krikkert

"Barnevernet" er ikke én instans - det er flere hundre kommunale organer. Det er heller ikke "barnevernet" som er part i saker i EMD, det er staten Norge - og de avgjørelsene som tas opp til prøving der er ikke barnevernets, men domstolenes. Hvis du er på jakt etter barnevernssaker som barnevernet har tapt, så vil du finne et utvalg av disse på lovdata.no. De er nokså anonymisert. Et eksempel på at en kommunal barnevernstjeneste har blitt idømt erstatning etter EMK finnes i LH-2022-170416.

På samme måte som trygdeavgift og inntektsskatt er "samme skatt", eller formueskatt og eiendomsskatt, eller feiegebyr og byggesaksgebyr...

Omsetningsavgiften og merverdiavgiften er ikke samme skatt, like lite som eiendomsskatt og formueskatt. Omsetningsavgiften ble avskaffet i 1970 da merverdiavgiften ble innført.

Det er kommet en påstand om at det er "urimelig" å kreve at noen betaler for noe man ikke ønsker. "Urimelig" er en rettslig standard. Det betyr at det er ikke hva den enkelte synes er urimelig som teller, men hva rettsvesenet synes er urimelig - og dette (blant annet) er grunnen til at jurister har fem års utdanning og en mastergrad. Det er rett og slett ikke slik urimelighetsstandarder i lovverket fungerer. Svært mange komponenter av felleskostnader ville vært urimelige etter denne standarden - styrehonorarer (jeg synes styret burde jobbe gratis, det er urimelig å kreve at jeg skal betale for det), forretningsfører (burde gjøre jobben gratis, det er jo bare å ta imot penger og betale regninger), vedlikehold av alle fellesaspekter som ikke berører en personlig, renter på felles lån (det var jo ikke jeg som tok opp det lånet), und so weiter. Det finnes ikke ett eneste eksempel fra rettspraksis på at noen har utfordret en slik avtale og vunnet frem. Det finnes derimot eksempler på det motsatte, blant annet den famøse heisdommen (om at beboere i første etasje må bidra til vedlikehold av en heis de ikke bruker).

Styret kan tvinge andelseiere til å betale for felleskostnader. Så lenge fiber og TV er en felleskostnad, kan andelseierne pålegges å betale for det, selv om andelseierne ikke bruker det. I borettslag har generalforsamlingen og styret en vid adgang til å gjennomføre fellesanskaffelser av tjenester, herunder fiber og TV. Hvis det er kostbare tjenester - mer enn 5 % av årlige felleskostnader - må generalforsamlingen samtykke med 2/3 flertall, se burettslagslova § 8-9. Adgangen begrenses av forbudet mot å misbruke flertallsposisjonen sin (i burettslagslova § 7-13 og § 8-15), men jeg kan ikke se for meg noen praktisk situasjon hvor det å anskaffe felles fiber og TV vil regnes som myndighetsmisbruk overfor mindretallet.

Utgangspunktet er at den som leder årsmøtet bestemmer hvordan avstemningen skal foregå. Er det uenighet om lederens avgjørelse kan et flertall på årsmøtet omgjøre lederens beslutning.

Regnskapsloven § 8-3 annet ledd:

I eierseksjonsloven § 55 heter det at årsmøtet velger "styret" med vanlig flertall av stemmene. Hvordan man legger opp til dette er opp til årsmøtet - men det sentrale er at styret skal ha et flertall bak seg.

Styremedlemmer er solidarisk ansvarlige for tvangsmulkt som påløper mens de er styremedlemmer.

Hvis saken gjelder et krav med verdi <250k har man ikke ankerett uten at lagmannsretten samtykker. Ved vurdering av om samtykke skal gis skal lagmannsretten ta hensyn til, blant annet, "sakens karakter, de behov partene har for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelse som er anket, eller ved behandlingen av saken". Behandling i lagmannsretten er dyrt. Det er lite trøst i at man får det dekket av motparten hvis man vinner, hvis man ikke har råd til å legge ut.

Hvis selskapet hverken har verdier eller omsetning til å innfri 60k, så kan du ikke avvikle selskapet. Det er en forutsetning for frivillig avvikling at alle kreditorer enten ettergir kravene sine eller får dem dekket av selskapets formue. Kan selskapet ikke dekke sine regninger er det konkurs og du må som styre ta selskapet til skifteretten. Statens innkrevingssentral vil ikke ettergi kravet.

Det er ikke krav om vinnings hensikt, dette kravet ble opphevet med ny straffelov i 2015. Det er nå bare krav om vinnings forsett. Forskjellen ligger i at med hensikt må målet ditt være å oppnå fortjeneste, mens med forsett er det tilstrekkelig at du forsto at du kom til å få det.

Dette er feil.

I prinsippet kan en part kreve dom for to pengekrav, begge på 2, og ende opp med at dommeren avsier dom for 5. Blir dommen rettskraftig har parten et krav på 5. For skrive- og regnefeil har man regler om retting i tvisteloven § 19-8: Hvis retten mente å si dom for 4, men det er blitt stående 5 (fordi retten skrev feil), så kan man rette dommen. Hvis retten mente å si dom for 5 (fordi retten misforsto matte), så kan man ikke rette dommen, da må man anke.

Å si at påtalemyndigheten "åpenbart ikke" vil i retten blir ganske misvisende. En påtaleunnlatelse er et tilbud til deg om å slippe å gå i retten - påtalemyndigheten skal ikke gi deg påtaleunnlatelse hvis de ikke mener bevisene ville holdt i retten. Men en påtaleunnlatelse er de ordinære straffesakenes forenklede forelegg. Det er et tilbud om å få saken ut av verden med få konsekvenser for deg. Jeg vil tro ganske mange mennesker undertegner forenklede forelegg selv om det nok kanskje hadde vært kranglegrunnlag. Men: Det at du godtar en påtaleunnlatelse vil være et svært tungtveiende argument i en senere sivil sak - hvis fornærmede anlegger en.

Kontakt advokat. Hvis han mener alvor så er løsningen du vil ha behov for en midlertidig forføyning, og det er på et nivå over det man vanligvis kan få hjelp til på kort sikt på et nettforum.

En slik dom vil si at A overfor B har eiendomsrett til området. Det vil si at den eiendommen som er omfattet av saken og som er eid av B, med grunnlag i dommen, eies av A. Hvis A ønsker å etablere eiendomsrett til også Cs områder, så må A gå til sak mot C også. A kan bruke dommen mot B som et argument mot C, og C er forpliktet til å akseptere dommen som grunnlag for at B ikke er eier av områdene. Men C må ikke akseptere dommen eller premissene i den, og man kan få to dommer som er internt uforenlige som fører til at A eier Bs områder men ikke Cs. Konseptuelt sett handler dette om at konflikten mellom to av rettsvesenets verdier. Den ene verdien er hensynet til materiell riktighet. Dette er hensynet til at rett skal være rett - man skal ikke leve med en uriktig dom. Den andre verdien er hensynet til konfliktløsning. Mer spesifikt hensynet til at når en sak er tatt til domstolene, så er det fordi den skal få sin endelige løsning og at partene ikke skal måtte forholde seg til usikkerhet. Reglene om rettskraft innebærer at man på dette punktet prioriterer en endelig løsning på konflikten over hensynet til materiell riktighet. Vi har ikke noe rettsmiddel som heter "ugyldiggjøring", men ja. Det er det gjenåpningsinstittutet er til for.

Hvis den ene parten (eller dennes rettsetterfølger) krever det av den andre parten (eller dennes rettsetterfølger) vil dommen være det rettslige grunnlaget for å få aksept for kravet. Hvis noen andre krever eller kreves for det så vil dommen være et argument, men ikke mer. (Tvisteloven § 19-15 annet ledd sier at dommen skal legges uprøvd til grunn, og dette gjelder også når andre saksøker eller blir saksøkt. Hvis A saksøkte B og det ble avsagt dom om at A er eier, så gjelder dette også hvis C saksøker A eller B. Men det betyr bare at domstolen i det senere søksmålet må legge til grunn at B ikke er eier. A kan ikke vinne rett mot C i et søksmål mot B.)

Les innlegget én gang til, du.

En dom har bare rettslig virkning mellom de som var parter i dommen og deres rettslige etterfølgere (arvinger, kjøpere, osv).

Jeg mener det er tvilsomt om det vil være et krav mot utleier her. Husleieloven § 2-4 krever at manglende opplysninger om husrommet må ha kunnet påvirke avtalen. Leieavtaler om selvstendige boliger inneholder gjennomgående en klausul om at leietaker tegner strømabonnement selv, og hverken denne klausulen eller andre deler av leieavtalen vil normalt påvirkes av en tilleggsopplysning om at boligen har fellesmåler. Det er ikke nok at opplysningen vil påvirke leietakers situasjon, den må påvirke de faktiske vilkårene i leieavtalen - man må kunne vise til at hvis leietaker hadde visst dette hadde leieavtalen sett annerledes ut (eller ikke vært inngått i det hele tatt). Hvis det er en mangel vil utleier være erstatningsansvarlig for leietakers økonomiske tap. Prisavslag er nok lite sannsynlig (leiesummen hadde blitt den samme uansett). Leietaker kan i så fall velge å forholde seg til utleier i stedet for andre skyldnere, og kreve fullt tap dekket av utleier, og heller overlate til utleier å kreve inn fra de øvrige leietakerne. Det er ikke nødvendigvis en mangel, se over. Nettselskapet plikter å installere individuelle målere per boenhet, og dette skulle antagelig vært gjort i forbindelse med utskifting av målere til AMS-målere, se NVEs informasjonsside om individuell måling. Det kan ha vært søkt om dispensasjon.

Definisjonen av tyveri står i straffeloven § 321: Det er to vilkår som må være oppfylt. Det første vilkåret er oppfylt når du fysisk overfører gjenstanden fra butikkens besittelse til din egen, det vil si at du tar varen fra hylla. Da "tar" du gjenstanden. Det andre vilkåret er at du må ha forsett om å tjene på å ta den, i praksis at du vet at du ikke har tenkt å betale for den. Disse vilkårene vil som regel være oppfylt lenge før betalingspunktet. Men siden det første vilkåret regelmessig er oppfylt for alle som handler i en butikk er det det andre vilkåret som skiller tyven fra kunden. Det andre vilkåret er et mentalt vilkår, og krever av hensyn til beviskravene i en straffesak at en eller annen form for ytre omstendigheter viser at det er oppfylt. Siden vi ikke kan lese tanker må man se på en persons handlinger som uttrykk for hva han eller hun tenkte. Slike ytre omstendigheter kan være at du går forbi betalingspunktet uten å betale for varen. Men det kan også være at du putter varen i lommen (skjuler den) eller forbruker den på stedet. Hvis kravet skulle vært at man forlot siste betalingspunkt med varen uten å ha betalt for den, så ville man ikke kunne straffes for tyveri hvis man ødela eller spiste varen i butikken.

Utgangspunktet er at en mindreårig selv bestemmer over penger og eiendeler som vedkommende har tjent ved eget arbeid etter fylte 15 år, og alle penger og eiendeler som noen har gitt den mindreårige til egen rådighet, se vergemålsloven § 12. Men: Den mindreårige kan ikke selge løsøre av stor verdi eller spesiell betydning. Dette følger av § 12 annet ledd, som viser til begrensningene i bl.a. § 39. Foreldrene i fellesskap kan frata den mindreårige slik selvbestemmelsesrett. Hvis den mindreårige er fylt 15 år skal statsforvalteren samtykke for at bestemmelsesretten kan fratas. Kravet for å gjøre det er at "hensynet til den mindreårige" gjør det nødvendig. Det skal legges vekt på den mindreåriges selvbestemmelsesrett, men det vil også i praksis legges vekt på om du gir en moden og overveid begrunnelse for hvorfor du gjør som du gjør. Impulsshopping og kortsiktig motiverte handlinger er veldig praktiske eksempler på når dette kan være nødvendig.

Ja. (Bananeksempelet om at man legger inn billigbananer og plukker med dyre bananer er ikke tyveri, men bedrageri.)

De alminnelige begrensningene i adgangen til å gjenåpne en sak følger av tvisteloven §§ 31-5 og 31-6: Man kan altså ikke kreve en sak gjenåpnet på grunnlag X hvis grunnlag X ble tatt opp og forkastet under sakens behandling. Man kan heller ikke kreve en sak gjenåpnet på grunnlag X hvis man burde ha gjort grunnlag X gjeldende da saken var under behandling eller eller burde ha påberopt seg X i en anke eller i en begjæring om oppfriskning (det vil si innen ankefristens utløp for anke og én måned etter ankefristens utløp for begjæring om oppfriskning). Tidsmessig gjelder det en frist på seks måneder fra man burde ha fått kunnskap om grunnlag X. I tillegg må du både ikke ha visst om X før ankefristen (og oppfriskningsfristen) gikk ut, og du må heller ikke kunne klandres for ikke å ha visst om X.