RunningRiver

Takk for inspillet. Grunnen til bruddet er som mange andre, oppbygning til det at vi ikke har klart å løse konflikter. Fordi vi begge parter ikke har lagt like mye innsats i å fikse sine feil og mangler. Men jeg satte ned foten da hun ikke lenger var villig til å prøve å fikse, utvikle og prøve å bli bedre. Som gjør at konfliktene bare kommer igjen og igjen. Jeg har ikke tenkt på om det er prinsippene mine har bidratt til det, men etter brudd så må jeg analysere alt. Etter lest innspillet ditt kom jeg beslutning at jeg burde ta råd fra det. Jeg har tatt samtalen med nå ex-samboer, at jeg er villig til å la det vike å treffes igjen. Vi skal sette oss ned, lage en liste for hva som ikke fungerte og må fikses. Hun har fått litt annen syn på om hun vil prøve igjen å fikse. Når / hvis begge klarer å fikse disse, tenker vi kanskje da begynne å treffes litt igjen. Jeg har vært en ganske lukket person før, og hun ble veldig glad for at jeg åpent opp for dette. Og tok denne beslutningen, isteden for bare sta prinsipp. Så tusen takk, nå ser ikke hun dette men sikker på at hun også hadde takket deg. Jeg er normalt ikke så seriøs av meg, men etter bruddet så må jeg innrømme en rekke følelser som bringer fram det seriøse. Men veldig takknemlig for påminnelsen. Du har rett, og som jeg har svart @TwoFace så har dere begge gitt meg fornuft. Så jeg skal ikke være så prinsipp sta for dette, og vi tenker vi prøver på nytt. Hvis vi klarer å fikse, utvikle oss og kanskje klare til å treffes igjen.

Jeg og min samboer gjorde det akkurat slutt etter 6 år. Det ble slutt med respekt, ansvarlighet, empati og vennskap. Som person har jeg alltid hatt som prinsipp å alltid stå for mine ord, ta 100% ansvarlighet for mine valg og avgjørelser. Jeg sa dermed at hvis vi gjorde det slutt så er det permanent, fordi jeg ikke liker tanken på å bli eller være "det paret som er av og på fordi en, eller begge parter aldri legger inn innsats, endrer eller blir bedre. " Har sett det med egne øyne, og det ser forferdelig utenfra. Jeg har levd og blitt den jeg er av prinsippet, som har gir meg solid verdi. Venner, familie, kollegaer stoler alltid på at jeg ikke går tilbake på mine ord. Dette gjør at jeg er til å stole på, og er ekte venn eller kollega. Under bruddet sier min samboer at hun kunne tenkt seg å treffes igjen, hvis hun og jeg har fikset våre personlige problemer, reflektert og klar for partner igjen. Og etter en prat med mine foreldre så foreslår de også det samme. Dette ga meg en indre konflikt, fordi vi nå har slått opp men innerst inne kunne jeg tenke meg dette. På grunn av min prinsipp klarer jeg ikke å si ja til det. Er jeg nå usunt knyttet til dette prinsippet? Jeg er redd hvis jeg gjør unntak, så vil det i framtiden forandre meg. At jeg da blir mindre til å stole på, og enklere kan gå tilbake på mitt ord og avgjørelser. Men jeg skjønner at et slikt valg er enestående, at jeg potensielt kan gjøre mitt livs største tabbe pga stahet. Samtidig så er jeg redd denne prinsippen jeg har satt, er nettopp en av feilene mine som førte til bruddet. At hvis jeg ikke klarer å se selv når jeg må gjøre unntak, at det vil også ødelegge framtidige forhold. Slik at jeg går i en ond sirkel, hvor jeg ender med å bare kaste bort andres tid og kjærlighet. Jeg sitter helt fast med denne indre konflikten som ødelegger meg mentalt. Hadde satt veldig pris på innspill for å lette på alle tankene og følelsene.

Hei Jeg ønsker å gjerne å vite hvorfor det funker for meg, for jeg håper ved å skjønne hvorfor kan jeg kanskje skape andre lignende teknikker, skulle den feile. Jeg håper også at den hjelper for den som evt kommer forbi dette. Ønskes det ikke å lese middels lange bakgrunnen min, så kan du bla helt nederst for kilden til teknikken Så jeg har alltid vært en overtenker, og en som tenker mye. Jeg er 31 år gammel, vokst opp med alkis far som skapte mye uro i familien, mor og familie med høye forventninger og press rundt karriere. Foreldre uten utdanning og sterke språk problemer, så ingen hjelp å få ved skole eller sosialt. Det er kanskje ikke sjokk hvis jeg sier at jeg er asiatisk, og hadde disiplinert hard oppvekst. At de ikke hadde noe form for utdanning gjorde at de var lite forståelse fulle. Så når jeg ytret mine svakheter, vansker og trengsel som barn fikk jeg som regel "Du skal bli mann en dag, ta deg sammen og håndtere det selv" Denne formen for oppdragelse har verdi hvis barnet klarer å komme seg gjennom å håndtere det alene, da bygger de tidlig sterk mentalitet. Men hvor mange barn klarer egentlig det? For meg gikk det så vidt, men noe jeg aldri kommer til å gjøre mot mine barn. For går det ikke, kan konsekvensen være fatal. Jeg har alltid slitt på skolen da med vansker i å holde fokus. Jeg dagdrømmer veldig mye og tanker kommer hele tiden, det er min egen evig stemme som snakker konstant. Lager scenarioer og alt mulig av helt ville ting. Jeg skal ikke skylde alt på foreldrene mine for jeg er i dag veldig glad i dem. Men jeg vet at den ustabile hjemmet har nok ikke gjort det lettere for det mentale og fokus. 2012 etter å ha ikke klare fullføre vgs tok jeg egen beslutning om å ta ett fri år i skjul for mine forledre, dette i frykt for deres raseri og skuffelse over meg. Etter halvt år med løgn til foreldrene mine, og gjemt meg da de var på jobb ble jeg fersket en gang. Naturligvis ble foreldrene mine forbannet og jeg ble nedskylt av skam. Jeg mistet all selvverdi og mening med livet. Negative tanker om alt mulig, men mest over meg selv, kom som en foss mot munnen. Følelse av kvelende og slitsom vann i store mengder som kommer konstant, som så fort jeg prøver å si hold kjeft til den eller bare spørre om pause. Bare fyller lungene med vann og det fortsetter å dytte på, selv når jeg er nede, helt nådeløst. Det var ikke før jeg brynet meg på min første alene fisketur i villmarken at jeg fikk stoppet fossen. Da kunne jeg sette all fokuset på det og alt vakre rundt det. Sone hodet helt ut på jakten på storfisken. Men som alle andre kan jeg ikke dra på slike turer hele tiden, og fossen kom tilbake. Fisketurene lærte jeg meditasjon og selv terapi, og det fungerte lenge. Helt til jeg ble kjent med min nåværende samboer. Jeg vil si jeg har fått meg sterk mentalitet da jeg alltid på et vis klarer å pause fossen. Men det merkes at jeg mister den stødige kontrollen over fossen av negative tanker etter drama med samboeren. Når den er der mister jeg selvverdien, selvtillit, meg selv og jeg føler jeg samboterer nesten forholdet med det. Har nå i 1 år forsøket igjen å lære meg å kontrollere fossen nå uten fisketurene. Jeg har brukt hundrevis av timer med research på nett, og jeg burde kanskje bare søkt hjelp. Men det sitter jo langt inne den "Du skal bli mann en dag, ta deg sammen og håndtere det selv" Nå lyder det kanskje mer "Nå er jeg mann, nå må jeg ta meg sammen og håndtere dette selv" men hvis du leser dette, og sliter med det samme så nei. Ikke gjør som meg, vær så snill å søk proffesjonell hjelp. Jeg kom så over et klipp som jeg ønsker å dele, for dette var stort skritt for meg. For første gang i livet mitt kan jeg stoppe fossen av negative tanker, med selv snakk og det bare med enkle ord. Når fossen med negative tanker kommer så spør jeg meg selv "Har disse tankene noe nytte for meg?" så svarer jeg så dønn ærlig mot meg selv, og som regel så har de ikke det. Så spør jeg meg selv igjen "Hvordan er de oppfører seg?" og svarer like ærlig, og svaret er som regel helt på trynet. Hvis jeg fortsetter, så vet jeg innerst inne at de tankene ikke har nytte for meg. Og det som ikke har nytte for meg, trenger jeg ikke å forholde meg til som alt annet i livet. Og de som oppfører seg på trynet, samme. Etter jeg så klippet og forsøket så var det noe som bare klikket og det fungerte med en gang. Og det skremmer meg at det var så effektivt. Så kommer spørsmålet hvorfor funker det? Hva er det i ordene som gjør at tankene faktisk bare stopper helt opp? Jeg er helt sjukt glad for at det funker, men samtidig skremt av at det er stille når jeg bruker det. Kanskje mer skremmende er når jeg ikke forstår hvorfor det funker. Under legger jeg ved originale kilde for klippet.