krikkert

Inntil 20 % inntektsnedgang anses ikke som vesentlig inntektsnedgang. (NAV er ikke mannsfiendtlig. De er bidragspliktigfiendtlig.) Spørsmålet etter fostringstilskotsforskriften er om du er uten inntekt, eller har vesentlig lavere inntekt enn det du burde kunne oppnå ut fra din utdanning og dine evner, og at du ikke har en rimelig grunn til det. Det er ikke umulig å kunne påberope seg rimelig grunn her. Men du starter i motbakke, og som deleier i aksjeselskapet du jobber i må du svare både for din egen inntekt og for aksjeselskapets omsetning. Her er hva Arbeids- og velferdsdirektoratet mener om det å starte eget selskap (fra rundskriv til hovednr. 55 om barnebidrag): Du har noen gode argumenter, men langt fra så gode at jeg ville ha følt meg trygg på at jeg ville vunnet frem med det synet.

Det er en risiko for deg å gå til NAV her. Slik du beskriver det har du frivillig satt deg i en posisjon hvor du tjener langt lavere enn du inntektsmessig har evne til - dette innebærer at du løper risikoen for at NAV fastsetter inntektsforholdene deres etter skjønn og ikke etter faktiske inntekter. Du gambler mer eller mindre på at NAV vil fastsette inntekten din enten så lavt at du tilkjennes bidrag eller så likt som hennes at det går ut i null, men dette er usannsynlig. Det skal ikke mer til enn en anslått lønnsvekst på 7 % p.a. fra 2020 før din fremskrevne inntekt likevel er så mye høyere enn hennes at fordelingsratio er 55/45 - og da blir du pålagt bidrag. Skal du fremme bidragskrav bør du sørge for bistand for å sannsynliggjøre at det er en rimelig årsak til at du har lavere inntekt. Her er det viktig å ha i mente at den rimelige årsaken slik bidragsfogden ser det ikke har noe med deg og eksen å gjøre, men at deres barn ikke skal tape levestandard på dine valg.

Det finnes straffebestemmelser som forbyr det å hindre en offentlig tjenestemann i å utføre sine tjenestehandlinger - straffeloven § 156 første ledd: Men her må man se på hva som er tjenestehandlingen. Tjenestehandlingen er å avhøre en person innenfor lovens grenser av avhør. Når personen kan nekte - og har nektet - å la seg avhøre er tjenestehandlingen over. Det er ikke lenger noen tjenestehandling å foreta. Amerikanske politidramaserier er spekket av trusler om "obstruction of justice", som er mye videre straffebestemmelser. De tilsvarende norske straffebestemmelsene er langt snevrere. Du må faktisk hindre tjenestemannen i å gjøre noe han har rettmessig krav på å gjøre gjennom annen lovgivning.

Ingen har plikt til å forklare seg for politiet, og politiet kan bare tvangshente deg for å få avklart om du er villig til å forklare deg eller ikke. Hvis de allerede vet at du ikke vil forklare deg har de ikke rettslig grunnlag for å tvangshente deg. Vitner har plikt til å forklare seg for retten, men ikke politiet. Hvis man sogner til ACAB-mentaliteten (All Cops Are Bastards) - en for så vidt forståelig mentalitet, om enn ineffektiv - bør man skriftlig gjøre det klart at man ikke kommer til å forklare seg til politiet, men at påtalemyndigheten er velkommen til å begjære rettslig avhør. Du kan velge å forklare deg skriftlig, og advokaten din kan bistå deg med å forfatte en skriftlig forklaring, men i et muntlig avhør (rettslig eller politiavhør) har du ikke krav på at advokaten din forklarer seg på dine vegne.

Straffeprosessloven § 82 første ledd: "Den mistenkte får stilling som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølging mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham." En mistenkt får status som siktet etter tre alternativer: - Påtalemyndigheten sier at han er siktet - Påtalemyndigheten tar ut tiltale for retten - Påtalemyndigheten eller politiet beslutter eller gjennomfører tvangsmidler mot ham

Eierseksjonsloven § 57 regulerer styrets ansvar. Bestemmelsen fastsetter at styret skal "sørge for vedlikehold og drift av eiendommen og ellers sørge for forvaltningen av sameiets anliggender i samsvar med lov, vedtekter og beslutninger på årsmøtet". Det er årsmøtets vedtak som eventuelt begrenser styrets handlefrihet her. Utgangspunktet er at styret kan forfølge en reklamasjonssak også til retten. Det er først hvis årsmøtet bestemmer noe annet at styret må følge årsmøtets beslutning.

Det er noen ting som fremstår muffens her. For det første kan ikke styret alene beslutte å leie en næringsseksjon - det er en årsmøtebeslutning (se eierseksjonsloven § 49 annet ledd bokstav c). For det andre kan hverken styret eller årsmøtet inngå avtaler som gir noen en urimelig fordel på seksjonseiernes bekostning, se eierseksjonsloven § 40 (årsmøtet) og § 58 (styret).

Etter straffeprosessloven § 306 er det "partene" som kan anke en dom. Vel er fornærmede (kapittel 8a) og bistandsadvokaten (kapittel 9a) nevnt i kapitteloverskriftene i straffeprosessloven annen del "Partene", men partene i en straffesak er påtalemyndigheten og den tiltalte. Et sivilt erstatningskrav som er tatt med i straffesaken ankes etter reglene i tvisteloven hvis straffesaken ikke ankes, se straffeprosessloven § 436. Her er det i så fall fornærmede v/bistandsadvokaten (og tiltalte v/forsvareren) som har ankerett.

Styreleder har partsevne og kan saksøke og saksøkes, men har ikke på egen hånd myndighet til å beslutte søksmål. Denne kompetansen hører normalt under styret som helhet, se eierseksjonsloven § 58 første ledd, her er det viktig å være obs på at selv om § 60 sier at styreleder kan saksøke og saksøkes så er det ikke et uttrykk for hvem som er den formelle representanten for sameiet, ikke for at styreleder er tillagt beslutningsmyndigheten. Å ivareta reklamasjoner overfor utbygger anses normalt for å være en del av en del av den vanlige forvaltningen av sameiets forhold, herunder det å gå til søksmål mot utbygger. Kostnadene knyttet til et slikt søksmål er felleskostnader. Årsmøtet er imidlertid styrets overordnede instans og kan omgjøre styrets beslutninger. Det vil derfor være fornuftig å i alle fall orientere årsmøtet regelmessig, og hvis man har seksjonseiere med signifikante innsigelser bør man vurdere å forankre søksmålet i en vedtakssak for årsmøtet.

Når gjeldsordningsperioden er over er den fullført, det vil si at alle de materielle virkningene av en gjeldsordning (bortfall av gjeld mv) inntrer. I gjeldsordningsloven § 6-2 fjerde ledd er det tatt inn en to års "etterperiode", som går ut på at hvis skyldneren får arv, gevinst eller lignende av betydelig omfang kan gjeldsordningen settes til side hvis skyldnerens økonomi og hensynet til fordringshaverne tilsier det. Hvis skyldneren dør under gjeldsordningen (det vil si mellom oppstart og slutt) vil dødsboet tre inn i skyldnerens stilling. Med mindre det er en "nullordning" (null til kreditorene) vil dødsboet nokså raskt misligholde gjeldsordningen og den kan bli opphevet, men det skjer ikke automatisk. Det sier seg selv at her er intet å hente. Hvis skyldneren dør i etterperioden er ikke dette i seg selv et forhold som forsvarer å sette til side gjeldsordningen. Eget dødsfall er ikke noen tilfeldig formuesøkning som ligner på arv eller gave. Men det kan tenkes at skyldneren dør 1.1.2025 og det etter hans død kommer frem at han var arveberettiget etter noen. I så fall kan kreditorene begjære gjeldsordningen tilsidesatt hvis de følger fristene for dette.

Ingenting. Det er ingen som er ansvarlige for å gjøre noe. Utleier har oppsigelsesadgang (husleieloven § 9-10), og må rette denne til dødsboet (tingretten/bostyrer/arvinger). Fristen for å kreve privat skifte er 60 dager etter dødsfallet. Når det er gått 60 dager etter dødsfallet bør utleier kontakte tingretten for å få opplyst om arvingene har overtatt eller om det vil bli offentlig skifte. Hvis svaret på begge er nei har dødsboet effektivt sett oppgitt leieforholdet. Da gjelder de samme reglene som om leietaker har forlatt boligen, se husleieloven § 10-2, nemlig at utleieren kan "straks disponere over [husrommet]". Dødsboets gjenstander har utleieren rett til å selge eller rå over på annen hensiktsmessig måte, se husleieloven § 10-4.

Det stemmer nok ikke. Bygningskroppen og inngangspartiene er fellesareal, i alle fall når det er snakk om utskifting. Selv om det hadde vært særareal er det likevel slik at når det er fellestiltak som er utløsende årsak til endringen så er det fellesskapet som dekker kostnaden ved tiltaket.

Sameiets vedlikeholdsplikt gjelder alt som ikke er en del av den enkelte seksjonseiers bruksenhet, se eierseksjonsloven § 33 første ledd. Når naboen argumenterer med at noe er en "tilleggsdel" til deres seksjon er det mulig dette er sant, men det påvirker ikke vedlikeholdsplikten. Det følger nemlig av eierseksjonsloven § 32 femte og sjette ledd at seksjonseiers vedlikeholdsplikt ikke omfatter utskifting av deler på bygningskroppen. Sameiets vedlikeholdsplikt betales som felleskostnader. Dette fordi det er "kostnader ved eiendommen som ikke knytter seg til den enkelte bruksenhet".

Det er lovens hovedregel - se eierseksjonsloven § 29. Det er ikke aktuelt å bruke noen av unntaksreglene. Det kan være fastsatt unntak i vedtektene, men det tviler jeg på.

Skatteetaten vil normalt se på når anskaffelsen er foretatt sammenlignet med når du kan dokumentere å ha startet din avgiftspliktige virksomhet. Du kan kreve fradrag for ting som er kjøpt til avgiftspliktig virksomhet selv om det ennå ikke er tatt i bruk i virksomheten, men det må være kjøpt til virksomheten da det ble kjøpt.

Det er ikke normalt å betale arbeidslønn for tilfeldig arbeid som utføres av seksjonseierne. Hvis man betaler slik lønn er det vanlig å bruke tariff for ufaglært arbeid. Dette er ca. 215 kr/t.

Advokat. I praksis blir dette et søksmål fra barnet mot far med krav om å få utbetalt pengene.

Hvis hele eiendommen er på tvangssalg så må du inngi bud på hele eiendommen. Men når du skal beskrive finansiering vil deler av finansieringen være egenkapital i form av eierandel i eiendommen.

Subsidier kan forstås på flere måter. Den vanligste måten å forstå subsidier på er ved kontantutbetalinger/-transaksjoner fra staten til de subsidierte gruppene. Men en annen måte å subsidiere utenlandshandelen på er ved å gi skatteletter som er innrettet mot eksportbedrifter, statsgaranterte lån, gunstig tilgang til statsfinansiert forskning og utvikling, osv. Her må man også ha i mente at Kina ikke er et vestlig demokrati. Et partistyrt samfunn har råd til å lytte mindre til befolkningen når man vurderer hvordan beskatningsordninger skal innrettes - hvilket valg taper de om fire år?

Ut fra de øvrige innleggene du har postet virker det som om du sliter med tilpasningsvansker ved overgangen til studentlivet. Dette er noe du må løse med egenutvikling, eventuelt terapi, ikke ved juridisk bistand og forsøk på å "tvangsendre" studentforeninger ved lovhenvisninger mv.

Husleieavtalen regulerer bare forholdet mellom dere og utleier, altså hvilke rettigheter dere har overfor utleier og hvilke rettigheter utleier har overfor dere. Utleier bryr seg om at én av dere betaler. Den regulerer ikke hvilke rettigheter dere har overfor hverandre. Dette må avgjøres basert på ulovfestede obligasjonsrettslige prinsipper - husleieloven har ingen relevante bestemmelser for hvordan leien skal fordeles mellom leietakerne. Utgangspunktet er at forpliktelser løper så lenge leieavtalen løper. Én medleietaker har ingen rimelig forventning til å slippe ut av en leieavtale noe tidligere enn begge leietakerne ville ha kunnet slippe unna. Dette må så balanseres mot prinsippet om at det man betaler for når man betaler leie er bruksrett til en bolig. Du bruker 100 % av bruksretten etter utflytting, og må derfor finne deg i å dekke 100 % av kostnaden for dette, i alle fall etter en overgangsperiode/"oppsigelsesperiode". I praksis vil nok din eks nekte å betale. Utleier kan velge å kreve at du betaler alt, at din eks betaler alt, eller at begge betaler (halvparten hver). Det velger utleier selv. Du kan kreve regress av din eks, men det er ingen automatikk i det, og hvis din eks nekter må du gå til forliksrådet/domstolene for å tvinge ham/henne.

Spørsmålet om du kan gå fra en kjøpsavtale reguleres f.eks. av forbrukerkjøpsloven, avtaleloven, Christian den Femtes Norske Lov, ulovfestet avtale-/obligasjonsrett, med mer.

Nei - 26-ukersperioden starter fra første dag du ikke lenger mottar sykepenger eller arbeidsavklaringspenger.

Man har ikke rettskrav på lønnsøkning, og kravet anses ikke forfalt før partene er enige om oppgjøret (eller kjennelse er avsagt som spesifiserer hva oppgjøret skal gå ut på) så det vil ikke være snakk om noen forsinkelsesrente eller annen kompensasjon for at oppgjøret tar lengre tid.

Så lenge du ikke var sykemeldt (ut over arbeidsgiverperioden - så du kan ha kortvarige sykemeldinger så lenge arbeidsgiver betaler, ikke folketrygden) så fortsetter 26-ukersopptjeningen.