Oppsigelsen har virkning fra den kommer frem til mottakeren. Med mindre annet er avtalt er oppsigelsesfristen null.
  22. Praktisk talt alle som har en kronisk sykdom av en viss alvorlighet oppfordres til å holde telling på egenmeldings- og sykmeldingsdager. Fordi greia med en kronisk sykdom er at du vet at du har den, og du vet at du kommer til å bli syk igjen. Det er da en fordel å vite om du kan regne med å ha tilstrekkelige dager på egenmeldingskvota, og siden egenmeldingskvota er per 12 løpende måneder, ikke per kalenderår, så er det vanskeligere å holde oversikt. Det finnes folk som misbruker tillitsbaserte ordninger. De ødelegger på langt nær så mye for ordningene som deres kolleger som vet veldig mye bedre enn alle andre hvor syk man må være for å fortjene å ikke gå på jobb. Så er også loven innrettet slik at det man kan kreve i relasjon til egenmelding for eget eller barns sykdom er én dag eller ingenting. Fullt fravær hele dagen eller ingenting. Fravær del av dag, hjemmekontor, eller tilrettelegging av arbeidsoppgaver ligger ikke i dag under lovens ordninger for korttidsfravær. Arbeidsgivere som ikke tilrettelegger for dette tvinger sine arbeidstakere til å velge mellom det spekteret av rettigheter loven gir. Det fører til overkill -- har du vondt og må velge mellom å ta 1g paracet eller ingenting, fordi 200mg ikke er tilgjengelig, så bør de aller fleste klare å koste på seg 200mg sympati for valget om å ta tabletten. Dette er i bunn og grunn ikke lenger en juridisk problemstilling. Trådstarter har fått det eneste juridiske svaret som kan gis, som er at dette er arbeidsgivers oppgave å håndtere. Tråden har utviklet seg til generell klaging og misnøye, og det er ikke formålet med dette underforumet.
  23. Det er i utgangspunktet en sterk begrensning i hvilken mulighet et forsikringsselskap har til å kreve regress fra eieren, brukeren, eller passasjeren. Kravet for at selskapet skal kunne sende regningen videre er grov uaktsomhet (bilansvarslova § 11 tredje ledd jf. § 12). Rent rettslig sett får du ikke regningen for skaden -- du får tilbud om å velge mellom bonustap eller å dekke forsikringsselskapets utlegg (som er samme beløp). 30 % bonustap utgjør en kostnad på maksimalt cirka 22k over tre år med dagens priser på ansvarsforsikring - kortere hvis du hopper hver sjette måned, da kan man være nede i cirka 11k. Det vil da kunne lønne seg å ta bonustapet. Be forsikringsselskapet ditt om å regne på forskjellen.
  24. Arbeidsgiver kan også fastsette ferien til en tid hvor det er positivt kjent at arbeidstaker er sykemeldt, jf. Ot.prp.nr. 54 (1986-1987) s. 153 -- det skjer jo hypotetisk sett at arbeidstakere kommer tilbake på jobb før en sykmeldingsperiode er gått ut, og det kan arbeidsgiver ta høyde for. Utgangspunktet er at oppsigelse fra arbeidstaker ikke får noen betydning for ferie. Loven forbyr eksplisitt arbeidsgiver å endre ferieplanen etter at arbeidstaker har sagt opp (ferieloven § 8 nr. 3), men ferieplanen legges likevel opp som vanlig etter ferieloven § 7. Arbeidsgiver kan etter min oppfatning ikke pålegge en arbeidstaker å ta ut all sin samlede ferie i én omgang. Arbeidstaker kan etter ferieloven § 7 nr. 1 og 2 kreve at ferie fordeles på to bolker - en hovedferieperiode på 18 virkedager (3 uker) og en restferie på 7 virkedager (1 uke og 1 dag).
  25. Hovedregelen er at alle næringsdrivende skal kreve inn merverdiavgift fra alle som kjøper varer og tjenester av dem. Dette følger av merverdiavgiftsloven § 3-1. Systemet er laget slik at det skal være enkelt for selger, og derfor er alle kriteriene for merverdiavgift knyttet til selgers forhold. Man skal heller ikke kunne slippe unna plikten til å beregne merverdiavgift ved å registrere andre bransjer i Enhetsregisteret/Foretaksregisteret enn det man faktisk gjør. Helt generelt sett kan man si at det er irrelevant for selger hvem som er kjøper og hva kjøperen driver med. Hvis en kjøper skal slippe merverdiavgift så er systemet for det organisert gjennom mval kapittel 7 (fritak ved import), 8 (fradrag på egen avgiftsoppgave for næringsdrivende), 9 (justering), og 10 (refusjon). Felles for disse ordningene er at kjøper forholder seg til skattemyndighetene (eller speditøren i kap 7-tilfellene), ikke til selger.
×
×
  • Opprett ny...