krikkert

Når vedtektene sier at borettslaget skal gi skriftlig forhåndssamtykke uten å angi hvilket organ i borettslaget som kan samtykke betyr det at styret gjør dette, se burettslagslova § 8-8 om at styret kan ta alle avgjørelser i borettslaget som ikke i lov eller vedtekter er lagt til andre organer. Generalforsamlingen kan instruere styret om å gi samtykke eller gi generelle retningslinjer om når styret kan gi samtykke. Dette er en vanlig flertallsbeslutning. Montering av varmepumpe er ikke "ombygging" eller "påbygging", og det er heller normalt ikke en annen "endring[] av bygg eller grunn som etter tilhøva i laget går ut over vanleg forvaltning og vedlikehald". Det kan være det, men da må det være spesielle forhold i borettslaget som gjør at det i det konkrete borettslaget er så inngripende å montere varmepumpe at det er en vesentlig endring av bygningskroppen. Se ellers Huseiernes artikkel om varmepumper i borettslag og sameier.

Man gjør ikke det. Sameier som har slike klausuler i vedtektene sine fordi utbygger skrev det inn i sin tid. Utbygger sitter på et tidspunkt på alle seksjonene og kan derfor diktere fordeling av felleskostnader nokså fritt.

Da må man gå på underskriftsrunde hos de som ikke møter. Det er ikke nok med enstemmighet blant de som møter, man må ha tilslutning fra alle som blir berørt.

Før 2003 var forholdet mellom borettslaget og andelseierne et husleieforhold. Styret fastsatte husleien etter normer som ble fastsatt av generalforsamlingen ved lagets stiftelse (men ikke nødvendigvis tatt inn i vedtektene). Det er ofte umulig å finne igjen disse i dag.

Det er nokså sannsynlig at en endring til likedeling av TV/internett ikke fyller kravene om "særlig grunn", men det er ikke helt åpenbart. For å gjennomføre den likevel må man da ha en vedtektsendring hvor alle de berørte seksjonseierne stemmer for endringen, se eierseksjonsloven § 29 annet ledd (tilsvarende burettslagslova § 5-19 annet ledd).

Bestemmelsen krever at man skal leie et "enkelt beboelsesrom", og at man har tilgang til "en annens bolig". Denne "annen" trenger ikke være utleier.

Her ser vi nok et eksempel på at ChatGPT gir svar som høres fine ut, men som ikke er riktige. Husleieloven § 7-1 regulerer adgangen til å ta opp i noen i sin husstand, det vil si å flytte inn på varig basis. Den bestemmelsen regulerer ikke noe annet enn det. Besøk reguleres av husleieloven §§ 5-1 og 5-2. Utgangspunktet her er at leietaker har den fulle disposisjonen over det leietakeren har leid med mindre noe annet er tatt inn i leieavtalen, og kan ha besøk av hvem leietaker måtte ønske. Men man må overholde ordensregler og det som er avtalt i leieavtalen. Ulempen her er at hvis du leier i et kollektiv ("leie av enkelt beboelsesrom der leieren etter leieavtalen har adgang til en annens bolig") har du ikke noe oppsigelsesvern og ingen rett til å protestere mot oppsigelse. Utleier trenger da ingen grunn til å si deg opp. Det følger da at du kan sies opp av alle grunner som ikke eksplisitt er i strid med annen lov (kjønns- og rasediskriminering, primært).

Det at kostnadene er like per leilighet er i seg selv ikke nok. Et grunnvilkår er at kostnadene etter sin art har en nytteverdi som ikke gjenspeiler sameiebrøken, eller at de gjenspeiler et forbruk som ikke samsvarer med sameiebrøken. Norsk lovs hovedregel - i nær alle sammenhenger - er at den som eier mer av noe må betale mer av driftsutgiftene til det. I boligsameier føles denne regelen ofte litt urettferdig, fordi man får større regning, men man får ikke de andre fordelene ved å eie mer av noe, som økt bruksrett (alle seksjoner i et sameie har i utgangspunktet lik bruksrett til fellesarealer) eller økt innflytelse over styringen (i boligsameier har alle seksjoner én stemme). Forretningsførsel, revisjon, og styrehonorar vil derfor i praksis aldri bli fordelt etter noe annet enn sameiebrøk (og dette selv om forretningsfører vanligvis priser sine tjenester i form av en sum penger multiplisert med antall seksjoner). En større eier anses å ha en større interesse i at sameiet blir fornuftig drevet enn en liten eier, fordi han eier mer av sameiet.

Nei, i utgangspunktet ikke. Det er kun hvis det foreligger særlige grunner at man kan fordele på annet enn sameiebrøk. Alternativene til sameierbrøk er nytte eller forbruk. Dette er en svært høy terskel, hovedregelen skal være fordeling på sameierbrøk. Forretningsførsel, styrehonorar, revisor, snømåking, strøing, gressklipping, og trappevask er eksempler på utgifter som nær sagt aldri vil godtas fordelt på noen annen måte enn brøk.

Rettslig sett kan man naturligvis lage avtaler som tar sikte på fremtidige forhold. Det spesielle med avtaler som gjelder barn er imidlertid at vår rettsorden i stor grad anerkjenner at slike avtaler må revideres fordi de tar sikte på å regulere forhold som ikke alltid lar seg forutse når avtalen blir skrevet. Noen forhold kan man ikke i det hele tatt avtale. For eksempel kan man ikke gjøre forhåndsavtale som gir avkall på barnebidrag, fordi det er barnet som har rett til bidrag, og foreldrene må forholde seg til det offentlige regelverket som gjelder dette. Det følger også av barnelova § 63 at foreldrene alltid kan gjøre nye avtaler om foreldreansvar, flytting, fast bosted, og samvær, og kan også avtale forhold som ellers er regulert av dom. Foreldrene har full rett til å reise sak for retten hvis de ikke klarer å oppnå enighet, selv om de tidligere har vært enige. Så ja, man kan avtale slikt på forhånd, og en slik avtale vil være bindende, men den vide adgangen til å gå til domstolene for å endre hva som skal gjelde mellom foreldrene gjør at den bindende virkningen mellom partene er sterkt begrenset. Dette er naturligvis ikke til hinder for at domstolen kan komme til samme resultat som avtalen.

Straffeprosessloven § 174 bestemmer at "personer under 18 år bør ikke pågripes hvis det ikke er særlig påkrevd". I tillegg skal personer under 18 år ikke fengsles med mindre det er tvingende nødvendig, straffeprosessloven § 184. På toppen av dette er det strengere krav til fremgangsmåte, raskere saksbehandling, osv. I tillegg er det slik at man ikke skal glemme at hovedregelen er at straff skal sones etter dom, ikke før. Vi varetektsfengsler ikke folk for å straffe dem. Primært varetektsfengsler man for å forhindre bevisforspillelse, sekundært for å forhindre gjentakelse. Disse grunnkriteriene gjelder også for mindreårige.

Avtale foreligger uansett, fordi uten noen avtale så foreligger ingen plikt til å betale for leverte tjenester. Poenget er at den avtalen som finnes må være skriftlig. For konsernforhold følger dette av aksjeloven § 3-9. Hvorfor må avtalen være skriftlig? I praksis, for å kunne spikre fast ørene dine hvis selskapet går konkurs eller får problemer med kreditorene sine, eller settes under offentlig administrasjon, eller du selger selskapet og kjøperne ønsker en due diligence.

Nå har jeg skjult en side med off-topic som handler mer om utleiere enn det handler om jus. Slutt med det.

Nei, grunnvilkåret om at det er fritidsboligen din - altså at du bruker den som en fritidsbolig vanligvis brukes - må uansett være oppfylt. Hvis du leier den ut alle ferier og de fleste helger, men tar noen helger der og hjemmekontor derfra i nok døgn til å ha brukt den selv mest, så bruker du den ikke som fritidsbolig.

Bristende forutsetninger og forutsetningssvikt i avtaleretten er ikke det samme som forutsetningssvikt som gjenåpningsgrunn for jordskiftesaker. Bestemmelsen om forutsetningssvikt er jordskiftelova § 8-15: "Ei sak der det er teke jordskifteavgjerd, kan gjenopnast på dei vilkåra som er sette i tvisteloven kapittel 31, og dessutan når føresetnadene som er lagde til grunn for avgjerda, endrar seg slik at avgjerande tiltak i jordskifteløysinga ikkje kan gjennomførast og det er tvillaust at §§ 3-2, 3-3 og 3-18 ikkje er oppfylt for minst éin part." Et eksempel på slik forutsetningssvikt kan f.eks. være at en part får en vegrett, men at kommuneplanen senere revideres slik at det ikke vil være lovlig å bygge veg der man har fått vegrett.

Det er i utgangspunktet lovlig å avtale at leietaker skal "bidra særskilt til utleiers utgifter ved forbruk av vann og avløp i eiendommen". Dette trenger man ikke installere egen vannmåler for - er det ikke installert egen vannmåler må utmålingen mellom brukerne på eiendommen skje sjablonmessig. Man kan imidlertid ikke kreve å innføre dette i en løpende leieavtale. Da må man forhandle. Antagelig vil leien måtte settes ned for å forhindre at man havner i en situasjon hvor de samlede summene overstiger det husleieloven § 4-1 tillater.

Kravet er at fritidsboligen må være brukt i vanlig omfang for den aktuelle typen fritidsbolig, det vil si "normal ferie- og fritidsbruk". Fritidsbruken for eieren (og eierens nære slekt) må være den dominerende bruken av fritidsboligen. Hvis man leier ut mer enn man bruker den selv vil det ikke være fritidsbolig. "Fem av de siste åtte år" regnes fra dato til dato, slik at hvis utleie blir dominerende fra 1. mars 2025 vil salg fortsatt være skattefritt så lenge det skjer innen 28. februar 2028.

Dette gjelder vel den jordskiftesaken du har hatt noen tråder om nå. Jordskiftelova § 8-14 sier at tvisteloven kapittel 31 gjelder tilsvarende for gjenåpning av jordskiftesaker, med særlige regler i §§ 8-15 og 8-16. Det gjelder en tilleggsmulighet for å gjenåpne jordskiftesaker, nemlig forutsetningssvikt. Tvisteloven § 31-4 bokstav a åpner for gjenåpning "hvis opplysninger om 1) faktiske forhold som 2) var ukjent da saken ble avgjort, 3) tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen". I tilegg må parten ikke kunne bebreides for ikke å ha visst om det under sakens ordinære behandling, tvisteloven § 31-5 annet ledd, og gjenåpningsbegjæringen må settes frem innen seks måneder fra man burde skaffet seg kunnskap om det faktiske forholdet etter § 31-6. Når begjæringen settes frem vil domstolen regne seg seks måneder bakover i tid fra begjæringen. Det er hva du burde visst på dette tidspunktet som avgjør om du er for sent ute eller ikke. Hvis A har en sammenheng med B, burde du da skaffet deg kunnskap om B gitt at du hadde hatt kunnskap om A i tre år? Det er ikke et krav om at faktum B alene må velte saken - men B må være nytt, og B må kunne endre saken sett sammen med øvrig bevismateriale, se Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 484. B trenger heller ikke være faktabevis i tradisjonell forstand, B kan være nye måter å analysere på eller ny teknologi brukt på eldre bevis. B må foreligge når man begjærer gjenåpning, man kan ikke begjære gjenåpning for å skaffe seg B gjennom behandlingen av gjenåpningssaken.

Alle arvinger har et ubetinget krav på offentlig skifte etter arveloven § 128. Det forberedende rettsmøtet handler altså om å avverge eller mekle bort uenigheter, men hvis en arving opprettholder kravet kan ikke retten nekte offentlig skifte. Det man eventuelt må gjøre er å rett frem kjøpe ut arvingen under det forberedende rettsmøtet.

Tvistelovens første og femte del gjelder også i saker etter arveloven (skiftesaker). En part har som utgangspunkt rett til å møte ved prosessfullmektig. Plikt til å møte selv har parten bare når retten eksplisitt pålegger møteplikt (etter begjæring fra en annen part eller fordi retten selv mener det er nødvendig), se tvisteloven § 23-1. I alle andre tilfeller kan parten møte ved prosessfullmektig (advokat, en av partens nærstående, eller en annen myndig person). Formålet med et forberedende rettsmøte er å løse konflikter og avverge eventuell offentlig skiftebehandling. Det vil ofte kunne være grunnlag for å kreve at parten møter selv - slike møter har en viss likhet med rettsmekling, og i rettsmekling har partene plikt til å møte (tvisteloven § 8-5).

Før 1. januar 2008 hadde mor alltid foreldreansvaret alene hvis foreldrene var ugift, med mindre foreldrene avtalte annet (eller søksmål og dom på felles foreldreansvar). Fra 1. januar 2008 fikk foreldre som på fødselstidspunktet var folkeregistrert på samme adresse, og der farskap er fastsatt (i praksis gjennom vedtakelse - man signerer farskapspapirer på sykehuset), felles foreldreansvar. Fra 1. januar 2020 fikk alle foreldre felles foreldreansvar for felles barn (men begge foreldre har ensidig rett til å kreve at mor skal ha ansvaret alene). Den logiske forklaringen for barn født før 1.1.2008 er at foreldrene er ugift. Den logiske forklaringen for barn født før 1.1.2020 er at foreldrene ikke var folkeregistrert på samme adresse, at farskapspapirene ikke ble korrekt behandlet, eller at det har skjedd en feil i folkeregistreringen.

Husbråk. "Lignende tilfelle" i husleieloven § 2-14 jf. § 5-8 sikter til den ansvarsutløsende situasjonen, altså leietakers brudd på husordensreglene (og dermed brudd på § 5-2).

Politiet kan kun kreve betalt for "særlig polititilsyn" etter politiloven § 25 i forbindelse med store konserter, festivaler, idrettsstevninger, og lignende.

Det følger av husleieloven § 5-2 at leietakeren plikter å følge de ordensreglene utleier har fastsatt. Gjør leietakeren ikke dette er leietakeren erstatningsansvarlig for de utgifter utleieren påføres for dette etter husleieloven § 5-8. Det gjelder imidlertid en begrensning her i § 5-8 siste ledd: leietakeren plikter ikke å dekke et tap som er "urimelig ut fra størrelsen på tapet i forhold til det tap som vanligvis oppstår i lignende tilfelle og ut fra forholdene ellers". Vanligvis oppstår det ingen økonomiske tap ved husbråk. Politiet fakturerer ikke for utrykninger. Med mindre dette er en ordning som er veldig godt etablert og kjent i sameiet/borettslaget vil både rimelighet og forholdene ellers tale for at leietaker helt eller delvis slipper å dekke dette kravet.

"Det kommer an på." Det kan være bedrageri (hvis faktureringspraksis er slik at man bevisst fakturerer kundene for høye beløp og dermed forleder dem til å betale mer enn de skylder), det kan være underslag (hvis man tilegner seg pengene til egne formål når det etter omstendighetene hadde vært rettmessig for kundene å forvente avregning på senere fakturaer eller lignende), det kan også være lovlig.