krikkert

Har firmaet ikke penger på konto, ikke inntekter som vil gi penger på konto, men fortsatt pådrar seg utgifter, så er man i en konkurssituasjon, og styret kan da i utgangspunktet etter aksjeloven § 17-1 bli erstatningsansvarlige overfor kreditorene. Det som er nytt her er at kreditor også er daglig leder. Dette er ikke bra. Denne dobbeltrollen gjør at styret sitter i en svært ukomfortabel skvis. DL er selskapets største kreditor, og skal holde seg unna styrebehandling av hans egen kreditorsituasjon, se aksjeloven §§ 6-27 og 6-28. Det er all grunn til å tro at DL i denne situasjonen ikke har selskapets beste for øye: han er ute etter å komme ut av det med mest mulig penger til seg selv. En kreditor som også er daglig leder, og som bruker DL-rollen til å fremme egne særkreditorinteresser vil finne det vanskelig å nå frem med et erstatningskrav etter aksjeloven § 17-1.

Om det så hadde stått i lovverket at man eier noe sammen (i stedet for i ulovfestet domstolsskapt rett som nå), så hadde ikke det hindret Per og Karis fellesbarn i å selge boligen når alle formelle forhold tilsier at Per eier den alene. Kari hadde fortsatt måttet gå til søksmål for å håndheve den rettigheten.

Normalt transportøren.

Til en viss grad er det slik allerede - når man vurderer hvem som eier noe kan man i noen sammenhenger ta andre hensyn enn hvem som er den formelle eier (navn på kjøpekontrakten/skjøtet) og hvem som er den økonomiske bidragsyteren til anskaffelsen (hvem betaler for det som blir kjøpt). Men det er ikke lovregulert. Sameigelova regulerer bare hvordan forholdet mellom to eller flere som eier noe sammen er når det har oppstått et sameie - det regulerer ikke hvordan et sameie blir til. Hvis Per anerkjente at Kari eide en halvdel av huset før hans død, så er dette bindende for Pers dødsbo. Men da er man i posisjonen "hvorfor tok ikke Kari dette opp da dødsboet ble skiftet" - hvis Kari eide halvparten av boligen, hvorfor tok hun ikke opp dette tidligere? I første innlegg skriver du at fellesbarnet "med loven i hånd" solgte boligen. Ja, loven er slik at den som har grunnbokshjemmel til eiendommen i det store og det hele kan selge den. Hvis man mener at man eier deler av en eiendom så må man gå til søksmål. Det finnes verktøy for å stanse et pågående salg i påvente av avklaring av eiendomsrett. Men det å eie noe sammen med noen gjør deg ikke til arving etter dem. Og det er ingen som sørger for at dine rettigheter som en uavklart eier blir ivaretatt: det må du gjøre selv.

Nei, reglene gjelder etter konkurs (det er konkursboet som begjærer handlinger omstøtt), men de brukes på handlinger som (naturlig nok) skjer før konkurs.

Nei. Hvis man er i forhandlinger om betaling er man ikke i en konkurssituasjon før forhandlingene har strandet. Man kan være materielt konkurs (eiendelene og inntektene dekker ikke gjelden og regningene) uten å være i en konkurssituasjon - man er ikke i en konkurssituasjon før noen begjærer deg konkurs. Reglene i konkursloven og dekningsloven gjelder under konkursbehandling. Selvsagt. Hvis det ikke finnes bedre tilbud.

Det kan godt tenkes at det ikke var tillatt i det konkrete tilfellet - men hverken DL eller styret kan gi bort selskapets eiendeler når disse eiendelene har en økonomisk verdi. Aksjeloven § 8-6 har strenge begrensninger på både når noe kan gis bort uten betaling og hvem som kan bestemme det. Legg merke til at det som hovedregel er generalforsamlingen, ikke styret, som kan gi bort selskapets eiendeler. Styremedlemmer som hevder at dette burde vært styrebehandlet må utfordres på hva de ser for seg at det videre hendelsesforløpet ville vært. Kan for så vidt nevnes at hvis kun daglig leder og styreleder møter opp, og det er minst to andre styremedlemmer, så vil ikke styret være beslutningsdyktig, se aksjeloven § 6-24. Mer enn halvparten må være til stede. Er det tre styremedlemmer må minst to møte opp, er det fire må minst tre møte opp. Unntaksregelen i tredje ledd kan nok være aktuelt, det vil avhenge av omstendighetene, men du går nok litt lett på at annet ledd ikke er relevant. Jo mindre drift det er i selskapet, jo mindre innhold har den daglige ledelse, fordi flere ting har stor betydning.

Daglig leder fratrer sin stilling øyeblikkelig når selskapet er besluttet oppløst. Styret tar daglig leders posisjon, se aksjeloven § 16-2. Frem til selskapet er besluttet oppløst har daglig leder de fullmakter som ligger innenfor den daglige ledelse. Dette vil normalt innebære å innfri selskapets løpende driftsutgifter på de måter man kan, men hvis selskapet er i store pengeproblemer kan dette tale for at forhandlinger om innfrielse må forankres i et styrevedtak. Dette avhenger av de konkrete omstendigheter - spørsmålet er om saken "etter selskapets forhold er av uvanlig art eller stor betydning", se avgrensningen av daglig leders myndighet i aksjeloven § 6-14.

Ja, det at kravet er solgt under sakens gang påvirker ikke kravets eksistens.

Du virker å tro at hjemmesoning og rehabiliteringsopphold er noe annet enn fengsel. Men det man dømmer noen til er frihetsberøvelse - du blir fratatt friheten din og pålagt å oppholde deg der samfunnet bestemmer i den tid samfunnet bestemmer. For å dømme noen i en straffesak - fra det minste forenklede forelegg til potensiell livslang fengslig forvaring (før i tiden også dødsstraff) - kreves bevis ut over enhver rimelig tvil. Årsaken til dette er at staten sitter på alle maktmidlene og alle ressursene, og som samfunn forlanger vi at staten skal være sikker på hva den gjør når den bruker sitt sterkeste maktmiddel mot den enkelte borger. Dette prinsippet har stått seg svært lenge. På 90- og 00-tallet ble det imidlertid større fokus på fornærmedes interesser og rettigheter. Straff skal være staten som tar igjen på vegne av den fornærmede. Det er derfor man problematiserer det at beviskravet er så strengt, fordi med et strengt beviskrav så vil en frifinnelse innebære at man "ikke tror på" fornærmede. Generelt sett bør vi ikke senke beviskravet av hensyn til fornærmede, og heller ikke relativisere beviskravet ut fra hvilken straff den tiltalte risikerer.

Aksjeselskapet slutter å eksistere som juridisk person ved oppløsningen, på samme måte som at en død person ikke kan eie eiendom. Eierskapet går over til aksjeeierne som gruppe på en lignende måte som at eierskapet til den avdødes eiendeler går over på arvingene.

Personopplysningsloven § 2 første ledd: All behandling av personopplysninger som skjer ved bruk av datateknologi er minst delvis automatisert. Ettersom betalinger i Norge skjer elektronisk er all håndtering av betalingsopplysninger også minst delvis automatisert. Det kan for så vidt tenkes at noen husleiesituasjoner ikke i det hele tatt bruker datateknologi - alt er skrevet på papir, all betaling skjer kontant, depositum er ikke i bruk, osv. I så fall er det ikke-automatisert behandling, og for slik behandling gjelder loven bare hvis opplysningene inngår i eller skal inngå i et register. Kriteriet for at noe skal være et "register" er at informasjonen er gjenfinnbar. Konstatering av at husleie er misligholdt forutsetter gjenfinnbare opplysninger (nemlig når husleien skulle vært betalt og når - eller hvis - den er betalt). Jeg kan ikke forestille meg en husleiesituasjon som ikke faller inn under personopplysningsloven.

Mer eller mindre alt du skriver her er feil. Personopplysningsloven sier hei.

Det er et brudd på personopplysningsloven. Utleier risikerer erstatningsansvar overfor leietaker og sanksjoner fra Datatilsynet.

Prinsippet heter erstatningsansvar for bortkastede forhandlinger. Jeg er på ferie, så jeg kan ikke skrive særlig mye om det, men denne masteroppgaven sier noe overordnet om temaet.

Ankeutvalgets jobb er å sile saker. Ankeutvalget realitetsbehandler ikke saker, men de opphever dommer som har helt åpenbare saksbehandlingsfeil i seg. Dette skjer svært, svært sjelden.

Hvis personen du har hatt dialog med ikke har noen lederstilling er det sterkt usannsynlig at domstolene vil komme til at han kan forplikte sin arbeidsgiver gjennom stillingsfullmakt, legalfullmakt, eller kombinasjonsfullmakt -- særlig ikke når dere har en historikk på at det er sjefen hans som undertegner avtaler for firmaet. Du vil imidlertid kunne ha et erstatningskrav mot forhandleren, og for så vidt mot firmaet som hans arbeidsgiver (men ikke firmaet som part i leieavtalen).

Mer eller mindre lik null. Utgangspunktet er at rettssystemet gir deg en (ikke ubetinget) rett til å få saken din behandlet i to instanser: tingretten og lagmannsretten (for småkrav effektivt sett bare forliksrådet og tingretten, for trygdesaker Trygderetten og lagmannsretten, og for barnevernssaker barnevernsnemnda og tingretten). Høyesterett behandler de sakene det er viktig for Høyesterett å behandle. Det er saker hvor det er tvil om rettslige spørsmål. Saker hvor man krangler om hva som har skjedd er ikke interessante for Høyesterett.

Det gjelder også til leietakers familie, nære venner, osv. Det kan tenkes et unntak for familiemedlemmer som også bor i den leide boligen og som vil bli rammet av misligholdet.

Husleietvistutvalget er obligatorisk instans for behandling av tvister om leie av bolig, men ikke leie av lokale; det er leietakers formål med husrommet som avgjør om leieavtalen gjelder bolig eller lokale. Tvist om hvorvidt det er inngått en bindende leieavtale er også tvist om leie av bolig, så HTU er rett instans for alle krav mot leietaker. Spørsmålet om det er inngått en bindende leieavtale er et spørsmål om en person som kan forplikte leietaker har gitt uttrykk for at han vil forplikte seg. Ikke alle ansatte i et firma har myndighet til å forplikte firmaet. For et aksjeselskap vil styret i fellesskap alltid kunne forplikte firmaet (aksjeloven § 6-30), og i tillegg den eller de som har registrert signaturrett i Foretaksregisteret (aksjeloven § 6-31). En prokurist kan alltid binde firmaet til en leieavtale (prokuraloven § 1). Daglig leder vil i de fleste tilfeller kunne binde firmaet, men ikke alle (aksjeloven § 6-32). Ut over disse gruppene er det ingen som alltid kan binde firmaet - personer i visse typer stillinger (avtaleloven § 10 annet ledd) og personer som ut fra måten de opptrer på gir motparten god grunn til å tro at dette er ment fra prinsipalens side (kombinasjonsfullmakt, se Rt. 2011 s. 410). Hvis personen du har snakket med ikke kan binde leietaker, så spiller det ingen rolle for leietakeren om avtalen er bindende eller ikke. Det er da personen du må forfølge rettslig via et erstatningskrav. Hvis personen du har snakket med kan binde leietaker, så blir det et spørsmål om avtalen er bindende. Det er nokså åpent. Formuleringene du har gjengitt er litt tvetydige. "Lage en kontrakt" er ikke en veldig sterk indikator på at man ønsker å binde seg til kontrakten uten videre.

Nei. Personopplysningsregelverket forbyr behandling av informasjon på en måte som er uforenlig med behandlingsgrunnlaget. En utleier kan behandle informasjon om ditt betalingsmislighold for å drive inn pengene (gjennom inkasso, namsmyndighetene) eller ved å varsle sosialtjenesten, men det er hverken saklig, rimelig, eller nødvendig å gi arbeidsgiver disse opplysningene.

Utgangspunktet er at det er kjøperen som velger hva som skal skje som følge av selgerens kontraktsbrudd - prisavslag, retting, omlevering, heving. For å heve kjøpet må mangelen være mer enn uvesentlig. Hvis tingen ikke kan brukes til formålet i den tilstanden den er vil mangelen alltid være mer enn uvesentlig. Hvis forbrukeren krever heving kan selger bare forhindre dette hvis selgeren sørger for retting eller omlevering. Fra 1. januar 2024 kan selgeren ikke kreve å få rette/omlevere hvis mangelen er så alvorlig at det ikke er rimelig å gi selger adgang til å rette, men denne endringen gjelder ikke for kjøpsavtaler som er inngått før loven trådte i kraft. Når selgeren ikke har gjennomført avhjelp innen 18 måneder er avhjelp ikke gjennomført i samsvar med loven, ettersom forbrukerkjøpsloven § 30 fastslår at avhjelp skal skje innen rimelig tid. Forbrukeren kan da heve kjøpet.

Ticketmaster er i rettslig forstand en mellommann, uavhengig av hvem som eier dem.

Det å vedlikeholde en bolig gjør deg ikke til eier av boligen. En leietaker betaler også vedlikehold - både det vedlikeholdet vedkommende gjør selv (direkte) og det vedlikeholdet utleier plikter å gjøre (indirekte gjennom husleien). Det er den som kjøper boligen som eier boligen. Hadde Kari vært gift hadde hun vært separert når Per døde, ettersom det på dette tidspunktet var klart at forholdet var over. En fraseparert ektefelle har heller ingen arverett, og heller ingen automatisk eiendomsrett til den felles boligen. Hadde de vært gift hadde det skulle skjedd en deling av felles formue - men det betyr ikke nødvendigvis at Kari hadde kommet bedre ut. Nei, lovverket skiller ganske strengt mellom samboere og ikke-samboere, og slik må det nødvendigvis være. Kari blir ikke straffet for å ha passet deres felles barn. Kari blir straffet for å ha valgt en papirløs samlivsform, og for å ha avsluttet samlivet uten å egentlig tenke på konsekvensene av dette. Hva Per og Kari burde ha gjort er lett å si i etterkant. Det Per og Kari burde ha gjort er å gifte seg hvis tanken var å sikre den andre parten. Det Per og Kari burde ha gjort er å sikre at begge eide boligen. Det Per og Kari burde ha gjort er å ha oppdratt et rausere, hyggeligere barn. Forskjellene mellom samboerskap og ekteskap var godt kjent i befolkningen for 20 år siden, og kunnskapen har bare økt siden den gangen. Den første utredningen om samboerskapets rettigheter og plikter er nå over 30 år gammel.

Skjøtet - eventuelt hvem som finansierte kjøpet.