krikkert

1) Direkte tap leietaker har som følge av en mangel (som nødvendige økte strømutgifter) kan leietaker kreve at utleier dekker etter husleieloven § 5-7 jf. § 2-13. Det er bare netto merutgifter som kan kreves dekket, slik at økt forbruk i første etasje må avregnes mot innsparing ved at man ikke varmer opp kjelleren. Om utleier får dekket dette av sitt forsikringsselskap kommer an på hans forsikringsavtale. 2) Når deler av boligen er midlertidig ubrukelig skal redusert husleie beregnes etter reglene i husleieloven § 2-11 annet ledd, se § 5-7. Veldig kort oppsummert skal nedsatt leie i prosent svare til nedsatt verdi av husrommet i prosent. Hvis det er snakk om arealer av boligen som er fullt ut ubrukelige vil det være naturlig å se på hvor mange prosent av boligen som er ubrukelig, men det må da tas hensyn til om det er kjerneelementer av boligen som er ubrukelige (P-rom, toalett, bad) eller mer perifere elementer (bod, lager, osv). Hvis boligen er på 120 kvadratmeter og 20 kvadratmeter kjeller er ubrukelige vil man kunne bruke 17 % reduksjon i leie som et utgangspunkt. Om utleier får dekket dette av sitt forsikringsselskap kommer an på hans forsikringsavtale. 3) Det avhenger av hva som er avtalt om vedlikehold i husleieavtalen. Normalt vil dette falle under utleiers ansvar, se husleieloven § 5-3 tredje ledd.

Selvsagt er det risiko for tvangsmulkt, det er den samme risikoen som for å bli tatt for nasking i butikken (dvs. oppdagelsesrisikoen). Det er ingen foreldelsesfrist for slike forhold. Trygg er man ikke før (i dette tilfellet) selger er død. Hvordan statsforvalteren legger opp tvangsmulkten er opp til statsforvalteren. Formålet med tvangsmulkt er ikke straff, men å tvinge partene til å rette opp i forholdene slik at de blir lovlige. Det naturlige vil da ofte være å ilegge begge parter tvangsmulkt helt til forholdene er rettet - enten i form av at det foreligger et positivt delingsvedtak, eller i form av at hele eiendommen samles på én hånd (selgers eller kjøpers). Hvis det bare er én av partene som er motvillig kan det være naturlig å kun ilegge denne parten tvangsmulkt. Men dette er prinsipielt problematisk fordi det raskt vil fremstå som om statsforvalteren tar side mellom kjøper og selger.

Det er ikke snakk om dagbøter, men om en tvangsmulkt. Tvangsmulkt kan tidligst gis virkning fra den dagen det treffes vedtak om tvangsmulkt.

Dere har delt eiendommen, så det er allerede brudd på delingsforbudet. Men tvangsmulkt er vanligvis bare aktuelt hvis man unnlater å sende inn søknad i det hele tatt, eller ikke respekterer et avslag.

Med konteksten at "salget inkluderer ikke en skogteig" etc. blir løsningen at selger har beholdt eiendomsretten til dette området, som du sier. Da er selger eier av dette området, og dere er eier av resten. Utgangspunktet er at brudd på delingsforbudet i jordlova § 12 ikke har direkte privatrettslig virkning (avtalen står seg selv om resultatet blir lovstridig). Selger er altså eier av eiendommen selv om kommunen avslår å gi delingstillatelse. Man er imidlertid på et risikabelt område her, fordi brudd på delingsforbudet kan føre til at partene (både kjøper og selger) blir ilagt en løpende tvangsmulkt av statsforvalteren etter jordlova § 19 frem til forholdet er rettet (det vil si at eiendommen eies av samme eier). I relasjon til naboen vil det essensielle være å fremheve at du ikke har noen rett til å disponere over den delen av eiendommen all den tid selger ikke har gitt avkall på sin i alle fall livsvarige enerett til området, og at naboen hverken har noen rettslig interesse i å anlegge sak mot deg eller noe krav mot deg.

Det er ingen formkrav til oppsigelser. Så lenge intensjonen din om å avslutte avtalen har kommet tydelig frem er det nok.

Nei, ikke egentlig. Det teksten indikerer er at utgangspunktet er at eiendomsretten til "arealet" (altså disse 5 målene, antar jeg) følger resten av eiendommen, men at selger skal beholde eiendomsretten til arealet "dersom kommunen avviser en avståelse" (altså en delingssøknad?), og at selger også senere skal kunne sende inn en søknad (delingssøknad?) innen sin levetid. Dette gir i utgangspunktet ikke mening. Hvis kommunen avslår en delingssøknad så er den rettslige effekten at man ikke kan dele eiendommen, og hvis man ikke kan dele eiendommen så kan man ikke dele opp eierskapet til den på den måten kontraktsteksten tilsynelatende angir (å dele opp eierskapet må da skje i form av å dele ut ideelle andeler, ikke som fysisk oppdeling). Ble kontrakten skrevet i samarbeid med profesjonelle aktører, som en megler eller advokat?

Alt løsøre som ikke kan registreres i et såkalt "realregister" må pantsettes som håndpant, se panteloven § 3-2 sammenstilt med § 3-3. Motorvognregisteret er ikke et realregister. Båter (>7 meter) og luftfartøy kan registreres (i henholdvis Norsk Ordinært Skipsregister (NOR)/Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) og Norges Luftfartøysregister (NLR)), og disse kan også pantsettes mot tinglysing/registrering i det aktuelle registeret. En båt kan man tinglyse pant i, hvis båten er registrert i NOR/NIS. Men i praksis ja. Det gjelder imidlertid unntak for næringsdrivendes driftstilbehør, varelager, og generelt sett for salgspant.

Dette fremstår som en forvirrende avtale. Det er nå uklart om eiendomsretten til området fulgte med til dere, men at selger har en personlig rett til å få eiendomsretten tilbake mot å oppfylle visse kriterier i løpet av sin levetid (i så fall er dere faktisk eiere av eiendommen) eller om eiendomsretten forble hos selger men at dere blir eiere hvis selger ikke foretar seg noe mer. Det at det tydeligvis gjelder en eiendom som er underlagt delingsforbud etter jordlova, og hvor det derfor ikke er lovlig å selge bare deler av eiendommen, gjør det mer komplisert. Jo mer forvirrende den rettslige situasjonen er, jo større er sjansen for at naboens advokat vil rådgi ham om å saksøke begge for å være sikker på å få rettslig avklaring.

Utgangspunktet er at matrikkelen skal stemme med godkjent bruk etter plan- og bygningsloven, men det er ikke alltid slik, særlig siden matrikkelen er <20 år gammel. I slike tilfeller har Miljøverndepartementet i brev 22.09.2010 uttalt at ettersom eldre bygninger ofte er registrert ut fra utseende og lignende, og kommunen ikke har noen aktiv lete- og retteplikt, så kan en hjemmelshaver kreve at kommunen retter koden etter matrikkellova § 26. Merk at passivitet ikke er å regne som godkjennelse. Første skritt er å innhente byggesaksdokumentasjon for eiendommen. Dette er praktisk talt alltid ufarlig.

En tiltale vil si at påtalemyndigheten mener at de har gode nok argumenter og beviser til å straffe noen (den tiltalte), og derfor har de sendt saken til retten og bedt om at det berammes en hovedforhandling i straffesak. I Norge følger vi prinsippet om offentlig rettergang. Det betyr at dommeren (normalt) ikke skal få bevisene på forhånd, men at alle dokumenter og alle vitner skal føres/avhøres under hovedforhandlingen. Som fornærmet i saken vil du bli avhørt som vitne. Tiltaltes forsvarer vil, avhengig av hva slags sak dette er, kunne stille spørsmål om din mentale tilstand, herunder om du var ruset, i den situasjonen du forklarer deg om. Poenget med dette spørsmålet er - fra forsvarers perspektiv - ikke å "ta deg" eller å få deg straffet, men å redusere forklaringens bevisverdi ved å implisere at rus gjør at du kanskje husker feil eller ikke husker.

[moderator]Ett innlegg er skjult da trådstarter tilsynelatende "outer" seg selv med navn og fødselsår i nicket sitt. Innlegget er skjult i påvente av avklaring av om dette var meningen.[/moderator]

Hva ser du for deg at vil skje med det nåværende aksjeselskapet? Du kan havne i potensielt erstatningsansvar overfor det gamle selskapet hvis du driver butikk i butikken i konkurranse med det gamle selskapet. Dette vil også kunne utløse erstatningsansvar overfor aksjonærer og kreditorer hvis disse handlingene gjør at det gamle selskapet går konkurs og det kommer frem at du har tatt inntekten med over i et annet selskap og latt kostnader og gjeld være igjen. Det er ingen skam å gå konkurs. Men det høres ikke ut som om selskapet egentlig har noen verdier å snakke om, og å skulle kjøpe ut en ekspartner når selskapet er forgjeldet...

Den danske registreringsordningen har fire kategorier (for personbiler): 1) Tillatt, uten registrering: Biler som bruker bensin, LPG, gass, hydrogen, elektrisitet, eller en hybrid som involverer disse som drivstoff. 2) Tillatt, automatisk registrert: Biler som tilfredsstiller kravene i Euro 5/6 og er førstegangsregistrert etter 1.1.2011. 3) Tillatt, må registreres manuelt: Biler som har partikkelfilter eller tilfredsstiller kravene i Euro 5/6, og er førstegangsregistrert før 1.1.2011 4) Forbudt, kan ikke registreres: Førstegangsregistrerte biler før 1.1.2011 som ikke har partikkelfilter. Den danske loven åpner for at en eier kan straffes for en førers bruk av bilen, men dette straffansvaret er såvidt jeg kan se (av miljøbeskyttelsesloven (LBK nr. 879) av 26. juni 2010 § 110 og forskriften (BEK nr. 1517) av 14. desember 2006 § 22) begrenset til der eieren er et foretak. Som i Norge bygger Danmark på at man ikke kan slippe straffansvar ved å ikke vite om reglene som gjelder på et område.

Utgangspunktet er at for å pantsette en bil må det gjøres etter reglene om håndpant. Håndpant vil si at panthaveren (utlåner) får pantet (bilen) eller nøkler eller andre kontrollobjekter som gjør at eieren ikke har mulighet til å rå over pantet (bilen), se panteloven § 3-2. Det er derfor upraktisk å ta biler som sikkerhet unntatt ved salgspant. Man kan ikke lovlig avtale å pantsette bilen på noen annen måte enn håndpant, se panteloven § 1-2 annet ledd. Et slikt pant kan da heller ikke tinglyses.

Bøtestraff som er fastsatt i Danmark, Finland, Island, eller Sverige kan fullbyrdes i Norge. Statsadvokaten i ditt hjemdistrikt vedtar om saken skal oversendes Statens innkrevingssentral, som gjør akkurat det samme som ved norske bøter. Se lov om fullbyrding av nordiske dommer på straff mv.

Er spørsmålet ditt om du må betale eller ikke fordi du lurer på om du har brutt dansk lov, eller om du kan slippe unna å betale fordi du bor i Norge?

I høyden to måneder.

Nabovarsler reguleres av plan- og bygningsloven § 21-3 og byggesaksforskriften § 5-2. Sistnevnte sier dette om hva varselet skal inneholde: I korte trekk er det ingen eksplisitt plikt til å gi et tilpasset nabovarsel. Det man plikter å gi er det samme som man plikter å gi kommunen i søknaden. Hvis man fortsatt har spørsmål etter nabovarselet må man spørre naboen. Hvis ting er uavklart er dette i seg selv en merknad man kan å gi - "jeg mener at varselet er uoversiktlig og at nabovarselet ikke gir nok informasjon til å vurdere hvordan tiltaket påvirker min eiendom". Man plikter nemlig å redegjøre til kommunen for hva man gjør med merknader fra naboer.

Det vanlige svaret i sosialsaker er "det kommer an på". Det kommer an på hvor ofte og hvor lenge du trenger hjelp, det kommer an på bilens verdi, hvilket behov bilen dekker, om/hvordan dette behovet kan dekkes på andre måter, og en hel rekke andre faktorer. Men en bil med restverdi på ca. 65k regnes ikke som uten videre billig.

Definér "trygt". Du kan ikke straffes for tyveri, fordi målet ditt ikke er å overta gjenstanden for deg selv eller andre - men straffeloven § 164 straffer den som utøver offentlig myndighet (pågripelse og beslag etter straffeprosessloven er "offentlig myndighet") uten hjemmel med bøter eller fengsel inntil 1 år, og § 345 straffer besittelseskrenkelse med bøter.

Den som selv tror at han tar tingen i beslag etter straffeprosessloven § 206 er per definisjon uskyldig i tyveri etter straffeloven § 321 (vinningsforsett mangler).

Enhver (også sivile) kan ta beslag på fersk gjerning eller ferske spor, straffeprosessloven § 206, når det gjelder "ting som antas å ha betydning som bevis" eller "ting som antas å kunne inndras", straffeprosessloven § 203. Beslaget skal straks meldes (og leveres inn) til påtalemyndigheten, som avgjør om beslaget skal opprettholdes.

Ikke gå inn for å gjøre livet til borettslagets tillitsvalgte utrivelig. De aller, aller fleste av dem gjør så godt de kan for å håndheve vedtektene til borettslaget, og de er ikke utdannede jurister (og det er også de færreste forretningsførere - de er regnskapsfolk). Bare det å lese kommentarutgaven til en lov er mer avansert enn det som kan forventes av de fleste borettslagsstyrer.

Burettslagslova § 5-11 tredje ledd bestemmer at boligen ikke kan brukes til annet enn boligformål uten samtykke fra styret (ordlyden er her annerledes enn eierseksjonsloven § 25 tredje ledd, som bestemmer at "bruksenheten [bare kan] brukes i samsvar med formålet, jf. § 7 første ledd bokstav g"). Men "boligformål" betyr ikke totalforbud mot å gjøre noe annet enn å bo i boligen. Hjemmekontor og annet hjemmearbeid er lovlig, så lenge det ikke medfører større ulemper for fellesskapet (se Karnovs kommentar nr. 4 til burettslagslova § 5-11). At et aksjeselskap har forretningsadresse i andelen betyr derfor ikke at han bruker boligen til "annet enn boligformål". Det kreves noe mer enn at aksjeselskapet mottar posten sin der - for eksempel kundetrafikk eller at selve aktiviteten i selskapet går ut over den vanlige belastningen man må tåle i et borettslag av at folk bor der. Dersom styret slår ned på det å ha forretningsadressen hjemme kombinert med konsulentvirksomhet eller den begrensede virksomheten som er i et holdingselskap, så er dette en skummel vei å gå for styret. For å gå klar av myndighetsmisbruksregelen i § 8-15 må man da slå ned på alle hjemmekontorløsninger også, ettersom den som har hjemmekontor utøver arbeidsgivers næringsvirksomhet i andelen.