krikkert

1) En avtale er ikke bindende for personer som ikke har signert eller på annen måte gitt sin tilslutning til avtalen. Her vil ikke god tro hos de andre sameierne kunne forplikte en sameier. I hvilken grad avtalen er bindende mellom resten av dere kommer an på avtalens innhold. Normalt vil det være en sentral forutsetning for alle parter at sameieavtalen er bindende for samtlige sameiere, og hvis dette ikke stemmer vil denne forutsetningen ha bristet. Da vil avtalen kunne være uforbindende for alle. I den grad denne avtalen i realiteten er vedtekter for sameiet, så kan man etter sameigelova § 6 tvinge et mindretall til å godta vedtektene, men dette forutsetter at tingretten godkjenner dem. 2) Tvist om hvem som er sameiere må løses for domstolene hvis man ikke blir enige. En dom vil være dokumentasjon godt nok. Frem til de to partene har løst spørsmålet seg imellom, så må de andre sameierne forholde seg til den eieren som har mest sannsynlig eierskap. Men man bør samtidig kreve at de to partene faktisk tar skritt for å løse forholdet, og at de gjør det selv, for egen regning. I mellomtiden kan det være fornuftig av flertallet å vedta en "Kong Salomo"-løsning i medhold av sameigelova § 4 - at så lenge det tas rettslige skritt innen tre måneder, så vil flertallet godta en begrenset bruk fra "pretendentfamilien" mot tilsvarende kostnadsdekning. Det er ikke unaturlig å legge initiativbyrden på den som kommer med det mest overraskende kravet. 3) Det er godt mulig at dette i realiteten er en festetomt. For 100+ år siden var det nokså vanlig å bruke tomtefesteinstituttet for å unngå bl.a. offentlige avgifter (en festeavtale trengte ikke skylddelingsforretning, og stempelavgiften (datidens dokumentavgift) skulle beregnes av ett års festeavgift, ikke av tomteverdien). Det er nok fornuftig å få orden på sakene. Grunneierne kan selvsagt si at de har hjemmel til både grunn og hytte. Og dere kan si at dere har hjemmel til grunn og hytte gjennom at den ble gitt deres forgjengere. Å finne en omforent løsning for fremtiden mens alle er samarbeidsvillige er svært fornuftig, og billigere enn å vente på eventuelle rettssaker.

Den rett en arbeidsgiver har til å få vite om pappaperm følger av arbeidsmiljøloven § 12-7. "Snarest mulig", men minst én uke for mer enn to ukers fravær, fire uker for mer enn tolv ukers fravær, og tolv uker ved fravær over ett år. Å varsle i august om fem måneders permisjon over et halvt år senere er langt bedre enn hva arbeidsgiver har krav på.

De tre oppførselsalternativene ("skremmende", "plagsom", "annen hensynsløs") må ses i sammenheng. Det er bare den hensynsløse atferden som er minst like ille som oppførsel som er skremmende eller plagsom som rammes av bestemmelsen. Kravet til oppførselen for å rammes av straffebestemmelsen er oppsummert slik av Høyesterett i HR-2014-1336-A (gjelder gammel straffelov § 390a, som er forgjengeren til dagens § 266): Det at noen er uforutsigbar er ikke nok til å rammes av bestemmelsen, heller ikke nok at fornærmede føler seg utrygg. Det må være snakk om en uforutsigbarhet som er "helt klart moralsk forkastelig". Dette vil variere rundt hva man gjør. At man aldri er presis, men alltid er fem minutter forsinket, er uforutsigbart - men ikke moralsk forkastelig.

"For å beskytte en annen politimann" ble ikke funnet tilstrekkelig bevist, så det er faktisk ikke det han er straffet for.

Helsepersonelloven § 3 punkt 2 bestemmer at "personell i helse- og omsorgstjenesten eller i apotek som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd" er helsepersonell. Tredje ledd: "Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell." For å være helsepersonell etter denne bestemmelsen må man yte helsehjelp. Det vil kun unntaksvis være slik at brukerstyrte personlige assistenter vil regnes som helsepersonell etter bestemmelsen. Det er for så vidt så at "enhver handling som har ... pleie- og omsorgsformål" er helsehjelp, men det er en viktig begrensning i de fire siste ordene i tredje ledd: "som utføres av helsepersonell". Pleie- og omsorgshandlinger som enhver person utfører (eller kan utføre) er ikke helsehjelp. BPA-er kan omfattes av helsepersonelloven, men det er ingen automatikk i det. (Hvis man ikke hadde hatt denne avgrensningen hadde samtlige foreldre i kongeriket vært helsepersonell, ettersom de utfører handlinger som har pleie- og omsorgsformål for sine barn.)

Riksadvokaten har i rundskriv 23/2050 (RA-2023-2050) fastsatt at kjøring uten gyldig førerett skal føre til 9000,- kr i forelegg ved førstegangsovertredelse (11 500,- kr ved andregangs, og 16 500,- kr ved tredje gangs). Aksepterer man ikke forelegget vil påstand for retten være hhv. 10 500,-, 13 500,-, og 19 500,- kr.

Det tilsvarer en tredjedel av nettoinntekten for en person med medianinntekt, og det er etter tilståelsesrabatt. Jeg er glad for at du har så høy inntekt at dette er en "fis i motvind". Vennligst ikke anta at alle andre er som deg.

Inkasso / namsmyndighetene, konkursbegjæring, og/eller anmeldelse for lønnstyveri.

Jeg er ikke enig i at 12k i bot er en så lav straff at det er "fritt frem".

Enkelte folk synes det. Jeg forstår det, men meningen deres er rett og slett ikke relevant for meg fordi den bygger på lag på lag med ignoranse.

Temaet akkurat nå synes å være straffutmålingen, ispedd en sedvanlig dose "alle som ikke gjør som jeg vil er korrupte".

Da skal jeg spare deg fra å lære noe nytt i dag. Fordi det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i en straffesak. Ut over enhver rimelig tvil. Der tiltaltes forklaring går ut på tiltaltes uskyld må påtalemyndigheten bevise at tiltaltes forklaring ikke stemmer. Det samme gjelder ved straffutmåling. Det er ikke tiltalte som må bevise at påtalemyndighetens vitner tar feil. "A" i Spesialenhetens sak er antagelig "politiførstebetjent G" i lagmannsrettens sak ("politiførstebetjent J" i tingrettens sak). Jeg tviler på at han ble avhørt som sakkyndig vitne.

Kravet for å se bort fra tiltaltes forklaring er at den utelukkes av andre sikre bevis. Dette er en følge av at straffeskyld skal bevises ut over enhver rimelig tvil. "Du er faen meg dum hvis du tror på det" ligger nok bak en del frifinnelser, fordi det skal mye til for å bli dømt i en offentlig straffesak. Også for politiets tjenestemenn.

Så du har fått samvær én gang i måneden, og lurer på om du kan få møte barna i tillegg til samværet. Det er opp til barnets/barnas andre forelder. Samværstiden er den tiden du har rett til å bestemme over.

Én måneds frist er allerede eksplisitt godtatt for hybler og garasjer/boder. En oppsigelsesfrist som er urimelig kort må eventuelt vurderes etter reglene om urimelige avtaler. For boligleieavtaler vil det gjerne kunne være urimelig å avtale en oppsigelsesfrist som blir kortere enn protestfristen (én måned, husleieloven § 9-7).

Overraskende nok så er det ganske vanlig å bli latterliggjort når man mener veldig tungt om ting man ikke har peiling på. Jeg har ingenting imot at man får 12k i bot for det forholdet som er beskrevet i Spesialenhetens innlegg - som er noe annet enn det du prøver å vri saken til her. Nei, det gjør det ikke. Les Riksadvokatens påtaledirektiv.

Bestemmelsen i § 9-6 går etter min oppfatning foran bestemmelsen i § 1-2. Men spørsmålet er ikke definitivt avgjort, og forfattere av juridisk teori krangler om spørsmålet (Parelius og Bragdø-Ellenes i Husleieavtaler mener at § 1-2 går foran, Kobbe, Berle og Pind i Kobbes kommentarer til husleieloven mener at § 9-6 går foran). For min del mener jeg § 9-6 går foran. I forarbeidene til § 1-2 sies det (som er normalen i slike lover) at bestemmelsen selv kan åpne for at den kan fravikes. Det er også veldig unaturlig å i det hele tatt ha en "bestemmelsen kan fravikes i avtale"-klausul hvis den bare skal forstås som at "bestemmelsen kan bare fravikes til leietakers gunst" - det følger allerede av § 1-2. Tilsvarende problemstilling får man med § 9-4, hvor det heter at "er ikke annet avtalt kan tidsubestemt leieavtale sies opp av leieren". Siden uoppsigelighet alltid er ugunstig for leietaker skulle denne bestemmelsen da ikke ha noen betydning.

Du må faktisk lese hele straffebudet, ikke bare de tallene du finner. Straffeloven § 222 krever at fornærmede faktisk ble siktet eller domfelt. Det er ikke nok for domfellelse etter denne bestemmelsen at fornærmede hypotetisk sett kunne ha blitt det. Derfor har § 222 en høyere strafferamme enn § 160. Bruk av bestemmelsen i § 223 om grov uriktig anklage forutsetter normalt at konsekvensene har blitt både domfellelse og innsettelse i fengsel. Jeg er langt fra skråsikker på utfallet i noen rettssak, men jeg stoler mer på lovkommentarene og det jeg har søkt opp selv enn på dine antagelser om hva folks (det vil si din) rettsoppfatning er. Jeg har sett et og annet eksempel på at domstolene tar i hardere straff enn hva aktor påstår, men å tro at det vil skje i denne sakstypen og at en slik ekstra hard smekk vil overleve to ankerunder, er veldig underholdende. Har du lest Spesialenhetens vedtak? Bøteforhold ender ikke opp i retten med mindre siktede nekter å vedta. Dette gjelder også trafikksaker. I Norge tar vi ikke bøtesaker til retten for å "ta saken alvorlig", det er bortkastet bruk av samfunnets ressurser - det ville faktisk kunne ha ført til at boten hadde blitt enda lavere fordi påtalemyndigheten påfører tiltalte unødvendig belastning ved å iretteføre en sak som kunne vært avgjort ved forelegg. Be careful what you wish for. Da hadde du og dine likesinnede vært her og klaget igjen, fordi dere hverken kjenner systemet, kjenner sammenhengen, eller kjenner rettspraksis.

Spørsmålet er om barnet har vist alvorlige atferdsvansker, enten ved lovbrudd, problematisk rusbruk, eller "annen form for utpreget normløs atferd". "Annen" i lovbestemmelsen peker tilbake på lovbrudd og problematisk rusbruk. Man sikter altså til normløs atferd som er beslektet med disse to kategoriene. I tillegg må det første vilkåret være oppfylt - det må være snakk om alvorlige atferdsvansker. Bestemmelsen har sammenheng med barnevernsloven §§ 6-1 og 6-2, som bestemmer at barn med alvorlige atferdsvansker kan plasseres på barnevernsinstitusjon. I Prop. 169 L (2016-2017) s. 148 nevnes prostitusjon, ugyldig skolefravær, og det som da jeg var ung ble kalt å "drive dank", altså å henge rundt passivt og rotløst i det offentlige, som eksempler på "normløs atferd". I Prop. 133 L (2021-2022) pkt. 12.1.4.2 nevnes også det å rømme hjemmefra, det å oppsøke dårlige miljøer, eller det å utagere ved grensesetting som eksempler. Generelt sett kan man si at begrepet "normløs atferd" tar sikte på å dekke alle situasjoner hvor et barn oppfører seg i strid med hvordan vi voksne forventer at et barn skal oppføre seg. Det er lite rom for lokale forskjeller i meldeplikten. Lokale og regionale forskjeller ivaretas under barnevernstjenestens og eventuelt nemndas saksbehandling.

Utgangspunktet er at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig, hvis den kan bevises. Jeg er ikke enig med The Avatar i at dette er en tidsbestemt avtale. Slik saken fremstår så er det en tidsubestemt avtale med begrenset oppsigelsesadgang for utleier. For at avtalen skal være tidsbestemt må det være avtalt at den skal avsluttes uten oppsigelse på et gitt tidspunkt. Det er den ikke. Den mest nærliggende tolkningen her er at det er avtalt at leieforholdet skal ha en minstevarighet, og det er ikke forenlig med tidsbestemte leieavtaler, som kjennetegnes ved at de har en maksimalvarighet. Hvis utleier har godtatt at avtalen er uoppsigelig før våren 2025, så er dette forpliktende for utleier. Se husleieloven § 9-5 første ledd, som bestemmer at "Er ikke annet avtalt ... kan tidsubestemt leieavtale sies opp av utleieren". Utleier kan ikke fri seg fra denne forpliktelsen ved å selge boligen -- tinglysingsloven § 21 bestemmer at alle forpliktelser som ny eier kjente til eller burde kjenne til, er ny eier forpliktet av på lik linje med gammel eier (tinglysingsloven § 22 gjør leieavtaler bindende, men denne gir dårligere vern i dette tilfellet). Fremgangsmåten for deg her er at du innen én måned etter at du har mottatt oppsigelsen må protestere på denne, skriftlig, etter husleieloven § 9-8. Denne fristen er absolutt, og du kan ikke ignorere den fordi du mener oppsigelsen er ugyldig. Loven sier rett ut at hvis du ikke protesterer, så mister du rettigheten til å hevde at oppsigelsen er lovstridig. Kontraktens oppsigelsesfrist på én måned er lovlig. Husleieloven § 9-6 fjerde ledd bestemmer at tremånedersfristen kan fravikes i leieavtale, også til ugunst for leietakeren. Du plikter ikke å tilrettelegge for eierskiftet i det hele tatt. Det loven pålegger er at du skal bidra til at nye leietakere skal få se boligen. Du plikter ikke uten særskilt (frivillig!) avtale å tilrettelegge for visninger i forbindelse med salg. Det er ikke frivillig å vitne i norske rettssaker. Det er ikke noe å "vurdere" om man skal gjøre.

Utgangspunktet er at alle kostnader skal fordeles etter den eksisterende fordelingsnøkkelen. Bruk av unntakene i § 5-19 er ikke aktuelt her - det er ingen verdiforskyvning mellom boligene ved installasjon av elbilladere, og det er ikke noen særlige grunner som taler for nytte- eller forbruksfordeling. At én løsning er dyrere enn en annen løsning er ingen særlig grunn. I denne saken er det mer naturlig å trekke inn mindretallsvernet i § 7-18 (for generalforsamlingen, § 8-15 for styret). Generalforsamlingen og styret kan ikke treffe et vedtak som gir visse andelseiere en urimelig fordel til skade for andre andelseiere. Bestemmelsen rammer ikke all forskjellsbehandling, men den urimelige forskjellsbehandlingen. I dette tilfellet er det 8 andeler, såvidt jeg kan se. Flertallet på 6 andeler oppnår en estetisk fordel. De vil selv bære mesteparten av kostnaden til denne fordelen, ca. 210k (6x35k). En merkostnad for mindretallet på ca. 70k (2x35k) er antagelig ikke en stor nok kostnad til at dette regnes som urimelig, men det er i grenseland, særlig i et så lite borettslag. Hvis man kan saklig begrunne vedtaket og det er til gang helhetlig sett, f.eks. ved at det vil føre til innsparinger vedlikeholdsmessig over lengre tid, er man ganske langt unna urimelighet.

Vel, sånn bortsett fra at samboeren hennes ikke var involvert i saken, da. Noe som var grunnen til at både Spesialenheten og Riksadvokaten etter klage konkluderte med det ikke var et inhabilitetsforhold.

Flere bestemmelser kan ramme en slik situasjon. Straffeloven § 160 straffer det å motarbeide en offentlig undersøkelse eller etterforskning ved å bidra til (blant annet) å fjerne bevis. Straffeloven § 222 rammer det å manipulere bevismateriale (herunder slette) slik at bevismaterialet utpeker en uskyldig person som skyldig i noe vedkommende har gjort, men bare dersom personen blir siktet eller domfelt. Strafferammen etter § 160 er bot eller fengsel i inntil 2 år. Legg dog merke til at strafferamme og straffutmåling er to forskjellige ting. Strafferammen for brudd på vegtrafikkloven er bot eller fengsel i inntil 1 år, men de aller, aller, aller fleste reaksjoner etter loven er bøter. Spesialenheten vurderte om straffeloven § 160 skulle brukes ved siden av straffeloven § 172, men fant ikke behov for det. De skriver ikke hvorfor, men vanligvis skyldes det at det ikke ville påvirket utfallet av saken. Rettspraksis etter straffeloven § 160 og tidligere bestemmelser ligger for det meste på bøter, og i alvorligere tilfeller betinget fengsel. Ubetinget fengsel har vi ett eksempel på i nyere tid (Rt. 2015 s. 1153), og der hadde tiltalte hjulpet en drapsmann med å dumpe liket, vaske åstedet, og dumpe PC-er og andre bevis. Ser man alle de forskjellige typene bevisforspillelse som skal passe inn i strafferammen to års fengsel, så er dette et nokså klart bøteforhold.

... Saken kunne blitt henlagt, den kunne blitt iretteført med frifinnelse som resultat, eller den kunne blitt iretteført med akkurat samme resultat (bot). Alle disse resultatene er dårligere. Det virker som om det du er misfornøyd med er utfallet - og det er en følge av hvordan straffelovgivningen er, ikke hvordan etterforskningen er organisert.

Bestemmelsen om vold i nære relasjoner regulerer mishandling i tillitsforhold, ikke vold man vanskeligere kan komme seg vekk fra enn "vanlig" mishandling. Bestemmelsen forbyr også mishandling av tidligere ektefelle, voksne barn, og foreldre, selv om dette er personer man ikke har noe økonomisk fellesskap med eller som ikke kan unnslippe mishandleren. Å ha en felles leieavtale er på den ene siden ikke nok alene til å være i samme husstand, og på den annen side er det ikke nødvendig for å være i samme husstand at man har felles leieavtale. Spørsmålet er hvilket forhold man har til hverandre, ikke hvordan man har ordnet kontrakt om boforhold.