krikkert

Ditt overforbruk av medisiner er ikke i seg selv en pasientskade slik dette er definert i pasientskadeloven § 1. Manglende kontroll med forskrivningen kan være en pasientskade, men det forutsetter at overforskrivningen har vært uforsvarlig. Her er det naturligvis en forskjell på om din normaldøgndose er nederst eller øverst på skalaen, om det er depottabletter eller ikke, osv. Som nevnt i et innlegg over vil det også være utfordrende å påvise årsakssammenheng -- det er ikke nok at behandler ved DPS skriver i journalen at vedkommende mener det er årsakssammenheng. Til spørsmålet om bankens ansvar, dette kommer an på hva banken visste. Det virker som om du har blandet datoene - du oppgir gamblingflagging i oktober 2025 men at refinansiering ble innvilget flere måneder før. Vanligvis dekkes denne typen konflikter av rettshjelpsdekningen i innboforsikringen.

Trygderetten og NAV legger til grunn at din helsetilstand var så alvorlig før du fylte 26 år at du kvalifiserte for "ung ufør". Det sier da seg selv at en forsinkelse som begynte fra du var 27 år ikke kan ha hatt noen sammenheng med noe inntektstap - da forsinkelsen begynte hadde du allerede vært alvorlig syk (i trygderettslig forstand) i ett eller flere år. Hvis du blir lam fra nakken og ned i 2025, du får en infeksjon i 2027 og denne leder til at du må amputere armen i 2029, så er det ikke feilbehandlet infeksjon som er årsaken til at du ikke står i 100 % stilling. Armen din kunne ikke vært i jobb i 2027 heller.

Så du har fått den høyere minsteytelsen for unge uføre på feil grunnlag, du har gitt avkall på denne slik at du nå mottar bare ordinær minste uføreytelse, og NPE nekter å dekke differansen fordi de mener at du skulle ha beholdt "ung ufør"-fordelen?

Hvis USA erklærer at de ikke kommer til å innfri statsobligasjonene ved forfall (eller på annen måte indikerer at de ikke vil respektere forpliktelsen til å betale renter av dem, f.eks.) vil verdien av dem synke som en stein. Dette vil gjøre obligasjonene usalgbare. Hvis man kombinerer det med å begrense retten til å saksøke den føderale staten for å få oppfyllelse (amerikansk rett, i motsetning til norsk rett, bygger på prinsippet om at du ikke kan saksøke staten med mindre staten samtykker) gjør man dermed i praksis statsobligasjonene ganske verdiløse. Man kan også innføre forskjellige former for føderal formuesskatt eller kildeskatt på utbytte/gevinst som tar sikte på å ramme utenlandsk eierskap i amerikanske statsobligasjoner og aksjer. Eller rett frem konfiskere eller nasjonalisere eierskap.

Dersom NAVs trygdeopplysninger indikerer at utfallet ikke ble påvirket av den sviktende behandlingen, så kan det innebære at det ikke er noen årsakssammenheng mellom behandlingssvikt og et tenkt/beregnet større økonomisk tap. Hvis man for eksempel tenker seg at A ble syk i år 1 og fikk uføretrygd i år 7, og denne uføretrygden var høyere enn tidligere ytelser. I år 6 fikk han en diagnose som han skulle fått i år 3/4. Her kan man tenke seg et økonomisk tap tilsvarende to/tre års høyere uføretrygd. Avhengig av de konkrete opplysningene kan det tenkes at han uansett ikke ville fått uføretrygd før i år 7 selv om diagnosen ble stilt i år 3/4, fordi det er andre kriterier i tillegg til avklart sykdom som må være oppfylt - for eksempel vilkåret om hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak i folketrygdloven § 12-5 og varighetskriteriet i folketrygdloven § 12-7. Dette er bare et tenkt eksempel, men det illustrerer hvordan kravet om årsakssammenheng virker.

Pasientskadenemnda har bare publisert anonymiserte vedtak på Lovdata frem til 31. oktober 2025, og det ferskeste ADHD-vedtaket er fra 4. september 2025. Jeg antar at vedtaket ditt er av nyere dato enn dette. De alminnelige regler om påregnelig og adekvat årsakssammenheng gjelder også i pasientskadesaker. Det vil si at det økonomiske tapet må ha oppstått som følge av pasientskaden, og det økonomiske tapet må være en naturlig følge av pasientskaden. Norsk rett bygger på at alle nødvendige årsaker til en skade er erstatningsbetingende, men man kan se bort fra lite vesentlige elementer. Det at det også finnes andre årsaker til skaden er altså ikke befriende med mindre disse andre årsakene er så dominerende at den skadevoldende hendelsen er lite vesentlig.

Ikke helt. Det Pasientskadenemnda skal ta stilling til er om du er blitt feilbehandlet, det vil si om sykehuset etter den kunnskapen sykehuset hadde om deg på det tidspunktet og etter beste medisinske praksis på det tidspunktet de begikk feil. Etterpåklokskap skal det ikke legges vekt på (HR-2017-687-A), og det er rom innen pasientskadeordningen for å gjøre feil som ikke utløser erstatning. Pasientskadeordningen er ikke et rendyrket objektivt ansvar. Det at man i ettertid ser at en annen diagnose er riktig betyr ikke at det var feilbehandling å stille den første diagnosen, ei heller at det er feilbehandling at en diagnose ikke er stilt tidligere. Dette får nemnda tilslutning for i domstolene, for eksempel Frostating lagmannsretts dom 31. mai 2023 (LF-2023-6088) hvor spørsmålet var om pasienten skulle vært diagnostisert med Asperger i 2001/2002 på BUP i stedet for i 2008. I den saken kom retten til at det ikke var noen svikt, og at helsevesenet hadde gjort det som var rimelig å forvente av dem både i 2001/2002 og i et mellomliggende opphold i 2006. Når du skriver at nemnda skriver at du var "preget av andre psykiske lidelser og hadde problemer med å fullføre både utdanning og arbeid i lang tid før forsinkelsen", så fremstår ikke det som at nemnda forsøker å si at du ikke hadde ADHD. Slik jeg forstår nemnda, filtrert gjennom din gjengivelse, så sier nemnda at selv om det ble gjort feil, så er ikke feilen i strid med god medisinsk praksis. Men dette blir ganske usikker synsing. Skal man analysere et nemndsvedtak må man ha tilgang på vedtaket, som sagt.

At de bruker skaden for å begrense erstatningen for skaden er din tolkning av hva som har skjedd basert på din lesning av vedtaket. Det er ikke mulig å sjekke om denne tolkningen stemmer uten å se vedtaket.

Klageordningen er til for å kunne argumentere mot Norsk Pasientskadeerstatnings feil. Rettsvesenet er til for å argumentere mot Pasientskadenemndas feil. Hvis alle forvaltningsordninger var feilfrie hadde vi hverken hatt behov for klageinstanser eller domstoler.

Hvis du skal bestride dette må du ta ut søksmål. Du må enten slå deg til ro med vedtaket eller angripe det, det er de to alternativene du har. Litt av ulempen med at klagesaker avgjøres av en nemnd er at sekretariatet kan ikke gi noen mer fullstendig begrunnelse eller forklare nemndas vedtak, fordi sekretariatet er ikke nemnda. Fra et rettslig standpunkt er det derfor riktig at sekretariatet ikke skal forklare nemndas vedtak. Vedtaket skal være selvforklarende, hvis det ikke er det, så er rettsmiddelet å gå til søksmål. Hvis du ønsker en forklaring av vedtaket må du ta med deg vedtaket til en advokat, gjerne en som er kyndig innen personskadeerstatning. Man må lese kildedokumentet for å forklare det. Man kan ikke forklare et kildedokument når dokumentet er filtrert gjennom din forståelse av det, fordi du nettopp trenger hjelp med å forstå. Det blir som å skulle fortelle noe om hva en væske er når væsken er filtrert gjennom et ukjent filter. Ja, denne væsken er svart, men om det er kaffe eller motorolje, og hva den opprinnelig var...

Kondolerer.

De aller fleste boliger i dag blir leid ut "som den er", noe som innebærer at offentligrettslige krav og vanlig behov i stor grad er irrelevant. What you see is what you get, og det er bare en mangel hvis det er gitt feil eller mangelfulle opplysninger eller husrommet er i vesentlig dårligere stand enn leietaker hadde grunn til å regne med gitt leiens størrelse og forholdene ellers, se husleieloven § 2-5. Utleier har ingen oppgraderingsplikt, kun en vedlikeholdsplikt. Du kan be om samtykke til selv å gjøre endringen for egen regning, og i noen tilfeller kan du kreve å få refundert deler av regningen etter endt leieforhold etter reglene i husleieloven § 10-5.

Det sier ikke dommen noe om, såvidt jeg kan se. Men gitt hvor mange år konflikten hadde vart (inkludert en tvist om omfanget av eksisterende veirett) er det usannsynlig.

Dette vet du lenge før ekspropriasjon er aktuelt. Ekspropriasjon kommer ikke som en overraskelse. Staten stiller som krav at man skal ha forsøkt en minnelig løsning først.

Med tanke på at matrikkelloven § 7 ikke er trådt i kraft er det litt tidlig å påberope seg § 7 fjerde ledd som unntak. Se fotnote 1 til § 7 og fotnote 1 til § 50. Matrikkellova § 7 kan per dags dato ikke brukes for å nekte tinglysing.

Nei, det er ikke noen generell adgang til å ekspropriere hverken eiendomsrett eller rettigheter over annen eiendom. Ekspropriasjon er formålsbestemt: om en ekspropriant kan få ekspropriere noe avgjøres av hvilket formål han har. Du må ha et legitimt formål, ekspropriasjon må tjene en samfunnsinteresse, og ekspropriasjon må være utvilsomt mer til gagn enn det er til skade for ekspropriaten. "Dette øker verdien på min eiendom" er ikke en samfunnsinteresse. Veglova har en ekspropriasjonshjemmel for "bygging, utbedring, vedlikehald, og drift" av privat veg - men det er ikke slik at eksproprianten kan bestemme hva han skal få av ekspropriaten. I tilfellet veg er det jordskifteretten som bestemmer hva inngrepet skal gå ut på. Du kan si så mye du vil at du ønsker deg eiendomsrett over (den planlagte) veggrunnen, hvis det du trenger er veg så må du klare deg med en vegrett. Det kan eksproprieres til havneformål og til akvakulturformål, men myndigheten til å gjøre dette ligger hos staten. Staten kan gjøre dette på vegne av en privat part (i og med at staten ikke driver havner og akvakultur er dette også normalt), men det er da den private parten som må vise til samfunnsinteressen og at det utvilsomt er mer til gagn enn skade. Ekspropriasjon skjer når forhandlinger ikke er mulig, fordi den ene parten ikke vil. Utgangspunktet for erstatningen er salgsverdien av det eksproprierte, og denne vil normalt være lik for både selger og kjøper, fordi begge normalt vil benytte seg av det eksproprierte på samme marked. At nytteverdien for kjøper er større enn nytteverdien for selger er alltid tilfelle i ekspropriasjon, det er ett av vilkårene for å ekspropriere. Vindmølleeksempelet er svært lett å avgjøre: Hvis verdien for selger er kr. null så har en rasjonell selger ingenting imot å bare gi bort eiendommen til vindmølleselskapet.

Hvis du leser jordskifteavgjørelsen ser du at det ikke er flyttet noen eiendomsgrenser. Det er ekspropriert en vegrett. For dette betalte bnr. 317 kr. 25 000,- i tråd med vanlig ekspropriasjonsvederlagsberegning. Det er all grunn til å tro at verdien for bnr. 317 med bedre vegadkomst er langt høyere enn 25 000,- kr. Det har imidlertid ikke bnr. 5 noe med - vedkommende skal ha erstattet sitt tap.

Du kan ikke klage på sensors vurdering. Dette inkluderer sensors bedømmelse av din kjøring, sensors bedømmelse av trafikale forhold, og sensors observasjoner av bilens posisjon, værforholdene, eller sensors bedømmelse av hvilket behov det var for inngripen.

Den jordskifteavgjørelsen levnet ikke bnr. 5 mye ære.

Det hadde jeg blitt.

Gikk noe galt?

Det er ingen sammenheng mellom hva en sak er verdt og hva den koster å få utført. Å føre en sak i tingretten har en startkostnad på cirka 20-40k. Da snakker vi om en kort runde i forliksrådet, en halv dag i tingretten, småkravsprosess, ingen egentlig saksforberedelse, ingen vitner, begrenset mengde dokumenter, kun partsforklaringer. Dette gjelder uansett om den saken har en verdi på 600,- kr (tvist om en parkeringsbot) eller 200 000,- kr (tvist om bilkjøp eller mangler i fast eiendom). Det at en tvist er liten betyr heller ikke at den er ukomplisert. Har man for eksempel en selvprosederende part blir det raskt veldig mye mer arbeid for advokaten, fordi selvprosederende parter blir raskt forelsket i ChatGPT og andre LLM-assistenter - og det ender motparten med å ta regningen for. I alle fall i første omgang.

Se innlegget til @Ståle Nordlie over. Kapittel 10 har et unntak for begrensningen hvis en part åpenbart uten grunn har tatt ut stevning eller tatt til motmæle, eller påført motparten merkostnader ved forsømmelige forhold.

Det stemmer.

Det er ikke adgang til å kreve husleie for mer enn én måned på forskudd. Husleie som betales 15. november vil kronologisk sett gjelde perioden 16. oktober - 15. november, 15. november til 14. desember, eller noe imellom dette. Dette avhenger av kontrakten. Man kan da komme i situasjonen hvor husleien i januar dekker 15. januar - 14. februar, slik at man må betale en halv husleie 15. februar for perioden 15. februar til 28. februar.