krikkert

Alle avgjørelser om hvem innen et organ som skal behandle hvilke saker ligger under forvaltningens egen styringsrett. De eneste bestemmelsene som forbyr en saksbehandler å behandle visse saker er habilitetsbestemmelsene i forvaltningsloven. Den eneste måten å bytte saksbehandler på er ved henvendelse til saksbehandlerens overordnede. Det fører i praksis aldri frem, men det er den eneste måten å gjøre det på.

Lov om 1 og 17 mai § 3 bestemmer at "arbeidsgiver skal betale full lønn for 1 og 17 mai som ikke faller på en søndag eller annen helgedag" (forutsatt at arbeidstaker er ansatt på minst 30 dagers kontrakt). Departementet har regulert hvordan lønn skal beregnes i forskriften: En timelønnet skal ha sin vanlige timelønn som for vanlig virkedag multiplisert med det antall timer som er ordinær arbeidstid på den hverdagen/lørdagen 1/17 mai faller på. En akkordlønnet skal ha lønn i henhold til gjennomsnittlig dagsfortjeneste i ordinær arbeidstid de to siste ukene før 1/17 mai. En daglønnet skal ha sin vanlige daglønn En skiftarbeider som har skift den dagen (men som ikke arbeider fordi høytidsdag), skal ha vanlig skiftbetaling uten tillegg. En skiftarbeider som etter skiftplan hadde friskift den dagen skal ikke ha betaling. Fastlønnede skal ha sin faste lønn, men har ikke krav på provisjon. Uke- og månedslønnede som ikke blir trukket i lønn for helgedager/helligdager skal heller ikke ha trekk i lønn for 1/17 mai. Arbeidstakere som har ferie 1. eller 17. mai skal likevel ha lønn, ikke feriepenger, og har krav på å få godskrevet disse dagene som arbeidsdager, ikke feriedager Arbeidstaker som har fravær siste arbeidsdag før eller første virkedag etter høgtidsdagen har ikke krav på lønn for denne dagen med mindre fraværet skyldes ferie eller sykdom, ombudsplikt, eller annen tvingende grunn. (Legg merke til at "friskift" ikke betyr "fri", det betyr friskift - altså at det er en del av skiftstrukturen at man hadde fri. Du har f.eks. fri hver mandag, og 1. mai var på en mandag. At bedriften gir alle fri den dagen fordi den er stengt er ikke "friskift".)

Forhandlere av gjenstander er forbudt å motta vederlag i kontanter på 40 000 kr eller mer. Dette følger av hvitvaskingsloven § 5. Denne bestemmelsen går foran forbrukerrettigheten til å gjøre opp kontant, noe som er eksplisitt sagt i departementets forarbeider (Prop. 76L (2016-2017) s. 32). Beløpsgrensen hindrer ikke at man betaler delvis kontant og delvis via bank, så lenge kontantvederlaget ikke overstiger 39 999 kr (enkeltvis eller i flere transaksjoner).

Gjenstandene kan bli stoppet i grensekontrollen, og du vil da bli bedt om å dokumentere lovlig innførsel/eierskap.

Så de sendte brev 15. mai (som ikke kom frem før halvannen uke etterpå, dette var 17. mai- og himmelsprettuka), og forsikringen opphørte 23. juni. Det er langt fra nok tid til å si at du har vært så passiv at du er forpliktet for en så kort periode.

Det er ikke uvanlig at forsikringstaker og forsikrede ikke er samme person - dette gjelder f.eks. ulykkesforsikringene i SPK og KLP, hvor arbeidsgiver er forsikringstaker mens arbeidstaker er den sikrede. Se om skillet mellom dette i forsikringsavtaleloven § 10-2 bokstav a og b. Det er forsikringstakeren som er den som inngår avtale med forsikringsforetaket, og som er ansvarlig for å betale premie. Den sikrede har ingen avtale med selskapet. Ofte er det imidlertid slik at forsikrede betaler forsikringstaker som igjen betaler forsikringsselskapet (slik det f.eks. er ved mange kollektive innboforsikringer - du betaler fagforeningen og fagforeningen betaler forsikringsselskapet). Da kan forsikringsselskapet tre inn i kravet forsikringstaker har mot sikrede. Men det er selskapet som har bevisbyrden for at et slikt regresskrav finnes. Du skriver at "banken utsendte et brev der de informerte om at jeg nå stod ansvarlig for å betale". Har du fått dette brevet, og hva har du svart på det? Banken kan ha hatt rimelig grunn til å tro at du ønsket å videreføre forsikringen når du ikke reagerte, og i så fall kan du være bundet av din passivitet. Det er imidlertid ikke noe opplagt svar her, og et slikt krav ville nok de fleste brakt inn for Finansklagenemnda.

Vegtrafikkloven § 13 femte ledd bestemmer at "endringer som øker den maksimale hastighet eller ytelse på motorsykkel (herunder moped) utover grenser fastsatt for vedkommende gruppe av motorsykler i medhold av annet ledd, må ikke foretas". Er mopeden originalt produsert slik, og ikke endret senere, er det ikke ulovlig å bruke den.

For det første er dette økonomisk ugunstig av leietaker, som vil ende opp med å skylde deg mer penger. Det vil løpe forsinkelsesrenter av leiebeløpet fra opprinnelig forfall og frem til beløpet faktisk utbetales. Dette kan være så lenge som fire-fem måneder etter forfall, ettersom husleieloven § 3-5 fjerde og femte ledd bestemmer at utleier ikke kan få utbetalt skyldig leie før tidligst fem uker etter at leieforholdet er opphørt (og dette forutsetter at banken varsler leietaker om kravet samme dag som den mottar krav fra utleier). Hvis man antar at leien er 15k per måned til forfall den 1., så vil forsinkelsesrentene alene kunne komme opp i over 1200 kr. Leietakeren kan ikke fri seg fra dette ved å samtykke til utbetaling fra depositumskonto, ettersom utleiers krav på "oppfylling" av depositumskontoen igjen også er rentebærende. For det andre er dette rent kontraktsrettslig en dårlig idé av leietaker. Hvis leietakeren annonserer at de ikke bare vil slutte å betale en enkeltstående leie, men at de vil nekte å betale leie i resten av leieperioden, så vil dette raskt være et vesentlig mislighold av leieavtalen som gir hevingsrett etter husleieloven § 9-9. Man setter effektivt sett betydningen av depositumet til null, og det er illojalt. Utleier kan ved heving kreve at leietaker flytter "straks", men har ingen plikt til å gjøre det (husleieloven § 9-9 annet ledd). Hvis vilkårene for heving er oppfylt vil man kunne nøye seg med å kreve at leietaker flytter f.eks. etter to måneder i stedet for tre, slik at depositumet beholder noe av verdien som sikkerhet. Dette er imidlertid teoretisk jus. Praktisk jus er at du ikke har noen effektiv måte å håndheve dette på. Beviskravene for å få gjennomslag for tvangsutkastelse ved heving er svært høye (det skal være åpenbart at du hadde rett til å heve), og selv med en utkastelsesklausul tar en utkastelsessak hos namsmannen vanligvis minst to måneder fra betalingen misligholdes.

Hvis det er aktiv bevisforspillelse, så bør man opplyse påtalemyndigheten/Skatteetaten/etc om nettopp dette, hverken mer eller mindre.

Avtaler kan reforhandles, og kjæresten din vil nok bli oppfattet som å ha fullmakt til å reforhandle avtalen. Skal du nå frem her må det bli på sosialt grunnlag heller enn juridisk.

Kommunen kan vedta bruksforbud med hjemmel i plan- og bygningsloven § 32-3, som lar plan- og bygningsmyndighetene "gi den ansvarlige pålegg om ... opphør av bruk og forbud mot fortsatt virksomhet" når forholdene er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven - også uten forhåndsvarsel og med øyeblikkelig virkning, plan- og bygningsloven § 32-4. Dette inkluderer bruk i strid med byggetillatelse eller reguleringsplaner, og selv om man kunne ha fått tillatelse. Hele poenget med byggesaksdelen av loven er tross alt at du skal søke på forhånd. Du skal søke om tillatelse, ikke satse på tilgivelse. "Ulovlig" er relativt. Man kan gjerne snakke om to forskjellige grupper ulovligheter. Offentligrettslig ulovlighet er lovbrudd som ikke kan påtales av privatpersoner (dvs. at de vanligvis ikke får betydning for avtaler mellom private), mens privatrettslig ulovlighet påvirker avtaler mellom privatpersoner. Det er altså offentligrettslig ulovlig å leie ut når boligen ikke er godkjent for bruken. Konsekvensene av dette kan bli bruksforbud, tvangsmulkt, og rettepålegg. Disse vedtakene rettes mot utleier, ikke leietaker. Det er ikke privatrettslig ulovlig å leie ut en bolig som ikke er godkjent for utleie, som Visma Advokater skriver i sitt innlegg lenket til over. Men dersom kommunen legger ned bruksforbud vil dette utgjøre en mangel etter husleieloven § 5-7 tredje ledd som kan gi leietaker rett til å kreve retting, leieavslag, heving, erstatning osv.

Jo, det er akkurat slik det er.

Veihjelp som tjeneste er kun transport av kjøretøyet til stedet det skal fraktes til. Tjenesteyteren er ikke ansvarlig for kjøretøyet etter at tjenesten er levert i tråd med avtalevilkårene. I det beskrevne tilfeller vil Mekonomen eventuelt være ansvarlige hvis de har hatt uforsvarlig oppbevaring av nøkler. Hvis ikke så er dette eiers risiko.

Dette vil være en søknadspliktig bruksendring. Det er for så vidt lovlig å leie ut en boenhet som ikke er godkjent som bolig, men det er ganske store risikoer forbundet med det.

Enkeltpersonforetak har ikke inntekt. Personer har inntekt.

Kravet i skatteloven § 16-10 (1) er at innskuddet "skal brukes til erverv av egen bolig", eller til vedlikehold/påkostninger knyttet til egen bolig. For å være "egen bolig" må det være "den boligen som skattyter bruker som sin faste bopel (hjem)" etter skattelovforskriften § 16-10-4. Merk at retten til videre BSU-fradrag faller bort fra og med inntektsåret man skaffer primær- eller sekundærbolig. "Bolig" omfatter både selveierboliger, andelsleiligheter, aksjeleiligheter, obligasjonsleiligheter, boligdel i næringsbygning, og våningshus på gårdsbruk. Du må kunne dokumentere at dette er din bolig, det vil si at du må eie den. I og med at dette er snakk om ganske mye penger bør du be Skatteetaten om en skriftlig uttalelse.

Helsepersonell har en yrkesmessig taushetsplikt. Denne rammer alle opplysninger de får i kraft av å være helsepersonell. Helsepersonell kan også ha taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 flg. Det vil da være fordi de (enten i tillegg til eller uavhengig av at de er helsepersonell) "utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan". "Forvaltningsorgan" er definert som "ethvert organ for stat eller kommune". Helseforetakene er f.eks. organer for staten (og at forvaltningsloven gjelder for dem er eksplisitt fastsatt i helseforetaksloven § 5). En sykepleier ansatt ved f.eks. Oslo Universitetssykehus HF vil da ha taushetsplikt etter helsepersonelloven (fordi sykepleier), spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 (fordi ansatt i en helseinstitusjon etter denne loven), og forvaltningsloven § 13 (fordi OUS HF er et organ for staten). Det er ikke galt å ta utgangspunkt i brudd på spesialisthelsetjenestelovens/forvaltningslovens taushetsplikt. Hvis man ikke er sikker på at den som har brutt taushetsplikten rent faktisk er helsepersonell kan dette være fornuftig.

Sameiet kan i utgangspunktet bare reagere overfor seksjonseier. Sameiet kan ikke tre inn i seksjonseiers leieavtaler og heller ikke pålegge seksjonseier å si opp leieavtalen, se eierseksjonsloven § 24 første ledd. Det er altså utleier som skal stå for en oppsigelse av leieavtalen. Sameiet kan i visse tilfeller pålegge seksjonseier å selge seksjonen hvis vilkårene i eierseksjonsloven § 38 er oppfylt (vesentlig mislighold av pliktene sine i sameiet tross advarsel). Sameiet kan reagere direkte overfor leietaker hvis vilkårene i eierseksjonsloven § 39 er oppfylt (brukerens oppførsel medfører fare for ødeleggelse eller verditap på eiendommen, eller er til alvorlig plage eller sjenanse for andre brukere av eiendommen).

Hundeloven § 19 forbyr enhver å "holde eller innføre hunder som" bl.a. "er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker". Det gjelder en del unntak i § 20: Hunder som er trent av politiet eller av andre med politiets tillatelse Hunder som er lovlig trent av en hundeorganisasjon med politiets tillatelse, og som er kjøpt/eies med politiets tillatelse Hunder som omfattes av unntaksforskrift. Slik forskrift er ikke fastsatt ennå. Hunder som angriper et menneske kan avlives uavhengig av om hundeholder har tillatelse. Hunder som trenes uten tillatelse kan avlives. Å trene en hund uten tillatelse kan føre til at man forbys å ha med hund å gjøre, hundeloven § 22 første ledd bokstav e.

Namsmannens bistand til utkastelse fra fast eiendom reguleres av reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Det er fem grunnlag for å kreve namsmannens bistand til å kaste ut en leietaker: Man har en dom, midlertidig forføyning, eller lignende som bestemmer at leietakeren skal fravike leieobjektet. Man har en skriftlig leieavtale som bestemmer at utkastelse kan begjæres når leien ikke blir betalt, og leien ikke er betalt innen 14 dager etter at tvangsfullbyrdelse er varslet. Man har en skriftlig leieavtale om tidsbestemt leie, som bestemmer at utkastelse kan begjæres når leietiden er løpt ut. Man har en skriftlig oppsigelse som er i tråd med husleielovens krav til oppsigelser, leietakeren ikke har protestert mot oppsigelsen, og oppsigelsestiden er løpt ut Man har en skriftlig hevingserklæring etter husleieloven, og saksforholdene gjør det åpenbart at utleier hadde hevingsrett. Disse følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 første ledd og tredje ledd bokstav a til d. Hvis det er gitt en oppsigelse og man er i oppsigelsestiden så er det i praksis bare alternativ 2 og 5 som er aktuelle. Man kan rekke å få til en midlertidig forføyning etter alternativ 1, men dette krever at man kan overbevise tingretten om at dette må tas tak i nå, det er ikke tid til å vente på ordinære prosesser. Hvis utleiers mål er å få leietaker kastet ut innen 1. august, så er dette fullstendig urealistisk med mindre leietakeren er en aktiv fare for eiendommen, naboene, eller andre. Utleier må ikke bare ha grunnlag for å heve leieavtalen (det vil si at leietaker vesentlig misligholder leieavtalen) men det må være åpenbart at dette ga hevingsrett. Det kan ikke være rom for rimelig tvil. Hvis det er en realistisk uenighet om hva som er gjort, så vil dette vilkåret ikke være oppfylt.

Det stemmer. Men når du står uten jobb vil du bli vurdert etter normene for syke arbeidssøkere (dvs. om du er arbeidsufør til ethvert yrke), ikke syk arbeidstaker (som normalt vurderes om vedkommende er arbeidsufør til stillingen sin).

Fakturaer er ikke magi. En faktura er rett og slett et dokument som inneholder et krav om å betale og opplysninger om hvordan kravet skal betales. Fakturaen i seg selv bestemmer ingenting, det er de underliggende reglene som avgjør om fakturaen symboliserer et krav man må forholde seg til eller om den symboliserer dyrt dopapir med fancy blekkmønster. Jeg antar at denne døra er dør mellom fellesarealer, og at det ikke er dør inn til bruksenhet. Det ligger da under sameiet å vedlikeholde slike dører, se eierseksjonsloven § 33, og sameiet må bære kostnadene for dette. Det kreves særskilt rettslig grunnlag (som oftest erstatningsrettslig skyldansvar) for at sameiet skal kunne velte en slik kostnad over på en enkelt seksjonseier. En seksjonseier har i utgangspunktet ikke adgang til selv å bestemme at døra skal vedlikeholdes og sende regningen til sameiet eller en annen seksjonseier. Se eierseksjonsloven § 33 siste ledd - dette kan kun gjøres hvis sameiet ikke vedlikeholder, og det er fare for skade eller ødeleggelse på eiendommen. Selv da skal regningen sendes sameiet først, ikke andre seksjonseiere. Mottar du en slik faktura skal du spørre om hva som er det rettslige grunnlaget for kravet.

1) Generelt sett gjelder det et krav om konsesjon for å kjøpe fast eiendom i Norge, det vil si at man må ha det offentliges tillatelse for å kjøpe fast eiendom. Vi har utstrakte regler om konsesjonsfrihet, men noen av disse unntakene stiller boplikt som forutsetning. Uavhengig av om boplikten er et vilkår for konsesjon eller et vilkår for å slippe å måtte søke konsesjon, så blir boplikten etablert på det tidspunktet man kjøper eiendommen. Hvis man først har boplikt blir ikke denne endret av at man endrer på eiendommen (og konsesjonsfrihet uten boplikt kan også falle bort hvis man endrer på eiendommen). Hvis man selger den eiendommen det er boplikt på har man naturligvis ikke selv boplikt lenger. Å selge deler av eiendommen krever samtykke fra det offentlige etter jordlova § 12. Får man samtykke til dette vil det ikke være boplikt på de delene av eiendommen som ikke er store nok til å kreve konsesjon. Det kan naturligvis være vanskelig å få slikt samtykke. 2) Boplikt innebærer at man bor på gården. Kravet er at man folkeregistrerer seg der, det vil si at man tar minst halvparten av sine døgnhvil der over tid. Man kan dra på ferie andre steder, men man kan ikke etablere fast bosted et annet sted. Driveplikt er noe annet enn boplikt - driveplikt innebærer at gården skal drives. Dette må man ikke gjøre personlig, man kan leie bort jorda. 3) Ja. Så lenge man bor der selv, og det ikke er ulovlig etter annet regelverk, så vil man oppfylle boplikten selv om man leier ut andre deler av eiendommen.

Du fortsetter å motta sykepenger fra NAV, med samme dagsats som da du var i jobb.

Nei, skatteavtalene bygger på et prinsipp om at man utelukkende skal være bosatt i én av statene. Det er hele poenget med skatteavtaler - å ha tiebreaker-regler som bestemmer hvilket land man skal være skattemessig bosatt i når begge lands interne skattelovgivning bestemmer at man er bosatt i landet.