Minkowski

Ja, det er riktig at man må betale mer når man har høyere energiforbruk. Og merkostnaden er produktet av forbruket og prisdifferansen. Det virker som du tror at dette er negativt. Norge selger energi til EU og tjener store penger på det. I tillegg til overproduksjonen (som vi fortsatt har i Norge), tjener Norge store penger på trading, dvs. kjøpe når det er bilig og selge når det er dyrt. Denne tradingen, som kommer i tillegg til netto eksport, er effektivt sett en netto pengestrøm fra EU til Norge, mens energistrømmen mellom Norge og EU er 0. Dette er heller ikke riktig. Det er ingen som tvinges til å bygge vindmøller, dette er noe de velger å gjøre. Det ville vært fullt mulig for Norge å heller bygge ut mer vannkraft, men det ønsker man av en eller annen grunn ikke å gjøre. Denne problemstillingen er mye enklere enn de fleste later til å tro. Norge har overskudd på kraftproduksjon og i tillegg muligheten til å regulere kraftproduksjonen opp og ned on demand. Dette er svært verdifult og noe vi tjener penger på totalt sett. Det eneste problemet her handler om fordelingen av penger og det er i virkeligheten et annet spørsmål, men regjeringen har lykkes med å lure folk til å tro noe annet. Bare se på din egen økonomi, så vil du forhåpentlig oppdage at utgiftene dine til energi er betydelig lavere enn det du betaler i skatt. Slik er det i hvert fall for meg. Jeg bor i en enebolig og familien betaler et sted mellom 2% og 3% av bruttoinntekt i energi. Til sammenligning betaler vi mellom 20% og 30% av bruttoinntekt i skatt (og hadde det ikke vært for høye renter, ville det forsvunnet enda mer i skatt). Det fremstilles som en uønsket bieffekt at staten tar inn ekstra penger fra deg over strømregningen, men så er det ingen som snakker om at de tar i størrelsesorden 10 ganger så mye penger fra over skatteseddelen. Og dette beløpet står de fritt til å påvirke, uavhengig av ACER og andre EU-regler, ved å justere satser og innslagspunkt for fradrag og trinnskatt. Og dette gjør de hvert eneste år slik at totalen blir det man ønsker. Satsene blir justert og folk melkes for penger, primært i form av inntektsskatt. Men så er det den lille strømregningen på mindre en tidel folk henger seg opp i, og ikke totalbeløpet. Faktum er at regjeringen har valgt å ta inn mer penger fra befolkningen enn før. At en rødgrønn regjering vil gå i den retningen burde ikke overraske noen.

Som sagt, verdien av billig energi tilsvarer kostnadsdifferansen mellom dyr energi og billig energi. Men den samme kostnadsdifferansen som norske kraftkunder nå må betale ekstra, tjener norsk kraftprodusenter ekstra. Og i tillegg tjener norske kraftprodusenter ekstra på mer kraftutveksling med områder i utlandet hvor kraften er dyrere, for i Norge kan man enkelt stenge kranene og importere strøm når kraften er billig og åpne igjen når kraften er dyr. Som jeg også allerede skrev: Det er et stort problem at pengene ikke omfordeles, men det skyldes ikke noe annet uvilje hos våre folkevalgte. De kunne enkelt ha sørget for en slik omfordeling og det ville gitt konkurranseutsatt næring nøyaktig det samme fortrinnet som de tidligere hadde gjennom billig kraft.

Dette er to separate ting: Norge som nasjon tjener på høye kraftpriser. Norge som nasjon taper på at politikerne tuller bort penger på dill.

Punkt 1: Enig. Punkt 2: Ikke enig, dvs. man må se på mer enn bare kraftpriser og heller betrakte de totale inntektene som staten krever inn. Det fortrinnet man har hatt med billig kraft i Norge kan måles i kroner og øre, det er identisk lik prisforskjellen på nevnte kraft mellom Norge og landene man sammenligner med. Med andre ord var ikke den nevnte fordelen med billig kraft større enn de inntektene vi nå har med dyr kraft. Når aktører i Norge mister dette fortrinnet og betaler mer for kraften, så forsvinner ikke disse pengene ut av landet. Tvert imot, ved å knytte Norge tettere opp mot det europeiske kraftmarkedet, tjener Norge nå enda mer penger enn før fordi Norge i stor grad har mulighet til å regulere kraftproduksjonen slik at vi eksporterer mens prisen er høy og importerer mens prisen er lav. I tillegg har Norge fortsatt et netto overskudd av kraft. Problemet her, og det er et veldig stort problem, er at inntektene fra kraftutveksling med utlandet ikke dirigeres tilbake til kraftforbrukerne/strømkundene. Isteden grafser staten til seg disse pengene på toppen av alle skatter og avgifter som allerede kreves inn. Men det ville vært fullt mulig å gi skatteletter ev. subsidier tilbake som tilsvarer det fortrinnet man tidligere har hatt med billig kraft. Man kunne sågar gitt enda mer og fortsatt sittet igjen med et overskudd sammenlignet med hvordan det var da Norge hadde billig kraft. Både politikere og journalister fremstiller det som at dyr kraft er et problem som det er vanskelig å løse, og det later til at de fleste tror på denne fremstillingen. Men realiteten er at jo dyrere kraften er, desto mer penger tjener Norge og det eneste problemet vi har skyldes manglende vilje til å omfordele pengene. Man kunne f.eks. gjort som i rentemarkedet hvor renteinntekter skattlegges og renteutgifter gir skattelette. Man kunne gjort nøyaktig det samme med kjøp og salg av kraft, men ikke nøyd seg med en sats på 22% som man gjør med renter. Man kunne satt satsen til 100% om man ville slik at alle inntekter man hadde ved salg av kraft måtte betales i skatt og alle utgifter man hadde til kjøp av kraft ble trukket av på skatten. Og hvis det skulle finnes nullskatteytere som man ønsket å hjelpe med kraftutgifter, kunne man gjort dette gjennom subsidier.

Når brukte Drillo et forsterket RBK-lag? Har du noen konkrete eksempler på kamper hvor han stilte med mange RBK-spillere samtidig? Eller kan du nevne hvilke RBK-spillere du mener Drillo brukte mye på landslaget samtidig? Så vidt jeg husker, var det ikke slik du beskriver det og Drillo ble ofte kritisert for sine laguttak av såkalte eksperter, blant annet fordi de mente han burde hatt med flere RBK-spillere som hadde suksess i Europa. Men Drillo var mer opptatt av hvilke egenskaper han trengte i de ulike posisjonene og fant f.eks. sjelden plass til Skammelsrud selv om han gjennom en årrekke storspilte for RBK både i norsk serie og i Champions League. Det var nok en del som kom med i troppen innimellom, men de ble ikke brukt. F.eks. var både Karl Petter Løken, Ola By Rise og Roar Strand med den norske troppen til VM i USA i 1994, men de fikk ikke spille. Mini Jakobsen er vel den eneste RBK-spilleren som stort sett var fast på landslaget over en lengre periode under Drillo og like før Drillo gav seg begynte han å bruke Roar Strand litt oftere også. Men jeg kan ikke huske noen andre RBK-spillere som fikk noe annet enn sporadiske innhopp og da blir det feil å si at landslaget var et forsterket RBK-lag. Det ble vel faktisk snakket om at man burde prøve det da RBK gjorde det bra i Europa, nettopp fordi man var nysgjerrig på hvordan det kunne gått. Mange ønsket seg også Nils Arne Eggen som landslagssjef og det skulle vært spennende å se hvordan det hadde gått med de spillerne Norge hadde på 90-tallet. I den forbindelse kan det nevnes at da RBK slo ut AC Milan i Champions League og tok seg til kvartfinalen, så gjorde de det utelukkende med norske spillere. De aller fleste var sågar trøndere.

Uansett hvilken trener man går for, er det høyrisiko. Man vet ikke hvordan treneren og laget vil passe sammen før man har prøvd og ofte er det ikke mer enn et par nøkkelspillere som skal til for å få et dårlig landslag til å spille bra, eller omvendt. En ting som slår meg med Rekdal er at han er kynisk. Og det er noe Norge trenger, for Solbakken er altfor naiv. Han tror at fotball handler om å ha ballen i laget og spille pasninger på måfå. Det få meg til å tenke på tyske landslaget som spilte veldig bra under Joachim Löw frem til de ble verdensmestere i 2014. De nådde semifinale eller finale i alle mesterskap (5 mesterskap på rad) fra 2006 til 2014 (i 2006 var Löw riktig nok bare assistent). De spilte veldig direkte angrepsfotball og gjorde seg bemerket for kjappe kontringer. Men så gikk det nedover etter at de ble verdensmestere, og Tyskland gikk i den fellen som Norge har gått i med Solbakken. Det går for tregt fremover. Fokuset på å beholde ballen i laget kommer på bekostning av fokuset på å utnytte ubalanse hos motstanderen og det ender opp med et tregt og begredelig spill med pasninger frem og tilbake uten mål og mening, mens motstanderen får all verdens tid til å organisere seg før ballen kommer i nærheten av målet deres. Tyskland har jevnt over hatt minst like god spillere fra 2014 til 2024 som de hadde fra 2006 til 2014. Men de har ikke nådd en eneste semifinale, noe de før gjorde hver gang. Men Tyskland har definitivt hatt mer possession de siste 10 årene og Ståle Solbakken ville helt sikkert vært strålende fornøyd med "banespillet" og "spillstyrken" deres. Men fotball handler ikke om possession eller spillstyrke, det handler om å sette ballen i motstanderens mål og det er fryktelig vanskelig å få til med den typen gåfotball med hundrevis av pasninger uten mål og mening. Det er mange som bruker Drillo-fotball som et slags skjellsord i fotballsammenheng og Drillo har blitt mye kritisert for å spille kjedelig fotball. Men Drillo skåret mange mål. Til tross for et stort fokus på defensiv organisering og lav risiko, skåret Norge mange flere mål under Drillo enn vi gjør med Solbakken. På 28 kvalifiseringskamper til EM og VM i Drillos første periode, skåret Norge 63 mål, altså 2.25 mål/kamp. Og de slapp inn 14 mål (0.5 mål/kamp). Solbakken har i de to siste kvalifiseringene skåret 29 mål på 18 kamper (1.6 mål/kamp) og sluppet inn 20 mål (1.1 mål/kamp). For meg er dette svært enkelt å forklare med at Drillos observasjon, som han baserte seg på, fortsatt er gyldig i dag, nemlig at de fleste mål skåres kort tid etter at man har gjenvunnet ballen. Og likeledes, de fleste mål slippes inn like etter at man har mistet ballen. Dette prøvde Drillo bevisst å utnytte med såkalt gjennombruddshissig spill i lengderetningen og et spesielt fokus på å ikke miste ballen i farlige situasjoner. Solbakken har hele tiden prøvd å gå i motsatt retning. For Solbakken er det viktigere å ha ballen mye enn å skape en farlig sjanse med en gang vi gjenvinner ballen. Og han vil heller ta sjansen på å spille seg ut bakfra for å prøve å beholde ballen i laget, enn å klarere langt og unngå overganger imot. Etter fiaskoen mot Kasakhstan har det nærmest blitt en slags sannhet at de norske midtstopperne er ansvarlige for at Norge ikke skårer mål fordi de ikke tar med seg ballen høyt nok opp i banen og drar på seg press. Men dette er en avsporing etter min mening. Det egentlige problemet er at Norge somler for mye med ballen, slik at motstanderen er i full balanse med hele laget før Norge i det hele tatt prøver å angripe. Mot etablert forsvar, er mulighetene for å skape farlige målsjanser uansett små, selv om midtstopperne passerer motstanderens spiss. Vil man skåre mål, må det gjøres før motstanderen rekker å løpe hjem med hele laget og organisere seg.

Som alle andre vellykkede landslagstrenere var Portugal stort sett veldig godt defensivt organisert under Santos. På 34 kvalifiseringskamper til EM og VM (2016 - 2022) slapp de inn 21 mål. Til sammenligning slapp Norge inn 45 mål på 40 kamper i samme periode. Men jeg er enig i at han kunne gjort en god jobb, for det Norge mangler nå er blant annet ordentlig defensiv struktur som ikke slår for mange sprekker. For selv om Ståle Solbakken er ekstremt stolt over banespill som ikke fører frem, så vet vi at det norske forsvaret slår sprekker altfor ofte. Norge har akkurat spilt 0-0 mot Kasakhstan og de har flere ganger gitt motstanderen sin store kontringsmuligheter. Kasakhstan var for dårlige til å utnytte det, så den gjengse fotballekspert får det ikke med seg, men mot en litt bedre motstander blir det baklengsmål av slikt. Men nå får vi vel snart høre om at Ståle Solbakken fortsetter skrytet av hvor store fremskritt de har gjort, men at resultatet ødelegges av uflaks. Han har vel hatt uflaks ikke samtlige kamper han ikke har vunnet, ifølge seg selv.

Hva så? Det hjelper ikke kunder som er stuck med coop og rema at det finnes alternativer andre steder. Ifølge en oversikt i dagens næringsliv har de tre store aktørene en samlet markedsandel på ca. 96%. Da sier det seg selv at det er mange kunder som ikke uten videre kan velge andre aktører. Når bøtene dessuten rammer alle disse omtrent proporsjonalt, vil de heller ikke tape noe særlig konkurransemessig på å øke prisene sine for å dekke bøtene. Hvis man ønsker å straffe et lovbrudd, så sett dem som har brutt loven i fengsel! Ev. gi bøtene til mennesker og ikke til firmaer/organisasjoner.

Det å straffe foretak/organisasjoner med bøter er i mange tilfeller helt feil vei å gå. Problemet her er at de tre store aktørene innenfor dagligvarer angivelig har drevet med prissamarbeid som har eller kan ha ført til høyere priser for kundene. Ved å gi disse aktørene milliardbøter, presser man igjen opp prisen for kundene. Pengene til bøter må jo hentes fra et sted og hvor kommer inntektene fra? Dette minner meg om når kommuner blir straffet med bøter for å ikke gi sine innbyggere lovpålagte tilbud. Straffen gjør bare vondt verre for de samme innbyggerne, mens de ansvarlige ikke rammes av straffen. Hvis dagligvarekjedene har brutt loven, så er det mennesker som har stått for lovbruddene. De som har vært ansvarlige og/eller direkte involvert i dette prissamarbeidet, må tiltales personlig og straffes med bøter/fengsel. Det vil oppleves rettferdig og vil ikke gå ut over forbrukerne. Store bøter til firmaer, derimot, vil til syvende og sist måtte betales av kundene som er ofrene for denne forbrytelsen.

Som nevnt tidligere, er ikke poenget mitt at vi nødvendigvis må bytte trener med en gang. Men jeg etterlyser mer bevissthet rundt risikohåndtering på landslaget. Og jeg kjøper ikke Solbakkens skryt av hvor mye fremgang de har gjort. Norge er like gode/dårlige som de har vært i årevis. Dersom det er slik at Norge har blitt mindre effektive (dvs. at de skårer færre mål per sjanse enn før), så er ikke dette noe man kan se bort fra og si at de har blitt bedre.

I en enkelt kamp kan det gi mening å vise til antall sjanser man skapte og se litt forbi sluttresultatet. Men i en hel kvalifisering med to kamper mot hvert lag, fungerer ikke en slik bortforklaring. Hvis man da for alvor mener at man har skapt flest sjanser i flesteparten av kampene, uten å skåre flest mål, må man nødvendigvis konkludere med at sjansene ikke er store nok eller at man er ekstra dårlig til å omsette store sjanser i mål. Og dersom det er dette som er problemet, blir det helt feilslått å skryte av banespill og antall sjanser istedenfor å ta innover seg det faktiske problemet. Det er også helt tullete å snakke om at Norge har styringen i en kamp hvor de ligger under med to mål. Når det gjelder Danmark, så er jeg enig i at de ikke imponerte så mye, men de gikk likevel videre fra gruppespillet uten å tape en eneste kamp. Og mot Tyskland synes jeg de spilte bedre og den kampen var lenge ganske jevnspilt.

Danmark ledet med to mål store deler av kampen, også da kampen var over. Da nytter det ikke for Norge å skryte av at de hadde mest ball. Fotball handler om å skåre flest mål, ikke om å ha mest ball. Hvis man legger til grunn at Norge skapte mest, må man nødvendigvis også legge til grunn at de var mindre effektive og sluttresultatet blir det samme: Norge er ikke gode nok. Norge er langt bak Danmark. Danmark viste senest nå i EM at de holder et nivå som Norge ikke har vært i nærheten av siden forrige årtusen.

Hadde Solbakken vært opptatt av risikokontroll, ville vi ikke sett slikt etter 3 1/2 år med Solbakken ved roret. Vi ville heller ikke fått så mange bortforklaringer med uflaks som argument om treneren var klar over og bevisst på risikoaspektene som gjør seg gjeldende i fotball. For øvrig ble jo Norge dominert av Danmark, ikke omvendt. De lå 2 mål under mesteparten av kampen. Det blir helt absurd å snakke om at man styrer kampen når man ligger under hele veien og taper.

Det virker ikke som du forstår hva jeg skriver når du avfeier det som Drillo-nostalgi. Det som må ta slutt for at Norge skal kunne komme til mesterskap igjen er at treneren legger opp til å spille med for høy risiko uten en gang å reflektere over det selv. Ofte er det hensiktsmessig om ikke nødvendig å ta risiko i fotball. Den som intet våger, intet vinner, er det noe som heter og for å skape målsjanser må man ofte risikere å miste ballen med laget høyt på banen. Men det er helt avgjørende at man da tar en såkalt kalkulert risiko, dvs. hvor den potensielle gevinsten er stor nok og sannsynlig nok til at det lønner seg. Å spille seg ut bakfra under press er et godt eksempel på noe som fort kan koste mer enn det smaker og Norge viste oss dette i kampen mot Danmark, men Solbakken gav ikke uttrykk for at han forstod det. Han avskrev det som en personlig feil og forutsetter tydeligvis at det ikke vil gjenta seg. Gevinsten ved å spille seg ut bakfra er for øvrig svært begrenset. De fleste mål skåres like etter at man har gjenvunnet ballen, ikke etter lange angrep som begynte hos keeper.

Hvorfor skal vi si at det er 5 setninger? Kjerkol kopierte mye mer enn det. La oss heller si at det er snakk om akkurat det omfanget av tekstlikheter som VG og andre har avdekket. Det er helt åpenbart over grensen. Om du ønsker å flisespikke på akkurat hvor grensen går og om 5 sammenhengende setninger er akseptabelt eller ikke, så er ikke det relevant i denne sammenhengen. Dette handler for øvrig ikke om hva som er et juridisk poeng eller ikke, det handler om hva som skal til for å få en masteroppgave godkjent og det har du åpenbart svært begrenset innsikt i. Det er ingen, meg bekjent, som har beskyldt Kjerkol for å være en virkelig tyv innen vitenskap og akademia selv om man godt kan kalle henne amatør og latsabb i denne sammenhengen. Dette er uansett ikke hva denne saken dreier seg om. Den dreier seg om at Kjerkol har jukset på sin mastergrad og utgitt andres tekst som sin egen. Dette er i strid med de reglene hun var pålagt å følge og derfor har hun fått sin mastergrad annullert.

Nei, men den setningen ville det vært naturlig å formulere selv, det ville verken vært nødvendig, hensiktsmessig, tidsbesparende eller forenklende på noen måte å lete frem denne beskrivelsen hos andre for å kopiere den. Det er heller ingen fare for å bli anklaget for plagiat på bakgrunn av en slik enkeltsetning. Hadde det derimot vært snakk om flere lange avsnitt, ville det vært nødvendig å angi at det var kopiert/sitert fra andre og oppgi kilden, f.eks. hvis det stod: Er du i stand til å se forskjellen mellom å kopiere alt dette og den enkle setningen du kom med?

Tekstlikhet og kopiering er aldri noe problem så lenge man spiller med åpne kort og er ærlig om det. Og selvsagt refererer til kilden og angir sitater på korrekt måte. I mange tilfeller hvor det eksisterer en etablert og velkjent metode, kan man i en forskningsrapport godt vise til denne metoden, men da selvfølgelig med korrekte referanser slik at det fremgår klart og tydelig hva man viser til. I slike tilfeller trenger man ikke nødvendigvis å gjengi innholdet heller fordi det kan anses som kjent. Men hvis man gjengir noe ved å kopiere tekst, skal man selvsagt oppgi at det er kopiert og hvor det er kopiert fra. Men i en masteroppgave er det ikke det vitenskapelige innholdet som har det primære fokuset. Poenget her er å vise hva man er god for, f.eks. at man kan skrive oppgaven selv og dersom man bruker en slik etablert og velkjent metode er det naturlig at man beskriver den med egne ord for å vise at man har forstått hva metoden går ut på og hvordan den fungerer. Derfor finner man slike beskrivelser i mange masteroppgaver. Kjerkol fant også dette i en masteroppgave og så kopierte hun det og limte det inn i sin egen oppgave og utgav det som sitt eget arbeid. Uten å angi sitering og uten å oppgi referanser.

Nå begynner det å bli mange ganger at dette har vært nødvendig å påpeke: VAR gjør ikke om avgjørelser. VAR gir dommeren nøktern informasjon om hva som har skjedd og så er det opp til dommeren hvordan han vurderer situasjonen i lys av denne informasjonen. Unntaket er offside, men det er helt svart/hvitt og alle forstår, eller burde forstå, hvorfor VAR ev. gjør om en feilaktig offsideavgjørelse.

Det er vel det man har prøvd å gjøre ved å begrense bruken. Uten et objektivt svar finnes det heller ikke noen clear and obvious error. Men man bruker i tillegg VAR når dommeren har gått glipp av noe i forbindelse med skåringer og røde kort. Men dette løser ikke problemet med inkonsekvent dømming og det rydder f.eks. ikke opp i alt rotet rundt hands. I dette EM har vi hatt flere omdiskuterte hands-situasjoner hvor folk er uenige om det skulle dømmes hands eller ikke, til tross for at alle sitter på den samme informasjonen om hva som skjedde: Belgias annulerte mål, Tysklands straffe mot Danmark og den de ikke fikk mot Spania er diskutable avgjørelser fordi reglene er vage og dårlig formulert. Mange har skyldt på VAR, men beskyldningene er helt grunnløse og skulle heller blitt rettet mot reglene og ev. dommerens tolkning av dem. Personlig har jeg ingen forståelse for at man ikke kan la VAR få bruke 3 sekunder på å avgjøre hvem som skal få innkastet, når man gladelig gir spillerne 20 sekunder eller mer på å ta det samme innkastet. En endring man kunne gjort i så måte er å åpne for at avgjørelser kan omgjøres selv om spillet er satt i gang, som f.eks. da Tottenham hadde tatt indirekte frispark for en feilaktig idømt offside i kampen mot Liverpool. 3 sekunder etterpå innså man at Liverpool skulle fått målet godkjent, men det var for sent å gjøre noe på grunn av et overrigid regelverk. Den situasjonen vil nok neppe gjenta seg med det første, men det kan jo være en verdi i å kunne la et lag ta innkastet raskt for å utnytte ubalanse hos motstanderen og heller bli avblåst etter noen sekunder hvis det viser seg at de ikke skulle hatt innkastet. Selvsagt er dette en dårlig løsning hvis VAR bruker et halvt minutt eller mer, men slike ting kan åpenbart avgjøres på veldig kort tid om man virkelig går inn for det.

På ingen måte. Det er ingen ting som må tilpasses VAR. Jeg gjentar at VAR er et verktøy som gir dommeren nøktern informasjon om hva som faktisk har skjedd. Det er ikke noe som må tilpasses VAR. Men hvis man vil gjøre noe med inkonsekvent dømming og unngå feil dommeravgjørelser, burde man endre på reglene slik at de blir entydige og klare. Hadde holding konsekvent blitt slått ned på med en straff som var streng nok til at det aldri lønte seg å holde, så ville man blitt kvitt all holding og samtidig fått flyt i spillet. Men i dag er gevinsten ved å holde større enn straffen og derfor holder alle hverandre hele tiden og dommerne lar det passere for å få flyt i spillet. Konsekvensen er typisk nok at det blir vanskeligere å angripe og det skåres få mål. Så måtte jeg le av kommentatorene som uttrykte så stor tilfredshet med at gule kort strykes før semifinalene. Det betyr altså at man i kvertfinalen (om man ikke har gult fra før) kan få et gult kort helt uten konsekvenser. Og i semifinalen kan alle få et gult kort helt uten konsekvenser. Gult kort virker ikke. Det er ikke en avskrekkende straff og fungerer verken til å forhindre eller kompensere for regelbrudd på en tilfredsstillende måte. Og i kvart- og semifinaler virker gult kort enda dårligere.

Premisset ditt er feil. VAR gir dommeren nøktern informasjon om hva som faktisk har skjedd. Det gir ikke mening å bedømme dette som rettferdig eller urettferdig. Problemet ditt er, i tillegg til at du mener VAR bruker for lang tid, at du ikke er enig med dommeren i hans tolkning av reglene i disse situasjonene. I tillegg later det til å være uenighet om hva som regnes som «clear and onbvious» i forbindelse med at VAR griper inn for å korrigere dommeren. Men ingen ting av dette er problemer ved VAR, problemet ligger i uklare regler og inkonsekvent dømming. Holding i feltet er noe som har sklidd helt ut og er nærmest umulig å forholde seg til. Plutselig blåser man for noe som har pågått hele tiden uten konsekvenser. Jeg spiller selv fotball på fritiden med venner for moroskyld og for mosjonens del og det har jeg gjort i over 30 år. Jeg har aldri holdt noen. Det er ikke en del av spillet for min del. Men så vidt jeg kan huske var det slik at det ble stadig mer holding, dytting og professional fouls på 80- og 90-tallet og kampene ble en stund veldig oppstykket på grunn av avblåsinger. Som en reaksjon på dette ble listen for å blåse lagt stadig høyere for å få mer flyt i spillet. Jeg mener at det var feil å gå, for nå er det ren bingo når man plutselig får et straffespark med eller mot seg. Årsaken er i utgangspunktet at slike små forseelser som regel lønner seg. Det hadde vært bedre å innføre en straff som svir. Når man bryter reglene i fotball er som regel ikke et frispark en kompensasjon. Selv i god skuddposisjon er et frispark noe man er villig til å pådra seg i mange situasjoner. Et regelbrudd burde etter min mening resultere i en målsjanse til det andre laget, for da tar det slutt. Bare se hvordan mange oppfører seg inne i feltet med armene på ryggen i frykt for å handse. Det er ganske mye ironi i at en forsvarsspiller i det ene øyeblikket legger armene på ryggen i frykt for å bryte reglene og i det neste øyeblikket begår en såkalt professional foul og «tar en for laget» midt ute på banen. Og på corner står alle og holder hverandre inni feltet fordi de er vant til at dommeren lar det passere bare man ikke holder «for mye». Etter min mening burde man endre handsreglene slik at det aldri er hands hvis man holder armene inntil kroppen, mens det alltid er hands hvis det er kontakt mellom hånden/armen og ballen ellers. Det er lett å forholde seg til for alle inkludert dommer og publikum. Det gjør det dessuten mulig for forsvarsspillere å unngå å lage straffe på en ufrivillig hands, mens spillere som gjør seg større blir straffet for det hvis ballen treffer hånden.

Hvorfor det? Hvordan kan du utelukke at det ble oppfattet hva som skjedde, men at det ikke ble vurdert som ulovlig? Man så jo handsen i kampen mellom Tyskland og Spania også, men det ble vurdert som ufrivillig og ikke ulovlig.

Det er én ting som burde presiseres her, siden mange tydeligvis ikke har forstått det. VAR er et verktøy som gir dommeren informasjon om hva som har skjedd. Denne informasjonen er relevant i vurderingen av hvordan det skal dømmes. Men det er selvsagt fremdeles mulig for dommeren å gjøre en dårlig vurdering, dvs. en vurdering som mange mener er feil. Fotballreglene er ikke entydige. Ofte kommenteres det i begynnelsen av en kamp at dommeren f.eks. har lagt listen høyt. Det er mye holding og knuffing i fotball som i utgangspunktet kan blåses på, men som likevel aksepteres selv om dommeren får med seg at det skjer. Og hands-reglene er også åpne for tolkning. Mange mener at Tyskland skulle hatt straffe mot Spania og klager på VAR. Men faktum er at mange andre, deriblant vår egen landslagstrener, mener det ikke skulle vært straffe, til tross for at han har sett hva skjedde fra flere vinkler på TV. Personlig mener jeg det skulle vært straffe og Solbakkens argument om at ballen søker hånden er ikke et gyldig argument ettersom det ikke er noe kriterium for hva som er hands eller ikke. Helt siden EM i 2000 da Frankrike fikk straffe mot Portugal har det vært vanlig å dømme hands når «synderen» gjør seg større ved hjelp av armene. Det var definitivt ballen som søkte hånden til Xavier i 2000, man han holdt armen litt ut fra kroppen og blokkerte målet. Dette er bare et eksempel for å illustrere at selv om alle vet hva som skjedde, så finnes det fortsatt uenighet om hvordan det skal dømmes. Det blir feil å kritisere VAR for dette. Da Belgia fikk sitt mål annullert for hands, var det en konsekvens av at dommeren mente at det hadde skjedd noe ulovlig. Han så ikke at det var kontakt mellom hånden og ballen, så han dømte ikke med en gang. Men da han så bilder og sensordata, vurderte han det som en ulovlig hands. Man kan godt være uenig i dommerens vurdering, men å ta til orde for at dommeren ikke burde fått informasjon om hva som skjedde er helt bak mål.

VAR er også en del av spillet. Venting på viktige dommeravgjørelser er også en del av spillet. Jeg trodde det vi snakket om her var hva som ideelt sett burde være en del av spillet, ikke hva som faktisk er det. Ellers kan vi jo bare fastslå at VAR er en del av fotballen, ferdig snakka.

Men hva er det tallet beskriver? En kamp har hundrevis av pasninger og i prinsippet må alle disse vurderes for offside. I det perspektivet er 92% treffsikkerhet elendig og ganske sikkert feil. Det er derfor jeg spør om hvor tallet kommer fra. Dette har ofte tatt for lang tid, det er jeg enig i. Men det er ikke et intrinsisk problem med VAR og det går stadig raskere. For øvrig vil jeg mye heller vente litt på en korrekt dommeravgjørelse enn på en spiller som ligger på bakken og synes synd på seg selv. Eller for den saks skyld vente på et spillerbytte 2 minutter på overtid som gjøres utelukkende med den hensikt å drøye tiden. Dette skjer hele tiden og alle aksepterer det.