krikkert

Finnerlønn, "dusør", og andre ordninger hvor man lover ut penger for å få tilbake bortkomne gjenstander, reguleres primært av hittegodslova § 9. Her heter det at hvis partene ikke blir enige om hvor mye finneren skal ha, så tar politiet avgjørelsen. Det er en absolutt forutsetning for å få finnerlønn/dusør etter disse bestemmelsene at man faktisk har funnet katten. Dette følger av vilkårene i hittegodsloven § 1 - hittegods er løsøre (herunder dyr) som er kommet bort for innehaveren, og som noen (finneren) har funnet og tatt hånd om. Har du ikke faktisk funnet og tatt hånd om dyret, så har du heller ikke krav på finnerlønn. (Hittegodsloven § 1 annet ledd unntar "funne bufe og andre husdyr" fra lovens system, men dette gjelder husdyr som omfattes av beitelova, dvs. hest, storfe, gris, sau, geit, og fjørfe som ikke er duer, ikke alle husdyr). Normalt vil finnerlønn fastsettes til 10 % av godsets verdi, hvis det er snakk om gjenstander av en viss verdi. Det er noen momenter loven gir anvisning på - "kva slag gods det gjeld, kva verde det har, kva stad det er funne og andre omstende i samband med funnet". Hva slags dusør som er utlyst er et moment i avgjørelsen. I tilfeller som ikke omfattes av hittegodslova så må man falle tilbake på vanlig avtalerett. Dusører er åpne gaveløfter gitt til allmennheten - de er ikke gjensidig forpliktende avtaler som er forhandlet frem med tilbud og aksept. Disse er i veldig liten grad bindende for den som utlyser dusøren, og i vurderingen av hvor bindende de er vil man alltid legge stor vekt på utlyserens subjektive hensikter og mål. Det er ellers også større adgang til å kalle tilbake gaveløfter enn andre løfter. B kan ikke hevde noe rettslig krav på dusøren. A har ikke uten videre noe krav på at B gir A tilgang til Bs eiendom. Dersom A har grunn til å tro at katten oppholder seg på Bs eiendom må A be Mattilsynet om å inspisere eiendommen etter dyrevelferdsloven § 18. Dersom A er sikker på at katten oppholder seg på Bs eiendom begår B en straffbar besittelseskrenkelse (straffeloven § 345) ved å nekte A gjennomgang av eiendommen for å få tilgang til katten sin. I så fall vil A kunne få rettens kjennelse for både adgang til å lete på Bs eiendom og for å hente katten sin.

Utgangspunktet etter forvaltningsloven § 32 er at klager skal være undertegnet av klager eller klagers fullmektig. Hvis klagen er en del av et fysisk dokument, skal dokumentet være fysisk underskrevet. Det er ikke tilstrekkelig å "printe" underskriften - frem med penn og papir. Hvis klagen er fremsatt elektronisk, så skal den være "autentisert som fastsatt i forskrift, eller i medhold av forskrift". Du har ikke fremsatt noen fysisk klage, slik du beskriver det. Du har fremsatt en elektronisk klage. Da skal klagen være autentisert etter kravene i eForvaltningsforskriften. Hvis klagen er innsendt gjennom en portal man ikke kan få tilgang til uten gjennom innlogging med Bank-ID, Buypass, eller lignende, så er klagen autentisert. Hvis forvaltningsorganet mener at du skulle ha sendt inn klagen fysisk (dvs. at det ikke er lov å klage elektronisk), så skal forvaltningsorganet returnere klagen til deg med beskjed om nettopp dette, jf. eForvaltningsforskriften § 7, og gi deg en frist til å sende inn klagen fysisk med signatur. Uavhengig av om klagen er autentisert eller ikke er det ikke adgang til å avvise en klage uten å gi rettemulighet, se Aldracks innlegg over. Og avvises klagen, så skal det skje ved enkeltvedtak som man har klageadgang på.

Her er det viktig å huske på at det er en viss forskjell på hva man kan avtale, og hva man kan tinglyse. Man kan tinglyse en god del mer enn man lovlig kan avtale, fordi tinglysing er bare en registreringsordning, ingen instans i tinglysingsvesenet kontrollerer at det som skal tinglyses faktisk er lovlig. Servituttloven er bakgrunnsreglene her, men det er også regler i jordlova (primært §§ 8 og 11) som bestemmer at man ikke kan gjøre disposisjoner som gjør dyrkbar jord uegnet til jordbruksproduksjon. En tinglyst servitutt som forbyr jordbruk eller essensielle elementer av det er med andre ord nokså verdiløs. Vei, vann, avløp, strøm (netteiers ansvar, men hvis netteier ikke har sikret seg det så er det du som ikke har strøm frem til det er på plass) er de sentrale ting som må være på plass - men disse er normalt allerede på plass gjennom prosessen frem mot å få byggetillatelse. Hva trenger du å få sikret av rettigheter? Hvilke rettigheter trenger du å ha over denne naboeiendommen for å sikre at du får brukt din eiendom til det du ønsker å bruke den til? Et byggeforbud - hva er det du ønsker å forby naboen å bygge?

Frem til 2009 bestemte folketrygdloven § 22-17 at trygden ikke ga renter "ved etterbetaling av ytelser". I denne sammenhengen betyr "etterbetaling" alle utbetalinger som skjer etter den måneden/perioden de skal skje i. Får du utbetalt mai måned i juni, så er det en etterbetaling. Slik hadde loven vært siden 1967. I 2009 innførte man en begrenset rett til renter ved etterbetaling. Denne retten var ment å skulle gjelde når etaten har gjort feil under saksbehandlingen som fører til "etterbetaling ut over dei vanlege grensene for dette". Når du søker om uføretrygd i januar 2023 og får innvilget dette i oktober 2023, så er trygden for perioden januar-september en etterbetaling. Men denne etterbetalingen er ikke "ut over dei vanlege grensene for dette" - etterbetalingen her er en "vanlig" etterbetaling i medhold av folketrygdloven § 22-13 første til sjette ledd. Får du avslag og klager på dette, og får innvilget etter klage (eller anke) i oktober 2024, så er fortsatt etterbetalingen for perioden januar 2023 til september 2024 en "vanlig" etterbetaling. Det skjedde ingen relevant endring i lovbestemmelsen fra 1.1.2020. Det eneste som skjedde var at man rettet opp henvisningen til § 22-13 sjette ledd til syvende ledd, etter at departementet flyttet på femte til syvende ledd i denne bestemmelsen i 2019. Man hadde de samme renterettighetene i perioden henvisningen var feil også, etter prinsippet om at lovgivningen ikke endres i større utstrekning enn det lovgiver faktisk vedtar. Når lovgiver ikke endret § 22-17, og ikke mente å endre § 22-17, så påvirket heller ikke endringen § 22-17.

Fordi hvis den er fast er den ikke tidsavgrenset. Det ligger i begrepet "fast".

Odelsretten er en forkjøpsrett. Det betyr at en odelsrettshaver kan bruke odelsretten sin på et tvangssalg, og dermed tre inn i den egentlige kjøperens posisjon. Siden odelsrettshaveren har krav på å få overta til odelstakst kan kjøper ryke på et tap. En slekt taper odelsrett hvis odelsjord tinglyses på noen som ikke har odelsrett i minst seks måneder uten at det reises odelsløsningssak, eller i 20 år uten tinglysing. Den nye eieren må ha vært eier i minst 20 år for å få odelsrett. Man kan da få en ganske lang periode hvor eiendommen ikke egentlig er odelsjord.

Nei, onkelens søsken vil fortsatt kunne ha odelsrett, eiendommen taper ikke status som odelsjord. Dette følger av § 8 første alternativ - "dersom nokon av foreldra har ått heile eigedomen med odel". Nevøer og nieser vil ikke ha odelsrett fordi ingen av foreldrene har eid eiendommen med odel, og ingen av besteforeldrene er siste eier med odel. Foreldrene og deres øvrige tanter og onkler kan ha det, hvis besteforeldrene eide eiendommen før den gikk til onkelen.

Arbeidsmiljøloven § 10-6 første ledd bestemmer at arbeid ut over avtalt arbeidstid ikke må gjennomføres uten at det foreligger et "særlig" og "tidsavgrenset" behov. Det finnes ikke noe skille mellom "frivillig" og "pålagt" overtid i denne sammenhengen. Det betyr for det første at man ikke kan planlegge med overtid. En fast og regelmessig ordning er hverken særlig eller tidsavgrenset. Den tidligere arbeidsmiljøloven hadde en konkret liste som fortsatt vil være veiledende: - Når uforutsette hendinger eller forfall blant arbeidstakerne har forstyrret eller truer med å forstyrre den jevne drift - Når overtidsarbeid og merarbeid er nødvendig for at ikke anlegg, maskiner, råstoffer eller produkter skal ta skade - Når det er oppstått uventet arbeidspress - Når det på grunn av mangel på arbeidskraft med spesiell kompetanse, sesongmessige svingninger e.l. har oppstått særlig arbeidspress Hovedregelen etter bokføringsloven er at varelager skal verdsettes og dokumenteres ved regnskapsårets slutt (bokføringsloven § 6-1). Dette tidspunktet kan ikke flyttes på. For bedrifter som gjør dette ville man etter 1977-loven akseptert at dette er særlig arbeidspress som oppstår etter sesongmessig svingninger. Da er det rettslig grunnlag for å pålegge overtid. Kravene for at noe skal være "særlig og tidsavgrenset" er ikke så høye at det må være fullstendig uforutsigbart for å være lovlig. Men det må være så uforutsigbart at du ikke på forhånd vet hvor mange arbeidstimer du vil trenge. Revisorbransjen jobber mye med innlevering av skattemeldinger og revisorberetninger i forbindelse med årsregnskap. Vet man når perioden er? Yup - ca. februar/mars til juni hvert år. Vet man hvor mange klienter man har? Yup. Vet man hvor mye innsats som vil kreves for den enkelte klient for denne sesongen? Nope. Overtid lovlig. Men hvis man må bruke overtid for å komme i mål med f.eks. de ukentlige terminoppgavene for merverdiavgift for eksportbransjen, så er man utenfor.

Parkeringsforskriften § 36 bestemmer at hvis man bryter vilkår for avgiftsparkering i mer enn tre døgn skal kontrollsanksjonen økes med parkeringsprisen. Fortsetter man å feilparkere ut over tre døgn kan det utstedes nye kontrollsanksjoner med økningen i parkeringsprisen for hvert døgn, men man får bare én "grunnsanksjon" (på 660,- kr). Men står man fortsatt der ved neste runde, og det er rimelig fullt, så kan kjøretøyet taues etter § 38 - og da er man objektivt ansvarlig for å betale kostnadene til tauing på toppen av dette.

Det avhenger av organisasjonens størrelse, eventuelle vedtekter som sier noe om forholdet mellom styret og daglig leder, og hva som tidligere er vedtatt av styret. Forvaltningen av en organisasjon hører under styret. Har styret vedtatt en organisasjonsplan, stillingsinstruks, organisasjonskart, og lignende så er dette bindende for daglig leder, og skal det endres på må det endres av styret. Hvis styret har vedtatt at daglig leder skal være redaktør, så skal daglig leder være redaktør. Det er ikke en beslutning daglig leder kan gjøre om på. Hvis stillingene i utgangspunktet er to forskjellige stillinger, men daglig leder har valgt å fylle begge funksjonene selv, så kan daglig leder også normalt legge denne funksjonen til noen andre. Generelt sett, jo større en organisasjon er, jo mer myndighet inngår i daglig ledelse. I en veldig liten organisasjon kan dette være en sak som er såpass uvanlig at den må behandles av styret. I en større organisasjon kan dette være en sak som daglig leder tar selv. Hvilke oppgaver som er daglig leders personlige ansvar bør normalt være tema for styret, uavhengig av om det er vedtatt noe om dette tidligere eller ikke. God skikk og bruk kan tilsi at dette tas opp i styret.

Erstatningskrav må fremmes innen rimelig tid etter at man har fått informasjon om avtalebruddet. Dersom tiltredelse er syv måneder frem i tid foreligger det imidlertid ikke noe erstatningsgrunnlag - man må anta at en arbeidstaker kan si opp en arbeidsavtale før han tiltrer på like vilkår som om han hadde tiltrådt stillingen, og ingen (eller, veldig få) arbeidstakere har syv måneders oppsigelsesfrist. Da har heller ikke arbeidsgiver noe økonomisk tap som kan gi grunnlag for erstatning.

Nei, det stemmer. Jeg feiltolket "siste eigar" -- nevøer og nieser kan ikke lenger få odelsrett etter 1.1.2014. Overgangsreglene beskytter bare den som kunne ha krevd odelsløsning senest 31.12.2013 (dvs. at eiendommen må være solgt ut av familien/til en lengre unna i odelsrekkefølgen senest denne dagen).

Odelsrekkefølgen følger av odelsloven §§ 8 og 13. I korte trekk må man for å ha odelsrett være barn eller barnebarn av noen som har eid hele eiendommen med odelsrett. Hvis flere har odelsrett går eldre søsken foran yngre. Eldre søsken går foran yngre "med seg og si line", det vil si at sønn og datter av eldre søsken også går foran yngre søsken. For at nevø/niese skal ha odelsrett til onkelens gård, må altså besteforelderen ha eid gården. I tillegg må nevø/niese være eldst av eldst, det vil si at det kan ikke være eldre søsken, eller hans forelder, eller eldre søsken av hans forelder, eller barn av eldre søsken av hans forelder, som fremmer krav. Spørsmål nummer to krever en viss oppklaring av hva odel er. Odel er, enkelt sagt, retten til å drite i vanlige regler om arv og salg. "Jeg har best odelsrett, jeg krever å få kjøpe eiendommen i stedet for at kjøperen/arvingene får den". Om onkelens søsken har krav på noe kommer an på hvordan denne overdragelsen kommer i stand. Hvis odel kreves ved død/arv kan søsknene naturligvis kreve odelstakst (verdien av eiendommen). Odelsretten er ikke en rett til gratis gård. Det gjelder normalt ingen plikt til å informere andre om at man ønsker å overdra fast eiendom. Hvis noen av de andre søsknene mener å ha bedre odelsrett må de selv følge med på eiendommen. Fristen for å gjøre odelsrett gjeldende er seks måneder fra tinglyst salg/overdragelse.

D-visum forutsetter at partene allerede er gift. Det er de ikke, og da kan hun ikke søke om det. Hvis hun vil flytte hit før de har giftet seg kan hun søke forlovelsesvisum etter utlendingsloven § 48. Dette varer i inntil seks måneder og forutsetter forlovelse, dvs. at man har konkrete ekteskapsplaner. Hun må søke fra hjemlandet, hun kan ikke søke fra Norge, selv om hun ikke trenger visum for å komme hit. Hun kan også besøke Norge uten visum inntil 90 dager i løpet av en 180-dagersperiode. For å få bli i Norge etter 90 dager må hun imidlertid ha søkt om familieinnvandring. Det betyr at partene må ha giftet seg - samboere får ikke oppholdstillatelse for å etablere samboerskap, med mindre de har eller venter barn sammen, og forlovelsesvisum gis kun etter søknad fra hjemlandet. Familieinnvandringssøknader har et gebyr på 10 500,- kr. Dette gjelder for første søknad og for fornyelse etter at tillatelsen har gått ut. Fornyelse eller søknad om ny tillatelse (f.eks. søknad om familieinnvandring når man har forlovelsesvisum) koster 2 600,-. Det kan være nokså dyrt å prøve og feile her. Det kan derfor være lurt å benytte seg av den visumfrie perioden til å treffes og "prøve ut" forholdet litt i et par måneder. Men det tar tid å skaffe prøvingsattester (regn med seks til åtte uker fra alt av dokumentasjon er klart, se nærmere opplysninger om krav til dokumentasjon hos Skatteetaten), så man kan ikke regne med å rekke å gifte seg innen en 90-dagersperiode. Det er en grunn til at forlovelsesvisumet er på et halvt år.

Det er veldig lite sannsynlig. Men ikke helt umulig.

I Orderud-saken ble fire personer siktet (og dømt) for medvirkning til drap. Man visste ikke hvem som hadde utført drapet. "Medvirkning til rattfyll" er mindre aktuelt. Man får status som siktet på én av tre måter: 1) Ved at påtalemyndigheten erklærer at man er siktet, 2) ved at det tas ut tiltale, eller 3) ved at det brukes tvangsmidler mot ham. Metode nr. 1 har ikke noen lovfestede krav til mistankens styrke, men skjellig grunn til mistanke vil alltid være nok (siden dette er kravet for tvangsmidler etter metode nr. 3). Årsaken til dette er at metode nr. 1 primært tar sikte på å gi den mistenkte ytterligere rettigheter (fordi man har flere rettigheter som siktet enn som mistenkt). Metode nr. 2 krever at påtalemyndigheten har vurdert bevisene slik at de holder til domfellelse. Det kreves bevis ut over enhver rimelig tvil. Det er ikke forenlig med at man er usikre på hvem som er gjerningsmann. Metode nr. 3 krever skjellig grunn til mistanke, det vil si at det er mer sannsynlig enn ikke at man har riktig gjerningsmann. Hvis man vet at det er én av to personer, så vil kravet til skjellig grunn til mistanke kunne være oppfylt for begge. Det finnes en rekke regler som gjennom samvirkning fører til at flere personer kan dømmes for samme hendelse, selv om resultatene er motstridende. Dette gjelder for eksempel reglene om rettskraft. Viggo Kristiansen var rettskraftig dømt for Baneheia-drapene da nye bevis kom på banen og førte til at den frifinnende dommen mot Jan Helge Andersen ble gjenåpnet. Andersen kan nå bli dømt for drap Kristiansen også ble dømt for i sin tid. Det å faktisk være uskyldig i seg selv er ikke en gjenåpningsgrunn i straffesaker, så Kristiansen kunne forblitt dømt (og var nær ved å bli det, avgjørelsen om å gjenåpne hans sak ble fattet med knappest mulig flertall, 3-2). Andersen kan på sin side bli dømt fordi resultatet i en annen dom ikke har noen rettslig virkning i saken mot ham (et annet spørsmål er at "noen andre er dømt for dette" er et vektig argument for at han ikke er skyldig, altså en faktisk virkning). Det er ingen regler som skal sørge for at saker mot/mellom flere personer er internt koherente. Straffeprosesslovens system er lagt opp slik at den enkelte straffesak skal få et materielt riktig utfall, så langt det er praktisk mulig, men det er også elementer som reduserer betydningen av dette, for eksempel reglene om rettskraft og at det er ganske strenge vilkår for å gjenåpne en straffesak.

Utgangspunktet (etter kjennelsen i Rt. 1988 s. 766 og dommen i Rt. 2004 s. 76) er at ved tiltredelse i stillingen går man fra at avtalen reguleres av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper til at avtalen reguleres av de særskilte reglene om oppsigelse i arbeidsmiljøloven. Det er ikke fritt frem i denne perioden, og det fremgår ganske eksplisitt av lenken NoTrace viste til: "Det er likevel ikke slik at det ikke gjelder noen regler før arbeidstaker tiltrer stillingen overhodet." I alminnelig obligasjonsrett har man oppsigelsesadgang med mindre annet er avtalt eller følger av rettsforholdets egenart. Hvis man har oppsigelsesadgang så gjelder sedvanemessig oppsigelsestid, dvs., den oppsigelsestid som er vanlig på området. Det mest praktiske unntaket er at en avtale som gjelder for en tidsbestemt periode normalt ikke kan sies opp. Arbeidsgiver har ikke noen fri oppsigelsesadgang før tiltredelse. Skal arbeidsgiver avslutte avtalen før tiltredelse må det foreligge avtalerettslig ugyldighet - dvs. et ganske vesentlig mislighold fra arbeidstakers side. Dette var den underliggende tvisten i de to avgjørelsene over. Det er mulig arbeidsgiver kan si opp også før tiltredelse hvis vilkårene i arbeidsmiljøloven er oppfylt, men det har så vidt jeg vet ikke kommet på spissen for domstolene. Spørsmålet om arbeidstakers oppsigelsesadgang er ikke løst i rettspraksis. Etter min oppfatning bør arbeidstaker ha samme oppsigelsesadgang i perioden fra tilbud/aksept og til tiltredelse som han har etter tiltredelse. Man bør ikke måtte vente på tiltredelse for å kunne si opp. Sedvanemessig frist vil da være oppsigelsesfrister i arbeidsmiljøforhold. Hvis man ikke ønsker å forplikte seg til en oppsigelsesfrist så er det, som Langseth skriver, i realiteten snakk om en ensidig heving av avtalen. Dette utløser erstatningsansvar hvis vilkårene for å heve avtalen ikke er oppfylt. Erstatningsansvaret vil være arbeidsgivers merkostnader etter at tapsbegrensningsplikten er oppfylt. Ut fra det som er beskrevet i første innlegg ville jeg lagt til grunn at arbeidsgiver aksepterer at avtalen heves. (krikkert er ikke advokat, krikkert er jurist. Det er en viss forskjell, og advokater er ganske glade i tittelen sin.)

Dette er bare tull.

"Eier har tidligere solgt andre deler av eiendommen" er ikke et argument - i det hele tatt - for at denne delen ble solgt, til denne personen, til denne tiden.

B kan få domstolenes aksept for at han er eier, men det må han sannsynliggjøre. Det vil bli vanskelig - pre-1980-matrikkelen ble såvidt ført under krigen, og dagens matrikkel er fra tidligst 1980. Disse bevismomentene stammer da fra mange, mange år etter at ervervet skulle ha funnet sted. Det kan være enklere for B å kreve eiendomsrett i medhold av hevd.

Denne såkalte "prosess for gjenopprettelse av tinglyste dokumenter" har jeg aldri hørt om, og det finnes ingen slik prosess beskrevet i tinglysingsloven (som på disse punktene er som den var i 1935). De seks nevnte eksemplene fremstår som konstruerte lærebokeksempler som gis i oppgaver til jusstudenter for at de skal belyse problemstillingene som kan dukke opp. Språkbruken er også helt bak mål - "har nå saksøkt" i 2023 for handlinger som skjedde på 40-tallet. Merkelig at alle eksemplene viser til akkurat 1940, 1942, og 1943, og at det er akkurat ett eksempel per problemstilling... - Første kulepunkt viser til en prosess som ikke fantes - Andre kulepunkt er et skoleeksempel på en dobbeltsuksesjonskonflikt - Tredje kulepunkt er et skoleeksempel på en tvist mellom faktisk og registrert eierskap - Andre og tredje kulepunkt har identiske setninger ("Den opprinnelige eieren har nå saksøkt den nye eieren for å få tilbake eiendommen"), til tross for at konflikten i andre kulepunkt ikke er mellom "opprinnelig" eier og "ny" eier, men mellom to som begge hevder å være ny eier. - Fjerde kulepunkt er også et skoleeksempel, denne gang på berikelsesproblemstillinger. - Femte kulepunkt er et eksempel på problemstillingen om statens erstatningsansvar. - Sjette kulepunkt er et skoleeksempel på rettsvernshevd. Du kan ikke anta at AI-boter faktisk viser til virkelige, ordentlige eksempler med mindre de hoster opp en Retstidende-henvisning eller lignende.

Når det står i innlegget at å bytte strømselskap ikke er en mulighet, så er innlegg som ikke inneholder noe mer enn "bytt strømselskap" verdiløse. Fakturering av sluttforbrukere reguleres av energiloven og kraftomsetningsforskriften. Forskriften § 7-1b bestemmer at den som leverer kraft skal sørge for at fakturering av elektrisk energi til forbrukere skjer iht. forskriften. Forskriftens vilkår er i korte trekk at kraft skal faktureres etterskuddsvis minst hver tredje måned, men leverandøren kan fakturere inntil 10 uker på forskudd. En kraftregning kan derfor være på maksimalt 3 måneders etterskuddsavregning og 10 ukers forskudd, eller ca. 22 uker til sammen. Du har klagerett til Elklagenemnda, og dette skal fremgå av fakturaen. Denne klageretten er imidlertid verdiløs. Elklagenemndas uttalelser er kun rådgivende, og konsekvensene av brudd på reglene om fakturering får ikke som konsekvens at man slipper å betale. Det kan være nyttigere å klage til tilsynsmyndighetene (NVE), som kan vurdere om konsesjonen deres skal inndras.

Det er ikke din personlige kunnskap og når du faktisk fikk denne som teller i relasjon til foreldelse, men når styret som organ burde ha fått kunnskap.

Markedsføringsloven § 10 bestemmer at den som selger tjenester til forbrukere skal så langt det er praktisk mulig informere om sine priser, slik at de lett kan sees av kundene. "Pris" i denne sammenheng vil si "den endelige pris til forbruker", som må "inkludere de avgifter som kunden skal betale, for eksempel merverdiavgift", dette står også eksplisitt i prisopplysningsforskriften § 3. Plikten gjelder også ved muntlige prisopplysninger, se prisopplysningsforskriften § 10 femte ledd. Alle prisangivelser, prisantydninger, prisoverslag, - muntlige og skriftlige - skal inkludere merverdiavgift med mindre forbrukeren visste at avgiften ikke var inkludert. Bevisbyrden ligger på den næringsdrivende. Hvis du har fått spesifisert regning er du bundet av den oppførte prisen hvis ikke du protesterer innen rimelig tid, se håndverkertjenesteloven § 36 tredje ledd.

Jeg vil tro at alternativet som benyttes er "når NAV av eget initiativ retter ytelser som er gitt med for lavt beløp". Etterbetaling av "ung ufør"-fordelen i AAP når man har fått "ung ufør"-fordel i uføretrygd er nevnt som eksempel på at det da skal gis renter etter den bestemmelsen i NAVs rundskriv til § 22-17. Hvis man har fått innvilget "ung ufør" etter klagebehandling på AAP-vedtaket, så har ikke NAV omgjort "av eget initiativ". Da må etterbetalingen hjemles i § 22-13 (7) eller 22-14 (4) for at man skal ha krav på renter.