krikkert

Arv fordeles etter arvegangsklasser - først kommer avdødes barn med livsarvinger, hvis det ikke er noen kommer avdødes foreldre og deres livsarvinger, hvis det ikke er noen kommer besteforeldre og deres livsarvinger (nedad til besteforeldres barnebarn, dvs. avdødes fettere og kusiner). Dette er de tre arvegangsklassene. Avdødes ektefelle eller samboer kan også ha arverett. Hvis avdøde ikke har arvinger - det vil si at alle levende slektninger er fjernere slektninger enn fettere/kusiner - går avdødes nettoformue "til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge" etter arveloven § 76. Departementet kan også innvilge arv til slektninger eller andre nærstående i slike saker. I slike saker åpnes det alltid offentlig skifte (dødsbobehandlingsforskriften § 1), så det vil alltid være en bostyrer. Den lokale tingretten vil vite hvem som har rett til å disponere over dødsboets eiendommer. Det vil være tingretten selv, en bostyrer, eller arvingene.

Forliksrådet er et nokså kreditorvennlig organ, så en grense for 4G i rettshjelp ville vært fullstendig krise.

Etter håndverkertjenesteloven § 37 plikter du å betale når tjenesteyteren krever det, etter at tjenesten er utført. Lovens normalordning er altså at du ikke skulle ha fått den første regningen. Du har heller ikke krav på "automatisk" spesifisert regning, det er noe du må kreve å få. Det relevante spørsmålet her er "hvor mange forsøk får man på sluttfakturering?" -- altså, når har kunden grunn til å tro at man har fått den siste regningen, og når har kundens berettigede forventning blitt så sterk at rettsvesenet vil avskjære videre krav? Utgangspunktet er at selger må ta ansvar for å formidle hva han har krav på. Har selger sendt en uspesifisert regning, så vil kjøperen gå fri etter å ha betalt den første regningen - "timer og materialer" gir ikke kjøperen noen grunn til å tro at det vil komme flere regninger (med mindre regningen er markert som àkonto eller forskudd). Hvis regningen hadde vært spesifisert, det hadde stått tydelig hva det var fakturert for, og kjøperen kunne se at det er brukt materialer som ikke er fakturert for, så hadde selger hatt en bedre posisjon. I en situasjon hvor oppdraget er ferdig, man har betalt en faktura for "timer" og en faktura for "materialer", så hadde jeg bestridt å betale mer for materialer, og henvist til at jeg betalte for materialer på faktura X og at dette kravet derfor er oppgjort.

Tvisteloven § 6-13 begrenser hvilke typer sakskostnader man kan kreve dekket i forliksrådet, både arten og mengden: Det er rettsgebyrene, reiseutgifter/møteutgifter for parter, og rettshjelp inntil 0,5R/4R (pluss mva). Samlet sett kan det bli inntil ca. 7000 kr.

Prisavslag forutsetter at retting ikke kommer på tale eller ikke blir foretatt innen rimelig tid. Hvis retting blir foretatt (og tingen etter retting er i mangelfri stand etter avtalen) har man ikke krav på prisavslag, se kjøpsloven § 37. Vi har ingen "tort og svie"-regel i norsk kjøpsrett, kjøperen får ikke erstatningskrav mot selger bare pga. plunder og heft.

Begrepet "minstepensjon" i vergemålsforskriften § 19 første ledd bokstav a er en årlig utbetaling (det sier du jo selv - den er 2,48G per år), og vergegodtgjørelsen etter § 16 er også en årlig godtgjøring. Det ligger da i sammenhengen i regelverket at beløpsgrensen gjelder per år. Minstepensjonen er jo ikke 2,48G per måned. Dersom inntekten går opp i løpet av året vil klienten selv måtte dekke godtgjørelsen dersom inntekten på årsbasis vil overskride minstepensjon. Dersom inntekten går ned i løpet av året vil klienten fortsatt måtte dekke godtgjørelsen dersom inntekten på årsbasis fortsatt vil overstige minstepensjon.

Politiet har ført tilstrekkelige bevis til å overbevise en uavhengig domstol om at han har kjørt i over 200 km/t. Domfelte uttaler at politiet "ikke har konkrete bevis", men det er basert på en misforståelse delvis av hva bevis er og delvis hva politiet må bevise. Politiet har konkrete bevis - politimennenes vitneforklaringer er bevis. Målingen er heller ikke bestridt i saken - ingen bestridte at en bil ble målt i over 200 km/t.

Nei. (Og leger kan ikke forskrive på blå resept til familiemedlemmer. Forskrivning på blå resept er offentlig saksbehandling, og legen må da følge habilitetsreglene i forvaltningsloven §§ 6 flg.)

Øh, nei. Bøter er ikke rentebærende (SI-forskriften § 3), og maksimalt gebyr er 1,5R (påtaleinstruksen § 30-7) (som heller ikke er rentebærende).

Slå opp NIMBY.

Jeg leser det slik at det er en egen måler, men den står mellom inntak og sameie, ikke mellom sameie og seksjonseier.

Vel, man må få gjennomslag for installasjon av målere på den enkelte leilighet (fordi uten det, ingen forbruksmåling). Hva slags flertall dette vil kreve avhenger av sameiets størrelse, kostnaden av tiltaket, og kan være alt fra simpelt flertall til enstemmighet. (For øvrig tar uname -i feil. Men det er antagelig fordi han/hun dømmer systemet med eierbrøk - som er laget for å skulle passe alle utgifter et borettslag/sameie har - ut fra hans/hennes syn på den spesifikke kostnaden "energi".)

Begrepet "kjernetid" er en del av mange arbeidsgiveres fleksitidsordninger. Arbeidsmiljøloven § 10-2 tredje ledd bestemmer at arbeidstaker har rett til fleksibel arbeidstid "dersom dette kan gjennomføres uten vesentlige ulemper for virksomheten". Én slik vesentlig ulempe er det å mangle en forutsigbar tid hvor alle/mange ansatte er på jobb samtidig. Kjernetid løser denne problemstillingen. Kjernetid innebærer at man skal være til stede en del av arbeidsdagen, men at man styrer plasseringen av sin øvrige arbeidstid selv. Begrepet "særlig uavhengig stilling" innebærer at man ikke omfattes av arbeidstidsreglene i kapittel 10, se arbeidsmiljøloven § 10-12 annet ledd. For å ha en særlig uavhengig stilling må det, slik NHO bemerket i høringen av nåværende arbeidsmiljølov (hvor departementet var enige), dreie seg om "arbeidstakere som selv prioriterer sine oppgaver. De bestemmer selv hva de skal gjøre, hva som skal delegeres til andre, når arbeidet skal gjøres og hvordan arbeidet skal utføres." Det betyr naturligvis ikke at man selv bestemmer over alle aspekter av sin egen arbeidsdag, men hvis man har en pålagt kjernetid er dette vanligvis uforenlig med det å ha en særlig uavhengig stilling.

Loven begrenser allerede dette i dag, ved å kreve at det skal være forholdsmessighet mellom straffbar handling og reaksjoner, se straffeloven § 29 annet ledd. 80 i 50-sonen og 150 i 100-sonen ligger normalt på et par titusener i bot, og strafferammen for brudd på vegtrafikkloven er bøter og inntil ett års fengsel. Det vil da raskt være uforholdsmessig å inndra et kjøretøy som har langt over botens verdi. Dette er for øvrig også grunnen til at dette ikke gjøres mer i dag. Straffenivået for fartsovertredelser er for lavt.

Hvis han samler inn underskrifter til andre formål, og så gjenbruker underskriften på et fullmaktsdokument, er dette dokumentforfalskning. Rent teknisk er det generalforsamlingen/årsmøtet som godkjenner fullmakter. Dette gjøres vanligvis formløst en masse helt i starten av møtet, men det er også anledning for enhver årsmøtedeltaker å si "Til dagsorden, jeg krever at samtlige fullmakter prøves". Generalforsamlingen/årsmøtet må da stemme over hvorvidt man skal godkjenne fullmaktene en masse eller hvorvidt man skal prøve én eller flere fullmakter (herunder be fullmektigen om en nærmere redegjørelse). Ingen kan stemme i kraft av en fullmakt før fullmakten er godkjent. Frem til fullmaktene er godkjent har styreleder én stemme - sin egen (hvis han er seksjonseier/andelseier).

Trådstarter spør om lønnspliktdager, og dette begrepet brukes kun i permitteringssammenheng. Lønnspliktloven heter formelt sett "lov om lønnsplikt under permittering (permitteringslønnsloven)".

Lønnspliktloven § 3 første ledd bestemmer at arbeidsgiver skal betale lønn i en arbeidsgiverperiode på 15 dager, fra og med den første arbeidsdagen permitteringen omfatter. Videre bestemmer den at "perioden løper ikke når arbeidstakeren likevel ville hatt tjenestefri eller fravær". Denne bestemmelsen kan forstås på to måter. Den ene måten er at perioden løper ikke hvis arbeidstakeren har tjenestefri/fravær uten lønn. Den andre måten er at perioden løper ikke hvis arbeidstakeren har tjenestefri/fravær, uavhengig av om tjenestefri/fravær er lønnet eller ikke. NAV (og Simployer) legger til grunn at formålet med regelen er at arbeidsgiver ikke skal betale lønn i mer enn 15 dager etter at permittering er iverksatt. Dette har god dekning i forarbeidene (Ot.prp.nr. 11 (1987-1988) s. 39), hvor departementet uttaler at formålet med lønnsplikt er å sikre arbeidstakeren "den lønn som ville ha blitt opptjent dersom permitteringen ikke hadde funnet sted", og bemerker at poenget med bestemmelsen er at den skal avskjære "muligheten til å dekke opp arbeidsgiverperioden med perioder hvor arbeidsgiveren likevel ville vært fritatt for lønnsplikt" (fordi arbeidstaker ikke har krav på lønn). Det er dårlige holdepunkter for å hevde at betalt fri skal forlenge arbeidsgiverperioden. Hensynet bak regelen er at arbeidsgiver ikke skal kunne minimere utgiftene sine ved å legge opp til at store deler av perioden dekkes av ulønnet permisjon o.l. Dette hensynet slår ikke til når det er snakk om betalte fridager. Arbeidstaker skal ha 15 dager lønn som om permittering ikke hadde funnet sted. Dette får arbeidstaker selv om noen av disse dagene er lønnede høytidsdager.

Loven åpner ikke for å regne ut eierbrøk etter rimelighet eller rettferdighet. Eierbrøk fastsettes ut fra forholdene på anskaffelsestidspunktet, og revurderes ikke i løpet av eierforholdet så lenge eierforholdet forløper i henhold til normale forutsetninger. Sameigelova § 2 første ledd bestemmer at "når det ikkje er grunnlag for anna, skal sameigarane reknast for å ha like stor part kvar". Hvis det har oppstått et sameie mellom samboere antar man derfor at begge parter har like stor eierandel, dvs. 50/50 hver. I dette tilfellet finnes det grunnlag for noe annet, nemlig eierbrøken. Denne viser at man på tidspunktet skjøtet ble tinglyst mente at man skulle dele eierandelene ulikt. Dette vil også bli resultatet på salgstidspunktet hvis partene ikke har inngått noen annen avtale i mellomtiden. Bevisbyrden for at eierbrøken har endret seg ligger på den som hevder dette. I en salgsprosess betales megleromkostninger, lån, og annen sikkerhet som skal innfris av salgssummen før overskuddet deles. Det vil si at den parten som har en høyere eierbrøk blir belastet med en høyere prosentandel av lånet. La oss si at eierbrøken er 75/25, boligen ble solgt for 6 millioner, og det skal innfris 2 millioner i lån og salgsomkostninger. Det er da 4 millioner som skal deles mellom eierne, og dette vil bli delt med 3 millioner til den ene og 1 million til den andre. Dette er normalen ut fra forutsetningene for eierbrøken. Den som skal eie 75 % av gjenstanden skal dekke 75 % av anskaffelseskostnaden (dvs. både egenkapital og gjeld), og også 75 % av driftsutgiftene. Hvis eksen din hevder at din andel av brutto salgssum skal dekke en større andel av lånet fordi du har en større eierandel, så har hun i utgangspunktet rett i det.

Vi har ikke "jury" i Norge, og det at Høyesterett var splittet i tre mot to dommere får ingen betydning. Ved neste korsvei hvor en slik sak kommer opp vil det være 5-0, fordi flertallet bestemmer, uansett hvor lite flertallet er. Den bærende uttalelsen i flertallets avgjørelse er at unntaksbestemmelsen "skal tolkes snevert, og at den i liten grad er aktuell for kostnader knyttet til eksisterende anlegg". Videre uttaler flertallet at det er et poeng å unngå konflikter, og at "I denne sammenheng er det tilstrekkelig å peke på at konsekvensene av å gi de ankende parter medhold, kan bli en uthuling av det grunnleggende prinsippet om kostnadsfordeling etter sameiebrøk". Heis er også et gode som "ikke er tilgjengelig for alle". I heis-saken var det snakk om 46 boligseksjoner knyttet til 7 blokker, hvor 3 av blokkene ikke hadde heis, og det var seksjonseierne i blokkene uten heis i det hele tatt som motsatte seg kravet. Det har lite for seg å ta denne kampen.

Generelt sett gjelder det i norsk rett et prinsipp om at du må være part i en avtale/sak for å kunne påvirke saken. Den som ikke er part har ingen rett til å påvirke saken, og ingen rett til å få opplysninger om parten(e).

Det er kun eier av bilen og fører av bilen som kan klage til virksomheten (parkeringsforskriften § 44) og videre til Parkeringsklagenemnda (§ 45). Andre må ha fullmakt fra en av disse. Hverken selskapet eller nemnda plikter å behandle klager fra andre enn disse, se nemndas prinsippavgjørelser i sak 486 og 13020. Såvidt jeg vet har nemnda ikke behandlet spørsmålet om hva som kreves av dokumentasjon for at man er fører. I sakene for nemnda har det tvert imot blitt dokumentert at klageren hverken var eier eller fører (og antagelig heller ikke hadde påstått å være noen av delene). Med tanke på at det å erklære seg som fører av bilen innebærer at man samtidig erklærer seg solidaransvarlig for kontrollsanksjonen etter § 37 er det fullstendig urimelig å kreve noe mer av dokumentasjon enn en egenerklæring om at "jeg parkerte bilen". Det finnes ingen person i verden som påtar seg å måtte betale kontrollsanksjonen hvis man taper bare for å komme i en posisjon for å kunne klage på den -- ikke når det å klage etter fullmakt er en rent risikofri løsning. "Min egenerklæring om at jeg var fører er tilstrekkelig dokumentasjon. Hvis dette ikke kan aksepteres, send saken videre til Parkeringsklagenemnda."

Utgangspunktet er at kommunen selv velger hvilke kvalifikasjonskrav de stiller til faste og midlertidige stillinger, Rt. 2014 s. 402. Det er i og for seg ikke ulovlig å stille større kvalifikasjonskrav til en fast stilling enn til en midlertidig stilling. Men domstolene har ikke akseptert at man nekter en midlertidig ansatt fast ansettelse begrunnet i egne målsetninger om ønsket kompetanse i virksomheten (LB-2017-80601, Fredrikstad kommune ble ikke hørt med argumentasjonen om at det var en målsetning å ha 40 % sykepleiere og 60 % helsefagarbeidere ved sykehjemmene som grunnlag for at en midlertidig ansatt ufaglært assistent ikke skulle kunne ansettes fast). Arbeidsmiljøloven § 14-9 annet ledd setter opp fem muligheter for midlertidig ansettelse: a) arbeid av midlertidig karakter, b) egentlige vikariater (dvs. i fravær av én eller flere andre ansatte), c) praksisarbeid (herunder også ansettelse som lærling), d) arbeidsmarkedstiltak i regi av/samarbeid med NAV, e) idrettsutøvere, trenere, dommere, og ledere i organisert idrett. Tidligere hadde man en generell midlertidig ansettelsesadgang (f), denne ble opphevet fra 1. juli 2022. Det finnes to frister før man ikke lovlig lenger kan være midlertidig ansatt. 1) FIRE år: Hvis man utelukkende har vært ansatt for arbeid av midlertidig karakter (bokstav a). 2) TRE år: Hvis man har vært ansatt som vikar (bokstav b) eller på generelt grunnlag (bokstav f). 3) TRE år: Hvis man har vært ansatt i kombinasjon av a, b, og f. Lærlinger, deltakere i arbeidsmarkedstiltak, og idrettsutøvere m.fl. (c, d, og e) kan ikke opptjene tid når de er ansatt som dette. De har heller ikke krav på fast ansettelse, selv om lærlingetiden etc. skulle gå ut over tre/fire år. Det er veldig få kommunale stillinger som er "midlertidig karakter"-arbeid (bokstav a). For deg vil det derfor antagelig være treårsfristen som gjelder. For at du skal ha krav på fast ansettelse fra 1.1.2024 må du ha vært sammenhengende ansatt fra 30.12.2020 til 31.12.2023 (lovkravet er mer enn tre år, ikke tre år eksakt), og ingen del av tiden kan ha vært lærlingetid. Det kravet vil du ikke fylle før 2.1.2024. Man kan også bli fast ansatt i medhold av grunnbemanningslæren. Grunnbemanningslæren sier, i korte trekk, at arbeidsgivere plikter å ansette vikarer i fast stilling hvis de dekker et stabilt og varig vikarbehov. Hvis en virksomhet har ca. 500 årsverk, og et stabilt fravær på 13-15 %, så vil virksomheten ha et stabilt vikarbehov på mellom 64-75 årsverk. Dette stabile vikarbehovet kan ikke virksomheten dekke ved midlertidige ansettelser, fordi behovet er så stort og stabilt at begrunnelsen for midlertidig ansettelse ikke finnes.

Innen frivilligheten er det ikke helt uvanlig at en underordnet instans prøver å klage sin nød til en over-overordnet instans. Det kan være helt akseptabelt, men det kan også være konfliktskapende og ødeleggende for organisasjonen. Det kommer an på hva nøden går ut på. Et styre som misbruker organisasjonens midler er f.eks. et annet forhold enn et styre som ikke holder styremøter hver tredje måned, bare hver fjerde, selv om begge deler er brudd på regler/vedtekter. En kontrollkomité arbeider vanligvis på oppdrag for årsmøtet og har ingen egen selvstendig myndighet (med mindre det unntaksvis er bestemt noe annet i vedtektene). Jeg vil mene at for at en sak skal være verdt å ta opp med kontrollkomitéen må det være en sak som er såpass viktig at styret vil kunne måtte gå av. Terskelen blir da nokså høy. Årsaken til dette er at daglig leder arbeider såpass tett med styret og er såpass avhengig av styrets tillit at en uenighet som går til kontrollkomitéen (og da indirekte til årsmøtet) har høy risiko for at enten styret eller daglig leder kommer til å måtte gå av. Hvis styret ikke må gå av, så vil tilliten til daglig leder ha fått seg en knekk.

Man kan ikke overdra større rett enn den man selv har. Dette er lovens utgangspunkt - en servitutt følger med eiendommen uavhengig av hvem som er eier. Dette kan man naturligvis ikke omgå ved å dele opp eiendommen. Tinglysningsloven § 20 bestemmer at når et dokument er registrert i grunnboken (dvs. tinglyst), går rettigheten dokumentet gir uttrykk for, foran alle rettigheter som ikke er registrert samme dag eller tidligere. Også dette kan ikke omgås ved å dele opp eiendommen.