krikkert

Lønn utløser feriepengeopptjening. Sykepenger er ikke lønn, og gir ikke grunnlag for feriepengeopptjening fra arbeidsgiver (men NAV utbetaler vanligvis feriepenger av de første ukenes sykepenger i mai). Mange som har vært sykemeldt over tid vil derfor ikke ha full opptjening av feriepenger. Du kan altså kreve fem uker ferie, men dette kan lede til at lønnstrekket blir så høyt (fordi feriepengeopptjeningen er så lav) at du ikke får lønn i juni måned - og redusert lønn i juli måned.

Et ulovlig angrep kan møtes med nødverge, dvs. vold. Men straffeloven har en særskilt begrensning når angrepet er utført av noen som innehar offentlig myndighet: Disse kriteriene kommer på toppen av de alminnelige kriteriene - nødvergehandlingen må ikke gå lenger enn nødvendig, og den kan ikke gå åpenbart ut over det forsvarlige. Slik denne saken er falt ut - betjenten er dømt og har utvist nødvendig skyld - ville de ulovlige slagene kunne vært møtt med nødverge, men det er også alt. Den øvrige volden på stedet kunne ikke vært møtt med nødverge -- og det at én part kan påberope seg nødverge betyr ikke at politiet (de øvrige tjenestemennene) ikke kan gripe inn med vold for å stanse slagsmålet.

Arbeidsgiver har rett til å bestemme når pausen avvikles, men kan ikke bestemme at de ansatte ikke skal ha pause, eller erstatte pausen med andre ordninger. Dette kan ikke arbeidsgiver bestemme, og heller ikke avtale med den enkelte arbeidstaker. For å gjøre dette må arbeidsgiver inngå tariffavtale med en fagforening med innstillingsrett, se arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde ledd. Poenget med pausen er å bryte opp arbeidsdagen, se også om dette EUs arbeidstidsdirektiv artikkel 13: Pausebestemmelsen er ikke til hinder for at en arbeidstaker gir avkall på en konkret pause en dag fordi vedkommende ikke har behov for det den aktuelle dagen, og heller ikke for at arbeidsgiver og arbeidstaker fra gang til gang avtaler tidligere avspasering i stedet, men det kan ikke være en fast ordning.

Bevisvurderingen under skyldspørsmålet er rettskraftig avgjort. Dette spørsmålet kan ikke ankes videre, se straffeprosessloven § 306. Det man kan anke her er straffutmålingen og lagmannsrettens lovanvendelse (og saksbehandlingen, men det er ikke påberopt at det har skjedd noe feil der). Lovanvendelsen er hverken tvilsom eller spesielt prinsipiell, så det eneste som nok slipper inn for Høyesterett her er straffutmålingen. Konteksten i dommen er avsnittet: "Utgangspunktet var at politiet skulle snakke med to personer. Det var ikke holdepunkter for at disse var farlige. Politiet var i overtall, og dette var tiltalte klar over. Han har selv forklart at han ville ta kontroll på Simensen der han hadde kollegastøtte." Dette er ikke en alminnelig karakteristikk av personene tiltalte var på vei for å ta kontroll på, men en karakteristikk av personene i den situasjonen tiltalte befant seg i / var på vei inn i. Tiltalte forklarte også selv at han "gikk inn i situasjonen med formål om å prate med Simensen", så heller ikke tiltaltes egen situasjonsbedømmelse sier noe om at dette var akutt farlige personer. Dette er da skrevet i konteksten at tiltalte hadde andre handlingsalternativer enn slag mot hode og nakke, under vurderingen av om handlingene kan rettferdiggjøres etter reglene om bruk av vold i nødverge. Jeg beklager å melde at når du har tre kompiser på stedet, alle godt trent i bruk av vold, så vil du generelt sett slite med å få aksept for at denne typen vold er forholdsmessig for å forhindre skader på dine tre kompiser (eller vekteren). Nei, det gjør dommen ikke. Flertallet uttaler at de "legger [] til grunn og vektlegger tiltaltes oppfatning av risikoen for at Simensen var bevæpnet". Det flertallet derimot ikke legger vekt på - hverken til tiltaltes fordel eller ulempe - er funnet av kniv og batong. En dom i en straffesak er ikke voksenopplæring for polititjenestemenn, det er en begrunnelse for hvorfor domstolen er kommet til det resultatet den har. Dommen skal identifisere hva tiltalte straffes for, det er ingen forpliktelse for dommerne - og ingen svakhet ved en dom - at den ikke holder tiltalte i hånda som en treåring på vei over gata mens den forteller ham hvordan han kunne unngått å bli straffet. Hvor mange straffedommer har du egentlig lest? Nei, det er ikke det retten mener at burde ha skjedd. Dette er illustrasjoner av hvordan ting kunne ha skjedd. Og han ble frikjent etter sin egen situasjonsforståelse, på samme måte som han ble dømt etter sin egen situasjonsforståelse. Her er det det skorter litt på din situasjonsforståelse over det samfunnet vi lever i: vi som samfunn forventer faktisk at politiet tar en viss grad av personlig risiko. Vi hadde heller ikke tillatt, etter gjeldende rett, at tiltalte hadde skutt Simensen i begge beina for å sørge for at han var ufarlig. Dette er ingen selvmotsigelse. I den ene situasjonen brukte tiltalte uforsvarlig mye vold, og i den andre ikke. Fordi "tiltalte hadde prøvd andre virkemidler uten effekt, jf. Rt-2008-696 (Maglite 2), avsnitt 24" på dette tidspunktet. Situasjonen hadde utviklet seg. Nå har du glemt å lese konteksten igjen. Retten sier at "[d]et kan neppe legges til grunn at tiltaltes feilvalg på et tidlig stadium av hendelsesforløpet skal få betydning for vurderingen av hans senere handlinger. Et slikt synspunkt ble anført, men ikke fulgt opp i Rt-2008-696 (Maglite 2), jf. avsnitt 34 og 35". Det at tiltalte begikk straffbar vold mot Simensen - og som i utgangspunktet kunne ledet til at han selv fikk lovlig og rettmessig juling av Simensens venner i nødverge av Simensen - får ikke noen betydning for vurderingen av den senere situasjonen. Uttalelsen er et obiter dicta, en uttalelse som ikke har betydning for selve avgjørelsen, men som er tatt inn for å vise kontekst (og noen ganger for å vise dommerens underliggende mening).

Hvorfor er du så glad for en dom du svært tydelig ikke har lest spesielt godt selv?

Ja, men det er relativt få saker om politivold, så hensynet til rettsavklaring veier tungt. Det er også det faktum at han ble frifunnet i tingretten og dømt i lagmannsretten, slik at han i utgangspunktet har en utvidet rett til toinstansbehandling (straffutmåling er jo bare behandlet i én instans). Ja.

Høyesterett behandler ikke bevisspørsmålet, så bevisene og hva som er skjedd er nå endelig avgjort av lagmannsretten. Høyesterett kan behandle straffutmålingen, og om lagmannsretten har brukt regelverket riktig. Straffutmålingen vil nok slippe inn, men jeg tviler på at en lovanvendelsesanke gjør det.

I utgangspunktet ikke (det er ikke en "pause" å gå tidligere fra jobb, en pause er et opphold mellom to arbeidsøkter), men det er nokså vanlig likevel.

Et slikt "utleieforbehold" er en heftelse og vil ikke være bindende for forkjøpsrettshaveren, se burettslagslova § 4-18 første ledd annet punktum: "Forkjøpsrettshavaren har ikkje plikt til å ta over hefte på andelen."

Avgjørelser i skiftetvister gjelder for og mot alle interessenter i boet, arveloven § 172. Den som går til skiftetvist for å øke boets verdier må derfor finne seg i at avgjørelsen kommer de andre arvingene til gode. Man plikter ikke å ha advokat i en skiftetvist. Det er for så vidt ikke noe i veien juridisk sett for å si at man er enig i forrige talers argumenter.

Fantegåing er ikke lenger straffbart etter at straffeloven 1902 § 409 ble opphevet i 2015. Man kan heller ikke tvinges til oppmøte (tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14). Du har ikke krav på sykemelding for å begynne i ny jobb. Sykemelding forutsetter at du er arbeidsufør til ethvert yrke. Det er du per definisjon ikke hvis du begynner i ny stilling. Siden arbeidsgiver må utbetale sykepenger mens du er sykemeldt vil arbeidsgiver naturligvis bestride sykepengekravet (de vil jo ikke betale deg sykepenger mens du har ny jobb), og du har da pådratt deg en potensiell case om trygdesvindel. Kopier av alle sykemeldinger ligger også hos NAV, så dette kan skape problemer for deg hvis du senere i livet blir sykemeldt. Risikoene er først og fremst at du ikke har krav på attest. Arbeidsmiljøloven § 15-15 bestemmer at for å ha krav på attest må du ha fratrådt etter "lovlig oppsigelse", det vil si at du må ha stått oppsigelsestiden ut. Konsekvensen av dette er at du ikke vil kunne dokumentere dette arbeidsforholdet i relasjon til f.eks. dagpengekrav, etterutdanning, osv. Dernest er risikoen at du kan bli holdt ansvarlig for merkostnadene arbeidsgiver har for å erstatte deg i oppsigelsestiden. Dette er problemfritt for arbeidsgiver å kreve inn fra deg, siden arbeidsmiljøloven § 14-15 tredje ledd bokstav e åpner for at dette kan inndrives som lønnstrekk uten søksmål. Du må derfor regne med å ikke se noe til feriepengene dine.

Tyveri er ikke blant sakstypene man ilegger punitive damages for. Punitive damages forutsetter normalt i de fleste jurisdiksjoner at skadevolderen har ønsket å skade skadelidte, og da er man normalt på de sakstypene hvor vi i Norge bruker ordningen oppreisning for ikke-økonomisk tap. Kun cirka 5 % av krav leder til at det faktisk idømmes punitive damages, så ordningen er langt fra noe man kan regne med. Ikke er det noe man "søker om" heller, man må faktisk selv saksøke skadevolder. Søksmålskulturen i USA hviler i større grad på at man har lave rettsgebyrer, lav risiko for å bli idømt sakskostnader selv ved tap, og få offentlige tilsynsorganer.

Internasjonal privatrett følger domisilprinsippet, det vil si at andre land følger reglene til det landet man er bosatt i. Utgangspunktet er at en norsk statsborger må skaffe skilsmisse etter reglene som gjelder i det landet vedkommende er bosatt, uavhengig av hvor man er statsborger. Reglene skal forhindre "turistskilsmisser" (altså at man reiser til et land det er lettere å oppnå skilsmisse i). Dette reguleres av 1978-loven om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser. Loven sier, i korte trekk, at en norsk statsborger som er bosatt i USA kan skille seg etter reglene i USA, og få anerkjennelse av den skilsmissen i Norge, hvis vedkommende var bosatt i USA da vedkommende krevde skilsmisse. Anerkjennelse må heller ikke være mot grunnleggende norske verdier, dette kalles ordre public-prinsippet. Noen eksempler på når det kan være aktuelt å nekte pga. ordre public er hvis skilsmissen er oppnådd uten den passive parts kunnskap, hvis skilsmisse er gitt av en religiøs domstol som grovt forskjellsbehandler partene, hvis skilsmissen er oppnådd utelukkende via avtale (ikke via domstol eller administrativ myndighet), og enkelte former av islamsk talaq og lignende praksis. Konsekvensen av at skilsmissen ikke anerkjennes (for eksempel fordi man ikke er bosatt i USA, eller fordi å anerkjenne skilsmissen er i strid med norsk ordre public) er at man får paradoksal sivilstand: USA vil anse deg som skilt, men Norge vil anse deg som gift. Du vil da måtte gå gjennom skilsmisseprosessen i Norge også. Loven anerkjenner at dette vil kunne være uheldig for noen, og bestemmer derfor også at hvis du allerede har giftet deg på nytt i god tro om at du er lovlig skilt, så skal skilsmissen anerkjennes selv om vilkårene ellers ikke er oppfylt.

Det beste man kan gjøre med et tvangssalg er å slippe det. Hvis det ikke er sendt noen begjæring ennå er altså det beste man kan gjøre å avverge hele begjæringen. Når begjæringen først er sendt er praktisk talt hele prosessen så regelstyrt at det er nokså lite en advokat kan påvirke. For å motivere banken til å avvente en begjæring om tvangssalg må man kunne vise til at det ikke vil forbedre bankens posisjon å sende begjæringen. Dette er en kamp i motbakke, og man må særlig ha i mente at bankens inkassoselskap forbedrer sin posisjon og sine inntekter ved å begjære tvangssalg - det er det de tjener penger på. Tvangssalg innebærer at eieren fratas muligheten til å påvirke salgsprosessen. Det er tingretten som er oppdragsgiver for megler, og som dermed setter premissene mtp prisantydning, vilkår, osv. Tvangssalg er som regel en fordel for kreditor hvis det er skyldnerens betalingsvilje som svikter. Hvis skyldnerens betalingsevne svikter fordi eiendommen er vanskelig å omsette (markedssvikt osv) vil imidlertid ikke tvangssalg av den eiendommen være spesielt hensiktsmessig. I en situasjon hvor sikkerheten har falt i verdi og uansett er i en salgsprosess vil en fornuftig kreditor avvente tvangssalg av det objektet, og heller søke å få økt sikkerheten sin ved å skaffe dekning i andre eiendommer som kan tvangsselges eller utleggstrekk i lønn.

Å opprette og organisere stillinger vil normalt falle inn under daglig leders ansvarsområde hvis ikke de konkrete stillingene er av uvanlig eller unormal art. Det er i siste instans opp til styret om de er fornøyd med hvordan daglig leder gjør jobben sin. En leder som vet at vedkommende skal gå av vil normalt forsøke å arbeide for at organisasjonen skal fungere best mulig også etter at han/hun går av. Og heri ligger problemet - de handlingene du beskriver kan like gjerne være gjort av en selskapslojal daglig leder som ikke har noen baktanker om egen vinning, men som vet hva som vil forsvinne når vedkommende går av og forskutterer de organisatoriske grepene som bør gjøres for å sørge for at organisasjonen skal fungere best mulig også i fremtiden.

Et fransk ekteskap anerkjennes i Norge. En fransk PACS likestilles med ekteskap bare hvis den "i hovedsak har samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet (Frankrike)" og begge parter har samtykket til det. PACS fyller ikke vilkårene om at den har i hovedsak samme rettsvirkninger som ekteskap. I relasjon til regler om inngåelse av ekteskap i Norge anses en PACS-partner som ugift. Det samme gjelder etter reglene i ekteskapsloven §§ 8 og 9 om kontroll av sivilstatus og skifte.

ChatGPT har generelt sett ikke peiling på norsk jus. Etter engelsk kontraktsrett er det et krav om at begge parter yter noe av verdi for at det skal være en forpliktende avtale (begrepet heter "consideration"). Etter norsk rett er det tilstrekkelig at den ene parten har ment å forplikte seg.

Utgangspunktet er at avtaler er bindende, uavhengig av hvordan de kommer i stand. Loven opererer med en presumsjon for at en inngått avtale er frivillig. Noen avtaler er ugyldige. Vi skiller mellom sterk og svak ugyldighet, hvor skillet går ved om god tro hos den parten som vil opprettholde avtalen er relevant. I tillegg har man rimelighetssensur av avtaler. Eksempler på sterk ugyldighet (det vil si at det er irrelevant hva motparten visste) er vold eller trusler om vold fra motparten, annen tvang eller svik fra motparten, og utnyttelse av nød, uerfarenhet, eller avhengighetsforhold fra motparten. Eksempler på svak ugyldighet (hvor det er relevant hva motparten visste eller burde visst) er vold, trusler om vold, tvang, svik, eller utnyttelse fra noen andre enn motparten, og feilskrift i innholdet. Rimelighetssensur ligger i avtaleloven §§ 33 og 36. Disse bestemmelsene åpner for at man kan se bort fra avtaler hvis det vil stride mot redelighet og god tro, eller være urimelig, å gjøre avtalen gjeldende. Ingen av disse bestemmelsene åpner for at en avtale er ugyldig i den situasjonen som er beskrevet her. Man må skille mellom å legge press på motparten, som er lovlig, og å utøve tvang. Generelt sett vil det være rettsstridig tvang hvis trusselen går ut på å gjøre noe umoralsk eller ulovlig - for eksempel økonomisk skadeverk på eiendeler eller interesser, eller offentliggjøring av infamerende opplysninger. Det kan også være rettsstridig tvang selv om handlingen er lovlig, hvis handlingen ikke har noen sammenheng med det avtalen gjelder. Det er f.eks. lovlig å anmelde et straffbart forhold, men å true med å anmelde en fartsovertredelse for å få inngått en avtale om salg av fast eiendom er rettsstridig. Det er imidlertid ikke rettsstridig å true med anmeldelse for å oppnå noe man har krav på (f.eks. å true med anmeldelse for underslag for å oppnå å få tilbakebetalt de underslåtte midlene). Det er under ingen omstendigheter rettsstridig tvang å "true" med konsekvensene av en handling. "Hvis vi ikke løser dette frivillig må vi møtes i domstolene, det vil bli dyrt, og regelverket åpner for at det kan du måtte betale" er omtrent like rettsstridig tvang som å fortelle et barn at hvis barnet ikke spiser kveldsmat så kommer barnet til å måtte legge seg sultent.

Enda ett innlegg skjult. Dette er siste gang jeg skjuler innlegg - neste gang skjuler jeg brukere.

Etter merverdiavgiftsloven § 11-3 skal næringsdrivende kjøper av tjenester beregne og betale merverdiavgift når kjøp for én termin overstiger 2 000,- kr. Det er fire terminer i året (jan-mar, apr-jun, jul-sep, okt-des). Dette skal innrapporteres via Skatteetatens løsning for innsending av skattemelding for mva. Selskapet må regne med å bli ilagt tilleggsskatt, skatteforvaltningsloven § 14-3. Man kan imidlertid få unntak fra tilleggsskatten hvis man selv frivillig gir riktige opplysninger før Skatteetaten oppdager forholdet, skatteforvaltningsloven § 14-4 bokstav d. Tilleggsskatt ilegges selskapet, ikke eier eller andre. Du som eier/daglig leder kan imidlertid bli holdt ansvarlig for beløpet etter reglene i aksjeloven § 17-1 om erstatningsansvar for personer som opptrer på vegne av aksjeselskaper. Det er lite sannsynlig at Skatteetaten eller konkursboet vil begjære påtale og straffeforfølgning - men det kommer an på hvordan historien ser ut for dem. Slik du presenterer den ser det ut som uerfarenhet. Forholdene kan se annerledes ut for staten.

Det er også helt normalt for tingretten å ikke "avvise saker" bare fordi saksøkte har bevis som ikke stemmer med saksøkers påstander og bevis. At begge partene har hvert sitt bevisbilde er normalen - det er jo gjerne derfor man går til sak.

Nei, barnevernstjenesten blir ikke involvert når en person over 18 år blir foreldreløs med mindre de allerede var involvert.

Straffeloven § 5 har en liste: "når handlingene: 1. er straffbare også etter loven i landet der de er foretatt, 2. anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten, 3. anses som brudd på krigens folkerett, 4. anses som barneekteskap eller tvangsekteskap, 5. anses som kjønnslemlestelse, 6. er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, eller rammes av §§ 120 a eller 127 jf. 120 a, [bære våpen mot norske/allierte styrker] 7. er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan straffes med fengsel, 8. anses som omsorgsunndragelse, 9. rammes av §§ 257 [menneskehandel], 270 [konverteringsterapi], 291–296 [voldtekt, misbruk av makt for å skaffe sex, sex med innsatte/pasienter i institusjon], 299–306 [sex med barn] eller §§ 309–316 [sexkjøp fra mindreårige, produksjon og observasjon av barneporno, incest og incestlignende handlinger, hallikvirksomhet, sexkjøp], 10. anses som terror- eller terrorrelatert handling etter straffeloven kapittel 18, eller rammes av §§ 145 [deltar i rettsstridig militær virksomhet i utlandet] eller 146 [rekruttering til rettsstridig militær virksomhet], 11. anses som oppfordring til en straffbar handling etter straffeloven § 183 eller innebærer fremsettelse av en hatefull ytring etter straffeloven § 185, 12. anses som korrupsjon eller påvirkningshandel etter §§ 387 til 389, eller 13. rammes av sanksjonsloven § 4"

Denne begrensningen forutsetter at det er en lovbestemt straff for en tilsvarende handling. Er handlingen ikke straffbar i hjemlandet så gjelder ikke begrensningen - da er det bare de norske strafferammene som er relevante.

EU-direktivet om tiltak mot betalingsmislighold har ført til at forsinkelsesrenteloven § 3a bestemmer at samtidig som kreditor kan kreve forsinkelsesrente kan han også kreve inndrivelsesgebyr. Det er imidlertid en forutsetning at man kan kreve forsinkelsesrente. Normalt er dette ikke noe man kan kreve "dagen etter forfall" - dette kan man normalt først kreve 30 dager etter fakturadato, se forsinkelsesrenteloven § 2. Det er kun hvis forfallsdato er fastsatt på forhånd at man kan kreve rente fra dagen etter forfall. Se ellers Borgarting lagmannsrett i LB-2013-191231: