Minkowski

Men hva er det tallet beskriver? En kamp har hundrevis av pasninger og i prinsippet må alle disse vurderes for offside. I det perspektivet er 92% treffsikkerhet elendig og ganske sikkert feil. Det er derfor jeg spør om hvor tallet kommer fra. Dette har ofte tatt for lang tid, det er jeg enig i. Men det er ikke et intrinsisk problem med VAR og det går stadig raskere. For øvrig vil jeg mye heller vente litt på en korrekt dommeravgjørelse enn på en spiller som ligger på bakken og synes synd på seg selv. Eller for den saks skyld vente på et spillerbytte 2 minutter på overtid som gjøres utelukkende med den hensikt å drøye tiden. Dette skjer hele tiden og alle aksepterer det.

Hvor har du dette taller fra? Det fremgår ikke hva som menes, men det kan jo tolkes som at av 100 tilfeller hvor det ble dømt offside så var 8 feil. Hva med de tilfellene hvor det ikke ble dømt offside, men det skulle blitt dømt? Uansett, en kamp inneholder mange situasjoner som potensielt kan være offside. Hvis det skjer 10 ganger per kamp, så kan du jo se på hvor mange ganger det skjer i løpet av EM eller VM hvor det spilles 63-64 kamper. Da snakker vi om 600 avgjørelser og rundt 50 av disse er feil. Det er ofte nok til å utgjøre et problem. En premier league sesong består av 380 kamper, da snakker man om 300 feil. Så spilles det også i Spania, Italia og Tyskland på omtrent samme nivå. Og i Champions League. Så ja, det skjedde ofte at slike feil fikk betydning. Dette er fremdeles et dårlig argument. Vil du at jeg skal illustrere det for deg igjen ved å snakke om trafikksikkerhet? Eller brannsikkerhet? Eller helse? Man kan jo få lungekreft selv om man ikke røyker, så da er det jo bare å fyre på, ikke sant? Forresten så er kritikken mot VAR i forbindelse med offsideavgjørelser uberettiget, med ett unntak som jeg kjenner til; kampen mellom Tottenham og Liverpool hvor dommerne greide å kuke det til med uklar og dårlig kommunikasjon. Den øvrige kritikken handler om å flytte offsidegrensen eller å endre definisjonen av offside, men det vil ikke løse noe problem.

Før tiden med VAR skjedde det ofte at feil lag vant på grunn av feilaktige offsideavgjørelser og det ble kraftig kritisert hver gang. Dette problemet er nå løst med VAR. Prisen å betale er et annet, betydelig mindre problem, at man må vente litt på å få riktig avgjørelse. Men dette går stadig raskere og vil før eller siden skje automatisk uten at man må vente i det hele tatt. Problemet med å si at man ikke skal dømme offside på 1 cm er at man da like godt kan si det samme om å dømme offside på 2 cm (fordi forskjellen mellom 1 cm og 2 cm er like ubetydelig som mellom 0 og 1 cm) og da kan man si det samme om 3 cm osv. og så har man, kanskje uten å innse det selv, argumentert for å aldri dømme offside uansett hvor klar den er. Man må ha en grense mellom offside og onside og i den utstrekning denne grensen kan tillates å være uskarp, må dette tilsvare måleusikkerheten. Og slik er det i dag. Dersom man ikke greier å påvise at det er offside, så skal man ikke dømme offside, selv om det i realiteten kan være 1 mm offside.

Dette er fortsatt et dårlig argument. Like dårlig som at de fleste trafikanter kommer trygt frem fordi de gjør gode vurderinger og derfor er det ingen grunn til å øke sikkerheten ytterligere.

Men du gir eksempel på det motsatte, altså noe man ikke kan akseptere går upåaktet hen. Det gir ikke mye mening. Det er en utilsiktet og uønsket konsekvens av at reglene er vanskelige å håndheve, og som man har vent seg til å leve med. Men det har alltid vært stor misnøye med feilaktig godkjente eller annulerte mål, feilaktig idømt straffespark osv. Bare vent noen år, så har folk lært seg å leve med at dommeravgjørelsene blir riktige også. De få som ønsker seg feilaktige dommeravgjørelser fordi de synes det er en viktig del av fotballen kommer ikke til å bli hørt. VAR kommer også til å bli mer strømlinjeformet og effektivt etter hvert og de fleste har innsett at dette er veien å gå.

Nei, for jeg skrev eksplisitt «ved hjelp av overkommelige tiltak». Å sette ned fartsgrensen til 20 overalt er ikke å regne som et overkommelig tiltak. Men i fotball har man nå muligheten til å bedømme offside veldig raskt og presist og det er et overkommelig tiltak. Hadde det tatt en time å finne ut av det, kunne man ikke regnet det som overkommelig. Jeg er for øvrig enig i at VAR ofte bruker for lang tid. Men det gjelder situasjoner som er så viktige for kampen (mål, straffespark, utvisninger) at det likevel er verdt det hvis det reduserer sannsynligheten for å dømme feil. Det beste ville vært om man i VAR-rommet kunne ha myndighet til å ta selvstendige avgjørelser istedenfor å måtte gå via hoveddommeren som ikke har sett TV-bildene. De snakker jo sammen uansett, så det er bare tull at dommeren skal stå med fingeren i øret i 2 minutter og deretter gå ut og se på bildene selv. Det er bortkastet tid.

Og da synes du det er bedre å åpne for at en utøver kan jukse og slippe unna med det, for å bevare spontaniteten? Det er det du vil frem til, ikke sant?

Feilaktige dommeravgjørelser inkluderer feilaktig annulerte mål. Man kan altså oppnå hele formålet med fotball og skåre flere mål enn motstanderen, men likevel tape kampen fordi dommeren tar feil og annulerer skåringer på sviktende grunnlag. Man skulle tro det var unødvendig å presisere at dette er urettferdig. Jeg mener det er hensiktsmessig å skille mellom feil begått av utøverne og feil begått av dommerne, uansett idrett. En skiskytter kan gjøre en feil og bomme på et skudd og det har vel aldri skjedd at dette ikke har blitt akseptert. Men hvis man hadde utropt feil vinner av en fellesstart fordi en dommer blingset og trodde at svensken vant spurten, mens TV-bildene viste at nordmannen var en halv meter foran, er det ingen som hadde funnet dette sjarmerende. For øvrig har jeg aldri hørt noen klage over at man mister spontaniteten når vinneren kåres ved hjelp av målfoto i f.eks. langrenn eller sykling.

Så det å få trafikken på norske veier trygg er rett og slett umulig, for man vil aldri greie å eliminere alle ulykker. Mener du dette er et godt argument for å aldri gjøre tiltak for å bedre trafikksikkerheten? Man ønsker selvsagt å øke trafikksikkerheten så mye som mulig ved hjelp av overkommelige tiltak. Og man ønsker selvsagt å øke rettferdigheten i fotball så mye som mulig ved hjelp av overkommelige tiltak. At det fortsatt kan oppstå uønskede situasjoner er et elendig argument for å ikke gjøre det man kan.

Hvis dommeravgjørelsene blir riktig, har man seg selv å takke hvis man taper kampen uansett om noen mener det er feil lag. Offside-avgjørelser er mye vanskeligere å bedømme riktig enn alle andre avgjørelser fordi man må ha kontroll på 3 ting samtidig som kan være langt unna hverandre: Forsvarer, angriper og ball. Dette har blitt feil så mange ganger at det er bred enighet om å bruke VAR for å få det riktig. Offside var sågar eksplisitt noe som skulle plukkes opp av VAR helt fra begynnelsen av i 2018. At du anser noe som tilfeldig betyr ikke ar det blir rettferdig. Dersom alle kamper ble spilt 10 ganger, kunne man begynt å snakke om at tilfeldighetene vil jevnes ut, men i en turnering som dette kan man ryke ut på et bare feilaktige dommeravgjørelser og det er definisjonen på urettferdig.

Offsideregelen gir store utslag fordi offside er et verktøy man bruker for å forsvare seg, men man er da helt avhengig av at det dømmes på, ellers blir gjerne konsekvensen at motstanderen får en sjanse alene med keeper. Og så er det et viktig prinsipp som gjelder all konkurranse og det er at den skal være rettferdig. Før VAR så man av og til at feil lag vant fordi de fikk godkjent offsidemål, mens motstanderen fikk mål feilaktig annullert for offside. Hvis man skal fjerne cm-nøyaktigheten og heller basere seg på hva dommeren synes er en «stor nok» margin for å blåse, så er det oppskriften på en urettferdig konkurranse og det er ikke ønskelig. Da havner vi plutselig der igjen at en spiller som er 1 meter onside kan blåses av for offside, mens en annen er 1 meter offside uten å blåses av.

@skaftetryne32: Jeg ser ikke relevansen av at det er en konkurransesituasjon. Det blir ikke mer vondt av det, tvert imot, med adrenalinet som følger naturlig i en konkurransesituasjon, gjør ting generelt mindre vondt. I den utstrekning man må markere overfor dommeren, er nok det delvis en konsekvens av denne ukulturen med filming som har eksistert i lang tid allerede. Det er derfor jeg har presisert at man samtidig med en regelendring som gjør det ulønnsomt å legge seg ned og skrike, også må bruke VAR til å slå ned på alle typer grisespill. For øvrig er det ikke slik at jeg absolutt mener at man må vise ut spillere som får vondt. Poenget er at det er andre hensyn som jeg mener veier tyngre enn det å dulle med spillere som skriker av smerte og later som om de ikke greier å stå på bena, men som 2 minutter etterpå løper rundt og spiller fotball. Siden vi vet at filming foregår, mener jeg det er viktigere å sørge for at dette ikke lønner seg, for da tar det slutt. Men vi må samtidig erkjenne at det ikke alltid er mulig å vite om det er filming eller genuin smerte det er snakk om. Imidlertid vet alle som orker å tenke seg om litt, at en som kan spille ferdig en fotballkamp er i stand til å stå på bena selv om han har vondt. I mange andre konkurranseidretter er det å tåle smerte en god egenskap. Hvorfor kan det ikke være slik for fotballspillere også? Hvis man ved å legge seg ned oppnår å få stopp i spillet, kan dette være lønnsomt selv om man må la motstanderen få spille til de mister ballen før man får komme inn igjen. Så hvorfor la døren stå åpen for at man kan spekulere i dette dersom det kan unngås?

Ja, det kan være vondt å sparke borti et bordbein, og jeg kan kanskje rope «au» eller «f**n» hvis det skjer meg. Men hvis guttungen sover eller det finnes en annen grunn til å være stille, så holder jeg kjeft og jeg legger meg uansett ikke ned og griner. Gjør du det? Alle får vondt innimellom og de fleste mennesker får vel noen skader opp gjennom livet også. Men min erfaring er at det bare er småbarn som legger seg ned og griner… ja, og fotballspillere. I hvert fall så lenge det ikke er snakk om større skade enn at man kan spille fotball umiddelbart etterpå.

Det er ikke nødvendig å bedømme om en spiller som ligger nede faker eller ikke. Enten har man så vondt at man absolutt ikke kan stå på bena selv om man vil og prøver alt man kan, og da kan man i hvert fall ikke spille fotball og må byttes ut uansett. Eller så faker man, dvs. det kan godt hende at man har vondt, men man velger å ligge på bakken for å skape et falskt inntrykk av sterke smerter/funksjonsnedsettelse. I begge tilfeller mener jeg at spilleren burde tas av banen. Så fort det å ligge på bakken fører til en sportslig ulempe for laget, vil spillerne slutte med det. Og hvis det er noen spillere som likevel prøver å fake, vil laget tape på det og treneren vil etter hvert sette spilleren av laget. Da er problemet løst. Men så lenge man kan oppnå en sportslig fordel ved å simulere smerte, ligge på bakken og skrike, er det omvendt. Spillerne vil fortsette med det og laget vil profittere og treneren vil ikke prøve å hindre det.

Det har skjedd og det kan skje. Men det vanligste problemet i denne forbindelse er kanskje rett og slett at spillere legger seg ned og skriker og får frispark de ikke skulle hatt fordi dommeren tror det har skjedd noe ulovlig. Dette skjer primært når man har mistet ballen og det er da man er mest sårbar og sannsynligheten for å slippe inn mål er størst. Dette er således ikke noen snever problemstilling. Hvis det gjør så vondt at man ikke kan stå på bena, så har man ikke noe på en fotballbane å gjøre. Jeg tviler på at en stempling på fotballbanen er gjør mer vondt enn en sykkelvelt. Men syklister har ikke tid til å ligge og skrike, det har fotballspillere og det er fordi dommerne og reglene legger opp til det. Noen enkle regeljusteringer er alt som skal til, så blir man kvitt det. Når dette er sagt, burde selvsagt VAR også brukes til å slå bed på stemplinger og annet stygt spill. Men det er like viktig at man endrer reglene slik at straffen trumfer gevinsten ved regelbrudd. I de fleste andre idretter er det helt absurd å snakke om professional foul, men dette er et innarbeidet uttrykk i fotball fordi det oppstår situasjoner hvor straffen for å bryte reglene ikke veier opp for konsekvensene regelbruddet får. Det blir som om Klæbo tar en snarvei i langrennsløypa og sparer et minutt, og så straffes med 10 sekunders tillegge i tiden. Da vil han selvsagt ta snarveien neste gang også. Gult kort er en helt idiotisk måte å straffe regelbrudd på. For det første kompenserer det ikke for tapte målsjanser som følge av juks. For det andre slår det veldig tilfeldig ut. Hvis Messi får gult kort mot Uruguay for å hindre en overgang, kan det resultere i at Brasil slipper å hanskes med Messi når de møter Argentina. Og konsekvensen av at Brasil slår Argentina kan bli at Uruguay ryker ut.

Jeg mener det må sterkere lut til. Hvis man greier å hindre en farlig overgang ved å lure dommeren til å stoppe spillet, f.eks. ved å ta seg til hodet, er dette mye mer verdifullt enn å få spille ett angrep i overtall og det vil fortsatt lønne seg å gjøre det. Og dette er det største problemet med fotballreglene i dag; juks lønner seg, til og med selv om man blir avslørt. Gult kort er en vits! Det hadde vært mye mer effektivt og ikke minst realt å erkjenne at hvis det skal være medisinsk forsvarlig å drive en fysisk toppidrett som fotball, så må man kunne stå på bena. Altså: Ligger du nede uten å umiddelbart reise deg opp, har du ingen ting på banen å gjøre og må forlate banen. Hvis laget har flere bytter igjen, kan du erstattes, men hvis ikke, må laget ditt spille med en mann mindre resten av kampen. Men man kan gjøre som du foreslår med tanke på å sette inn en erstatter. Det kan f.eks. være en 5 minutters karantene før innbytteren får komme innpå.

Selvsagt er ikke smertegrensen forskjellig, det bare ser slik ut fordi et lag som leder tjener på å drøye tiden ved å late som man er skadet. Og dette skjer i de fleste kamper hvor ett lag er fornøy ned resultatet slik det står. Men du er altså ikke klar over at det å legge seg ned og skrike og late som man er skadet ikke forekommer i stor utstrekning i fotball? I så fall kan du ikke hevde å ha fulgt noe særlig med og forstått hva som foregår. I boksing kan dommeren telle til ti og erklære knock-out hvis man ikke reiser seg og står på bena. I fotball kan en spille ligge og vri seg i et minutt for så å vente utålmodig på å få fortsette kampen etter at kampen er satt i gang igjen. Det kunne enkelt blitt forbudt, enten med en knock-out regel eller på annet vis.

Jeg tenker ofte på syklister som motsetninger til fotballspillere i en del sammenhenger. De kan velte og brekke kravebenet, men likevel trosse smertene og hive seg på sykkelen med en gang for å minimere tidstapet. Fotballspillere, derimot, legger seg ned i gresset og griner uten å være skadet og har gjerne motsatt intensjon, nemlig å maksimere tidstapet. Og det verste er at dette har skjedd helt åpenlyst i flere tiår uten at det har blitt gjort noe med. Man greier ikke en gang å legge til den tiden som går tapt. Spillere som ikke greier å holde seg på bena, ev. reise seg opp umiddelbart etter å ha falt, burde nektes videre spill og ev. sendes til obligatorisk legesjekk. Tilsvarende ser man forskjeller på publikum/supportere. Når en syklist vinner en etappe på 200 km med 2 cm margin, er det ingen som protesterer. Det er ingen som tar til orde for å fjerne målfoto og heller gjette hvem som vant. Men når det er snakk om fotball, er det mange som misliker intenst at man ved hjelp av VAR skal kunne gi dommeren korrekt informasjon om hva som har skjedd.

Du løser ikke noe problem på denne måten. Tvert imot, du skaper et. Du vil ikke at 2 cm offside skal være nok til å dømme offside. Hva skal da være nok? 5 cm? 10 cm? 1 m? Uansett hvor du setter grensen, havner du i samme situasjon når det er snakk om «offside» med 7 cm, 12 cm eller 1,02 m. Og så vil man i minst like stor utstrekning måtte vente på at VAR måler opp distansene og sjekker om det skal dømmes offside eller ikke. Eller vil du kanskje ikke ha noen grense, men la det være opp til dommeren å synse? Tror du i så fall at det vil løse flere problemer enn det skaper? Samme med hands-regelen for øvrig: Hvis man skal få være litt borti ballen, men ikke mye, blir det umulig for alle å forholde seg til og det vil bli mye mer forskjellsbehandling.

Dette er veldig enkelt: Vil man unngå å forårsake hands, må man holde hendene/armene unna ballen. Dette er regelen og spillerne er eller burde være klar over dem. Og hvis man vil unngå å bli avblåst for offside, må man sørge for å ikke være nærmere motstanderens dødlinje enn ballen og nest bakerste motspiller (og midtlinjen). Når man ikke sørger for dette, har man seg selv å takke når man blir avblåst for offside. Å skylde på VAR og kalle det sjokkerende, slik VG gjør er helt idiotisk. Men det viser seg gang på gang at journalister, såkalte eksperter og andre fotballinteresserte er helt ute av stand til å tenke (prinsipielt) når det kommer til regler og dommeravgjørelser.

Enig. Jeg stusser veldig over at anuleringen begrunnes med at Dumfries hindret målvaktens sikt. Han stod godt til siden for- og delvis bak målvakten da skuddet kom, så den beskrivelsen gir ingen mening.

Jeg har ikke sagt at det er trenerens skyld at en spiller tabber seg ut. Jeg har sagt at det er trenerens skyld at det tas for høy risiko. Tabber vil alltid skje og en av trenerens viktigste oppgaver er å sørge for at tabbene ikke blir fatale. Da må man ha et bevisst forhold til dette med risiko og det har ikke Solbakken. Han tror at man kan forvente 0 tabber og baserer seg på det. Derfor slipper Norge inn for mange mål, og Solbakken later ikke til å ha tenkt å prøve å gjøre noe med det. Når man prøver å spille som Barcelona uten å ha kvalitetene i laget som kreves, så blir det slik. Forsvarsspill kan gjøres enklere og mer effektivt enn det Solbakken legger opp til. Drillo har vist hvordan det kan gjøres; man trenger ikke å ha ballen for å hindre motstanderen i å komme til mange sjanser. Systematisk utflaks eksisterer ikke. Så fort du ser et mønster, må du lete etter andre forklaringer enn tilfeldigheter. Det er veldig lett å henge seg opp i alt som har gått imot Norge når man ikke har kvalifisert seg en eneste gang. Men det er også veldig mye som har gått Norges vei. F.eks. er det jo slik at Norge ikke skapte så mange store sjanser i den første kampen mot Skottland, men Skottene lagde et unødvendig straffespark som Haaland satte i mål. Dette var ikke noe laget hadde gjort seg fortjent til, eller som Solbakken kan ta æren for. Det var en dårlig vurdering av en skotte som gjorde at Norge tok ledelsen. Saken er jo den at fotball i svært stor utstrekning preges av tilfeldigheter. Hvis verdens beste klubblag, la oss si Manchester City, møter et middelmådig lag, la oss si Røde Stjerne Beograd, så vil man kanskje tenke at det blir utklassing 4 - 0 eller noe slikt. Men hvis man vinner 4 - 0, så betyr det at man har brukt minst 85 minutter av kampen på å ikke score mål. Disse to lagene møttes nå i siste gruppespill, Manchester City som regjerende mestere, og Røde Stjerne som det laget som tok færrest poeng av samtlige, 1 poeng på 6 kamper. Mot City ble det tap to ganger, henholdsvis 2-3 og 1-3. Resultatene tyder ikke på at det var klasseforskjell, men hvis de skulle spilt omigjen, kan det godt hende at det hadde blitt 0 - 4. Absolutt alle mål som scores i fotball skyldes tilfeldigheter. Hadde det ikke vært slik, så hadde det vært mulig for et lag å score med 100% sannsynlighet fra avspark, men slik vet vi at det ikke er. Den eneste rasjonelle måten å forholde seg til dette på, en såkalt stokastisk prosess, er å analysere risiko og sannsynligheter. Man må da erkjenne at det ikke er mulig å gjøre noe som fører til et 100% sikkert resultat, men at det er mulig å optimalisere sannsynligheten for et ønsket resultat. 'For å sette det på spissen, så prøver Ståle Solbakken å få straight-flush på alle hender han spiller, og det greier han sjelden. Når han da taper, så skylder han på uflaks fordi han hadde 4 spar i stigende rekkefølge, men det 5. kortet var en kløver med feil verdi. Alle som har et forhold til enten sannsynlighetsregning eller poker, vet at det ikke er uflaks når man ikke får straigh-flush, og selv om dette som sagt er en spissformulering, viser det hvordan en fotballtrener burde forholde seg til spillets tilfeldigheter, f.eks. at en spiller sklir på ræva, eller at man slår en feilpasning. Toni Kroos, som har fått hemningsløst med skryt for sin pasningssikkerhet hittil i EM, har bommet på 7 pasninger så langt på 2 kamper mot forholdsvis svak motstand. Det er altså helt på trynet å tro at man kan unngå feilpasninger. LIkevel vil altså Solbakken spille seg ut bakfra med langt mindre pasningssikre spillere enn Toni Kroos. Det er ikke riktig, og Drillo, tidenes mest suksessrike landslagstrener for Norge, tuftet hele sin filosofi på det motsatte: De fleste mål slippes inn like etter at man har mistet ballen. Det innebærer at man nettopp har hatt ballen og det er bedre å la motstanderen ha ballen i ufarlig posisjon, mens man har laget i balanse, enn å risikere å miste ballen med mange spillere foran ballen, altså med laget i ubalanse. Du så det mot Danmark, da bakerste mann hadde ballen og slo en dårlig pasning, så ble det baklengsmål med en gang.

For å ta det siste først: Man kan og bør ta høyde for at spillerne ikke er perfekte. Når én mann svikter, burde laget være i stand til å kompensere for det. Og som jeg har gjentatt en del ganger: Hvis treneren gir instruksjoner om at man at man skal prøve å holde på ballen og spille seg ut istedenfor å klarere, så burde han være klar over at dette medfører en økt risiko. Østigård kunne klarert på sin første touch, før han skled. Det ville avverget hele kontringsforsøket fra Skottland. Men Solbakken har vært ganske klar på at landslaget skal spille med mye ballbesittelse, så Østigård prøvde å ta med seg ballen. Så kan man alltid skylde på uflaks i fotball, men det er ikke slik man gjør fremskritt. Jo mer man holder på ballen langt bak i banen, desto oftere utsetter man seg for den risikoen at en liten tilfeldighet fører til at det går galt. Når man spiller mange kamper, vil flaks og uflaks utjevne seg. På slutten av kampen mot Danmark sist, valgte Sander Berge å føre ballen på tvers langs midtlinjen mens han ble presset av en danske han holdt på å miste ballen én gang, men fortsatte. Og så mistet han ballen like etterpå. Danmark utnyttet ikke denne situasjonen, så det fikk ingen konsekvenser. Og jeg formoder at både du og Solbakken har glemt at det skjedde. Man kan sikkert finne mange slike eksempler, som både du og jeg og Solbakken har glemt fordi det ikke fikk konsekvenser. Men når man holder på slik over tid, vil det gå galt innimellom. Hvis man da avfeier dette som uflaks istedenfor å løse problemet, så blir man ikke bedre. Og så til din påstand om ekstremt god defensiv organisering: Defensiv organisering handler i sin natur om å hindre motstanderen i å slippe til målsjanser hele kampen. Det er ikke som å score et mål, hvor noen sekunders prestasjoner på høyt nivå er nok til at man oppnår det man vil. Den defensive jobben er man nødt til å gjennomføre absolutt hele kampen for å oppnå ønsket resultat. Og det er ikke det norske landslaget under Ståle Solbakken noe flinke til. De spiller med for stor risiko. Det går bra i store deler av kampen, men det altfor ofte går det dårlig på et eller annet tidspunkt.

Nei, det virker ikke som du skjønner. Det er noen få ting treneren kan påvirke direkte (typisk formasjoner og organisering av det defensive spillet, og til en viss grad også spillemønster offensivt), og så er det noen få ting som ikke har noe med treneren å gjøre (typisk sterke enkeltprestasjoner). Norges mål kom på følgende måte: Ødegaard stod stille med ballen helt upresset og alle med- og motspillerne stod stille og så på. Så starter plutselig Haaland et løp og Ødegaard serverer en strøken pasning til ham og Haaland runder keeper og setter ballen i mål. Det er ingen ting som tyder på at dette var noe de to fikk til som følge av trenerens disposisjoner (utover at han tok dem ut på laget). Og så er det annet viktig poeng her, som både du og Solbakken later til å se helt bort fra: Danmark tok tidlig ledelsen i denne kampen og økte den ganske fort til 2 - 0. Og så hadde de grei kontroll etter det. Det er veldig stor forskjell på å ha mye ballbesittelse når man leder kampen og å ha mye ballbesittelse når man ligger under. Når Danmark leder med to mål, kan de trygt la Norge få ha ballen og spille frem og tilbake på midtbanen så lenge de stort sett ikke kommer til målsjanser. Og det var det som skjedde i denne kampen. Men så glimtet de til én gang med de to verdensklassespillerne sine, men det skjedde i en ganske spesiell setting, sent i en kamp hvor danske ledet komfortabelt og hvor de antakelig allerede begynt å tenke på viktigere ting (EM) da kampen gikk mot slutten. Hadde det stått noe på spill for danskene er det tvilsomt om Ødegaard hadde fått lov å stå så lenge upresset og servere Haaland. Den dagen Norge tar en tidlig ledelse for så å holde på ballen selv i store deler av resten av kampen, mens motstanderen trenger å score, og man ikke ender opp med å miste ledelsen på slutten av kampen, kan man begynne å snakke om spillstyrke, i hvert fall hvis det er snakk om en tellende kamp mot et lag rangert bedre enn nummer 60. Men at man greier å holde mye på ballen (uten å skape noe særlig) mens man ligger under med to mål er ikke noe å skryte av. Så lenge du ikke spesifiserer hvor mange spillere som kan regnes blant verdens aller beste, er definisjonen din i beste fall upresis. Snakker du om topp 5, topp 10, topp 20? Topp 100? Ryerson spilte finalen i verdens sterkeste klubbturnering og var blant de beste spillerne på banen. Men du regner ham ikke som verdensklasse. Greit nok, som sagt kan du definere verdensklasse akkurat slik du vil, men jeg gjentar at Norge har flere spillere enn Ødegaard og Haaland som holder et høyere nivå enn de spillerne Drillo hadde tilgjengelig i sin andre periode. Han hadde ingen toppscorere verken i England eller Spania, og de spilte ikke Champions League-finaler. De spilte vel ikke i Champions League overhodet på den tiden. Det er mange middelmådige lag i Europa. Til enhver tid er det noen av dem som greier å løfte seg til et høyt nok nivå slik at de greier å kvalifisere seg til mesterskap. Norge har ikke greid dette på 24 år og stiller derfor ikke i samme kategori som dem som har greid det. Du kommer ingen vei med å fremstille det som et paradoks at Norge ikke har nådd noen mesterskap, og skylde på uflaks eller spøkelser. Det er oppskriften på hvordan man ikke løser problemet, nemlig å ikke anerkjenne at det foreligger noe problem. Solbakken later som at han gjør alt riktig og at resultatene vil komme bare uflaksen tar slutt. Han erkjenner ikke at måten de spiller på er problematisk og at han er nødt til å identifisere og løse problemene. Den enkle forklaringen er at man må prestere over et visst nivå for å komme til mesterskap. Hadde vi snakket om én enkelt kvalifisering hvor Norge røk på målforskjell, kunne man snakket om uflaks, men her er det snakk om 10 kvalifiseringer på rad og de to siste av dem har vært under Solbakkens ledelse. Nivået har vært omtrent det samme hele veien og i den grad det gir mening å snakke om variasjoner, er det Hareide og Drillo som har kommet nærmest i ordinær kvalifisering. Lagerbäck er kanskje den som kom nærmest et mesterskap, men det var gjennom play-off fra Nations League, hvor Norge tapte i ekstraomganger mot Serbia. Solbakken stiller sånn sett i samme kategori som Høgmo, både når det gjelder resultater og når det gjelder selvskryt (men Solbakken viser en større utholdenhet med tanke på det siste). Norge var aldri i nærheten av å kvalifisere seg til årets EM og Kypros var det eneste laget de greide full pott mot. Det gjorde forøvrig alle de andre lagene i Norges gruppe også og Kypros endte på 0 poeng.

Du kan definere verdensklasse akkurat slik du vil, men Norge har flere spillere enn Ødegaard og Haaland som holder et høyere nivå enn de spillerne Drillo hadde tilgjengelig i sin andre periode. Det var ingen toppscorere verken i England eller Spania på det laget, og de spilte ikke Champions League-finaler. De spilte vel ikke i Champions League overhodet på den tiden. Problemet er bare at dette henger sammen. Når man er villig til å ta mer risiko, så vil man også kunne få til mer såkalt "dominerende" spill. Men når dette samtidig fører til flere baklengsmål slik at resultatene ikke blir bedre totalt sett, ser jeg ingen grunn til å la seg imponere. Det målet Norge scoret mot Danmark i siste landskamp kan tilskrives gode enkeltprestasjoner fra Ødegaard og Haaland. Det blir feil å gi Solbakken æren for det. Men baklengsmålet som kom etter en feilpasning fra keeper, må Solbakken ta sin del av skylden for. Det er han som har bestemt at de skal prøve å spille seg ut bakfra, men han har ikke innsett at dette innebærer økt risiko for slike brølere. Jeg kan bare gjenta det jeg har skrevet før: Dette handler ikke om uflaks og små marginer, det handler om at nivået på det norske laget har vært for lavt. Man kan selvsagt tenke seg at med litt flaks så kunne Norge kommet til ett og annet mesterskap, f.eks. EM i 2012 da de røk på målforskjell. Men målsetningen i fotballforbundet er ikke å flakse seg til et mesterskap, det er å bli så gode at man også har noe å stille opp med i mesterskapet hvor man bare møter verdige motstandere. Skal man komme dit, må nivået opp, for det har vært for lavt i ca. 24 år, med unntak av en periode under Drillo 2. Det svake nivået kan delvis forklares med svake spillere, men det henger også sammen med svake trenerprestasjoner. Ståle Solbakken har helt siden han tok over landslaget for 3 1/2 år siden skrytt av at de er bedre enn før og at de gjør fremgang, men resultatene har slett ikke blitt noe bedre. Imidlertid er det ingen tvil om at spillerne på det norske landslaget holder et betydelig høyere nivå enn på veldig mange år. Da er det naturlig å se på hva treneren utretter og i dette tilfellet er det påfallende hvordan Solbakken hele tiden skylder på uflaks eller personlige feil. Det stiller i samme kategori som å forklare problemene med en påstått tapermentalitet som ingen greier å gjøre noe med. Norge trenger en trener som løser problemene, ikke en som later som han gjør alt riktig selv og skylder på alt mulig annet hver gang det går dårlig. Med holdningene Solbakken legger for dagen er det ganske tydelig at vi ikke vil se noen særlig forbedring fremover heller, for han har ikke tenkt å endre på det som ikke fungerer. Han mener at han gjør alt riktig som det er, men bare har uflaks, de gangene han ikke peker ut en syndebukk blant spillerne isteden.