krikkert

EU-direktivet om tiltak mot betalingsmislighold har ført til at forsinkelsesrenteloven § 3a bestemmer at samtidig som kreditor kan kreve forsinkelsesrente kan han også kreve inndrivelsesgebyr. Det er imidlertid en forutsetning at man kan kreve forsinkelsesrente. Normalt er dette ikke noe man kan kreve "dagen etter forfall" - dette kan man normalt først kreve 30 dager etter fakturadato, se forsinkelsesrenteloven § 2. Det er kun hvis forfallsdato er fastsatt på forhånd at man kan kreve rente fra dagen etter forfall. Se ellers Borgarting lagmannsrett i LB-2013-191231:

Det holder med én tråd per emne. Det er ikke greit at absolutt alle trådene i Juss-forumet skal handle om AI. Fem innlegg er slettet.

Det er det å "inngå ekteskap" som er straffbart, det vil si selve vigselen etter ekteskapsloven § 11. Bestemmelsen gjelder normalt bare for ekteskap som inngås i Norge, men handlingen kan straffeforfølges i Norge hvis bigami også er forbudt i vigselslandet. Det samme gjelder ekteskap med mindreårige. Sivilrettslig sett anerkjenner ikke Norge bigamiske ekteskap eller ekteskap med mindreårige, se ekteskapsloven § 18a. Selv om begge ekteskapene er lovlig inngått i vigselslandet, mellom personer som ikke hadde noen tilknytning til Norge på vigselstidspunktet, vil kun det første ekteskapet bli anerkjent som ekteskap. Da spørsmålet sist var på høring i 2005 var det ingen instanser som argumenterte for å oppheve forbudet. I tillegg reiser legalisering av flerkoneri en del problemstillinger opp mot Kvinnediskrimineringskonvensjonen som ikke er helt enkle å løse, for ikke å snakke om ekteskapsrettslige og arverettslige problemstillinger.

En del innlegg med svar er slettet på grunn av misbruk av gjestebrukerfunksjonen.

Tvangsfullbyrdelsesloven er en av prosesslovene, og betegnelsene for partene i loven er "saksøker" og "saksøkte". Se bl.a. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-2 første ledd bokstav b: "Begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde: [...] b. saksøkerens og saksøktes navn og adresse,"

Det er ikke noe hinder for å få gjenopptatt en dom at man har sonet dommen, se f.eks. Baneheia-saken. Det er derimot et hinder for å få gjenopptatt en dom at det man krever gjenopptak for er "flere ting som ikke stemmer" og "advokaten jeg hadde var en lokal idiot".

Det er ikke helt det loven sier. Finansavtaleloven § 5-5 annet ledd sier at hvis det er gitt kreditt i strid med § 5-4 kan kundens forpliktelser "lempes så langt det er rimelig". Det er ikke nok for å være i strid med § 5-4 at det i ettertid viser seg at kunden ikke kan betjene lånet. Bankens kredittvurdering skal vurderes etter situasjonen på tidspunktet for innvilget lån. Se Prop. 92 LS (2019-2020) s. 318.

Det vil ikke være spesielt fornuftig.

Banken kan naturligvis gå til sivilt søksmål eller tvangsfullbyrdelse for å tvinge deg til å betale tilbake. Det er det som vanligvis skjer når man ikke betaler regningene sine. Banken trenger ikke å argumentere med svindel eller bedrageri, banken saksøker for å få domstolene til å holde deg til den avtalen du har inngått. I et sivilt søksmål kan du naturligvis argumentere med at banken ikke burde gitt deg lånet (og at konsekvensen er at du helt eller delvis burde slippe tilbakebetaling), og banken kan kontre med at du har gitt feil/mangelfulle opplysninger og at banken ikke burde ta risikoen for at du lyver. I noen tilfeller kan banken anmelde forholdet til påtalemyndigheten, og be om at staten straffeforfølger deg for bedrageri. Men det skal en del til, blant annet fordi beviskravene i straffesaker er strengere, og fordi i en bedragerisak (i motsetning til en sivil pengekravssak) stilles det strengere krav til hva du har visst (skyldkrav). Den som tror at økonomien vil bli bedre og at man vil kunne betjene lånet - eller den som søker om et kredittkort med en høy kredittgrense, men som ikke planlegger å trekke opp grensen - vil normalt ikke fylle skyldkravet for bedrageri.

At førerkort alltid skal medbringes følger av vegtrafikkloven § 24, og dette må da fremvises under kontroll etter § 10. Tilsvarende for vognkort etter § 17. Poenget med disse reglene er at man ikke skal ta for gitt at politiet har registertilgang "på stedet" (og utenlandske førerkort-/vognkortregistre er ikke tilgjengelige for politiet i det hele tatt). Siden vi ikke kan ha gunstigere regler for oss selv enn for andre EØS-borgere må alle pålegges denne plikten. Det er det enkelte kjøretøy som pliktes forsikret. Kjøretøy skal identifiseres med serienummer.

Bruk av andre personers eiendom krever denne personens tillatelse. Det er like lovlig å ta seg til rette på verkstedets eiendom for å gå til kjøpesenteret som å bare ta med seg en av bilene som står der for å kjøre dit.

Små elektriske kjøretøy er forsikringspliktig etter bilansvarslova § 15. Etter § 17 kan departementet gi forskrifter blant annet om at enkelte motorvogner skal ha med forsikringsbevis. Det er ikke gitt noen forskrift om at små elektriske kjøretøy skal ha med forsikringsbevis. Det er da heller ingen plikt etter vegtrafikkloven § 10 til å fremvise dokumentet under kjøring. Et annet spørsmål er at hvis man ikke kan vise til noen forsikring, så er det i seg selv et bevismoment for at det er skjedd en straffbar handling etter bilansvarslova § 20 (man bruker en motorvogn til tross at man vet eller må vite at motorvognen ikke er lovlig forsikret). Å ikke kunne vise frem noe forsikringsbevis vil da lede til problemer - i alle fall hvis man er eieren.

Lovens utgangspunkt er at samtlige sameiere må samtykke, men normalt holder det med å ha samtykke fra et flertall, så lenge det er snakk om disposisjoner over eiendommen som ikke bryter med eiendommens karakter og vanlige bruk (sameigelova § 4 - et flertall kan bestemme over hvordan eiendommen skal brukes, så lenge bruken er innenfor det eiendommen er tiltenkt eller egnet til bruk for). Hvis det er valgt et styre for jordsameiet (sameigelova § 6) vil det normalt være styret som gir slikt samtykke.

Nei, ikke spesielt. Passivitetsregelen kan sies å verne den selgeren som har lagt saken bort og glemt den, og ikke i like stor grad den selgeren som selv er aktiv og prøver å holde den varm.

Her må man skille mellom de materielle kravene og prosesskostnadene. Det materielle kravet er grunnen til at du tar ut forliksklage. Du krever f.eks. at selger oppfyller avtalen eller betaler deg erstatning for avtalebruddet (i praksis prisforskjellen det vil koste deg å skaffe tilsvarende ting) - dette er kjøpslovkravene dine. Prosesskravet er et erstatningskrav for kostnadene ved å føre sak. For forliksrådet er dette rettsgebyret, reisekostnader (hvis du har personlig møteplikt), et såkalt møtegebyr (hvis du ikke har personlig møteplikt - dette er da kostnaden din for å få noen til å stille for deg), og et begrenset beløp for eventuelle kostnader til rettslig bistand.

Konsekvensene av at mellomfinansieringslånet ikke innfris ved forfall er at det løper forsinkelsesrente - ca. 36k per måned - fra forfallsdato og frem til det blir innfridd. I tillegg vil banken ta skritt for å inndrive kravet ved tvang.

Det finnes ulovfestede krav til aktivitet - man må faktisk følge opp reklamasjonen med rimelig fremdrift. Generelt sett kan et reklamasjonskrav tapes hvis man ikke følger det opp. En tommelfingerregel er at hvis det er gått mer enn 6 måneder fra siste kommunikasjon, så kan selger ha fått en verneverdig forventning om at saken er gitt opp, som domstolene vil beskytte. Fullt vernet er man imidlertid ikke før tre år etter overtakelse, med tanke på foreldelsesfrist (lengre hvis det er snakk om skjulte feil og mangler).

Budfrister er ikke rettigheter for selger. Har selger akseptert et bud - selv om det er før budfristen han selv har satt opp har gått ut - så må han stå ved at det nå er inngått en avtale. Forbeholdet han tok er heller ikke gyldig lenger enn til at han har akseptert budet.

Valgkomité er ikke et lovregulert organ, og det er ingen regler om inhabilitet for slike organer. Som en komité for generalforsamlingen vil imidlertid reglene om generalforsamling gjelde tilsvarende, burettslagslova § 7-10 (ikke de strengere reglene for styret i § 8-14). Det er ikke forbudt å delta i behandlingen av om ens nærstående skal fremmes som kandidat etter § 7-10. Når man ikke er inhabil selv kan heller ikke ens nærstående være det.

Finansavtaleloven står sterkere enn kredittavtalen, men det forutsetter at finansavtaleloven sier noe om spørsmålet.

Kredittavtaler inngås på bestemt tid eller ubestemt tid. Boliglåneavtaler inngås alltid på bestemt tid, også mellomfinansieringsavtaler. Mellomfinansieringsavtaler har en utløpsklausul som sier at lånet skal innfris ved boligsalg eller på X dato, og det er da det første av de to tidspunktene som gjelder (hvis ikke hadde det ikke gitt mening å sette opp en datert frist i tillegg til en hendelsesfrist). En låneavtale som inngås på bestemt tid kan ikke sies opp av banken (finansavtaleloven § 5-14, som sier at det kun er avtaler inngått på ubestemt tid som kan sies opp). En låneavtale inngått på bestemt tid kan bare heves etter finansavtaleloven § 3-51. Legg her merke til at en låneavtale kan heves hvis det er klart at avtalen vil bli vesentlig misligholdt og kunden ikke stiller sikkerhet for at den vil bli oppfylt (§ 3-51 første ledd bokstav e). Banken er altså i sin fulle rett når den krever at mellomfinansiering skal innfris ved utløpsdatoen for kredittavtalen. Hjemmelen for dette er ikke finansavtaleloven, men kredittavtalen. Du kan klage til Finansklagenemnda. Klagetemaet blir da at etterfølgende forhold gjør det urimelig å opprettholde den opprinnelige låneavtalen. Jeg kjenner ikke på stående fot til noen saker hvor noen har fått medhold i dette.

Innsynsbegjæringer skal journalføres, men det får liten betydning ettersom man kan begjære innsyn anonymt (f.eks. via en throwaway-epostkonto).

Ja, avtale om forskuddsutbetaling av barnebidrag vil være bindende. Det er avtaler om at barnebidrag skal være et engangsbeløp gjort opp en gang for alle som ikke er lovlig. Det er i utgangspunktet ikke noe til hinder for å avtale at bidrag skal betales på forskudd for lengre perioder enn den sedvanlige énmånedsperioden. Hvordan NAV vil håndtere dette hvis det senere blir krevd offentlig fastsetting og innkreving av bidrag er beskrevet i Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv til barnelova § 67: Det er altså essensielt at man i den private avtalen ikke bare sier at det er et forskudd, men også fastslår 1) hva som er det månedlige barnebidraget, og 2) hvilken periode forskuddsutbetalingen skal dekke. Det som kan skape problemer er tvilen om hvorvidt det du betaler faktisk er forskudd på barnebidrag eller om det er et vanlig pengelån med irregulær tilbakebetaling. I en slik vurdering er det ikke hva man kaller det som er avgjørende, men hva som er de virkelige faktiske forholdene. Det følger av barnelova § 67 at barnebidraget skal gå til å dekke barnets behov for å få dekket sine underholdskostnader. Vel er barnets behov for bolig en del av barnets underholdskostnader (se bidragsforskriftens vedlegg: 3198,- kr pr måned anses å være et barns boligkostnader), men dette er under halvparten av den totale underholdskostnaden. Å dekke mors egenkapitalbehov for bolig er å dekke noe som for det første ikke er en kostnad, og for det andre ikke er barnets underhold. Hvis utbetalingen blir ansett som et privat egenkapitallån er konsekvensen at utlåneren (du) ikke har rett til å betjene lånet ved reduksjon i bidragsbetalingen. Årsaken er at det er barnet som har krav på bidrag, og det er like lite adgang til å trekke barnet i bidrag for mors gjeld som det er å trekke deg i lønn for en kollegas skulkefravær.

Det samme lovverket som gjelder for voksne. Den aktuelle paragrafen her er straffeloven § 305 om uanstendig atferd overfor barn under 16 år. Bestemmelsen har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil 2 år, men for mindreårige vil det i praksis bli snakk om ungdomsstraff (straffeloven § 52a, konfliktrådsloven kapittel IV) eller ungdomsoppfølging (straffeprosessloven § 71a). De mindreåriges verger kan også ta saken til konfliktrådet, men da som en "sivil" sak.

Hva tror du advokater gjør? Det er faktisk dét de aller fleste betaler for en advokat for i dag - for å unngå en rettslig prosess. Det reises ca. 12k sivile rettssaker for tingrettene årlig (og ca. 65k straffesaker). Det er ca. 12k advokater og advokatfullmektiger i kongeriket. Det er én sivil rettssak per advokat/advokatfullmektig per år.